Er det en "type" personlighet du bare ikke kommer overrens med?

[Perfekt]

3 minutter siden, Cuntzilla said:

Folk som bare er enige i alt du sier og alltid synes alt er flott og fint, det bare kommer floskler og intetsigende fraser fra dem og jeg føler derfor at jeg aldri blir virkelig kjent med dem. Og så er de generelt kjedelige samtalepartnere, man vet jo hva de kommer til å svare på alt og det er ingen tegn til selvstendige meninger. Melder man inn en motsatt mening av det de har sittet og pratet om så er de enige i den og. 

 De er jo OK i små doser, men jeg blir helst ikke stuck mellom to sånne i lunsjen. De kan føre en halvtimes samtale med null mening eller substans.

Sånn har jeg også tenkt, men så åpner de seg kanskje litt opp og det viser seg at deres virkelige meninger er minst like irriterende som flosklene. Så har slått meg til ro med at jeg lett blir irritert. 

[AnonymBruker]

Rigide regelryttere, energivampyrer og late mennesker som aldri gjør sin del av arbeidet. 

Anonymkode: 11fb4...067

[exictence]

1 time siden, Nera skrev:

Jeg er en av de om ikke smiler så mye og det betyr langt ifra at jeg er sur, for hele tiden beskjed om at jeg er sur og bitter bare fordi jeg ikke smiler? Hvor rart er ikke det, uansett ville jeg aldri ha vært venn med en som smilte hele tiden og var glad på hva som helst. De finner jeg som veldig kjedelige personener. Men jeg er ikke den typen som er stille heller, jeg bare orker ikke å smile. Jeg lar smilet komme naturlig.

Jeg liker deg    Enig med deg at det må komme naturlig. Smil er så vakkert. Det gjør menneskene vakre. Så det er lett å bli tiltrukket av mennesker som smiler. 

[Snabeltann]

Folk som snakker mye om egne sykdommer og medisiner.... Får helt karamba av det! 

[AnonymBruker]

Evig utspekulerte mennesker som hele tiden er ute etter å oppnå noe

Anonymkode: 8bdbc...344

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De som sier en ting, men mener noe annet..gjerne forran flere som skjønner at de driter ut vedkommende. Feks: ahh, ny genser..så fin. Mente egentlig, den er stygg. Eller, var det gøy ut på byen i helga..så du var ute på insta/face whatever. Så har de akkurat stått å diskutert "veninna" å der hun har gjort. Er vel de samme flinke pikene som har studert og jobbet på klesbutikk ved siden av å aldri gjort noe feil selv. Dårlige eksempler men kom ikke på noe bedre.

Anonymkode: 6fdb6...395

Glemte at disse aldri sier noe rett ut, går rundt grøten og hinter. Så irriterende.

Anonymkode: 6fdb6...395

[Nera]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva om man har blitt mobbet og misbrukt av egne foreldre siden man var barn? Hva om man ønsker hjelpe andre mennesker, men sliter med å leve et normalt liv grunnet misbruk fra barndom av? Hvordan tenker du at en person skal klare stå opp for seg selv om han har blitt hjernevasket fra barns alder av om at han er verdiløs og ingen liker han? Er det kanskje en mer personlig grunn til at du ser ned på slike mennesker? Som for eks at du selv ble misbrukt og klarte komme ut av det og klarte skape et eget liv og en egen verdi?

Anonymkode: 2506e...57d

Jeg har blitt misbrukt av foreldrene mine siden dag 1 jeg kan huske. Men er jeg en «svak» menneske for det? Nei. Gråter jeg av alt mulig? Nei. Jeg tror man endten blir født svak eller en som tåler mye. Og jeg har alltid vært den siste selvom jeg alltid har hatt «tøft» som folk ville ha sagt. På hele barne skolen, men tok ikke meg nært i det hele tatt. Jeg er utrolig gald for å være en slik person som ikke tar med nær i det  hele tatt, eller ikke blir eller har blitt såret av det noen gang. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Om man er født med tendens til angst og vokser opp i et fiendlig miljø må man utvikle angst, det er uungåelig. 

Men i ditt hode er alt enkelt, man kan bare bestemme seg for å bli bra og det vil skje. At du ikke forstår hvorfor noen ikke tørr "være seg selv", betyr at du lever i en ganske isolert verden. Men du er ikke den eneste. De fleste mennesker som har klart seg fint mener at de som ikke klarer seg er patetiske tapere. De ser på seg selv som sterke, de ser på seg selv som overlegne. De som ikke er som dem er tapere, de burde jo bare "stå opp for seg selv", for det er så enkelt. Et godt liv er det levd i ignoranse der man tror eget liv er resultat av egen innsats og ikke tilfeldigheter

Anonymkode: 2506e...57d

Har aldri sagt at det er enkelt, men at det er mulig å "fikse". Skrev til og med at mennesker med medfødt sårbarhet for angst vil under visse oppvekstvilkår utvikle dette, så jeg ser ikke hvorfor du følte for å gjenta det. Angst kan bli kurert, med hard innsats. Det er ikke enkelt, og det er ikke enkelt å stå opp for seg selv, noe jeg eksplisitt har gitt utrykk for. Hvis man bestemmer seg for å bli bra, så kan man bli det, med hard jobbing. At du påstår at jeg mener at det er enkelt er å legge ord i munnen på meg. Det at du derimot mener at man aldri kan bli flinkere til å stå opp for seg selv, er bekymringsverdig. Man kan absolutt det. Men ikke med dine holdninger. Man MÅ endte holdningene sine for å bli bedre, men enkelt? Det er det ikke. 

Du generalisrer mennesker som klarer å stå opp for seg selv, de fleste tror ikke at eget liv kun et resultat av egeninnsats. Jeg vet at det ikke er det. At du såpass bastant påstår at jeg har hatt det enkelt i livet tyder på at du ikke har forståelse for at mennesker sol sliter klarer å stå opp for seg selv. Jeg har på ingen måte et enkelt liv. Jeg har slitt med tilbakevendende depresjoner siden 15års alderen, har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og har tidligere prøvd å ta mitt eget liv. Livet mitt har aldri vært enkelt. Men jeg står opp for meg selv. Jeg forstår at det ikke er enkelt, men med mye egeninnsats og hardt arbeid er det mulig. Det er kanskje enkelt å si, men ville det vært bedre om det var vanskelig å si?

Anonymkode: 221e4...874

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mennesker som gråter for alt, tar alt personlig og generelt "svake" mennesker. Man bør klare å stå opp for seg selv og ha egne meninger. 

Anonymkode: 221e4...874

Man er ikke svak selvom man gråter lett, blir lett fornærmet og sliter med å uttrykke egne meninger. Disse personene kan være vel så sterke som andre. Noen av disse menneskene har opplevd svært alvorlige ting, og sliter psykisk med å hevde seg selv (fordi de ble mye ignorert, ble utsatt for omsorgssvikt, misbruk etc). Disse menneskene synes jeg er sterkere enn mange- nettopp fordi de bærer smertefulle hendelser som de aller fleste ikke har peiling på. I tillegg til å skulle takle livet her og nå, må de deale med indre sår, smerter og kaos som kanskje varer livet ut. Man må ha opplevd det for å forstå. 

Anonymkode: dfe70...bb5

[Gent82]

 De som har laange historier om seg selv er greit det,  men når de aldri spør om deg, og virker halvinteressert. Etterhvert så

Unnskyld men her går jeg av.

 

Endret 3. juni 2018 av Gent82

[Nera]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri sagt at det er enkelt, men at det er mulig å "fikse". Skrev til og med at mennesker med medfødt sårbarhet for angst vil under visse oppvekstvilkår utvikle dette, så jeg ser ikke hvorfor du følte for å gjenta det. Angst kan bli kurert, med hard innsats. Det er ikke enkelt, og det er ikke enkelt å stå opp for seg selv, noe jeg eksplisitt har gitt utrykk for. Hvis man bestemmer seg for å bli bra, så kan man bli det, med hard jobbing. At du påstår at jeg mener at det er enkelt er å legge ord i munnen på meg. Det at du derimot mener at man aldri kan bli flinkere til å stå opp for seg selv, er bekymringsverdig. Man kan absolutt det. Men ikke med dine holdninger. Man MÅ endte holdningene sine for å bli bedre, men enkelt? Det er det ikke. 

Du generalisrer mennesker som klarer å stå opp for seg selv, de fleste tror ikke at eget liv kun et resultat av egeninnsats. Jeg vet at det ikke er det. At du såpass bastant påstår at jeg har hatt det enkelt i livet tyder på at du ikke har forståelse for at mennesker sol sliter klarer å stå opp for seg selv. Jeg har på ingen måte et enkelt liv. Jeg har slitt med tilbakevendende depresjoner siden 15års alderen, har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og har tidligere prøvd å ta mitt eget liv. Livet mitt har aldri vært enkelt. Men jeg står opp for meg selv. Jeg forstår at det ikke er enkelt, men med mye egeninnsats og hardt arbeid er det mulig. Det er kanskje enkelt å si, men ville det vært bedre om det var vanskelig å si?

Anonymkode: 221e4...874

Jeg har alltid vært sjenert, og stemmen min er helt skjelven når jeg leser foran folk. Men samtidig kan jeg si «hva faen stemmen min skjelver» Mens jeg leser, jeg tør å si det. Men det er bare angsten som gjør med slik, mens jeg egt ikke er redd i det hele tatt. Men jeg er en person som aldri har tatt til meg negative kommentarer, og ikke brydd meg 110% om det native folk mener om meg. Noen ganger lurer jeg på om jeg har følelser når det kommer til hatkommentarer da det ikke treffer i det helle tatt.

[Nera]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man er ikke svak selvom man gråter lett, blir lett fornærmet og sliter med å uttrykke egne meninger. Disse personene kan være vel så sterke som andre. Noen av disse menneskene har opplevd svært alvorlige ting, og sliter psykisk med å hevde seg selv (fordi de ble mye ignorert, ble utsatt for omsorgssvikt, misbruk etc). Disse menneskene synes jeg er sterkere enn mange- nettopp fordi de bærer smertefulle hendelser som de aller fleste ikke har peiling på. I tillegg til å skulle takle livet her og nå, må de deale med indre sår, smerter og kaos som kanskje varer livet ut. Man må ha opplevd det for å forstå. 

Anonymkode: dfe70...bb5

Jeg er sånn, opplevd mye rart, men det telles ikke da jeg ikke tar meg nært. Jeg vil heller si det er angsten min. Jeg er nok født med den  Men hadde en venn jeg likte veldig godt og digget, og da følte jeg at angsten ble helt borte. Ikke prøvd, men vriker slik.

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke slike som når du sier noe helt vanlig i en helt normal samtale så ser de på andre med et bestemt uttrykk i ansiktet istedenfor å behandle deg som en normal person og delta i samtalen. Hater slike mobbere.

Anonymkode: 2db3e...3ba

[AnonymBruker]

Folk som ikke eier egne meninger og som kopierer andre, type sauflokksyndrom. Kopierer klesstil, drømmer, meninger, holdninger, absolutt alt, helst fra en og samme person som de dulter etter. 

Folk som gjør ting, fordi de tror det er forventet av dem. Som å drikke vin, selv om at du ikke liker det. Eller drikke kaffe, fordi du nå er voksen.. men samtidig så sitter du der å brekker deg av lukten og smaken av kaffe. Eller kler seg på en annen måte, fordi det er slikt voksne gjør. Klipper håret til mamma-frisyre, fordi det er sånn mamma'er skal se ut.
De gjør det ikke fordi de liker de nye klærne, smaken av vin eller den hår-frisyren. De gjør det, fordi de tror at det er slikt man skal gjøre når man blir voksen. Det er disse folkene som påstår at man er ikke voksen før man liker kaffe. 

Kjenner ei som starten som en sau og ble til en.. voksen sau. En person som ikke eier egne meninger, og gjør ting som hun ikke ønsker selv. Det irriterer meg mer enn det burde  Så fort jeg møter en sau så løper jeg i motsatt retning. Fordi de er så slitsomme å være i nærheten av. 

Anonymkode: 3ae7e...b72

[Nera]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg orker ikke slike som når du sier noe helt vanlig i en helt normal samtale så ser de på andre med et bestemt uttrykk i ansiktet istedenfor å behandle deg som en normal person og delta i samtalen. Hater slike mobbere.

Anonymkode: 2db3e...3ba

Det er disse som ikke kommer så langt i livet, etter barneskolen & ungdomsskolen så er de lonly som søren! Men skal jeg være helt ærlig er det lættis også, som du sier så sier man jo «helt normale» ting i normalt samtale, og det hender jo de andre som er med i samtalen sier mye verre ting, men de ser de aldri på slikt. Så det sier seg selv at det er de det er noe galt plus at de gjør de for å føle seg bedre enn noen andre, og tror de er smartere om du folk gir dem opperksomhet. Ignorerer du og viser at du er bedre kommer de krypende tilbake til deg.

[Gjest Anonymus Notarius]

Folk som skryter av seg selv under dekke av å gjøre det motsatte er noe av det minst sjarmerende jeg vet om. Sånne som sier noe som liksom skal være negativt om seg selv, men det er veldig tydelig at det egentlig er det motsatte. Den typen som på jobbintervjuer erklærer at deres dårligste egenskap er at de rett og slett er FOR flinke og jobber FOR hardt. Da er det bedre med ærlige skrytepaver, selv om jeg ikke er spesielt begeistret for dem heller.

En annen persontype jeg misliker er veldig dramatiske personer som må lage oppstyr for den minste ting og krangle om alt mulig. Veldig slitsomt å forholde seg til.

Kan også styre meg for sånne selvgode og selvrettferdige typer som opptrer som moralske dommere overfor alle som ikke gjør/er akkurat som dem.

[Gjest Newroz]

Folk som sier hva de mener, og slik de ønsker, og samtidig forventer at alle skal godta dette fordi de "bare er sånn". Alle normale mennesker moderer seg og tar hensyn til hvordan vi oppfører oss, men det gjelder ikke for den gruppen.... 

Og de som bevisst er nedlatende i et forsøk på å få deg til å fremstå som mindre så de kan virke bedre. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 3.6.2018 den 17.40, AnonymBruker skrev:

Har rett og slett liten toleranse for svake mennesker som ikke står opp for seg selv, som er i overkant sårbare, gråter for alt, ikke takler noe som helst. Tenker at hvis man fra barndom av har blitt fortalt at man er verdiløs så bør man likevel kunne stå opp for seg selv, ikke føye seg for andre hele tiden og ikke være "svak". Selv har jeg blitt fortalt "ingen hadde lagt merke til om du hadde forsvunnet" og generelt fått høre at ingen bryr seg osv. Har tidligere følt meg fullstendig verdiløs, og det gjør jeg egentlig litt enda. Det betyr likevel ikke at jeg ikke klarer å stå opp for meg selv, ha egne meninger eller at jeg gråter for alt. Jeg er et egenrådig og sta menneske som som nekter å føye meg for andre. Med litt viljestyrke tenker jeg at alle kan klare det. Man trenger ikke å marinere seg selv i selvmedlidenhet.

Anonymkode: 221e4...874

Slike svar som dette provoserer meg enormt. NEI, det er ikke bare å gjøre sånn eller sånn. Det er ikke bare å stå opp for seg selv når man er livredd for å såre, skuffe eller fornærme andre. Man velger ikke å ha en selvutslettende personlighet. Det har hvertfall ikke jeg gjort frivillig. 

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[hjertesukka]

- Kunnskapsløse gladkristne og slike A4-folk som kun snakker i floskler.

- Psykopater som tar hele rommet. 

- Folk som ikke kjenner meg, men som kommenterer utseendet mitt, klær, hår feks.- uten at jeg har spurt om deres mening.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Slike svar som dette provoserer meg enormt. NEI, det er ikke bare å gjøre sånn eller sånn. Det er ikke bare å stå opp for seg selv når man er livredd for å såre, skuffe eller fornærme andre. Når man føler meningene man har er verdiløse og at man ikke er viktig. Når alt inni skriker- "Ikke si det, ikke vær direkte, svelg en ekstra kamel- hvis ikke avviser de deg, snakker om deg og kanskje forlater deg". Det er MASSE mekanismer som ligger bak slik oppførsel, mange ganger redselen for å miste de rundt, overdreven skyldfølelse og separasjonsangst. Og dette bunner ofte i traumer eller uheldige oppvekstvilkår. Jeg er sånn selv, og jeg NEKTER å bli kalt svak. Jeg står opp av senga, studerer, har et sosialt liv og har så vidt begynt litt med jobb. Det er ikke enkelt å ha kompleks PTSD som jeg har, og det er ikke min feil. Ja, jeg kan jobbe med det. Selvfølgelig. Derfor ser jeg på meg som sterk- uansett hva som skjer så reiser jeg meg opp. Jeg faller, men jeg gir ikke opp. Jeg har viljestyrke, men det er ikke gjort over en dag. Det er en prosess, ofte en lang og smertefull prosess- å inne trygghet, stabilitet og ro i kroppen er det traumeutsatte trenger. Det er en grunn til at jeg har blitt henvist og fått plass på Modum Bad- fordi jeg trenger hjelp. Fordi jeg må til bunns i traumene og la meg selv ta imot kjærlighet og gi slipp på kontroll. Man velger ikke å ha en selvutslettende personlighet. Det har hvertfall ikke jeg gjort frivillig. Jeg er ikke svak uansett. 

Hvis du ser mine senere innlegg, så ser du at jeg skriver at det ikke er enkelt, men at man kan jobbe seg fram til å stå for egne meninger. Selvsagt kan du en gang i framtiden stå opp for deg selv, hvis du jobber hardt for å endre holdningene dine. Men det er ikke enkelt. Det er dessuten en forskjell på å ha en psykisk lidelse, enn det å bare være "svak". Du har en sykdom, det er noe annet. Noe jeg i senere innlegg eksplisitt har skrevet. Selv har jeg emosjonelt ustabil pf, og har selvmordsførsøk bak meg. Har jeg hatt det jævlig? Absolutt. Har jeg jobbet hardt for å bli bedre? Ja. Å stå opp for seg selv er noe alle kan klare, hvis de jobber hardt nok. Det å skylde på at man "er født sånn" blir litt for dumt (sier ikke at du har sagt dette). Man kan alltid endre seg til en bedre versjon av seg selv. Jeg vet at alle er ulike, men jeg har uansett stått opp for meg selv uansett hvor jævla verdiløs jeg har følt meg, og uansett hvor lite jeg tenker at folk bryr seg om meg. Jeg er livredd for å bli forlatt og mislikt, men jeg nekter likevel å føye meg for andre mennesker. Jeg tenker at min stahet har vært/er viktig for meg når det kommer til å bli bedre. Så jeg mener oppriktig at med egeninnsats og hard jobbing, så kan alle klare å stå opp for seg selv. Men hvis man driver å synes synd på seg selv, og bader seg selv i sin egen medlidenhet får man et aldri til. En viktig del av å bli bedre er å slutte å synes synd på seg selv. For det er faktisk ikke mer synd på det enn andre. (Dette gjelder alle, det er ikke mer synd på noen noen andre) 

Anonymkode: 221e4...874