Fortalte dere folk at noen av dine nærmeste skulle dø?

[AnonymBruker]

Har fått beskjed om at de stoppet kreftbehandling på pappa og at de nå fokuserer på smertelindring. Aner ikke hvor lenge han lever videre. 

Fortalte dere folk rundt dere om at en av deres nærmeste skulle dø? I pappas tilfelle kan det ta tid, han er seig og har levd lenge med sykdommen, men man vet jo aldri noenting. Plutselig er han død om 1 uke for alt jeg vet. 

Har lyst til å leve så normalt som mulig. Begynner man å fortelle rundt føles det så nært liksom. Tenkte egentlig å ikke si noe før vi vet sikkert at det nærmer seg slutten slik at det er naturlig å fortelle det. Da må man jo også være hjemme fra jobb osv så folk ville jo lurt uansett. 

Hva gjorde dere? Klarte dere å leve tilnærmet normalt fram til dere visste sikkert at det gikk mot slutten? 

Anonymkode: d5080...676

[AnonymBruker]

Og et annet spørsmål : hvordan vet man at det er dager igjen? Nå er han forholdsvis oppegående, sover en del og sliter med å gå, men spiser og drikker når han er oppe, ser på tv og slapper av. Jeg er livredd for at det bare plutselig skal skje ut av det blå uten at jeg har forberedt meg noe. 

Anonymkode: d5080...676

[AnonymBruker]

Her var det snakk om kreftsykdom som ikke kunne behandles.  (Hun ville ikke tålt operasjon og behandling på grunn av alder)

Vi fortalte det til de nærmeste rundt oss, blant annet arbeidsgivere, for at de skulle være forberedt på at det kunne bli noen uker, måneder og kanskje til og med år, med uregelmessighet i hverdagen vår.

Nå har det gått like over 2 år, og vi vet at det fremdeles er snakk om "når" fremfor "hvis", men sykdommen var heldigvis ikke så aggressiv som onkologene fryktet, og hverdagen har kommet tilbake til rutine igjen.

Anonymkode: b775e...8ed

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og et annet spørsmål : hvordan vet man at det er dager igjen? Nå er han forholdsvis oppegående, sover en del og sliter med å gå, men spiser og drikker når han er oppe, ser på tv og slapper av. Jeg er livredd for at det bare plutselig skal skje ut av det blå uten at jeg har forberedt meg noe. 

Anonymkode: d5080...676

Det høres sikkert veldig rart ut, men min lille erfaring er at man skal være obs på adfersendring.

Hvis den syke normalt sett er en som holder følelser i sjakk, foretrekker salt snacks, og sover mye, plutselig blir lettrørt, får lyst på søtsaker, og blir redd for å sove (konkret eksempel fra virkeligheten), er det ofte et signal på at noe er i endring.

Dette var noe vi erfarte med et nært familiemedlem.  Det var ingen tegn på fysisk forverring, han var ikke terminal, men den ene dagen endret han adferden som beskrevet, og neste natt døde han.

Jeg ønsker dere alt godt fremover.  Prøv å nyte tiden dere har sammen. 

Anonymkode: b775e...8ed

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og et annet spørsmål : hvordan vet man at det er dager igjen? Nå er han forholdsvis oppegående, sover en del og sliter med å gå, men spiser og drikker når han er oppe, ser på tv og slapper av. Jeg er livredd for at det bare plutselig skal skje ut av det blå uten at jeg har forberedt meg noe. 

Anonymkode: d5080...676

Noen tegn er at de sover mye/blir sengeliggende. Kan få en spesiell pusterytme ( cheyne stokes) slutter å spise og drikke. Blir man lenge sengeliggende kan dette gi lungebetennelse, det er ofte det mange som er så syke faktisk dør av..

Jeg mener at det er individuelt når og hvor det er naturlig å fortelle. Man forteller av flere ulike årsaker: fordi man ønsker å gi en praktisk opplysning om noe viktig i ens liv son kan virke forrstyrrende på andre arenaer (for eksempel på jobb, at man er endel borte eller kan bli det en periode) - fordi man ønsker å forklare noe (jeg var veldig fjern og «ikke tilstedet» blant bekjente og naboer, spesielt sistnevnte. Da var det naturlig å forklare sånn at mitt humør ikke ble tolket som avvisning eller personlig rettet mot noen) - eller fordi man rett og slett har behov for å ha noen å snakke med. Det kan være godt å få luftet tankene sine, og åpne opp om noe man bærer på. Det hjelper som regel å få snakke litt   

Anonymkode: 4ec2f...a98

[Gjest Fjelldronning]

Jeg har mistet moren min, til kreft for noen år siden. Hun ville fortelle om sykdommen sin selv, og slik ble det. Pappa sa jo det også til noen, men mest hun selv. Jeg aner ikke hvordan andre folk er når de dør. Men jeg vet hvordan moren min var. Men det vil jeg ikke dele her. Og jeg synes ikke at du skal fokusere så mye på det. Det er kanske vanskelig. Jeg hadde mange tanker om SLT mulig hele tiden mens hun var syk   Prøv heller å vær der for ham, så mye som mulig. Å tilbringe tid sammen med den man er glad i, og spesielt i en sånn situasjon, er gull verdt! Når moren min døde, så var det pappa som fortalte det til de nærmeste. Jeg sender deg en god klem Ts. ❤️

[AnonymBruker]

Da min pappa fikk beskjed at det ikke var noe de kunne gjøre fordi han hadde fått spredning så fortalte jeg det bare til mine nærmeste venner. Jeg fortalte jo at pappa var dårlig og var på sykehuset til andre venner, men da pappa døde så ble folk overrasket at pappa var så dårlig. 

 

Cheyne stokes skjer ikke før en person er terminal. Altså, det å være terminal betyr at det er par dager eller timer til personen dør. Beina og hendene blir kalde. Beina får merker som ser ut som blåmerker men det er marmorering. Det skjer fordi beina får ikke oksygen. Hvis dette skjer så betyr det at det ikke er lenge igjen.  De siste dagene før pappa døde var han veldig sløv, borte, snakket veldig utydelig og sov mesteparten av tiden. Han hadde ikke matlyst i det hele tatt. 

 Å dø er veldig individuelt. Noen dør plutselig og noen sovner still inn. Pappa sovnet still inn. Jeg og mamma holdt han i hånden mens to sykepleiere sto bak oss. Jeg spurte sykepleier på hospicet som pappa var på om hva jeg kan forvente når pappa skal dø, og han var veldig hyggelig og hjelpsom. Jeg satt alene med pappa og jeg fra til sykepleier at det er skummelt og spurte om han kunne komme innom oftere. Det gjorde han og tredje gangen han kom så måtte jeg å løpe å hente mamma fordi det var like før. 

 

 Jeg følte at alt stoppet opp og alt ble satt på vent. Jeg syntes at det å gå rundt å vente var det mest jævligste fordi man går rundt med usikkerheten om de ringer fra sykehuset/hospicet og forteller at vi må komme. Jeg sov med telefonen ved siden av meg hele tiden og mamma slo aldri av telefonen. Pappa var nesten aldri hjemme etter han fikk vite at han hadde fått spredning. Jeg og mamma var hver dag å besøkte pappa. Jeg husker at de fra hospice ringte fredags morgen og sa at vi måtte komme. Vi kastet oss i bilen. Pappa døde natt til lørdag. 

Det er kjempe trist og jeg sender deg  masse varme klemmer ❤️😔

 

Anonymkode: f5f3f...c88

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da min pappa fikk beskjed at det ikke var noe de kunne gjøre fordi han hadde fått spredning så fortalte jeg det bare til mine nærmeste venner. Jeg fortalte jo at pappa var dårlig og var på sykehuset til andre venner, men da pappa døde så ble folk overrasket at pappa var så dårlig. 

 

Cheyne stokes skjer ikke før en person er terminal. Altså, det å være terminal betyr at det er par dager eller timer til personen dør. Beina og hendene blir kalde. Beina får merker som ser ut som blåmerker men det er marmorering. Det skjer fordi beina får ikke oksygen. Hvis dette skjer så betyr det at det ikke er lenge igjen.  De siste dagene før pappa døde var han veldig sløv, borte, snakket veldig utydelig og sov mesteparten av tiden. Han hadde ikke matlyst i det hele tatt. 

 Å dø er veldig individuelt. Noen dør plutselig og noen sovner still inn. Pappa sovnet still inn. Jeg og mamma holdt han i hånden mens to sykepleiere sto bak oss. Jeg spurte sykepleier på hospicet som pappa var på om hva jeg kan forvente når pappa skal dø, og han var veldig hyggelig og hjelpsom. Jeg satt alene med pappa og jeg fra til sykepleier at det er skummelt og spurte om han kunne komme innom oftere. Det gjorde han og tredje gangen han kom så måtte jeg å løpe å hente mamma fordi det var like før. 

 

 Jeg følte at alt stoppet opp og alt ble satt på vent. Jeg syntes at det å gå rundt å vente var det mest jævligste fordi man går rundt med usikkerheten om de ringer fra sykehuset/hospicet og forteller at vi må komme. Jeg sov med telefonen ved siden av meg hele tiden og mamma slo aldri av telefonen. Pappa var nesten aldri hjemme etter han fikk vite at han hadde fått spredning. Jeg og mamma var hver dag å besøkte pappa. Jeg husker at de fra hospice ringte fredags morgen og sa at vi måtte komme. Vi kastet oss i bilen. Pappa døde natt til lørdag. 

Det er kjempe trist og jeg sender deg  masse varme klemmer ❤️😔

 

Anonymkode: f5f3f...c88

Uffda, trist å høre

Våre tilfeller er nok litt forskjellige ettersom pappa har leve med spredning i 13 år, men de har klart å holde det i sjakk i alle disse åra, selv om det har vært mange opp- og nedturer. Det er det som er så vanskelig fordi det kan ta kort tid, det kan ta lang tid, det er ingen som vet. Nå er han såpass oppegående. Var på sykehuset og besøkte han i går (han er innlagt for et par dager), da lå han i senga og pratet med oss som bare det, hadde akkurat spist stor middag. Gikk selv på do, men blir sliten av å gå pga. lunge i væskene (som tappes annenhver dag). Så lenge han holder seg noenlunde i ro og ikke går så mye rundt så er formen forholdsvis fin. Han har gått ned masse i vekt og veier bare noen og femti kilo, men slik har det vært i evigheter nå. Han er seig som fy og burde egentlig ha dødd for mange år siden.

Anonymkode: d5080...676