De spør aldri om noen ting....Hvordan får de egentlig venner...?

[AnonymBruker]

Vi er blitt kjent med et par, fordi vi har barn i samme klasse. Vi har også barn i samme aktiviteter, og treffer på dem nokså ofte. Har kjent dem i rundt 2 år nå. Vi er begge i slutten av 30 årene.

Vi er et slikt par som får venner ved å interessere oss for andre mennesker, vi spør og er nysgjerrige på hvem menneskene er.

Disse menneskene spør ikke om noen verdens ting. Hvis vi ikke forteller dem ting selv, får de heller ikke vite noe. Så her en dag ble de himmelfalne da vi fortalte dem noe om livet vårt, som de selvsagt ikke visste (fordi de aldri spør !), og rett og slett helt satt ut. Irrelevant hva det var, men saken er den at slik er det ofte. De får ikke med seg noen ting om noen ting.

Hun vet ikke en gang hvor jeg jobber. Så her en dag, så stå hun og kritiserte min yrkesgruppe, og ble igjen himmelfallen da jeg sa "jaha, jeg er faktisk en av dem og jobber på xxxxx".

De spør ikke om hva vi skal i ferien, hvor vi jobber, hva slags familie vi har, om bakgrunn, interesser....altså you name it. De spør INGENTING! Og jeg holder snart på å klikke!!

Hva er det med slike mennesker? Og BEGGE er jo sånn? Har de totalt mangel på sosial intelligens? Mangel på empati? Mangel på interesse for annet enn seg selv? de kan nemlig snakke nokså mye om seg og sitt, og skryter gjerne av hytte, båt og bil, ferier etc...

Hva mener dere om slike mennesker, som aldri spør om noe? Syns dere det er "lett" å være venn med slike? Og i såfall, hvordan får dere det til?

Mvh frustrert

Anonymkode: 730d4...699

[AnonymBruker]

Kanskje det bare er dere de ikke liker? Vet du om de er slik med alle? 

Anonymkode: 6d28e...3d7

[AnonymBruker]

Jeg spør om det jeg er interessert i. Tilfeldige bekjentskaper som andre foreldre i klassen osv er i grunnen veldig uinteressant. Jeg omgås slike av høflighet. Men hva de skal i ferien, hva de jobber med og hva de liker å se på tv gir jeg i grunnen fint f i. 

Anonymkode: dfdfa...7dd

[Gjest hind]

De har kanskje vært mye på Kvinneguiden og lært at det er grusomt upassende å spørre om yrke, arbeidsplass, barn og alt mulig annet som kan oppfattes som støtende av de som legger vrangviljen til. 

[AnonymBruker]

Ikke alle er like nyskjerrige på andre rett og slett. 

Anonymkode: 0f951...18b

[AnonymBruker]

Og hvordan de får seg venner ? Vel de har jo dere 🤣

Anonymkode: 0f951...18b

[Supernova17]

Merkelig. Det er helt normalt å spørre andre om spørsmål når de forteller. F. eks: "Hvordan var helgen din?" og "Hvordan går det?"
Jeg forteller heller aldri kun om meg selv. Hvis jeg snakker om meg for lenge, går jeg over til å spørre de jeg er sammen med. De kan ikke fortelle noe uten at jeg reagerer med kommentarer eller spørsmål.
Du stiller et godt spørsmål, TS. Hvordan er det egentlig mulig å ikke spørre de man er sammen med om noe?

[BlendaSensitive]

Kanskje de synes dere er kjedelige…? Jeg spør veldig lite om foreldrene til mine barn, synes de er temmelig uinteressante. Spør bare når det er helt åpenbart at konversasjonen skal/bør holdes i gang. Synes overflatisk pjatt er uinteressant. 

 

edit:  venner har vi på annen kant, ikke via foreldrene til barnas kompiser. De rekker med henting/levering.

Endret 28. mai 2018 av BlendaSensitive

[AnonymBruker]

Så lenge de er hyggelige mot dere bør jo det være greit nok. Det er jo på grunn av barna deres at dere har blitt kjent, og det bør vel være greit å ikke videreføre den relasjonen noe mer. 

Jeg forstår ikke hvorfor du krever så mye av akkurat dem. Det finnes mange mennesker man ikke har så god kjemi med. Er det ikke like greit å bare slå seg til ro med det og heller fokusere på de som gir deg noe tilbake? Hvis jeg skulle ha kritisert alle som har dårlige sosiale ferdigheter ville jeg nok ikke ha gjort annet.

Anonymkode: 158e1...614

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje det bare er dere de ikke liker? Vet du om de er slik med alle? 

Anonymkode: 6d28e...3d7

De er slik med alle. Dessverre er det flere som "klager sin nød" over dem.  Og tro meg, de liker oss. De legger stadig ut om alt de har lyst til å finne på med oss. 

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spør om det jeg er interessert i. Tilfeldige bekjentskaper som andre foreldre i klassen osv er i grunnen veldig uinteressant. Jeg omgås slike av høflighet. Men hva de skal i ferien, hva de jobber med og hva de liker å se på tv gir jeg i grunnen fint f i. 

Anonymkode: dfdfa...7dd

 Men hvis det er mennesker man ser nokså ofte, så er det vel hyggelig å bli litt bedre kjent? Vi bor på en liten plass der mange kjenner mange, og selv syns jeg det er flott og berikende å kjenne forskjellige mennesker. Men det er nå min mening da. 

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og hvordan de får seg venner ? Vel de har jo dere 🤣

Anonymkode: 0f951...18b

Skrev jeg at vi er venner?  Nope, jeg skriver at vi har blitt kjent med noen. Vi er ikke venner, men de prøver, på sin snodige måte, å bli det. Hadde de bare interessert seg litt mer for vår verden, så kunne vi kanskje blitt venner. 

8 minutter siden, BlendaSensitive skrev:

Kanskje de synes dere er kjedelige…? Jeg spør veldig lite om foreldrene til mine barn, synes de er temmelig uinteressante. Spør bare når det er helt åpenbart at konversasjonen skal/bør holdes i gang. Synes overflatisk pjatt er uinteressant. 

 

edit:  venner har vi på annen kant, ikke via foreldrene til barnas kompiser. De rekker med henting/levering.

Oi oi, så arrogant!?! 

Forøvrig er det utrolig fint å ha venner der barna er kompiser. Vi har mange venner, og noen av dem har vi fått via barnehage/skole. 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge de er hyggelige mot dere bør jo det være greit nok. Det er jo på grunn av barna deres at dere har blitt kjent, og det bør vel være greit å ikke videreføre den relasjonen noe mer. 

Jeg forstår ikke hvorfor du krever så mye av akkurat dem. Det finnes mange mennesker man ikke har så god kjemi med. Er det ikke like greit å bare slå seg til ro med det og heller fokusere på de som gir deg noe tilbake? Hvis jeg skulle ha kritisert alle som har dårlige sosiale ferdigheter ville jeg nok ikke ha gjort annet.

Anonymkode: 158e1...614

De er hyggelige og ønsker å være sammen med oss nokså ofte. Nå har de spurt oss tre helger på rad. 

Jeg krever ingenting....hvor sa jeg det? Jeg bare undrer meg, og ØNSKER meg litt mer interesse.....

 

Takker for innspill til alle. 

Anonymkode: 730d4...699

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Supernova17 skrev:

Merkelig. Det er helt normalt å spørre andre om spørsmål når de forteller. F. eks: "Hvordan var helgen din?" og "Hvordan går det?"
Jeg forteller heller aldri kun om meg selv. Hvis jeg snakker om meg for lenge, går jeg over til å spørre de jeg er sammen med. De kan ikke fortelle noe uten at jeg reagerer med kommentarer eller spørsmål.
Du stiller et godt spørsmål, TS. Hvordan er det egentlig mulig å ikke spørre de man er sammen med om noe?

Nemlig, det er det jeg mener. Vi spør ofte slike spørsmål, som "hva har dere gjort i ferien/helgen....etc?" uten ett spørsmål tilbake. De spør heller aldri hvordan det går. Dermed blir det heller ikke like lett å bare fortelle at jeg er alvorlig syk, feks. 

Vi trenger ikke ha noe med disse menneskene å gjøre, utover den kontakten barna har fått. Men de ønsker ofte å være sammen med oss, og hittil har vi ikke klart det fordi de kun snakker om seg og sitt. Det er krevende nok å være syk, om ikke jeg skal klare mennesker som ikke "bryr" seg i tillegg.

Ja jeg syns det er et godt spørsmål, men det ser ut som en hel del av dem som svarer her, kjenner seg svært truffet. Du høres ut som en sympatisk person. Fint å bry seg , og å spørre andre, om hvordan de har det. Uansett om det er foreldre til barnas kompiser eller "bekjente". Skader ikke være høflig

Anonymkode: 730d4...699

[BlendaSensitive]

Det er ikke arrogant. Det er arrogant å tro at bare fordi du er interessert i deres liv, så er de interessert i ditt.

Men, når de selv spør om dere skal finne på noe, så er det jo noe annet. Men, spør de om dere voksne ska gjøre noe, eller barna? Om det tydelig er dere voksne, og ikke bare på barnas vegne, så er de kanskje bare ikke så sosialt kompetente. Prater de generelt, eller er de stille om dere ikke holder i gang samtalen?

[AnonymBruker]

Jeg tror de er russiske spioner. Vi har en sånn på jobb og. Hun spør aldri noen om noe. Og hvis vi spør henne f.eks gjorde du noe gøy i helgen, sier hun bare nei. Så enten russisk spion eller prostituert. Garantert. De kan ikke si for mye for da kan de avsløre seg selv, og da ryker oppdraget. 

Anonymkode: 2174c...075

[AnonymBruker]

Blenda:

Finnes ikke arroganse her, du, men forstår hva du sier...

Men for å svare på spørsmålet: de stilner om vi ikke holder samtalen i gang. For de har jo ikke noe å spørre om. Og de har ønsket være sammen med oss både som par (etter at barna er i seng) og med barna. 

 

Anonymkode: 730d4...699

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tror de er russiske spioner. Vi har en sånn på jobb og. Hun spør aldri noen om noe. Og hvis vi spør henne f.eks gjorde du noe gøy i helgen, sier hun bare nei. Så enten russisk spion eller prostituert. Garantert. De kan ikke si for mye for da kan de avsløre seg selv, og da ryker oppdraget. 

Anonymkode: 2174c...075

Selvsagt. Godt tenkt. 

Anonymkode: 730d4...699

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De er slik med alle. Dessverre er det flere som "klager sin nød" over dem.  Og tro meg, de liker oss. De legger stadig ut om alt de har lyst til å finne på med oss. 

 Men hvis det er mennesker man ser nokså ofte, så er det vel hyggelig å bli litt bedre kjent? Vi bor på en liten plass der mange kjenner mange, og selv syns jeg det er flott og berikende å kjenne forskjellige mennesker. Men det er nå min mening da. 

Skrev jeg at vi er venner?  Nope, jeg skriver at vi har blitt kjent med noen. Vi er ikke venner, men de prøver, på sin snodige måte, å bli det. Hadde de bare interessert seg litt mer for vår verden, så kunne vi kanskje blitt venner. 

Oi oi, så arrogant!?! 

Forøvrig er det utrolig fint å ha venner der barna er kompiser. Vi har mange venner, og noen av dem har vi fått via barnehage/skole. 

De er hyggelige og ønsker å være sammen med oss nokså ofte. Nå har de spurt oss tre helger på rad. 

Jeg krever ingenting....hvor sa jeg det? Jeg bare undrer meg, og ØNSKER meg litt mer interesse.....

 

Takker for innspill til alle. 

Anonymkode: 730d4...699

Det var ment som i at dere forventer mye av akkurat dem, og jeg lurer på hvorfor. De har vel alltid vært slik og kommer sikkert alltid til å være sånn. 

Hvis dere ikke får noe ut av å være sammen med dette paret er det jo bare å si nei. Å takke ja til invitasjon og klage over vertsskapet i etterkant ser jeg egentlig ikke noe poeng i. 

Anonymkode: 158e1...614

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det var ment som i at dere forventer mye av akkurat dem, og jeg lurer på hvorfor. De har vel alltid vært slik og kommer sikkert alltid til å være sånn. 

Hvis dere ikke får noe ut av å være sammen med dette paret er det jo bare å si nei. Å takke ja til invitasjon og klage over vertsskapet i etterkant ser jeg egentlig ikke noe poeng i. 

Anonymkode: 158e1...614

Fortsatt undrer jeg meg bare. Vi har hverken takket ja til en invitasjon eller klaget på "vertskapet" i etterkant. Hittil har de kun fått nei. Men jeg syns det er leit at det ikke går an å bli venn med alle. Jeg liker folk og skulle ØNSKE at dem som ønsker bli min venn, også viser litt interesse for livet mitt. 

Anonymkode: 730d4...699

[AnonymBruker]

Jeg har oppdaget at noen mennesker ikke er interessert i andres liv, de er opptatt av seg selv og ingen andre. Jeg synes mennesker generelt er veldig interessante, så derfor  stiller jeg mange spørsmål til venner og bekjente, har fått skryt for denne egenskapen, at jeg er flink til å se andre mennesker, men for meg er det helt naturlig fordi jeg er genuint interessert i andre mennesker. Men tror de fleste har møtt mennesker som du beskriver og i lengden er det ikke nok for meg,det er noe selvopptatt over dem, og det har jeg rett og slett ikke sansen for. Vel har jeg ikke et voldsomt behov for å fortelle alt om meg selv, men når hele samværet dreier seg om den andre personen, og meg og mitt alltid kommer i andre rekke, så trekker jeg meg tilslutt unna. Jeg er ingen ubetalt psykolog som hele tiden skal være den lyttende part, for det er jo slik det føles når den andre personen aldri eller svært, svært sjelden stiller spørsmål om mitt liv.

Anonymkode: 9cf4b...677

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nemlig, det er det jeg mener. Vi spør ofte slike spørsmål, som "hva har dere gjort i ferien/helgen....etc?" uten ett spørsmål tilbake. De spør heller aldri hvordan det går. Dermed blir det heller ikke like lett å bare fortelle at jeg er alvorlig syk, feks. 

Vi trenger ikke ha noe med disse menneskene å gjøre, utover den kontakten barna har fått. Men de ønsker ofte å være sammen med oss, og hittil har vi ikke klart det fordi de kun snakker om seg og sitt. Det er krevende nok å være syk, om ikke jeg skal klare mennesker som ikke "bryr" seg i tillegg.

Ja jeg syns det er et godt spørsmål, men det ser ut som en hel del av dem som svarer her, kjenner seg svært truffet. Du høres ut som en sympatisk person. Fint å bry seg , og å spørre andre, om hvordan de har det. Uansett om det er foreldre til barnas kompiser eller "bekjente". Skader ikke være høflig

Anonymkode: 730d4...699

Eller så manglet du en rekke vesentlige opplysninger i hovedinnlegget ditt, slik som at de ofte vil være med dere på sin egen fritid. Folk svarer jo basert på inntrykket de sitter igjen med etter de har lest hovedinnlegget, og det er jo ikke så uvanlig å ikke være interessert i alle mennesker. Det er nok slik de fleste tolket det. 

Anonymkode: 158e1...614

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har oppdaget at noen mennesker ikke er interessert i andres liv, de er opptatt av seg selv og ingen andre. Jeg synes mennesker generelt er veldig interessante, så derfor  stiller jeg mange spørsmål til venner og bekjente, har fått skryt for denne egenskapen, at jeg er flink til å se andre mennesker, men for meg er det helt naturlig fordi jeg er genuint interessert i andre mennesker. Men tror de fleste har møtt mennesker som du beskriver og i lengden er det ikke nok for meg,det er noe selvopptatt over dem, og det har jeg rett og slett ikke sansen for. Vel har jeg ikke et voldsomt behov for å fortelle alt om meg selv, men når hele samværet dreier seg om den andre personen, og meg og mitt alltid kommer i andre rekke, så trekker jeg meg tilslutt unna. Jeg er ingen ubetalt psykolog som hele tiden skal være den lyttende part, for det er jo slik det føles når den andre personen aldri eller svært, svært sjelden stiller spørsmål om mitt liv.

Anonymkode: 9cf4b...677

TUSEN takk, vi er helt på nett! 💛

Anonymkode: 730d4...699