Jeg klarer ikke holde på venner. Når vi blir for nære trekker jeg meg unna...

[AnonymBruker]

Som barn hadde jeg et par veldig nære venner jeg var med hele tiden, følte meg trygg med og kunne snakke med om alt. Så flyttet jeg da jeg var 16 for å gå skole. Etter det har jeg ikke klart/villet bli nær noen, som venner. Jeg har lett for å bli kjent med nye mennesker, men så snart vi får mer kontakt og de ønsker å finne på flere ting med meg, trekker jeg meg unna og vil ikke mer. Føler et enormt press av en eller annen grunn. 

Å ta en kaffe med noen nå og da, dra på fest sammen - det er gøy og jeg liker det. Men har de lyst på mer, som venner, f.eks at de vil henge hos meg, lage middag sammen, se film, generelt møtes oftere så trekker jeg meg. Har til og med ghostet folk før, noe jeg hater... føler meg som en gigantisk drittsekk, men jeg får ikke til å skrive "jeg vil bare ha en å ta en kaffe med av og til". Det er også så egoistisk... Venner skal jo være der for HVERANDRE, ikke please bare EN. Hvorfor vil jeg ikke ha en jeg kan dele mer med og være der for? Hvorfor trekker jeg meg og føler press på nære venneforhold? Jeg VIL kunne det, jeg trenger en venn. Men på samme tid vil jeg jo tydeligvis ikke det. Hvorfor ellers begynner jeg å ignorere folk jeg blir kjent med?... 

Kjæreste har jeg ingen problemer med å beholde. Samboeren min er min beste venn og vi har det så flott sammen. Men jeg burde jo ha flere enn han, en venninne. Så det er jo rart om det er "commitment issues". 

 

Anonymkode: 9d10d...d48

[Gent82]

Blir det for mye? Hva føler du som kan skje om du slapp noen innpå deg?

Endret 4. juni 2018 av Gent82

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Gent82 said:

Blir det for mye? Hva føler du som kan skje om du slapp noen innpå deg?

Ja, men jeg vet ikke hvorfor det blir for mye. Dette gir ikke mening og jeg forstår det ikke selv, men av en eller grunn føler jeg av og til at det er bortkastet tid, å være så mye med en venn. Men så kan jeg savne det å ha en venn, men en del av meg tenker også "tenk på alt annet jeg kunne gjort i stedet". Men jeg gjør jo ingenting i stedet? Så det er jo helt idiotisk. 

Har en jobb der jeg ikke er hjemme før på kvelden, og før jobb har jeg ikke tid til å møte noen fordi folk er på jobb/skole eller det er for tidlig på dagen. Så kommer jeg hjem, og da er det siste jeg vil å henge med noen. Jeg vil trene, spise, dusje og sove før jeg har en ny jobbdag. Hvis jeg skal møte noen blir alt forskyvd og det føles ut som jeg kaster bort tiden min. Men de få gangene jeg møter noen etter jobb, f.eks. middag med et vennepar - da er det kjempekoselig. Så jeg VET jo at det går og at det faktisk ER fint å være med folk.

Men sånn tenker jeg ikke når noen spør om jeg vil komme hjem til dem en kveld. Da takker jeg nei, eller glemmer å svare de. 

ts

Anonymkode: 9d10d...d48

[Gent82]

Hva om du diskuterer dette med kjæresten, tror du dere kunne funnet ut av dette sammen? 

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Gent82 said:

Hva om du diskuterer dette med kjæresten, tror du dere kunne funnet ut av dette sammen? 

Vi snakker om alt, så dette er diskutert. Han synes det er interessant, stiller spørsmål og viser forståelse. Han prøver og ønsker at jeg prøver å tenke tilbake om det kan være en grunn til at det er sånn. 

Faktisk, dette har jeg ikke tenkt på før nå... Jeg hadde en venninne sent på barneskolen og gjennom hele ungdomsskolen som var ganske manipulerende og presset meg til å være sammen med henne. Hun ble sint og kjeftet på meg om jeg sa nei til å komme på besøk - kom til og med på vinduene våre og banket på der, desperat etter å være sammen med meg. Hun sa ifra til moren sin når jeg sa nei, og moren ringte moren min og kjeftet på henne fordi jeg ikke kunne komme på besøk. 

Gråt mye på ungdomsskolen, fordi jeg hatet å være sammen med henne. Men jeg hadde ingen andre, og fordi hun var den mest upopulære jenta på skolen og jeg hang med henne, så jeg ble også upopulær og ble ikke å finne noen nye venner. Folk snakket bak ryggen vår, pekte på oss, og kom med spydige kommentarer. Det var henne eller ingen. Men jeg ville bort også, fordi hun var så masete og kontrollerende. Hun gikk i klassen min og i den andre klassen gikk de mest frekke guttene. Det var ikke en mulighet å bytte. I tillegg var de kjent for å spre rykter på den lille plassen vi bodde - mora hennes kunne bli rasende og ord spredde fortere enn vinden. De hadde nok spredt et dårlig rykte om meg, hadde jeg trekt meg fra vennskapet.

Kanskje det har gjort meg redd for nye vennskap? Press om å "måtte" være sammen med de. Ikke ha frihet..? Rart jeg ikke har tenkt over dette før. Er en del år siden. 

ts

Anonymkode: 9d10d...d48

[matrobot]

Kanskje du er egentlig en introvert? Introvert betyr ikke nødvendigvis sjenert eller asosial, men de fleste trives sammen med venner, men helst ikke for mye. Introverter trenger tid for seg selv til å "lade" opp til en ny sosial omgang. Kanskje du trenger en introvert-venn som tar ting i ditt tempo  

[Gent82]

Du begynner nesten helt fra scratch med dette da.

Mitt tips er å ta noen du kommer veldig godt overens med og som du stoler på, og gradvis bygge nært forhold der.

Og håpe at følelsen du nevnte av at du kunne gjort noe annet mens dere er sammen fordufter helt etter hvert.