Et forhold med veldig lite nærhet. Hva synes du om det?

[AnonymBruker]

Hei alle sammen!

Hva ville dere syntes om å være i et slikt forhold som dette? Ville du syntes det var greit? Hvordan ville det ha påvirket forholdet for din del?

Et forhold der dere er mye sammen. Også fordi dere jobber på samme arbeidsplass. Masse tid i lag - MEN - lite fysisk nærhet. Type kose, sitte i hverandres armkrok, overnatte, dele seng eller ha sex. Dere deler kanskje seng 3 ganger i året. Sex 1 gang i måneden. Dere kysser hver dag og sier dere er glade i hverandre hver dag, men noe mer intimitet enn det blir det ikke.
Ellers samarbeider dere fint, alltid noe å prate om & gjøre, dere har mange av de samme interessene og klaffer egentlig ganske okei i lag. Han er trofast, snill og artig.

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg trenger å reflektere litt rundt om jeg er en idiot eller ikke.
Jeg er sammen med en mann som er kjempeflott på mange måter, men der det i mange år har manglet den type "intimitet" som jeg har hatt behov for.
Jeg er for tida usikker på hva jeg føler for min samboer. For uten den intime biten så er det som om følelsene gradvis har "sluknet". Det har vært så sårt at han i mange år heller har foretrukket å legge seg i senga i hybelleiligheten framfor sammen med meg. Til tross for at jeg har sagt hvor mye jeg ønsker mer nærhet. (Trenger ikke være sex).

Har vurdert det siste året å avslutte forholdet. Men kanskje er jeg bare en idiot? Som er kravstor? Er jeg en dust som vil gi slipp på en så bra mann bare pga noe så "banalt"?
Eller hvor mye betyr egentlig fysisk nærhet i et forhold?
Kanskje er det bare slik alle voksne forhold etterhvert blir?
(Vi har vært sammen i 4 år og er i slutten av 20-årene)

Det kan jo også hende at det er JEG som er den rare i dette forholdet? Hva synes dere?
Tingene som jeg ramser opp under er ting jeg ønsker meg så mye, men som vi bare ikke har i lag. Ihvertfall ikke på lenge. Men har jeg laget meg en teit romantisk forestilling om hvordan forhold skal være?

- Jeg liker sex (pleide å like sex) og synes det er deilig å ligge lenge en søndagsmorgen å bare ligge i skje/klemme eller stryke/pjuske litt på hverandre og prate om alt & ingenting. Kanskje tenner man hverandre og det fører til sex. Kunne gjerne tenkt meg sex 1-2 ganger i uka selv.
- Jeg synes også det er fint å sitte nært hverandre på soffaen og se en film. Trenger ikke alltid kose eller kysse. Men bare være velkommen inn i hverandres "intimsone". Ikke nødvendigvis hver kveld, men noen dager i uka hadde vært fint.
- Jeg liker også å være kjærlig med partneren min. Gi fysisk oppmerksomhet: Stryke på ryggen. Klemme bakfra. Gi et nuss på pannen. Fortelle han hvor kjekk han er. Kunne godt gjort sånt mange ganger om dagen om jeg fikk "lov". Når slike kjærtegn uteblir så er det som om jeg ikke føler meg elsket. Selv om fornuften min forteller meg noe annet. Er jeg rar?

Hva skal egentlig til for at et slikt forhold ikke bare skal føles som et vennskap/kollega-forhold?

Er det noen som har det slik i forholdene sine og synes det er helt ok?

Anonymkode: 2c0f3...637

[Gjest22]

Jeg for min del hadde ikke klart det. Og syns ikke kravene du setter er høye elle urealistiske i et forhold i det hele tatt. Uten å skulle gni noe inn, men alt du skriver at du ønsker har jeg med min samboer, i tillegg til at han er snill og god og at vi går godt sammen på andre måter, selv om alle par har dager der ting ikke er topp.

Så det er fult mulig å kunne få  begge deler. Jeg tenker at hvis ting er som dette nå, så er sannsynligheten stor for at det fortsatt kommer til å være sånn fremover, og at du da må stille deg spørsmålet om det er i et slikt forhold du ønsker å leve i resten av livet.

Hva er grunnen til at han heller vil sove i hybelen i stedet for med deg? Og har forholdet alltid vært på den måten som du beskriver i dag?

 

[AnonymBruker]

Jeg syntes han er den merkelige i forholdet her, og det er ikke kravstort å ha behov for mer intimitet enn å ligge ved siden av hverandre å sove tre ganger i året!

For meg hadde det der blitt et platonisk og vennskapelig "roommate" type samboerskap, og jeg hadde ikke syntes det hadde vært ok å leve i med mindre det hadde vært for en kortere periode pga f eks sykdom.

Jeg tenker at du fortjener et kjærlig og varmt forhold og en partner som vektlegger nærhet og intimitet litt mere normalt enn hva din nåværende mann gjør. Du er i slutten av tyve årene så det vil si dere ble sammen i starten eller midten av tyveårene, det er også de årene man forandrer og utvikler seg mest i livet, da man former sin personlighet og verdier, så det er få forhold som blir sammen i den alderen som faktisk varer, fordi man er to helt andre når man er 32 enn 22 år og jeg syntes det kan høres ut som at du ikke elsker han lenger eller har noe kjærestefølelser for han, kanskje mer familiefølelse som du ville hatt til en god halvbror eller kusine, trygghet og bry seg om, men ikke noe kjærestefølelser? Så det er flere ting i det du skriver som gjør at jeg tror det riktigste for deg vil være å gjøre det slutt og finne en annen som vekker kjærestefølelsene i deg, og kan gi deg det samlivet du ønsker. En kjæreste som ikke engang hører på deg eller tar hensyn til deg når du forteller han hva du syntes er viktig i et forhold, er ikke noe å samle på. Han høres helt rar ut, kan ikke komme fra en kjærlig familie, og har kanskje selvtillittsproblemer? Uansett, det er ikke ting du skal måtte bøte for, det er ting han burde ha jobbet med seg selv før han valgte å gå i et forhold.

Anonymkode: f2c22...7ce

[Rosatoast]

Høres ut som at kjærligheten deres har gått over til vennskap, og det for lenge siden, men høres dog ut som et godt vennskap.

Jeg hadde aldri klart å leve slik med min samboer, jeg er veldig kosete og trenger mye nærhet og kjærlighet, men det gjør han også så det er en vinn-vinn situasjon. 

Hvorfor legger han seg heller i hybelleiligheten? Virker ikke som at han vil prøve å gjøre dette bedre?
Hvor ofte prater dere om disse såre temaene? For å prøve å fikse dem? Jeg ville nok avsluttet forholdet for mitt eget beste, dette kunne tært veldig mye på mine følelser og livskvalitet .

[Roci]

Det er ikke noe "feil"  med deg, og ikke nødvendigvis med samboeren din heller, dere har sannsynligvis bare svært ulike behov for intimitet og nærhet, slik jeg oppfatter det du skriver. Vi mennesker er ulike på dette området, og siden du tydeligvis har et mye større behov for kos, sex og nærhet enn han har, så er det forståelig at du føler som du gjør. Det gjør deg verken til idiot eller kravstor.

Jeg vet ikke hvor mye du har snakket med ham om dette utover at du skriver at du har sagt hvor mye du ønsker mer nærhet? Du sier heller ikke noe om hvordan han har respondert på dette. Det er bare du selv som vet om du kan leve i et slikt forhold, om de andre gode sidene hans kan "veie opp for" mangelen på nærhet og intimitet eller om disse tingene på sikt er noe du ikke kan leve uten. 

 

 

[AnonymBruker]

Han er uten tvil skaphomse. Det er ikke vanlig å være så lite interessert i nærhet i et monogamt forhold. Eller så er det ikke rett kjemi mellom dere.

Jeg var gift med en slik. Jeg var ung og uvitende. Han tok meg kun fordi han ville være i et forhold. Uten nærhet. Det ødela meg fullstendig.

Anonymkode: 62ba8...6e0

[TeamWP]

Jeg personlig synes det høres helt tragisk ut. Ville ikke orket å ha det sånn

[Bonusmammaen]

Hvor mye ville du hatt selv da Ts? Vi er vel alle forskjellige. Jeg vil ha minimum hade og hei kyss og noe fysisk kontakt hver dag. Du må fortelle han hva du vil ha. Jeg hadde blitt trist å være i et forhold uten sex og nærhet. 

[DonaldDuck]

Jeg hadde ikke klart det. Dvs, jeg levde i et forhold uten nærhet i årevis, men klarte det til slutt ikke mer. Det endte med at jeg gikk. Det var en av de beste avgjørelsene jeg har tatt og nå er jeg i et forhold der jeg har alt jeg har savnet og mer til. 

Du er enda ung og har livet foran deg. Hvorfor bruke tiden i middelmådig forhold, når du egentlig ønsker deg noe mer?

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er uten tvil skaphomse. Det er ikke vanlig å være så lite interessert i nærhet i et monogamt forhold. Eller så er det ikke rett kjemi mellom dere.

Jeg var gift med en slik. Jeg var ung og uvitende. Han tok meg kun fordi han ville være i et forhold. Uten nærhet. Det ødela meg fullstendig.

Anonymkode: 62ba8...6e0

Er faktisk stor sjanse for det . Mange homofile lever i fornektelse og tviholder seg til heterofile forhold. Noen vet ikke om det selv engang, har ikke funnet ut av det, men merker at sine heterofile forhold ikke føles helt riktig ut for dem det heller.
Innser at de er homofile fra før, eller senere. Veldig spesielt at en mann i sin beste alder (tyveårene) ikke er mer kåt og hormonell rundt kvinner/sin kjæreste og ikke engang sover sammen men bare har et platonisk vennskap uten flørt og nærhet. Veldig veldig spesielt, så jeg holder en knapp på at han faktisk kan være skaphomo. Ikke noe galt i det, men noe som er greit å finne ut av så begge kan akseptere det og finne en ny partner som er mer egnet for det livet dere vil leve på hver deres kant!

Anonymkode: f2c22...7ce

[AnonymBruker]

TS her.
Har forsøkt å kommunisere det til han flere ganger opp i gjennom årene. Sier det rett fram. Prøver å ikke mase.
Mange ganger har jeg opplevd å få krasse svar tilbake. Av typen "jeg får ikke sove om jeg ligger sammen med noen" eller "jeg vil ikke være en a4 person" og "er sex alt som betyr noe?".
Jeg vet at han har sagt det krasst fordi han har vært så stressa med andre ting i livet sitt. Jobben har tynget han mye (han har ikke en a4 jobb akkurat - men det har jo heller ikke jeg). Men så klart... det setter spor og sårer. Selv om jeg forstår.
Det kjipe er at når man hører slike kommentarer + nesten trygler om nærhet + krangler, så blir hele temaet sex & nærhet som noe kjipt, vondt og sårt.
Når jeg gråter pga han ikke vil ha meg så minker hans lyst på meg enda mer. Vi havnet en periode i en vond sirkel tror jeg.

Så.... på et tidspunkt gav jeg opp. Sluttet å forvente noenting. Sluttet å spørre. Månedene gikk. Det var da jeg tror følelsene begynte å forsvinne.

Han har hatt veldig mye de siste årene som har vært krevende. Sånt går jo utover sexlysten. Det forstår jeg. Derfor enda viktigere å ta vare på andre former for nærhet, mener jeg.  Ja, jeg bærer nok på litt nag for at han ikke har prøvd å komme meg i møte, men prioritert seg selv og jobben sin.
Samtidig føler jeg meg som en dårlig kjæreste. Jeg viste hvor vanskelig han hadde det. Jeg skulle kanskje akseptert mer, vært mer tålmodig og forståelsesfull. Satt pris på det han hadde mulighet til å gi meg. Jeg vet ikke?

Det må sies at vi har det ikke slik som jeg beskrev i hovedinnlegget mitt, hele tida. Vi har i perioder hatt det fint. Hatt sex oftere eller vært nære. Det er bare alt for mange perioder der ting har vært motsatt...

Nå for tida ønsker han sex, ofte. Han vil t.o.m sitte ved siden av meg i soffaen. Men jeg - er så rar for tida. Min sexlyst døde da følelsene mine sluknet ut.
Så jeg spør meg selv: om det er verdt å forsøke å gjennopplive dem? Tenker høyt for meg selv nå og er vel ikke ute etter svar. Jeg vet jeg bare kan finne ut av dette alene.

Men han er ikke homofil. Det er jeg faktisk ganske så sikker på.

Anonymkode: 2c0f3...637

[Rosatoast]

TS, har du vurdert samlivs-terapi eller par-terapi? Hvis du føler at dette er et forhold du vil redde, og prøve igjen, så er dette et alternativ som har hjulpet for mange. Så sant, dere må være to  for å redde forholdet.

Jeg vet ikke hele historien deres, men jeg får et inntrykk av at mannen din ikke er interessert i å redde forholdet i det hele tatt? Har dere barn? Får plutselig mange spørsmål, men det jeg lurer mest på; hva forteller magefølelsen din deg? Er dette noe du vil fortsette med, eller er det ferdig for lengst? 

[Jentadi]

På 29.5.2018 den 15.28, AnonymBruker skrev:

TS her.
Har forsøkt å kommunisere det til han flere ganger opp i gjennom årene. Sier det rett fram. Prøver å ikke mase.
Mange ganger har jeg opplevd å få krasse svar tilbake. Av typen "jeg får ikke sove om jeg ligger sammen med noen" eller "jeg vil ikke være en a4 person" og "er sex alt som betyr noe?".
Jeg vet at han har sagt det krasst fordi han har vært så stressa med andre ting i livet sitt. Jobben har tynget han mye (han har ikke en a4 jobb akkurat - men det har jo heller ikke jeg). Men så klart... det setter spor og sårer. Selv om jeg forstår.
Det kjipe er at når man hører slike kommentarer + nesten trygler om nærhet + krangler, så blir hele temaet sex & nærhet som noe kjipt, vondt og sårt.
Når jeg gråter pga han ikke vil ha meg så minker hans lyst på meg enda mer. Vi havnet en periode i en vond sirkel tror jeg.

Så.... på et tidspunkt gav jeg opp. Sluttet å forvente noenting. Sluttet å spørre. Månedene gikk. Det var da jeg tror følelsene begynte å forsvinne.

Han har hatt veldig mye de siste årene som har vært krevende. Sånt går jo utover sexlysten. Det forstår jeg. Derfor enda viktigere å ta vare på andre former for nærhet, mener jeg.  Ja, jeg bærer nok på litt nag for at han ikke har prøvd å komme meg i møte, men prioritert seg selv og jobben sin.
Samtidig føler jeg meg som en dårlig kjæreste. Jeg viste hvor vanskelig han hadde det. Jeg skulle kanskje akseptert mer, vært mer tålmodig og forståelsesfull. Satt pris på det han hadde mulighet til å gi meg. Jeg vet ikke?

Det må sies at vi har det ikke slik som jeg beskrev i hovedinnlegget mitt, hele tida. Vi har i perioder hatt det fint. Hatt sex oftere eller vært nære. Det er bare alt for mange perioder der ting har vært motsatt...

Nå for tida ønsker han sex, ofte. Han vil t.o.m sitte ved siden av meg i soffaen. Men jeg - er så rar for tida. Min sexlyst døde da følelsene mine sluknet ut.
Så jeg spør meg selv: om det er verdt å forsøke å gjennopplive dem? Tenker høyt for meg selv nå og er vel ikke ute etter svar. Jeg vet jeg bare kan finne ut av dette alene.

Men han er ikke homofil. Det er jeg faktisk ganske så sikker på.

Anonymkode: 2c0f3...637

Mye av det du skriver høres kjent ut. Jeg opplevde mye av det samme i et tidligere forhold. Jeg er glad jeg gikk. Han tok seg sammen i perioder, men det varte jo ikke. Om du skal bruke energi på å finne fram følelsene dine igjen, burde du være rimelig sikker på at ting har endret seg for godt. Om dette bare er et blaff, så er du tilbake der du var om kort tid igjen, og hjertesorg nok en gang. Lykke til, uansett hva det blir til.

[Anna Maria]

Hadde aldri villet levet i et slikt forhold. Nærhet er jo selve grunnen til at en velger å leve sammen med et annet menneske spør du meg. Nærhet fysisk, mentalt og seksuelt er jo selve grunnen til at en ønsker et forhold med et annet menneske. Er der ikke noen vilje til å få en forandring for å få disse tingene på plass ville jeg avsluttet relasjonen. Da er det bedre å være alene, eller se seg om etter en partner hvor en kan få dekket disse behovene. Livet er altfor kort til at en i årevis kan kaste bort tiden sin på å leve i slike kjærlighetsløse forhold. Ikke gjør det.

[asterix]

Du snakker om "opp gjennom årene", "det siste året", "deler seng 3 ganger i året " osv så man skulle tro dere hadde vært sammen i 30 år. Men så skriver du at dere har vært sammen i 4 år. 4!!!!

4 år er jo såvidt et påbegynt forhold. Du skriver at han i mange år har foretrukket å legge seg i hybelleiligheten, men dere har jo ikke engang vært sammen i mange år enda...

Et forhold som er som det du beskriver etter bare 4 år er det helt ærlig ingen vits i å prøve å holde liv i.

[AnonymBruker]

På 29.5.2018 den 14.16, AnonymBruker skrev:

Hei alle sammen!

Hva ville dere syntes om å være i et slikt forhold som dette? Ville du syntes det var greit? Hvordan ville det ha påvirket forholdet for din del?

Et forhold der dere er mye sammen. Også fordi dere jobber på samme arbeidsplass. Masse tid i lag - MEN - lite fysisk nærhet. Type kose, sitte i hverandres armkrok, overnatte, dele seng eller ha sex. Dere deler kanskje seng 3 ganger i året. Sex 1 gang i måneden. Dere kysser hver dag og sier dere er glade i hverandre hver dag, men noe mer intimitet enn det blir det ikke.
Ellers samarbeider dere fint, alltid noe å prate om & gjøre, dere har mange av de samme interessene og klaffer egentlig ganske okei i lag. Han er trofast, snill og artig.

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg trenger å reflektere litt rundt om jeg er en idiot eller ikke.
Jeg er sammen med en mann som er kjempeflott på mange måter, men der det i mange år har manglet den type "intimitet" som jeg har hatt behov for.
Jeg er for tida usikker på hva jeg føler for min samboer. For uten den intime biten så er det som om følelsene gradvis har "sluknet". Det har vært så sårt at han i mange år heller har foretrukket å legge seg i senga i hybelleiligheten framfor sammen med meg. Til tross for at jeg har sagt hvor mye jeg ønsker mer nærhet. (Trenger ikke være sex).

Har vurdert det siste året å avslutte forholdet. Men kanskje er jeg bare en idiot? Som er kravstor? Er jeg en dust som vil gi slipp på en så bra mann bare pga noe så "banalt"?
Eller hvor mye betyr egentlig fysisk nærhet i et forhold?
Kanskje er det bare slik alle voksne forhold etterhvert blir?
(Vi har vært sammen i 4 år og er i slutten av 20-årene)

Det kan jo også hende at det er JEG som er den rare i dette forholdet? Hva synes dere?
Tingene som jeg ramser opp under er ting jeg ønsker meg så mye, men som vi bare ikke har i lag. Ihvertfall ikke på lenge. Men har jeg laget meg en teit romantisk forestilling om hvordan forhold skal være?

- Jeg liker sex (pleide å like sex) og synes det er deilig å ligge lenge en søndagsmorgen å bare ligge i skje/klemme eller stryke/pjuske litt på hverandre og prate om alt & ingenting. Kanskje tenner man hverandre og det fører til sex. Kunne gjerne tenkt meg sex 1-2 ganger i uka selv.
- Jeg synes også det er fint å sitte nært hverandre på soffaen og se en film. Trenger ikke alltid kose eller kysse. Men bare være velkommen inn i hverandres "intimsone". Ikke nødvendigvis hver kveld, men noen dager i uka hadde vært fint.
- Jeg liker også å være kjærlig med partneren min. Gi fysisk oppmerksomhet: Stryke på ryggen. Klemme bakfra. Gi et nuss på pannen. Fortelle han hvor kjekk han er. Kunne godt gjort sånt mange ganger om dagen om jeg fikk "lov". Når slike kjærtegn uteblir så er det som om jeg ikke føler meg elsket. Selv om fornuften min forteller meg noe annet. Er jeg rar?

Hva skal egentlig til for at et slikt forhold ikke bare skal føles som et vennskap/kollega-forhold?

Er det noen som har det slik i forholdene sine og synes det er helt ok?

Anonymkode: 2c0f3...637

Hadde det likt med min eks. Vi var som bestevenner som hadde sex en sjelden gang. Delte seng, men lå i hver vår kant. Det var grusomt da det ble slutt! Elsket han og trengte han. Vi var sammen i 5 år. Det ble slutt da vi var 25. 

Ett år senere traff jeg en ny. Vi klarte ikke holde hendene fra hverandre. Jeg savnet han når han var på kjøkkenet og jeg i stuen. Det var SÅÅÅ godt å endelig kjenne på begjær, lidenskap og nærhet. Nå har vi vært sammen i 5 år, fått to barn og lidenskapen er gjerne ikke like intens 😂 men fremdeles legger vi oss sammen hver kveld. Sovner i armkroken hans eller med hånden min i hans. Vi har fantastisk sex flere ganger i uken og har hatt det hele tiden til trosss for fødsler og svangerskap. Vi klarer bare ikke la være når vi ligger der sammen i sengen. Det er helt fantastisk å ha det sånn! 

Ikke nøy deg med å være venninne. Livet er for kort til det! 

Klem 

Anonymkode: 1fb8f...df9

[AnonymBruker]

På 29.5.2018 den 14.36, AnonymBruker skrev:

Han er uten tvil skaphomse. Det er ikke vanlig å være så lite interessert i nærhet i et monogamt forhold. Eller så er det ikke rett kjemi mellom dere.

Jeg var gift med en slik. Jeg var ung og uvitende. Han tok meg kun fordi han ville være i et forhold. Uten nærhet. Det ødela meg fullstendig.

Anonymkode: 62ba8...6e0

Dette

Er er gift med en "sånn" mann. Det har ødelagt meg, jeg ser jo det nå. Jeg endte opp i behandling for depresjon pga dette. Ikke at jeg forsto at forholdet var årsaken før jeg kom i behandling. Å aldri få oppmerksomhet, intimitet, sex. Det ødelegger et menneske. Jeg fikk og egentlig har null selvtillit.

Etter å ha gått i terapi og blitt frisk, så har vi hatt mange samtaler. Og han sier han forstår meg bedre og skal skjerpe seg, men det går ikke. Og jeg kan ikke tvinge han. Jeg har blitt avvist så mye, så det gidder jeg ikke lenger.

Jeg er helt sikker på at han er homofil, men han nekter. Han kan godta bisexuel, that's it. 

Ja, jeg kan gå. Men jeg er faktisk veldig glad i han. Og vi har barn. Så da lever vi som venner. Vi deler seng, men det skjer ikke noe i senga. Det går greit for min del, men det er jo et savn. Å si noe annet er å lyve. 

Anonymkode: d2882...503

[AnonymBruker]

TS her.
Til alle dere som synes dette høres kjipt ut.
Hva synes dere skal til av nærhet for at dere selv skal ha det bra? Hvor mye/lite overnatting? Hvor mye/lite sex? Hvor mye/lite kos? Har dere noen eksempler?
Jeg er så forvirra for tida at jeg har ikke lengre noe slags anelse... jeg vet bare at jeg har savnet nærhet i mange år. Nå er jeg bare "tom" inni meg.

Anonymkode: 2c0f3...637

[AnonymBruker]

Jeg er i forhold der vi begge har lite behov for kroppslig nærhet. Det fungerer så klart kjempebra. Men det ville så klart ikke fungert hvis en av oss trengte mer enn den andre. 

Du må nesten ta det opp med samboer, si du trenger mer, og kan han ikke gi, så må dere gå hver deres vei. 

Anonymkode: a0e48...6e3

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i forhold der vi begge har lite behov for kroppslig nærhet. Det fungerer så klart kjempebra. Men det ville så klart ikke fungert hvis en av oss trengte mer enn den andre. 

Du må nesten ta det opp med samboer, si du trenger mer, og kan han ikke gi, så må dere gå hver deres vei. 

Anonymkode: a0e48...6e3

Hva er "lite kroppslig nærhet" for deg? Betyr det at dere ikke overnatter sammen f.eks?
TS

Anonymkode: 2c0f3...637