Min "ulovelige" kjærlighetssorg

[Gjest ikke innlogget nå..]

Huff, vet ikke om jag kan si at den er ulovelig, men jeg føler ikke at jeg kan prate med noen av veninnne mine om det.

Greia er at jeg flyttet fra samboeren min i høst, synes vi hadde slitt lenge, jeg hadde det vaskelig i forholdet mens han synes alt var fint. Ble litt småbetatt av en annen, selv om det ikke skjedde noe der, var det det som fikk meg til å skjønne at å bli i foroldet ikke var det beste for meg. Så jeg flyttet ut, og akkuratt da var jeg ikke lei meg, mere lettet. Ex var vedlig deppa i en lang periode, og vi pratet mye sammen, men jeg ønsket ikke å finne tilbake til hverandre. I November valgte jeg å bryte kontakten, da det å ha kontakt bare førte til at vi ikke gikk videre med livene våre.

Nå har det gått noen måneder, jeg har bodd alene for første gang i mitt liv, og vokst mye på det. I tillegg har jeg hatt livmorhals kreft, selv om det gikk bra fikk det meg til å tenke mye. Jeg har fått et helt annent perspektiv på livet og ser at mye av det som betydde noe for meg, ikke betyr så mye i det lange løp. Jeg har møtt en mann som er slik jeg alltid har drømt om at en gutt skal være, men det hjelper ikke når ikke de riktige følelsene er tilstede.

Også har jeg i den siste tiden tatt meg i å tenke mye på ex, hva vi hadde sammen og at jeg kanskje ga opp for fort. Føler vi er mye mere like i tanker å verdier enn vi var. Har prøvd å kontakte han, men han vil ikke rote i de vonde følelsene igjen, og det forstår jeg. Det er vondt at jeg ikke engang får pratet med han, men det er ikke noe jeg får gjort med det. Jeg såret han vanvittig, og nå er det jeg som har det vondt.... Ironisk...

Så nå opplever jeg en slags kjærlighetssorg, går hele tiden med en vond klump inne i meg, er lei meg og tenker på han hele tiden. Har sy lyst til å se han igjen, men.... Kan jo hende en av grunnene til at det er så vabskelig er at nå kan jeg plutselig ikke få han tilbake lenger, vet ikke. Men jeg føler at jeg kan ikke fortelle folk at jeg er deppa over han nå, så lenge etterpå og siden det var jeg som gikk. Sukk, aner ikke hva jeg skal gjøre er bare så langt nede nå. Snufs

[Gjest the imp]

Du har lov til å være trist selv om det var du som gikk. Et brudd er ikke nødvendigvis mindre vondt for den som går. Det å skulle være den som bryter opp, vite at du sårer en annen, det å "miste" en du har delt mye med er vondt uansett. Dersom du føler at du ikke kan snakke med venninnene dine så skaff deg en dagbok eller få det ut f.eks her på Kvinneguiden. Det å få satt ord på følelsene kan hjelpe mye.

Ellers er det dessverre ikke stort annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp. Forhåpentligvis vil det gå over og for all del, la deg selv få lov å sørge. Hvis du stenger det inne vil alt bli mye verre. Tankene og følelsene du har er det helt normalt å ha.

[Gjest Anonymous]

Huff, jeg savner han sånn...

[Gjest Anonymous]

Ja dette var triste saker. Blir deppa selv her jeg

Jeg tror desverre ikke jeg er den rette til å komme med noen gode råd her, da jeg selv har rotet til noe liknende. Men jeg ville bare si at jeg synes du må ha rett til å være trist, og at du derfor ikke trenger å være trist, fordi du er trist.

[Gjest Anonymous]

Et brudd er vondt for begge uansett hvem som tar initiativet til bruddet - og du har all mulig rett til å sørge.

Spørsmålet det kan være lurt å stille seg selv er om det er han du savner eller om du savner "noen". Hva er det helt spesifikt du savner ved han?

Føler man seg ensom med et emosjonelt tomrom, kan det være vanskelig å identifisere hva man savner. En kjæreste eller Kjæresten?

Hvis du er helt sikker på at det var et feiltrinn å bryte med han, synes jeg du skal snakke med han.

Selvfølgelig vil han være redd for å satse på deg en gang til, men hvis du kan forklare hvorfor bruddet kom og hvorfor du andrer, er det alltid muligheter for at dere kan finne tilbake til hverandre.

Dreier dette seg om et mer generelt savn etter en kjæreste (som det ofte gjør), så synes jeg du i første omgang skal være fornøyd med at du brøt ut av et dårlig forhold selv om det gjør vondt. Det er et viktig skritt mot en bedre fremtid!

[Gjest trissie]

Det er bare sååå fint å høre noen som stiller spørsmål både ved sin egen avgjørelse og tar selvkritikk.

Vi har også opplevd dette, og jeg fikk heldigvis mulighet til å snakke ut med mannen min om disse tingene etter skilsmissen.

Han hadde gjort veldig mye mer riktig enn jeg var villig til å se, men det var ikke så merkelig at han virket uinteressert i å samarbeide med meg etter det som hadde skjedd.

For jeg kritiserte det meste av det han gjorde.

Når han forstod at jeg angret på hvordan jeg hadde lagt all skylda på han var han villig til å snakke ut, og vi har fått til det samlivet jeg lengtet etter. Selv om han ikke er annerledes enn før så ser jeg hvor herlig han egentlig er.

Det ville vært et større nederlag for meg å fortsette å være stolt enn å be om unnskyldning, og heldigvis ville han komme tilbake til meg.

Vi har det helt herlig nå. Prøv å få til en god samtale om alt sammen.

Det styrker selvtilliten for alle parter.

Jeg har sluttet å høre på alle de venninnene som tror alt er mannens skyld og som ikke tør være sårbare for sine egne feiltrinn.

Det er mye lettere for oss å kritisere enn å si unnskyld. Og det er mye lettere å fortsette å være dum og stolt enn å krype litt.

Gjør etter hjertet, og det sier deg noe akkurat nå :-)

[Gjest Anonymous]

Synes du skal akseptere at han ikke vil rote i de vonde følelsene igjen.

Du har signalisert at du ønsker kontakt igjen og han har gitt deg svar på det. Ønsker han å ha kontakt, vil han sannsynligvis ta initiativ selv.

Klart du har det vondt, men det er rimelig egoistisk at du nå ønsker å gjøre det som er riktig for deg - og ikke nødvendigvis han. Tenk litt på hans følelser før du vrir kniven rundt i såret.

[camilla26]

Man vet ikke hva man har, før man har mistet det.

[Gjest Anonymous]

Man vet ikke hva man har, før man har mistet det.

Hm. Ikke enig. I noen tilfeller, er man svært, svært godt klar over hva man har. At man siden mister det, trenger ikke nødvendigvis bety at man ikke var klar over hva man faktisk 'hadde'.

bedre å angre på noe du har gjort,  

enn å angre på noe du ikke har gjort.

Har du tenkt igjenom dette? Og dersom du nå har gjort det - synes du dette burde være gjeldende for alle og enhver, eller er det ditt eget liv - så langt, du tar utgangspunkt i.

pps: mener ikke noe vondt med noe av dette - er kun interessert i å høre dine synspunkter.

[Gjest trådstarter..]

Men jeg har ikke gjort så veldig mye for å kontakte han. Sendte han en melifg om at jeg ville prate, der han svarte at han hadde gått videre med livet og ikke ville rote i de vonde følelsene igjen. Har jo ikke gjort noe mer med de, så jeg må jo kunne si at han får være i fred.

Men jeg synes det er så leit og vondt at jeg kanksje aldri mer i hele mitt liv kommer til å møte han, se han, prate med han og holde rundt han igjen. Sukk

[Gjest Anonymous]

Må bare godta at det er sånn han vil ha det og samtidig pleie kjærlighetssorgen din med tid og omtanke.

[Gjest trådstarter..]

Jeg godtar at det en sånn han vil ha det, kan ikke gjøre noe annet uansett. Men det er så vondt, og jeg er så lei av å ha det slik. Vil ikke tenke på han, men gjør det hele tiden. Har bare så lyst til å se han en gang til, få en klem og vite at han har det bra. Skjønner ikke at det kan være så mye å forlange.

Er så vanskelig å akseptere at et langt og fint forhold skal ende på den måten. Vi har alltid kunne snakket om ting før, og nå har vi ingen kontakt.

Skulle ønske jeg klarte å bli sint på han, bli sint fordi han oppfører seg som en drittsekk. Sint fordi når det var han som hadde det vondt, og trengte en klem så var jeg der, selv om jeg der og da var ferdig med han. Sint fordi jeg alltid har gitt mye for han, og aldri krevd noe tilbake, og når jeg gjør det for en gangs skyld ber om noe, så gidder han ikke å gjøre det.

Men jeg klarer ikke bli sint, blir bare lei meg. Vet det var jeg som gikk, og som lot han ha det vondt. Lenge. Han føler ikke noe ansvar for å trøste meg så lenge etter på. Men jeg trenger det, jeg har insett at det er han jeg elsker og vil ha. Jeg har insett at det ikke bare var han som gjorde ting feil, jeg har svake sider jeg og. Og jeg er blitt et bedre mennske og vil få dette til å funke. Han sier det desverre er forsent. Om det er forsent, hvorfor synes han det er desverre da? Hvorfor svarer han plutselig slik på meldinger at jeg får et håp, for så å knuse det i det neste. Hvorfor kan han ikke bare møte meg, en gang???

[Gjest Anonymous]

hvorfor skulle han møte deg?

han har gått videre i livet og det burde du også. Det å møtes en gang til, vil ikke endre på noe.

[Gjest trådstarter...]

Hvorfor?

Kanskje fordi vi har vært endel av hverandres liv i lang tid, og jeg synes det er trist at vi plutselig er uvenner.

Kanskje fordi det at jeg ikke får sett han, gjør det enda vanskeliger å akesptere at han ikke vil ha meg tilbake.

Kanskje fordi da det var han som var lei seg, så var jeg der de gangene han hadde behov for en prat eller en klem. Eller bare spørre om hvorfor.

Kanskje fordi jeg er bare et menneske med følelser, og akkuratt nå sier de følelsene at jeg trenger en klem fra han...

[Gjest Anonymous]

Hvorfor?  

Kanskje fordi vi har vært endel av hverandres liv i lang tid, og jeg synes det er trist at vi plutselig er uvenner.

Kanskje fordi det at jeg ikke får sett han, gjør det enda vanskeliger å akesptere at han ikke vil ha meg tilbake.

Kanskje fordi da det var han som var lei seg, så var jeg der de gangene han hadde behov for en prat eller en klem. Eller bare spørre om hvorfor.

Kanskje fordi jeg er bare et menneske med følelser, og akkuratt nå sier de følelsene at jeg trenger en klem fra han...

Noen ganger er det best å bare slippe taket. Være uredd.

Fortell ham akkurat hva du skriver her, så ordner det seg skal du se

[Gjest Anonymous]

Hvorfor?  

Kanskje fordi vi har vært endel av hverandres liv i lang tid, og jeg synes det er trist at vi plutselig er uvenner.

Kanskje fordi det at jeg ikke får sett han, gjør det enda vanskeliger å akesptere at han ikke vil ha meg tilbake.

Kanskje fordi da det var han som var lei seg, så var jeg der de gangene han hadde behov for en prat eller en klem. Eller bare spørre om hvorfor.

Kanskje fordi jeg er bare et menneske med følelser, og akkuratt nå sier de følelsene at jeg trenger en klem fra han...

Kan ikke akkurat si jeg skjønner hvorfor han skal stille opp for deg nå.Synes du at han skylder deg dette fordi dere pratet så mye etter at du gjorde det slutt?

Du har min fulle støtte og sympati når det gjelder kjærlighetssorgen din, men jeg er sterkt uenig i at dette også skal bli en del av hans liv, at han også skal ta ansvar for dine følelser.

Tror heller ikke du oppnår de resultatene du ønsker selv om han skulle ta seg tid til å prate med deg.

Dette må du klare uten hans hjelp!

[Gjest Anonymous]

Jeg var sammen med en flott fyr i 10 år, jeg gjorde det slutt, han hadde det veldig vondt. Da jeg etter noen måneder ble sammen med ham som jeg alltid har drømt om (som drømmemann altså) skjønte jeg at jeg hadde gjort det riktige valget.

Da min nye mann og jeg (nå er vi gift) hadde vår første krise tenkte jeg mye på eksen - hvordan han ville vært mot meg, hvordan han ville forstått meg, hvor like vi var i verdier og meninger osv.

Da er det bare å trekke pusten og huske hvorfor man gikk. Det vil alltid være et rom for eksen min i mitt hjerte, slik det er med alle mennesker man har vært så nær over så lang tid. Og av og til er det fremdeles - 7 år etter bruddet - sårt å tenke på ham.

Ha kjærlighetssorg, men gå videre i livet ditt!