Innpåsliten far

[Gjestemannen]

Litt forhistorie er at min mor ble syk og døde etter ca. tre måneders sykdom nå tidligere i vinter. Hun rakk akkurat og gå av med pensjon, og det samme gjorde min far.

Problemet mitt nå er at det knapt går en eneste dag uten at det er spørsnål om jeg vil komme på besøk, eller han kan komme, eller det er et glass med tre skruer han glemte i garasjen sist uke, og han bare må komme nå for å sjekke om det lokket er skrudd igjen eller ikke...

Jeg kjenner at jeg blir sliten av hele det opplegget, og det er jo trist at man føler at man må ha en eller annen plan for å slippe unna. Jeg føler litt, eller egentlig ganske mye, at han rett og slett hindrer meg i å føre mitt eget liv. Dette har ingenting med at jeg ikke er trist for at moren min døde, og at jeg ikke er glad i faren min, men jeg er voksen og trenger ikke å se min far 6 dager i uka.

Er det noen som opplevd noe lignende? Jeg må legge til at jeg er enebarn, så søskenalternativet finnes ikke.

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske min pappa var mer innpåsliten. Jeg blir aldri ringt opp, besøkt eller invitert på ting. Er alltid jeg som må ta intiativet

Anonymkode: ae294...387

[AnonymBruker]

Han er nok ensom, og vil være med deg mye. Jeg ville latt han få være mye med deg. Kanskje du kan ta han med på noe der han møter andre i sin alder?  Eks DNT turer? 

Anonymkode: 73ef5...0bd

[AnonymBruker]

Han er vel litt ensom og vil ha kontakt. Han har opplevd store livsendringer. Slik var min får også da han  ble pensjonist.  

Anonymkode: c63f3...8e5

[AnonymBruker]

Dette var bare trist lesing ts. Ta vare på din far og gi han omsorg og tillat han å gi deg omsorg-om du trenger det. Jeg har daglig kontakt med mine foreldre. Enten i form av en tlf, sms eller en kaffekopp sammen flere ganger i uken. Om 1 av mine foreldre foreldre skulle gå bort, vet jeg at jeg må og vil stille opp for den som sitter alene igjen etter livsledsageren er gått bort. Han er ensom og i sorg, og din far. Får inntrykk av at du anser han som en "plage" eller en som forstyrrer livet ditt. Jeg kan ikke forstå det. 

Anonymkode: 20ce2...c8b

[Gjestemannen]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var bare trist lesing ts. Ta vare på din far og gi han omsorg og tillat han å gi deg omsorg-om du trenger det. Jeg har daglig kontakt med mine foreldre. Enten i form av en tlf, sms eller en kaffekopp sammen flere ganger i uken. Om 1 av mine foreldre foreldre skulle gå bort, vet jeg at jeg må og vil stille opp for den som sitter alene igjen etter livsledsageren er gått bort. Han er ensom og i sorg, og din far. Får inntrykk av at du anser han som en "plage" eller en som forstyrrer livet ditt. Jeg kan ikke forstå det. 

Anonymkode: 20ce2...c8b

En til to dager i uken med besøk er helt greit for meg og ikke noe for mye, det samme med en telefon om dagen. Men at jeg må være tilgjengelig 6-7 dager i uken, det er i overkant av hva jeg klarer. Og når det blir på den måten blir jeg rett og slett lei, beklager at jeg sier det så direkte. Jeg er klar over at det har vært en stor omveltning i livet hans, og mitt, men jeg tenker at det ikke bare må være opp til meg, for hvis det fortsetter på denne måten kommer jeg rett og slett til å bli utbrent, og det er stikk motsatt av hva jeg ønsker i sammenheng med hva slags forhold  jeg vil ha til han.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, TS. Jeg hadde blitt sprø. Har dessverre ikke erfaring med det selv så lite tips herfra.

Anonymkode: 2076c...a9a

[AnonymBruker]

Stakkars, dette kan ikke være lett for noen av dere! Han er sikkert veldig ensom, men jeg skjønner godt at du blir sliten. Jeg ville prøvd å hjelpe ham med å finne aktiviteter han kan gjøre på egenhånd, eller i en gruppe med andre på hans egen alder. Mine besteforeldre deltar ofte på turer for pensjonister, både i nærområdet og til utlandet. Kunne dette være noe for din far? Evt en hobby han trives med som kunne trappes opp litt? Prøv å hjelp ham med å finne noe som han kan engasjere seg i, så får han ekstra glede av det og du får hente deg mer inn mellom hver gang dere møtes. Lykke til! 

Anonymkode: f4b80...0c5

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Gjestemannen skrev:

En til to dager i uken med besøk er helt greit for meg og ikke noe for mye, det samme med en telefon om dagen. Men at jeg må være tilgjengelig 6-7 dager i uken, det er i overkant av hva jeg klarer. Og når det blir på den måten blir jeg rett og slett lei, beklager at jeg sier det så direkte. Jeg er klar over at det har vært en stor omveltning i livet hans, og mitt, men jeg tenker at det ikke bare må være opp til meg, for hvis det fortsetter på denne måten kommer jeg rett og slett til å bli utbrent, og det er stikk motsatt av hva jeg ønsker i sammenheng med hva slags forhold  jeg vil ha til han.

Men hva er det du må være tilgjengelig med...? Kan han ikke få lov å komme innom, snakk med han om det og si at det er fint at han kommer innom ofte, men at han ikke kan forvente "oppdekning". Kan ikke han brukes som en ressurs for deg i en travel hverdag..? La han pusle, reparere, gjøre ærend og være til nytte uten at du skal stoppe dagen din av den grunn...? Slik er det med mine foreldre. Når jeg inviterer dem på middager/kaffe/kake så er det en annen sak, men ellers så kan spesielt min far være innom bare for å "sjekke litt", sjekke tull&vas, men jeg vet jo at han bare ønsker å se til oss og lager seg selv ærend. Han henter seg kaffe eller går i kjøleskapet om han vil ha noe. Jeg skjønner at dette kan være tungt for deg også, men prøv å finn en bra løsning som kan passe for dere begge 

Anonymkode: 20ce2...c8b

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med akkurat det samme, men vil foreslå at du begynner å ha fast samværstid med din far, et par ganger i uka. Han er i en livskrise, og trenger helt klart hjelp, men klarer ikke å formulere det. Etterhvert vil dette roe seg, og da kan du trappe ned litt på samværet.

Anonymkode: 636c8...e73

[AnonymBruker]

Han trenger selskap. Kunne en hund vært noe for han?  

Anonymkode: d9b63...ea9

[Gjest O.G.]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er nok ensom, og vil være med deg mye. Jeg ville latt han få være mye med deg. Kanskje du kan ta han med på noe der han møter andre i sin alder?  Eks DNT turer? 

Anonymkode: 73ef5...0bd

Enig.

[Gjest Mass]

Får helt vondt av din far. Han høres ensom ut. Det må jo være litt av en overgang for ham dette her. Var du en del der for ham i tiden etter? Eller har du alltid prøvd å unngå ham? 

Tror jeg ville vært der en del i en god periode til han ble vant med både pensjonisttilværelsen og livet uten din mor. Kanskje oppfordret ham etterhvert til å holde kontakt med andre pensjonister og/eller bli med i pensjonistaktiviteter så han får menneskelig kontakt og meningsfulle dager.

[Gjestemannen]

Akkurat nå, Mass skrev:

Får helt vondt av din far. Han høres ensom ut. Det må jo være litt av en overgang for ham dette her. Var du en del der for ham i tiden etter? Eller har du alltid prøvd å unngå ham? 

Tror jeg ville vært der en del i en god periode til han ble vant med både pensjonisttilværelsen og livet uten din mor. Kanskje oppfordret ham etterhvert til å holde kontakt med andre pensjonister og/eller bli med i pensjonistaktiviteter så han får menneskelig kontakt og meningsfulle dager.

I sykeperioden var jeg så mye tilstede som det var mulig å være, og jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke var nok tilstede i den tiden. Det er selvfølgelig en overgangfor oss alle dette, og både jeg og barna savner jo selvfølgelig min mor/bestemor masse.

Jeg har aldri prøvd å unngå han, og han har alltid vært en som har stilt opp for meg i oppveksten. Så jeg vet at jeg høres utakknemlig, og det høres ikke bra ut.

Han deltar på en pensjonistaktivitet, og han har noen faste kaffeavtaler i uka. Så han sitter heldigvis ikke bare inne og glaner i veggen. Men likevel så må han liksom komme innom opptil 6 ganger i uken. Eller innom og innom, han bor 35 minutter unna med bil og ringer alltid før han kommer, så da går gjerne hele ettermiddagen/kvelden.

Og jeg blir sliten av det...Dessverre.

[AnonymBruker]

Tenk litt på din far og situasjonen han er oppi nå. Se for deg deg selv med de følelsene av ensomhet, som din far har nå

Anonymkode: d37ac...f16

[Gjestemannen]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenk litt på din far og situasjonen han er oppi nå. Se for deg deg selv med de følelsene av ensomhet, som din far har nå

Anonymkode: d37ac...f16

Kanskje det som er problemet. Jeg kan godt forestille meg den følelsen av ensomhet, siden det ikke er en ukjent følelse for meg ( skilsmisse). Og jeg er delvis oppe i den ensomhetsfølelsen min egen fortsatt, selv om jeg er ganske aktiv på mange ting. Men jeg klarer ikke å være den støtten som jeg burde være, rett og slett fordi jeg føler at jeg blir kvalt, eller kanskje jeg rett og slett mener at jeg blir oppbrukt.

Igjen er jeg klar over at dette ikke høres pent ut, men selv om besøkene hans er godt ment, så blir det rett og slett for mye for meg. derav navnet på tråden.

 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Jeg hadde ikke taklet besøk en gang i uka fra min mor en gang.

Anonymkode: 6c66c...dce

[AnonymBruker]

Hvor lenge har det vært slik? Tror det er viktig at du på en eller annen måte for satt litt grenser og holde kontakt på et nivå som føles ok og at du prøver å holde ut eventuell skyldfølelse som skulle dukke opp som følge av grensesetting. Selv om det er en trist situasjon er han ansvarlig for sitt eget liv så lenge han er i stand til det. Hans liv er ikke ditt ansvar for å si det litt brutalt. Kunne du foreslått at han meldte seg på en eller annen aktivitet slik at han får fokus på noe annet og kanskje kan få litt sosial kontakt med andre?

Anonymkode: 97cda...624

[Gjest chisandra]

Han er gjennom store omveltninger. Kan du oppmuntre han til å gjøre ting, kanskje dra på litt turer etc? Sjansen er jo stor for at han sakte, men sikkert finner nye ting å fylle tiden sin med. 

[Gjest BearMama]

4 timer siden, Gjestemannen skrev:

Litt forhistorie er at min mor ble syk og døde etter ca. tre måneders sykdom nå tidligere i vinter. Hun rakk akkurat og gå av med pensjon, og det samme gjorde min far.

Problemet mitt nå er at det knapt går en eneste dag uten at det er spørsnål om jeg vil komme på besøk, eller han kan komme, eller det er et glass med tre skruer han glemte i garasjen sist uke, og han bare må komme nå for å sjekke om det lokket er skrudd igjen eller ikke...

Jeg kjenner at jeg blir sliten av hele det opplegget, og det er jo trist at man føler at man må ha en eller annen plan for å slippe unna. Jeg føler litt, eller egentlig ganske mye, at han rett og slett hindrer meg i å føre mitt eget liv. Dette har ingenting med at jeg ikke er trist for at moren min døde, og at jeg ikke er glad i faren min, men jeg er voksen og trenger ikke å se min far 6 dager i uka.

Er det noen som opplevd noe lignende? Jeg må legge til at jeg er enebarn, så søskenalternativet finnes ikke.

Nå tidligere i vinter? Det er jo bare noen måneder siden. Da døde hans livs kjærlighet og han er alene og pensjonist uten en jobb eller andre ting som kan holde han opptatt. 

Hva om du hadde mistet kvinnen i ditt liv og var tvunget til å dvele på det i ensomhet alene i huset dere delte sammen? Omringet av minner om det som var og som aldri blir igjen.

Mannen er i sorg og han prøver å få tankene bort fra alt de vonde med å holde seg opptatt og være nær det eneste barnet hn har.

Jeg kunne forstått om dette hadde pågått over 1 år eller mer, men måneder? 

Men du kan hjelpe han ved å prøve å hjelpe han i å finne et felleskap med andre gjennom interesse og hobby. Det er mange pensjonister der ute som arrangerer mye aktiviteter og mange av dem er jo enker og enkemenn som søker venner de kan finne på ting sammen med.