Bestevenninnene fra ungdoms og videregående som snur ryggen til deg

[AnonymBruker]

Opplevd dette i noen år nå og det irriterer meg litt. Hvis jeg poster bilder, får jeg mange likes av folk jeg er med nå og perifere venner, men de jeg hang med i tykt og tynt i 10-15 år, de har kuttet meg helt ut. De gir hverandre likes ( vi var 5 stykker) men ikke mine bilder, ALDRI, uansett hva det måtte være. De overser meg på bursdagene mine også. Det verste var nok da en av de overså meg i matbutikken. Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt. Jeg gir like til de av og til. Synes det er fint å se de lever. Jeg lever ikke noe A4-liv. Jeg satset på kunst osv, men selv om jeg ikke lever samme type liv, har vi tross alt vokst opp sammen og hengt sammen som erteris i barne - og ungdomsårene. De var kanskje ikke de kuleste allikevel. 

Det sårer meg ikke, for likte ikke den flokkmentaliteten og greia jeg var en del av. Hver for seg er alle gode, men sammen var vi ganske barnslige. Nye venner har jeg, men å ikke kunne gi en eneste like på flere år og at de fryser meg ut, er jo litt ubehagelig og rart. Jeg skjønner bare ikke hva som ligger bak.

Anonymkode: 1727d...a90

[Rosatoast]

Kanskje de har råtta seg litt sammen imot deg, de er nok sjalu.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd lignende, folk/grupper som sakte skviser deg ut, uten at du helt skjønner det når det skjer, eller hvorfor det skjer. I mitt tilfelle blir jeg for tiden utredet for voksen ADHD, og dette kan se ut til å ha sterk sammenheng med slike opplevelser...

Anonymkode: 28e7e...c1b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd lignende, folk/grupper som sakte skviser deg ut, uten at du helt skjønner det når det skjer, eller hvorfor det skjer. I mitt tilfelle blir jeg for tiden utredet for voksen ADHD, og dette kan se ut til å ha sterk sammenheng med slike opplevelser...

Anonymkode: 28e7e...c1b

Takk. Jeg googlet symptomene og det var jo meg. Min hverdag er å sitte ukonsentrert på jobb, gå hjem, legge meg på senga, være smånevrotisk med dårlig samvittighet over alt jeg har halvgjort. Masteroppgaven ble levert ett år for sent. Klarte knapt studiehverdagene fordi jeg slet med å konsentrere meg. Har spisefortstyrrelser som blusser veldig opp hvis jeg ikke lager avtaler på ukedagene. Jeg har mye driv i korte perioder, men vet at det ikke er noe poeng i å melde seg på kurs fordi jeg kommer til å hate det i lengden. For meg må alt skje litt sånn " når jeg føler for det, ikke til avtalt tid" så det å skulle synge i kor hver mandag kl 18, går ikke. Jeg har veldig liten kapasitet i hverdagen. Jeg blir fort tiltaksløs og lat, men vil så gjerne få gjort alt. Mens andre har selvdisiplin, ligger jeg rett ut. På andre dager gjør jeg så mye at det virker "sykt", alt fra trening til bretting av plastposer til lakkering av utemøbler. Jeg slurver og dekker aldri til, så blir pensler ødelagt og gulvet får flekker. Jeg pakker aldri ut etter ferien samme dag og penslene står ofte fremme i flere uker. Jeg tror jeg hadde vært god i en del, som feks musikk, men klarte aldri å gjennomføre opplæring og kontinuitet. I voksen alder har jeg lagt merke til at jeg gjenkjenner sanger mye raskere enn andre og når jeg synger, treffer jeg på tonene bedre enn de fleste rundt meg. Jeg kan spille en sang på piano uten noter. Husker også veldig godt ting jeg har sett eller opplevd og fikk ok karakterer i ungdomstiden, men det er først i voksen alder at denne uroen i kroppen har dukket opp så sterkt og den samme uroen er som å ha "10 apekatter på skuldrene" mens du skal utføre noe så enkelt som å bake en kake. Jeg sjekker mobilen, legger meg litt osv og brått er det leggetid. Jeg kommer ofte på feil side av klokkeslettet fordi jeg sumler og utsetter alt til siste time.

Følelsene mine er sterke. Jeg var gift med en dust ene og alene fordi jeg ikke takler brudd. Det ble til slutt brudd da jeg var følelsesmessig klar.

Har datet et par andre og vært sengeliggende når jeg blir dumpet og skjelver.Følelsene gjør at jeg har mistet fokus og jeg er redd for familielivet fordi jeg vingler så mye. Jeg sliter med det jevne arbeidet. Jeg sliter derfor med å holde det ryddig, med å lære ting som tar tid og av den grunn har jeg enda ikke tatt førerkort. Jeg får innfall og gjør ting, men så er det stopp. Noen ganger blir det til noe som ligner en depresjon og jeg føler meg for stygg, udugelig osv og alt rundt meg forfaller.

Jeg har ikke tålmodighet til å lese bøker, ikke til å se på tv alene. Når jeg sliter meg på trening klarer jeg å samle meg bedre etterpå.Når jeg først klarer å strukturere ting, så vet jeg at jeg utfører oppgaver over snittet bra. Jeg finner løsninger på nesten alt og tar ofte over når andre ikke klarer. Kanskje litt Mc Giver. Aner ikke hvor jeg har det fra, men jeg finner ting øyeblikkelig som kan brukes til feks å reparere en sofa eller støvsuger. Jeg ser fort løsningene.

Før ( da jeg var barn/ tidlig ungdom) var jeg ikke så ille. 

TS

Anonymkode: 1727d...a90

[AnonymBruker]

Kanskje dere bare har vokst ifra hverandre. 

Kanskje du har en oppførsel de er lite begeistret for. 

Kanskje de bare er ugreie. 

Hvem vet? Vi på forumet kjenner verken deg eller vennene dine. 

Anonymkode: 365ff...c23

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Takk. Jeg googlet symptomene og det var jo meg. Min hverdag er å sitte ukonsentrert på jobb, gå hjem, legge meg på senga, være smånevrotisk med dårlig samvittighet over alt jeg har halvgjort. Masteroppgaven ble levert ett år for sent. Klarte knapt studiehverdagene fordi jeg slet med å konsentrere meg. Har spisefortstyrrelser som blusser veldig opp hvis jeg ikke lager avtaler på ukedagene. Jeg har mye driv i korte perioder, men vet at det ikke er noe poeng i å melde seg på kurs fordi jeg kommer til å hate det i lengden. For meg må alt skje litt sånn " når jeg føler for det, ikke til avtalt tid" så det å skulle synge i kor hver mandag kl 18, går ikke. Jeg har veldig liten kapasitet i hverdagen. Jeg blir fort tiltaksløs og lat, men vil så gjerne få gjort alt. Mens andre har selvdisiplin, ligger jeg rett ut. På andre dager gjør jeg så mye at det virker "sykt", alt fra trening til bretting av plastposer til lakkering av utemøbler. Jeg slurver og dekker aldri til, så blir pensler ødelagt og gulvet får flekker. Jeg pakker aldri ut etter ferien samme dag og penslene står ofte fremme i flere uker. Jeg tror jeg hadde vært god i en del, som feks musikk, men klarte aldri å gjennomføre opplæring og kontinuitet. I voksen alder har jeg lagt merke til at jeg gjenkjenner sanger mye raskere enn andre og når jeg synger, treffer jeg på tonene bedre enn de fleste rundt meg. Jeg kan spille en sang på piano uten noter. Husker også veldig godt ting jeg har sett eller opplevd og fikk ok karakterer i ungdomstiden, men det er først i voksen alder at denne uroen i kroppen har dukket opp så sterkt og den samme uroen er som å ha "10 apekatter på skuldrene" mens du skal utføre noe så enkelt som å bake en kake. Jeg sjekker mobilen, legger meg litt osv og brått er det leggetid. Jeg kommer ofte på feil side av klokkeslettet fordi jeg sumler og utsetter alt til siste time.

Følelsene mine er sterke. Jeg var gift med en dust ene og alene fordi jeg ikke takler brudd. Det ble til slutt brudd da jeg var følelsesmessig klar.

Har datet et par andre og vært sengeliggende når jeg blir dumpet og skjelver.Følelsene gjør at jeg har mistet fokus og jeg er redd for familielivet fordi jeg vingler så mye. Jeg sliter med det jevne arbeidet. Jeg sliter derfor med å holde det ryddig, med å lære ting som tar tid og av den grunn har jeg enda ikke tatt førerkort. Jeg får innfall og gjør ting, men så er det stopp. Noen ganger blir det til noe som ligner en depresjon og jeg føler meg for stygg, udugelig osv og alt rundt meg forfaller.

Jeg har ikke tålmodighet til å lese bøker, ikke til å se på tv alene. Når jeg sliter meg på trening klarer jeg å samle meg bedre etterpå.Når jeg først klarer å strukturere ting, så vet jeg at jeg utfører oppgaver over snittet bra. Jeg finner løsninger på nesten alt og tar ofte over når andre ikke klarer. Kanskje litt Mc Giver. Aner ikke hvor jeg har det fra, men jeg finner ting øyeblikkelig som kan brukes til feks å reparere en sofa eller støvsuger. Jeg ser fort løsningene.

Før ( da jeg var barn/ tidlig ungdom) var jeg ikke så ille. 

TS

Anonymkode: 1727d...a90

Klassiske symptomer på adhd, om du er klar for det så vil jeg anbefale at du ber om en utredning, først via fastlege, noe som kan kjennes vanskelig, men man trenger ikke egentlig si annet enn at man opplever at man har symptomer på adhd og ber om videre henvisning for å utrede dette.

Det du sier om at at det "ikke var så ille" når man var barn/ungdom har flere årsaker, som barn har man ofte mer struktur rundt seg, i form av foreldre og skolesystem, og struktur er veldig viktig i forhold til å holde seg til daglige rutiner, holde impulser i sjakk og lignende.

Når man ikke lenger går i skole og lignende så er man friere til å tilrettelegge livet sitt på en måte som passer ens kapasitetsnivå, og i mange tilfeller vil det si at man kjenner seg selv bedre, er mer tilgivende ovenfor seg selv, og dermed, med rette, setter mer grenser for seg selv, og ikke minst, setter mer grenser for hva ANDRE krever av en selv, og det har en all rett til. Du setter dine egne grenser, for hva du klarer og ikke klarer, og ingen har noen som helst rett til å overprøve dette.

Og det du nevner om at du har lært at du ikke kan forplikte deg til ting er også klassisk "coping mechanism", du har muligheten nå til å unngå forpliktelser du vet at kommer til å ubeleilige deg eller komme på ugunstige tidspunkter, så du unngår dem så mye du kan, av nødvendighet. Dette er rett og slett tiltak du må gjøre, for å i det hele tatt klare å fungere på en ok måte ellers.

Anonymkode: 28e7e...c1b