Når ikke har noen å støtte seg til..

[AnonymBruker]

Jeg er nærmer meg 30-årene og kan fint skrive at jeg absolutt ikke har noen i livet mitt - men det å si det høyt, det klarer jeg ikke. Jeg ble fosterbarn når jeg var veldig ung, og har vel litt av det barnet fortsatt i meg som sier at foreldrene forlot meg til fordel for rus og alkohol. Barne - og ungdomsårene gikk fint. Fikk gode karakterer, mange fritidsaktiviteter og mange venner. Jeg ble mor når jeg fylte 20 med kjæresten min, mens jeg studerte. Jeg fortsatte studiene med spedbarn på siden, og fullførte med gode karakterer. Og så sa det stopp. Jeg gikk fra barnefaren. Etter dette har alt gått skeis.

Jeg innledet et forhold til en som mishandlet meg og da kom alle traumer opp. På dette tidspunktet så valgte fosterforeldrene mine å distansere seg fra meg, for de syntes det var for hardt å se hvor langt nede jeg var etter dette. 

Jeg var inn og ut av dps, glemte regninger og alt som var. Jeg gråt, jeg hadde angst og alle traumer jeg hadde fra barndommen blusset opp etter mishandlingen fra denne fyren. Det er et år siden jeg var innlagt på Dps, og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg er en god mor for dattera mi - det har jeg alltid vært. Hun har aldri sett meg deprimert og vi var åpen med henne om at jeg var "syk i tankene" og da jeg måtte være litt på Dpsen for et år siden. 

Men nå sitter jeg her; uten familie, uten venner og føler meg utrolig ensom. Jeg har venninner fra barndomsbyen min - men det er tre timer unna. Jeg flyttet til en annen by for å studere, og ble her da jeg fikk barn. 

Men nå kjenner jeg depresjonen kommer tilbake fordi jeg føler meg så ensom. Jeg går på aap, så jeg er ikke i jobb. Jeg meldte meg som frivillig i en organisasjon i høst, bare for å gjøre noe. Men det er ingen av dem jeg kan snakke med om dette. For dem så er jeg den "ressurssterke". Jeg savner så å snakke med noen som ikke får betalt for å være der for meg. En som ikke er lege, som ikke er psykolog. Men jeg har ingen. Er det noen andre som har en slik ensomhet? Og hvordan takler dere det uten å gå helt i kjelleren? 

Anonymkode: faffe...2a5

[Påkrevd]

Har ikke vært i akkurat den situasjonen, så jeg kan vel ikke akkurat gi noen fasit, men har du mulighet til å flytte tilbake til barndomsbyen? Da har du i hvert fall venninnene der. Da kan det jo hende du ville føle en større grad av tilhørighet til noe/noen?

[Gjest Ingrid78]

Kan du flytte på deg nå? Prøve å bli kjent med andre? Har du mulighet for avlastning på kveldene, er det ofte mye fritidsaktiviteter man kan være med på hvor man kan bli kjent med andre.

[AnonymBruker]

Ta deg sammen for dattera di sin skyld! 

Anonymkode: 85120...e59

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ta deg sammen for dattera di sin skyld! 

Anonymkode: 85120...e59

Du har tydeligvis aldri vært psykisk syk. Hadde jeg hatt mulighet til å "ta meg sammen", så hadde jeg gjort det for lengst. 

Ts

Anonymkode: faffe...2a5

[AnonymBruker]

23 timer siden, Påkrevd skrev:

Har ikke vært i akkurat den situasjonen, så jeg kan vel ikke akkurat gi noen fasit, men har du mulighet til å flytte tilbake til barndomsbyen? Da har du i hvert fall venninnene der. Da kan det jo hende du ville føle en større grad av tilhørighet til noe/noen?

 

21 timer siden, Ingrid78 skrev:

Kan du flytte på deg nå? Prøve å bli kjent med andre? Har du mulighet for avlastning på kveldene, er det ofte mye fritidsaktiviteter man kan være med på hvor man kan bli kjent med andre.

Skulle gjerne ha flyttet på meg, men datteren min er født og oppvokst i denne byen. Hun går på skole og har alle vennene sine her. 

Jeg er så og si med på alt som er, så lenge jeg har barnefri. Og jeg er veldig sosial og blir fort kjent med nye folk, men ikke på det planen at jeg tørr å åpne meg opp. Det kan jo selvfølgelig hende at de vennskapene blir slik etterhvert, men akkurat nå føler jeg meg ganske alene. 

Men jeg jobber i den frivillige organisjonen hver dag på dagtid og jeg er som sagt med på det som skjer på kveldene, om muligheten er der. 

Ts

Anonymkode: faffe...2a5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Skulle gjerne ha flyttet på meg, men datteren min er født og oppvokst i denne byen. Hun går på skole og har alle vennene sine her. 

Jeg er så og si med på alt som er, så lenge jeg har barnefri. Og jeg er veldig sosial og blir fort kjent med nye folk, men ikke på det planen at jeg tørr å åpne meg opp. Det kan jo selvfølgelig hende at de vennskapene blir slik etterhvert, men akkurat nå føler jeg meg ganske alene. 

Men jeg jobber i den frivillige organisjonen hver dag på dagtid og jeg er som sagt med på det som skjer på kveldene, om muligheten er der. 

Ts

Anonymkode: faffe...2a5

Jeg har stått uten noen spesielle nære så og si hele livet selv med foreldre som ikke fungerte så godt som de burde. Alle rundt oss visste hvordan det sto på hos oss, men ingen meldte ifra. Moren min ruset seg på piller og var voldelig mens pappa aldri var hjemme. Jeg var så opptatt av å bevare fasaden og ta meg av alt hjemme at jeg ikke bygget noe særlige relasjoner i løpet av 10 år på skolen. De få vennene jeg hadde, hadde moren min skremt nok til at de ikke turte å komme tilbake.

Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring uten støtte fra familie, uten noe særlig venner - kun en kjæreste som var ekstremt kontrollerende. 

Var vel 20 år som jeg befant meg ekstremt ensom. Aldri invitert ut i helgene, ingen å invitere til meg, en sjelden person å chatte med, ikke noe familie. Jeg satt hjemme hver dag etter jobb og har alltid sørget for å skille jobb og privat veldig godt. Jeg trives alene, men ikke så alene.

Så jeg begynte på trening hvor jeg kjente én person fra før. Via denne ble jeg kjent med flere, jeg tok mot til meg og tok kontakt med ei i byen som blogget. Jeg hadde fulgt bloggen hennes om trening en stund og traff henne tilfeldigvis på byen. Det endte i et veldig godt vennskap, selv nå 6 år senere! Jeg åpnet meg for henne og kom meg ut av et forferdelig forhold! 

Jeg hang meg på ei gammel venninne fra barneskolen etter vi møttes igjen på butikken. Så dro vi ut sammen og jeg ble etter det alltid invitert med av den vennegjengen der. Jeg bestemte meg for å bli utadvendt og for å teste egne grenser. Jeg bare måtte ut av komfortsonen.

Så for 3 år siden møtte jeg nåværende samboer og jeg vil si jeg har et rikt liv med mange venninner. For 4 år siden fant jeg tilbake til familien min, pappa i hvert fall. Jeg har kun samboer som jeg virkelig stoler på, jeg har to utenom dette som jeg stoler nok på, så flere bekjente som jeg henger med ut fra hobbyer.

Alt begynte med å åpne meg uansett hvilke utfall det kunne få.

Anonymkode: 8d927...29d