Første to ukene med en nyfødt baby

[AnonymBruker]

Ja hvordan var dine to første uker med en nyfødt baby, var du redd, engstelig, eller gikk det greit?

Vil bare vite hva man må være forberedt på ❤️

Anonymkode: 270cf...8bf

[AnonymBruker]

Det gikk greit, men vi styra skikkelig med amminga. Jeg hadde ikke peiling, babyen hadde ikke riktig sugegrep og gikk ikke opp i vekt. Nå det kom på plass ble det mye bedre. Og så syntes jeg det var slitsomt med alle folka som kom på besøk. Jeg hadde egentlig nok med meg selv og baby...

Anonymkode: 73df4...a2b

[tweet]

Jeg var engstelig og gråt hver kveld! 😛 Det var ikke like vanskelig i to uker da, gikk over gradvis. 

[Marimba]

For det første husker jeg at jeg synes amming var vondt, og at jeg derfor var sikkert på at jeg gjorde noe feil. Men det gjorde jeg ikke, var bare litt herding som måtte til, og det gikk fort over. 

For det andre husker jeg at jeg var ganske sjokkert over hvor få hender jeg plutselig hadde. Babyen min var et lite klistremerke som gråt så fort hun ble lagt ned, så det ble jo til at jeg bysset eller ammet konstant, mens jeg satt og lurte litt på hvordan jeg egentlig skulle komme med en tur på do, eller få tak i fjernkontrollen som lå på andre siden av stua. Det var hvertfall helt utenkelig å legge henne fra seg slik at hun lå og hylte et minutt eller to. 

Etterhvert klarte jeg å slappe litt mer av, ble litt mer mobil og oppdaget tidenes beste hjelpemiddel for babyforeldre: bæretøy! Baby fikk alt hun trengte av nærhet, og jeg hadde to hender igjen. 

Samtidig var jeg stormforelsket og nøt det. Var ikke noe barseltårer eller lignende på meg. Noe jeg egentlig var overrasket over, for jeg hadde jo egentlig forberedt meg på det verste, bare i tilfelle. (Så feks for meg fødselsdepresjon og store ammeproblemer, men slapp unna begge). 

 

[Rozárka]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja hvordan var dine to første uker med en nyfødt baby, var du redd, engstelig, eller gikk det greit?

Vil bare vite hva man må være forberedt på ❤️

Anonymkode: 270cf...8bf

Jeg var engstelig og trodde jenta skulle gå istykker bare jeg tok på henne. Jeg var redd for å miste henne i gulvet og redd for å gjøre noe feil når jeg skiftet. Livredd for å skade henne når jeg byttet klær.. Jeg forstod ikke hvor robuste disse små egentlig er. Fingrene var jo så små..

Jeg ble helt svett når hun skrek og fikk nesten panikk. Jeg ville jo ikke at hun skulle ha behov for å gråte.

En ting jeg ikke var forberedt på var hvor redd jeg var for å finne ut at hun plutselig hadde sluttet å puste mens hun sov. Jeg trodde mange ganger hun ikke pustet. Usj, det var skremmende.

Men det gikk seg til.

Det mest siltsomme var renselsen og strevet med å få i babyen mat/starte ammingen.

[Puffin]

Det er veldig ulikt for alle, så din erfaring blir din erfaring uansett hvor mye du forbereder deg. Det viktigste etter min mening er å ta det med ro, og lytte til kroppens signaler. Sov når du kan. Hvil. Ikke stress med å være med på alt mulig, at huset skal være skinnende eller å ta i mot masse besøk.

[AnonymBruker]

Vi var en uke på sykehus, og der var vi jo i en liten boble. Å komme hjem var fantastisk! Var avslappet og rolig og koste meg skikkelig! Sjokkert over hvor mye babyen sov. Hadde stålsatt meg fordi jeg trodde babyer gråt døgnet rundt. Nydelig tid! Hadde heldigvis lite besøk. Husker jeg alltid var lettet og glad da de få som kom dro. Likte beste å bare være oss tre hjemme. 

Anonymkode: 3abd1...aea

[AnonymBruker]

Med første var vi fire dager på sykehus og da følte jeg meg trygg, var i en liten boble der med ekspertisen nær.

Første natta hjemme skrek han fælt og han skrek mye fra 22 til 02 i starten. Vi var stresset og frustrert da han skrek - vi elsket det lille nurket og det var så fortvilende å ikke vite hva vi skulle gjøre (fikk han for lite mat ? For mye mat ? Var han for varm/kald, vondt ? Osv..)

Jeg synes første tiden med første barnet var tøff, jeg var i sjokk. Det var overveldende, følelsesladet og et stort ansvar. Og masse kjærlighet! Jeg så mer på klokke mtp amming og soving, i stedet for å ta det som det kom ut i fra babyens signaler.

Med nummer to så storkoste jeg meg. Jeg visste hva jeg gikk til og hadde en helt annen ro og trygghet. Det er ikke til å unngå at det ble skriking og byssing, men jeg var forberedt og følte meg ikke like udugelig og frustrert. Amming gikk på skinner med barn to. Fulgte hans signaler og la til ofte. Vondt første uka, men melkeproduksjonen kom fint i gang.

Anonymkode: 5955b...a84

[Vera]

Baby nr. 1 Totalt sjokk. Livredd for å gjøre noe feil, livredd for å skade barnet, konstant urolig for at barnet ikke skulle få nok mat, konstant urolig for om barnet var for varmt, for kaldt, livredd for pustestopp, behandlet barnet som en skjør liten gjenstand, huset måtte se bra ut hver gang det kom besøk (og det kom mye besøk!), alt var egentlig bare stress og bekymringer. Endte med heftig fødselsdepresjon. 

Baby nr 2 og 3 Kos, kos og atter kos. Følte meg trygg i rollen som mor, satte grenser for hva jeg klarte og ikke klarte, fokuserte på å bli kjent med barnet, lærte meg å si nei til ting jeg ikke ville være med på (feks besøk til alle døgnets tider), lærte meg å overse rot i huset, lagte meg gode rutiner som lettet babyhverdagen enormt, samsov, stresset ikke med avtaler som måtte utsettes/avlyses, alt foregikk egentlig på barnets premisser (og mine) 

[Minlillelykke]

Personlig synes jeg de første 4 månedene hjemme med baby er grusomme. Men begge mine har hatt magetrøbbel. Ene kolikk og andre melkeallergi. 

[AnonymBruker]

Jeg syns det gikk ganske fint, men har en følelse av at jeg tok det roligere fordi jeg var litt ung? Var 23 år med første, tok alt med ro og som det kom. Stresset ikke over noe, og gråt ble mer detektivarbeid (for å finne ut hva som var galt) enn stress og dumt. 

Med nr. 2 var jeg over 30, og var utrolig mye mer hysterisk da. Syns jeg har sett det samme i barselgruppene, at litt eldre mødre er mer ''hysterisk'', hønemor og stresset enn de som er litt yngre.. Vet jo ikke da, har bare den oppfattelsen. Når jeg fikk nr. 2 var jeg livredd noe skulle skje, for det barnet var så planlagt og så ønsket i veldig lang tid. I tillegg hadde jeg jo googlet meg opp og ned og i mente før hun kom. Med nr. 1 var egentlig både svangerskapet, fødsel og babytiden en ''ta det som det kommer, det går sikkert fint''-seanse  

Anonymkode: 81843...9e6

[AnonymBruker]

4 timer siden, Vera skrev:

Baby nr. 1 Totalt sjokk. Livredd for å gjøre noe feil, livredd for å skade barnet, konstant urolig for at barnet ikke skulle få nok mat, konstant urolig for om barnet var for varmt, for kaldt, livredd for pustestopp, behandlet barnet som en skjør liten gjenstand, huset måtte se bra ut hver gang det kom besøk (og det kom mye besøk!), alt var egentlig bare stress og bekymringer. Endte med heftig fødselsdepresjon. 

Baby nr 2 og 3 Kos, kos og atter kos. Følte meg trygg i rollen som mor, satte grenser for hva jeg klarte og ikke klarte, fokuserte på å bli kjent med barnet, lærte meg å si nei til ting jeg ikke ville være med på (feks besøk til alle døgnets tider), lærte meg å overse rot i huset, lagte meg gode rutiner som lettet babyhverdagen enormt, samsov, stresset ikke med avtaler som måtte utsettes/avlyses, alt foregikk egentlig på barnets premisser (og mine) 

Dette er er nøyaktig sånn jeg selv har det. Ble mor til nr to for en uke siden og er så avslappet og koser meg så utrolig mye at jeg nesten får dårlig samvittighet for hvordan jeg oppførte meg med nr 1. 

Anonymkode: ede1c...0e6

[Mnjah]

Jeg turte såvidt å dusje! Var livredd for at ungen skulle gråte mens jeg dusjet (joda, det var en far i bildet, men hormonene mine løp løpsk). Vi gikk på tå hev «våkner hen snart? Rekker vi spise? Skal vi vente med å spise? Våkner hen? Nei, vi spiser. Oi, der våknet hen!».

Første turen ut var dødsskummel. For mye klær? For lite? Amming annenhver time og ammingen varte 1 time hver gang. 

Men de to første ukene var preget av mye filmtitting og godterispising (var jul), noe som er utrolig koselig å tenke tilbake på. Vi så på Harry Potter-filmene med ungen liggende i krybben (mens nå lister vi oss rundt for å ikke vekke barnet på dagtid ...).

Edit: ikke meningen å skrike i avsnittet i midten

Endret 4. juni 2018 av Mnjah

[Arkana]

Veldig mye styr med amming (og pumping og flaske), men ellers rolig og koselig. Alle tre sov veldig mye. Jeg var aldri redd eller engstelig, men rolig og laidback og jeg synes det gikk veldig fint.

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns jeg har sett det samme i barselgruppene, at litt eldre mødre er mer ''hysterisk'', hønemor og stresset enn de som er litt yngre.. 

Anonymkode: 81843...9e6

Min erfaring er motsatt. I alle tre barselgruppene var det helt klart de yngste som var mest engstelig for alt mulig og veldig opptatt av helt uvesentlige ting mens vi som var litt eldre var roligere og mindre stresset både med nr 1 og med etterfølgende barn. Jeg husker særlig da vi traff igjen en av de unge mødrene en del år senere. Da sa hun at nå som hun var eldre og i ny barselgruppe og så alle de unge nybakte mødrene som var så hysteriske og opptatt av at alt skulle være så perfekt hele tiden, akkurat slik hun selv hadde vært med nr 1, skjønte hun hva vi måtte ha tenkt om henne da hun fikk første.  Det var litt morsomt å se hvordan hun møtte seg selv på den måten.

Uansett alder tror jeg din opplevelse er litt uvanlig, at man er rolig med nr 1 og stresset med nr 2. Jeg tror de aller fleste er roligere og mindre stressede med nr 2, 3 osv enn med nr 1. Man har rett og slett mer erfaring og bedre rutiner enn man hadde med første.

Endret 4. juni 2018 av Arkana

[AnonymBruker]

8 timer siden, Arkana skrev:

 

Min erfaring er motsatt. I alle tre barselgruppene var det helt klart de yngste som var mest engstelig for alt mulig og veldig opptatt av helt uvesentlige ting mens vi som var litt eldre var roligere og mindre stresset både med nr 1 og med etterfølgende barn. Jeg husker særlig da vi traff igjen en av de unge mødrene en del år senere. Da sa hun at nå som hun var eldre og i ny barselgruppe og så alle de unge nybakte mødrene som var så hysteriske og opptatt av at alt skulle være så perfekt hele tiden, akkurat slik hun selv hadde vært med nr 1, skjønte hun hva vi måtte ha tenkt om henne da hun fikk første.  Det var litt morsomt å se hvordan hun møtte seg selv på den måten.

Uansett alder tror jeg din opplevelse er litt uvanlig, at man er rolig med nr 1 og stresset med nr 2. Jeg tror de aller fleste er roligere og mindre stressede med nr 2, 3 osv enn med nr 1. Man har rett og slett mer erfaring og bedre rutiner enn man hadde med første.

Må være veldig merkelig å møte seg selv i døren på den måten 🙈 Rart at vi har så ulike erfaringer. I mine grupper er det som sagt de eldste som har vært desidert mest hysterisk - inkludert meg selv.. Mja, men nå er det jo nesten 10 år mellom mine to da, så jeg måtte nesten starte på nytt med nr. 2.. Sikkert enklere om de er litt tettere  

Anonymkode: 81843...9e6

[Frostrose]

Amming var vanskelig første uke. Babyen hadde en skjevhet som gjorde at hun ikke fikk helt tak.  Dét, kombinert med barseltårer og smerte i klippet (særlig dag 4) var litt utfordrende. Heldigvis var jeg forberedt på det! 

Ellers opplevde jeg de to første ukene som fantastisk fine! Babyen sov mye mer enn ventet, så jeg var ikke sliten. Jeg ville vise henne frem til hele verden, og kunne ikke skjønne hvorfor folk holdt igjen med å komme på besøk (i min vennegjeng er dette vanlig for å gi mor og barn ro den første tiden). Begynte faktiskå grine da babyen var 2 uker fordi det hadde gått altfor fort 😂