Forventinger vs realiteten

[Dorull92]

Lyst til å skrive litt om hvordan dine forventinger som forelder var vs hvordan det virkelig er? 

[Bambi1995]

Forventet at det skulle være lett. Litt sånn rosenrødt som alle fremstår på sosiale medier.

 

Realiteten var fødselsdepresjon, kolikk og lignende.. heh! 

[AnonymBruker]

Det var både mye mer slitsomt (i helt bokstavelig, fysisk forstand. Søvnmangel, tunge løft, lange bakker med tung vogn og handleposer og sur treåring som ikke vil gåååå, jeg har aldri vært så gjennomsliten som i perioden med småbarn) og fantastisk mye bedre enn jeg hadde sett for meg.

Med første barn var jeg veldig opptatt av at ting ikke skulle forandre seg så mye, jeg ville fortsette å være meg selv med mine interesser, barnet skulle selvfølgelig få oppmerksomhet og omsorg, men jeg ville fremdeles ha plass og rom til meg. Alle sa jo det var så viktig å ikke "miste seg selv". Fire barn senere er jeg all-in mamma og har akseptert at denne perioden er det først og fremst mamma jeg er, og det er faktisk mye lettere. Livet går i faser, og akkurat nå er jeg i en fase hvor min lykke består i en snørrete, sandete klem etter barnehagen, svette blomsterbuketter og bollebaking klokka seks om morran. Så kommer min tur senere, når barna ikke har tid til å være særlig mye sammen med mamma allikevel. Da har jeg en del å ta igjen, sosialt, faglig og til og med sammen med mannen min (romantikken havner litt i baksetet, når ektesengen er full av barn og både mor og far er trøtte)

Summa summarum: mye mer slitsomt, mye større gleder. Livet med barn er først og fremst mye mer morsomt enn jeg hadde trodd. Mamma-følelser og sentimentalitet hadde jeg forventet, men vi har det utrolig kult sammen! Det er fint

Anonymkode: 494ca...aa8

[AnonymBruker]

Forventet morsfølelse og forelskelse med en gang, det kom ikke før etter noen måneder. 

Forventet null søvn og at det ble hardt, fikk sovebaby og var egentlig ikke særlig trøtt.

Forventet at siden jeg fikk sovebaby og hadde lite jobb med ungen ville formen min være på topp og jeg være som vanlig, men kroppen i seg selv var utslitt av svangerskap og fødsel, så jeg løftet ikke en finger hjemme på to måneder :p 

Anonymkode: d6c2b...b8a

[GammelKaktus]

Forventet alt som kunne gå galt jeg. Kolikk, trass, sykdom og våkenetter osv. Siden nesten alle rundt meg klaget over det ene og det andre så ble jeg nok litt påvirket av det.

Realiteten var jo noe helt annet. 🤗 Fikk en liten gutt som var fornøyd bare han fikk pupp og kos. Samsoving gjorde at jeg aldri hadde ei våkenatt, og han var og er i det store og det hele en veldig rolig og fornøyd gutt. Når er han skolegutt og vi har ennå ikke hatt noen store utfordringer, alt går sin gang uten noe stress. 😊

[AnonymBruker]

Forventet en morsfølelsen med en gang. Det kom ikke før etter mange måneder, og jeg brukte lang tid på å akseptere det.

bortsett fra det, syntes jeg egentlig mye har gått greiere enn forventet. Han er bare rett over året, så vi har jo mye i vente, men første år som mor har vært lettere enn jeg så for meg.

Anonymkode: e92a8...784

[Gjest hind]

Da jeg ventet den første så jeg for meg naturlig fødsel, kos, idyll, amming, rolig baby og fred og ro rundt oss. Virkeligheten ble en hel annen. Babyen ble tatt med keisersnitt åtte uker for tidlig og vi ble boende på sykehuset i flere uker. Litt kos var det selvfølgelig, men mest stress og angst for at noe skulle gå galt. Ammingen ble en katastrofe siden den lille ikke greide å suge og melkeproduksjonen kom aldri ordentlig i gang til tross for både pumping og oxytocin. Det eneste som fungerte som det skulle var egentlig morsfølelsen. Den var på plass fra første sekund. Jeg fikk en tøff start som forelder, men siden da har virkeligheten overtruffet forventningene. Det er herlig å ha barn selv om saker og ting ofte tar en annen vending enn man har sett for seg  

[AnonymBruker]

Min er bare 8,5 mnd, så ikke så lang erfaring enda. Forventet våkenetter, slit, 8-12 bleieskift om dagen, hylgrining og byssing til armene omtrent detter av. I tillegg til kos, fremskritt, glede m.m.

Realiteten var at spedbarn sover 16-20 timer i døgnet i starten. Jeg var en del våken på natten for å amme, men kunne også sove på dagtid mens babyen sov. Har aldri vært  så opplagt, til tross for både jern- og folatmangel i flere mnd. Babyen bruker stort sett bare 4 bleier for dagen (flere i starten), så bleieskift er null stress. Det har blitt litt byssing, men gyngestol og vugge tok mesteparten av "støyten".

Sluttet med nattamming etter 7 mnd. Babyen begynte å krype omtrent samtidig. Nå er det mer fart og spenning (hun er typen til å krype utfor et stup for å undersøke hva som er der). De siste mnd har vært fylt med kjærlighet og glede. Vi har også kommet enda nærere storfamilien.

Anonymkode: 068b9...d61

[Gjest Ingrid78]

Jeg forventet mer ro enn det ble første året. Hadde ikke forventet kolikkbarn med fødselsskader som måtte følges opp. Hadde ikke forventet hvor sliten jeg skulle være og hvor nedkjørt både jeg og pappaen skulle bli av søvnmangel. Jeg hadde heller ikke forventet den ekstremt sterke morsfølelsen som kom sigende på. Hvor stor den kjærligheten faktisk er. Den spiste meg nesten opp fordi den var så stor. 

Jeg hadde forventet MYE sykdom, omgangsyke ørten ganger i året, bilsyke unger og mye tullball. Vi har vært mye syke, og vi har hatt vår del av omgangsyker, men ikke på langt nær så ille som jeg trodde det skulle bli. Og ingen av de viser tegn til å bli bilsyke. Jeg trodde og at den slitenheten jeg opplevde i begynnelsen ville vedvare, for alle babler om småbarnstida og små barn er liksom alt under skolealder. Men her løsna innmari mye rundt 2-års alderen på begge. 

[Gjest Skogrose]

13 timer siden, Bambi1995 skrev:

Forventet at det skulle være lett. Litt sånn rosenrødt som alle fremstår på sosiale medier.

 

Realiteten var fødselsdepresjon, kolikk og lignende.. heh! 

Akkurat sånn var det for meg også. Akkurat sånn.

[Gjest BearMama]

Forventet det verste, håpet på det beste.

Så for min del ble det akkurat som jeg forventet. Men mye mer rosenrødt fordi jeg hadde lest meg opp og forberedt meg på worst case scenario med kolikk, ekstremt underskudd på søvn osv. Men fikk en sovebaby som var blid og fornøyd. Måtte samsove, men det var heller aldri noe problem da han sovnet med pupp og da kunne jeg snike meg ut av soverommet og så sov han i 3-4 timer sammenhengende.

Jeg leste mye om utvikligssprang og sleep regression og visste hva jeg kunne forvente ved de forskjellige stadiene og var godt forberedt når det skjedde, så de periodene varte heller ikke så lenge da jeg visste hvordan jeg skulle gå frem og hvilken metoder jeg kunne bruke. 

Hadde selvsagt noen tøffere perioder når han ikke sov og da han plutselig slet med å finne roen alene, men siden jeg visste at det var normalt så var jeg forberedt på det og visste det ville være tøft mens det pågikk.

Nå er han 3 år og jeg er overrasket over hvor likt forventningene jeg hadde har vært. Men det er nok fordi jeg var veldig realistisk om hvordan jeg trodde det ville være å bli mamma og ikke trodde at det bare ville være idyll og instamoments.