Målet er å være singel og bare leve livet?

[AnonymBruker]

Er det slik samfunnet har utviklet seg til lurer jeg på? Leser på tråder at singellivet er så bra, og at å finne en partner er helt uaktuellt. Singeltilverelsen glorifiseres til de grader av enkelte. Jeg synes det er bare "jeg jeg jeg", vil og skal leve levet. Mye egoisme ute å går. 

Jeg mener at når folk i 30 årene bare liker å feste, reise, game, råne og se på netflix feks så er det noe helt grunnleggende feil. Det er bare snakk om å leve livet, dette gjelder begge kjønn. Flere og flere blir single og forblir single lenge, hva skjedde med kjernefamilien med mann og barn,rekkehus, hund og stasjonsvogn? Det er ikke for alle det skjønner de fleste, men greia er at den gruppa er stadig økende for hvert år, og det kan vell ikke sies å være positivt for samfunnet. 

Jeg har selv vært singel nå i ett par år, helt greit en stund, men det er ikke singeltilverelse som er målet med livet. Jeg er sikker på at de fleste som ønsker bare å være single og frie har vokst opp i en kjernefamilie slik det var mest vanlig før. Jeg ønsker meg en partner for livet, det høres gammaldags ut, men vi vil vell at kjærligheten skal vare livet ut? 

Eller kanskje bare game litt til, og så gå på byen og feste og leve livet, er fri må vite.. 👨‍✈️

Anonymkode: a4668...941

[AnonymBruker]

Det er stort sett de som ikke finner noen, som har dette behovet med å glorifisere at de har det bedre alene, samt "rakker" litt ned på de med egne familier som har funnet kjærligheten - for å føle seg bedre. Min oppfatning iallefall

Anonymkode: 4c5b9...2db

[AnonymBruker]

Bra tema..

Selv er jeg enslig og vokste opp på 80- og 90-tallet. Da var høydepunktet å tilbringe hele sommerferien sammen med besteforeldre på hytte uten innlagt vann.

Senere kom world wide web, Facebook og bestilling av billige reiser på internett.

Tror du er inne på årsaken i det første spørsmålet ditt. Samfunnet dekker så mange av våre behov for materialisme og underholdning at flere av oss ikke ser helt poenget med å stifte familie. Hvorfor skal man gi avkall på den friheten?

Anonymkode: aab7a...405

[Gjest O.G.]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det slik samfunnet har utviklet seg til lurer jeg på? Leser på tråder at singellivet er så bra, og at å finne en partner er helt uaktuellt. Singeltilverelsen glorifiseres til de grader av enkelte. Jeg synes det er bare "jeg jeg jeg", vil og skal leve levet. Mye egoisme ute å går. 

Jeg mener at når folk i 30 årene bare liker å feste, reise, game, råne og se på netflix feks så er det noe helt grunnleggende feil. Det er bare snakk om å leve livet, dette gjelder begge kjønn. Flere og flere blir single og forblir single lenge, hva skjedde med kjernefamilien med mann og barn,rekkehus, hund og stasjonsvogn? Det er ikke for alle det skjønner de fleste, men greia er at den gruppa er stadig økende for hvert år, og det kan vell ikke sies å være positivt for samfunnet. 

Jeg har selv vært singel nå i ett par år, helt greit en stund, men det er ikke singeltilverelse som er målet med livet. Jeg er sikker på at de fleste som ønsker bare å være single og frie har vokst opp i en kjernefamilie slik det var mest vanlig før. Jeg ønsker meg en partner for livet, det høres gammaldags ut, men vi vil vell at kjærligheten skal vare livet ut? 

Eller kanskje bare game litt til, og så gå på byen og feste og leve livet, er fri må vite.. 👨‍✈️

Anonymkode: a4668...941

Folk finne ikke kjærligheten.

[Duftavsommerregn]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er det slik samfunnet har utviklet seg til lurer jeg på? Leser på tråder at singellivet er så bra, og at å finne en partner er helt uaktuellt. Singeltilverelsen glorifiseres til de grader av enkelte. Jeg synes det er bare "jeg jeg jeg", vil og skal leve levet. Mye egoisme ute å går. 

Jeg skal snakke bare for min egen del, etter et langt ekteskap som gikk rett vest så er jeg singel. Jeg trives med dette nå, sikkert på grunn av friheten jeg har akkurat nå, etter et forhold som var rimelig dårlig på slutten. Jeg er åpen for et nytt forhold med rett kvinne med rette verdier som jeg passer sammen med, men om ikke? Da forblir jeg singel. Lev livet gjør jeg, og det vil jeg også gjøre sammen med rette kvinnen. Det er overhodet ikke basert på at jeg ikke vil leve sammen med noen, bare treffe den rette personen. Hva i alle dager er poenget med å finne en dame, og leve i et forhold bare for å leve i et forhold? Kan du forklare meg det?

Nå har jeg livserfaring, er ikke kresen overhodet og vet hva jeg skal se etter, og det er personligheten og ikke noe annet. Selvfølgelig en viss match fysisk også. Det går vel begge veier :)  

[hypes]

Nå er ikke jeg singel, men denne A4-pakka som du beskriver her, er faktisk ikke meningen med livet for alle, selv om den kanskje er det for deg. Grunnen til at vi blir flere som ikke vil bo i rekkehus med en stusselig stasjonsvogn? Vi bruker noen år av livet på å gå i oss selv, og innser at for oss, så gjelder helt andre prioriteringer. Andre drømmer. Vi ser ikke på A4-livet som meningen med livet. For min egen del, så er frihet viktigst. Det trumfer alt. Og friheten er long gone så fort man har gått til anskaffelse av rekkehus, unger og stasjonsvogn.

[AnonymBruker]

Det er jo egentlig like egoistisk å få barn, hvis det er det man lyster. Jeg tror kanskje flere ble presset inn i familiefella før, pluss at man manglet prevensjonsmidler, så hvis det er en økende trend til singeltilværelse så kan det mer enn gjerne være normalen, spesielt siden man styrer sin egen reproduksjon nå til dags.

Anonymkode: 1fb76...968

[AnonymBruker]

Etter å ha datet litt og vært på leit et par år nå sitter jeg dessverre igjen med samme inntrykket. Det er vanskelig å finne en kjæreste og etablere oss fordi folk vil ikke. De har andre ting som dekker behovene deres og dermed er ikke motivasjonen og driven til å finne noen der tilstede. Jeg har truffet en del menn nå og felles for de fleste er at de har ingen drivkraft. De dilter etter meg en stund til de enten går lei eller blir usikre fordi jeg kaster ballen over på deres banehalvdel. 

Merkelige greier. Damer er sikkert ikke stort bedre. 

Anonymkode: 2b89f...faa

[matrobot]

Hmm, akkurat som jeg har nettopp avsluttet et langt forhold (med 2 barn), tenker jeg at singellivet er kanskje det beste for meg. Jeg vil ikke at ungene skal forholde seg til flere «mødre» eller ha en komplisert stamtavle hvor de trenger doktorgrad for å forklare familiesituasjon. Men kanskje jeg undervurderer ungene og endrer kanskje mening om et par år:)

[Drikkeflaska]

Jeg er fortsatt ganske ung, så det er godt mulig jeg endrer mening etterhvert. Jeg føler ikke at jeg passer til å skulle dele livet mitt sammen med noen, og jeg er livredd for barn. Jeg vil ikke ha det ansvaret eller den frykten resten av livet. Jeg føler heller ikke for å skulle binde meg med noen for resten av livet. Jeg trives godt alene, nesten litt for godt til tider, og det er nok en stor del av grunnen. Jeg har mer enn nok med meg selv. 

Samtidig betyr ikke det at jeg bare fester og soser rundt uten å gjøre noe nyttig. Selv om jeg gjerne skulle reist mye. Det håper jeg også at jeg får muligheten til i fremtiden når jeg er ferdig med utdanningen min. 

Det er rett og slett sånn at det livet du skisserer er ikke for alle, og nå når samfunnet er blitt mye mer tolerant og svært åpent for selvrealisering så slipper folk som ikke passer det livet å bli presset til det. 

[AnonymBruker]

Jeg gamer, trener, jobber og er mor. Livet er perfekt, og jeg kan ikke fatte hvorfor det plager andre at jeg har det best uten partner? Dere snakker om trygghet ofte men den tryggheten har jeg allerede.

 

Jeg har flust med mannfolk som prøver seg og forelsker seg, men når man allerede har det så bra så er det ikke noe poeng i å endre på det. Det gir ingen mening.

Anonymkode: bd5f3...1f9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gamer, trener, jobber og er mor. Livet er perfekt, og jeg kan ikke fatte hvorfor det plager andre at jeg har det best uten partner? Dere snakker om trygghet ofte men den tryggheten har jeg allerede.

 

Jeg har flust med mannfolk som prøver seg og forelsker seg, men når man allerede har det så bra så er det ikke noe poeng i å endre på det. Det gir ingen mening.

Anonymkode: bd5f3...1f9

Du vil ikke at barnet ditt skal ha en annen omsorgsperson også? 

Anonymkode: 1d9fe...6aa

[Gjest Dævendøtte]

15 minutter siden, matrobot skrev:

Hmm, akkurat som jeg har nettopp avsluttet et langt forhold (med 2 barn), tenker jeg at singellivet er kanskje det beste for meg. Jeg vil ikke at ungene skal forholde seg til flere «mødre» eller ha en komplisert stamtavle hvor de trenger doktorgrad for å forklare familiesituasjon. Men kanskje jeg undervurderer ungene og endrer kanskje mening om et par år:)

Det er da det minste problemet, er jo bare å kalle dama di for kjæresten din. Og mine og dine unger er jo normalt nå, hos oss har det ikke vært noe problem. Veldig sjelden på de ti åra vi har vært sammen at vi må forklare noe også. 

[AnonymBruker]

Før i tiden var det ufattelig vanskelig å overleve alene. I flere tusener av år har vi nesten vært avhengige av å være minst to sammen, men helst en familie med en hel haug av unger for å sikre at man overlevde. Etterhvert som det ble lettere å klare seg, trengte de ikke 15 barn i hver familie, (hvorpå en god del antakelig døde). I nyere tid lever vi såpass godt at vi egentlig ikke trenger å være to om å overleve. Det betyr jo ikke at folk ikke ønsker å være sammen, men husk at ekstremt mange holdt ut med hverandre fordi alternativet var å ikke klare seg/havne på fattighus/være hjemløs/bli syk/dø osv. Du kan på en måte se på det slik at for hvert par som separerer seg nå, var det et par for mange herrens år siden som ønsket å separere seg fordi de mistrivdes. Enten partneren var en drukkenbolt eller mishandlet den andre, de ble tvunget sammen av familier på hver side, tatt med makt osv hvem vet. Ja, det er også mange eldre par som mener at man kan komme seg igjennom det meste hvis man bare prøver hardt osv, (dere vet slike kranglefanter som er gifte i amerikanske sitcoms osv). Fordi det henger igjen at de ikke overlever uten hverandre, bokstavelig talt. Det betyr ikke at de kanskje ikke er glade i hverandre, men at folk i slike partnerskap antakelig har hatt en del blod, svette og tårer gjennom ekteskapet. 

Og det måtte kanskje til den gang for at man ikke skulle falle mellom to stoler. 

Idag har vi det såpass godt at man kan velge om man vil være singel hele livet eller finne en partner. Vi er ikke lengre avhengige (i vår privilegerte del av verden) av å gifte oss med noen for å "overleve vinteren". Vi kan gå inn i ekteskap rett og slett fordi vi ønsker det, ELLER vi kan skille oss om vi ser at det kommer til å bli årevis med pine og ulykke. Mange mener at vi gir opp for fort osv nå, jeg syns heller vi skal være kjempeglade for at vi KAN si "vet du hva, dette gidder jeg ikke". Det var nok mange ulykkelige sjeler før vår tid som skulle ønske de kunne gjøre det samme.

Anonymkode: b8f87...56f

[AnonymBruker]

Jeg har nå vært singel hele livet mitt. Er 29 nå. Jeg slutta med festing for mange mange år siden. Er ikke interessert i å få meg "kjernefamilie". Har aldri hatt interesse for barn. Ønsker meg ikke kjæreste. Liker å holde på med mine hobbyer og gjøre akkurat hva jeg vil når jeg vil. Syns det er helt flott og er så overlykkelig for at jeg lever i en tid hvor jeg kan gjøre dette. Syns det å skal ha en partner å måtte forholde meg til, og ikke minst unger, huff være... høres helt klemmende og klaustrofobisk ut. Aldri kan planlegge fridagene mine selv, ikke kan følge opp mine egne drømmer og mål. Om jeg vil sette meg ned og game eller brodere eller lese en bok, så kan jeg det. Når som helst. Ingen som legger opp dagen for meg eller blir grinete fordi jeg har egne planer. Ingen barn som tjaser og trenger oppmerksomhet. Kan slippe alt jeg vil en lørdags formiddag å ta en bytur uten å si til noen hvor jeg drar. Være ute så lenge jeg vil. Herlighet!

Anonymkode: b8f87...56f

[Gjest Overrasket]

Jeg håper at det ikke må være gjensidig utelukkende å være i et forhold og å leve livet. Jeg MÅ ikke på død og liv være singel, men jeg må nok ha noen som har en livsstil som passer overens med min. Det er litt vanskelig å finne, og hvis man først finner likesinnede så er forholdet gjerne ikke for evig fordi livstilnærmingen fører meg seg omstendigheter som gjør at "evig" er litt for lenge. Men jeg mener, en sjarmerende og intelligent brunette som ikke er for rotbunden, så skal da ikke jeg være vanskelig.

[Duftavsommerregn]

32 minutter siden, matrobot skrev:

Hmm, akkurat som jeg har nettopp avsluttet et langt forhold (med 2 barn), tenker jeg at singellivet er kanskje det beste for meg. Jeg vil ikke at ungene skal forholde seg til flere «mødre» eller ha en komplisert stamtavle hvor de trenger doktorgrad for å forklare familiesituasjon. Men kanskje jeg undervurderer ungene og endrer kanskje mening om et par år:)

ha ha ha klasse   Du undervurderer ikke barna dine, du setter de først og fremst, og du endrer nok ikke noe mening fordi du er fornuftig og forholder deg til virkeligheten. Lykke til   En ny partner kan alltid dukke opp, og det godtar barna om det er den rette som elsker deg og tar vare på deg.

[AnonymBruker]

Er singel for første gang siden jeg var 14, er 33 nå. Er det noe som ikke frister så er det et forhold og familieliv. Ingen fortalte meg hvor digg det er å være bare meg og helt singel! Hadde de det så hadde jeg gjort meg fri og frank før. 

Anonymkode: f775d...c72

[AnonymBruker]

Å game og råne har da ingenting med "singellivet" å gjøre. Det er bare bygdelivet.

Anonymkode: ea658...ae6

[AnonymBruker]

Dere som ikke ser poenget med å etablere dere og lage en egen familie: 

Slår det dere aldri at det er en plikt? Altså en jobb man gjør for at folk og fedreland skal bestå? Dere jabber i vei om at dere ikke gidder, ikke ser poenget, ikke vil etc. Etter en viss alder handler jo ikke livet bare om hva man vil og har lyst til å gjøre. Jeg sitter igjen med inntrykk av at mange tviholder på tenåringslivet sitt livet ut. 

Anonymkode: 2b89f...faa