Hvordan er det å ha tenåringer i huset?

[blå]

Jeg husker med skam hvordan jeg selv oppførte meg da jeg var tenåring. Jeg var helt usmakelig, og jeg husker hva jeg tenkte om de, for ikke å snakke om alt jeg sa til de. Tenårene varte lenge for meg, og jeg var en skikkelig drittunge.

Nå har jeg blitt voksen og heldigvis har jeg en bedre oppførsel nå. Sambo og jeg snakker om å få barn, og det hadde vært kos. Men jeg gruer meg nesten alerede til de blir 14 år....om de vil bli som sin mor, vil jeg ha et helvete med de fra 14 til 20 i allefall

Noen erfaringer????Hvordan er det egentlig å være mor/far til tennåringer

[Gjest GM]

Hei.Har hatt og har en tenåring i hus. Datter, nå 19, var utrolig uforskammet. Jeg som mor følte at jeg rett og slett ikke var god nok mor. Ble mye kjefting og smelling. Ho har nå forandret seg til det motsatte. Hyggelig, koselig og hjelpsom jente..... :-) Nå har jeg en gutt på 14 år. Begynner på samme måte, men en litt mildere variant enn søstera. Får nesten samme regler, ansvar og grenser som henne, og tro meg, jeg får ofte høre om hvor dum og teit jeg er. Da følger jeg opp med å si at "jeg er glad i deg jeg også vennen".

Det er vanskelig med tenåringer, men tenker at det går over, så får vi bare holde ut disse åra med hormoner som løper løpsk.....

[Gjest Anonymous]

Åhh... ja, jeg sa til min mor mang en gang at jeg skulle ønske jeg ALDRI VAR BLITT FØDT, og så veldig at det såra henne.

Jeg vet jo at de strevde i over 4 år før hun ble gravid med meg da, så jeg var et etterlengtet barn. Å da få slengt i trynet at jeg ikke synts noe om at de hadde fått meg var nok ikke noe kjekt.

Man må nok bare være forberedt på at tenåringer ikke er lett, vite at det er en fase, og det går over. Jeg vet ikke. Tenker søte tanker om barn selv, men vet ikke hvordan jeg skal takle en trassig tenåring som ikke kommer hjem til avtalt tid, som prøver seg på alkohol og sånn. Selv har jeg aldri drukket en eneste gang, og har vel aldri holdt en sigarett, og aldri tenkt tanenpå å prøve noe som helst. Og vemmes av tanken på fyll.

Jeg takler fint at min samboer tar seg et par øl, og jeg takler fest, men liker ikke fyll. Tanken på å se mine søte små komme berusa hjem fra fest frister ikke akkurat. Jeg ville nok begynne å gråte jeg. Enda jeg vet det er normalt.

Hmm.... men man forberedes vel på denne delen av foreldreskapet også, for de blir jo ikke tenåringer over natta heller.. (jo, teknsik sett blir de det, den dagen de fyller 13, men altså... ja....)

[Gjest Anonymous]

Det svinger fra himmel til helvete. Man lurer på om det over natten har flyttet et troll inni de.

Det er mye som skjer,men kan ikke hjelpe for det, det var en tøff tid- Strekking av grenser. Protester,giblaffenmentalitet, stygg og hånlig i munnen, foreldre er noe dritt.

Det endte i kjefting og smelling og trusler. Var så sliten den tiden at som forelder gråt jeg.

Vi vet da det, det blir folk av de. Noen er verre, og noen er mildere enn andre.

har hatt naboer med tenåringer hvor de har måttet tilkalle politiet på det verste. Og vet du hva, det var ikke uvanlig sa politi.

U-tiden er liksom siste slitsomme fase med unger en skal igjennom. Småbarn er også slitsomt,men blir på en annen måte. De kan du legge osv...,men med de store så fikk ikke vi voksentid. Kom ikke hjem/inn da de skulle,nektet å legge seg. Så ar det på neste dag for å få de opp...hjelp...jeg/vi overlevde dette også.

[Gjest Anonymous]

hm...prøver å tenke tilbake. Alle trodde jeg var vill og gal og dreit i regler og voksne generellt, og at jeg gjorde som jeg ville, men jeg var egentlig ikke så verst. Var ganske snill hjemme, selv om jeg smug-røyka og smug-drakk litt, så holdt jeg alltid innetider, og kjefting og smelling ble det mest mellom jeg og søster, ikke foreldrene mine og meg.

Men i bryllupet mitt skjedde det noe morsomt/rart. I pappas tale sa han at jeg alltid hadde vært så snill, -nesten for snill, til og med som tenåring. mamma kremta hardt og greide å understreke at hun ikke var HELT enig, men så brydde hun seg mest om hva andre tenkte om meg og oppførselen min utad, mens pappa tenkte på at jeg faktisk holdt avtaler og ikke kom borti bråk osv. så som tenåring var jeg "fæl" for jeg hadde egne meninger, tok hull i nesa og skinna meg, noe mamma syns var forferdelig, mens pappa så en snill tenåring som smug-røkte og smug-drakk i moderate mengder som heller dro på fisketur med kompiser enn å sitte på med fyllekjørere eller ligge med enhver som ville ha meg...

Gruer meg til å få tenåringer i huset selv jeg, men er mest bekymra for å få formidlet holdninger jeg syns er viktig, som å ikke ha sex før man er moden for det, og ikke med halve bygda og uten beskyttelse, ikke bruke narkotika og respektere andre. Er bekymra for om de skal bli mobba eller bli mobbere, at de skal drikke for mye og at de skal bli hysterisk opptatt av å ha venner med riktige klær istedet for de som er snille og som bryr seg...

Kommer til å gjøre som mamma og pappa, la meg være med på det meste av det jeg ville være med på, men kjørte meg til og henta meg, slik at jeg måtte være der jeg skulle være, og være i presentabel form når jeg skulle hjem. Tror det var veldig lurt, og var alltid glad for å bli henta istedet for å sitte på med skumle 25 årige menn som hadde som hobby å kjøre rundt på fjortisjenter osv...

-gruer meg, men håper det går bra, og tror det går bra også, så lenge vi følger opp og ikke er hysteriske

[Gjest Seleena]

Eg har vertfall vore ein draumeunge

[Polly Ester]

Husker da jeg var tenåring selv... tror nok muligens min mor og jeg husker forskjellig, men jeg tenker tilbake og ser at jeg var en ganske grei tenåring... helt til jeg ble gravid som 16-åring, da...

Nå har jeg en på 16 selv - og han er veldig grei å ha med å gjøre. Han gjør som jeg sier, er ikke ute sent om kveldene - egentlig er han ikke så mye ute i det hele tatt... Han er datanerd og spiller stort sett alltid når han får lov...

Han legger seg når jeg sier det, hjelper til hjemme når jeg ber om det. Smeller aldri med dører og krangler så sjelden at jeg ikke husker sist... det er mest meg som kjefter når det er noe...

[Gjest Anonymous]

De er helt begredelige skapninger,de er ikke snakkendes til før de er 20 år gamle.

[Gjest Leola]

Jeg har to tenåringsgutter i huset og synes faktisk at vi har det utrolig bra. Klart det kan være en prøvelse til tider når man ligger våken om nettene og lurer på om alt er OK, når de enkelte ganger snur opp/ned på døgnet og ikke orker å stå opp og gå på skolen - men det er bagateller i det store og hele.

Til vanlig så har vi det fint hjemme, guttene er snille, gode og hjelpsomme - de tar hensyn og ser når nok er nok og når de bør gå litt stille i dørene

Jeg vet med meg selv at jeg var 100 ganger verre i tenårene - men jeg tror det henger sammen med kjønnet. Gutter er mye lettere å ha med å gjøre enn jenter - det sier de fleste jeg snakker med.

[Gjest Anonymous]

Jeg husker med skam hvordan jeg selv oppførte meg da jeg var tenåring. Jeg var helt usmakelig, og jeg husker hva jeg tenkte om de, for ikke å snakke om alt jeg sa til de. Tenårene varte lenge for meg, og jeg var en skikkelig drittunge.  

Nå har jeg blitt voksen og heldigvis har jeg en bedre oppførsel nå. Sambo og jeg snakker om å få barn, og det hadde vært kos. Men jeg gruer meg nesten alerede til de blir 14 år....om de vil bli som sin mor, vil jeg ha et helvete med de fra 14 til 20 i allefall

Noen erfaringer????Hvordan er det egentlig å være mor/far til tennåringer

Bit tenna sammen og lær deg og telle....ikke til ti,men til 1000. akkurat i den perioden så er det vel da foreldrene er mest slitne. Det er så mye hormoner at man kjenner bare det bobler i hodet på en selv. så er man engstelig for de...man er glad i de,men f de forstyrrer hele døgnet.

[Gjest porselen]

Jeg har nettopp fått en tenåring, og foreløpig vil jeg si at det går utrolig greit, ingen forandring fra tidligere ennå.

Tror nok at han vil fortsette å være en rolig type, er mere spent på de to som kommer etter... for der er det mere stridighet å hente trur eg.

[LilleBille]

Det er klart det er like mye forskjeller på tenåringer som på voksne . .men det er vel ikke tvil om at det å ha tenåringer i huset tidvis kan bli litt av an påkjenning.

Innimellom verdens skjønneste unger .. kosete - pratsomme og hjelpsomme - og små (eller store) "monstere" like etterpå.

Egoistiske - sære - rotete - "tanketomme" - selskapssyke - høyøydte - late - skjønne - omtenksomme - snille - kverulerende - diskuterende - pratsomme - hjelpsomme og som stadig oppdager nye sider ved seg selv og verden.

Tror nok på mange måter tenåringstiden er vel så slitsom som småbarnstiden .. for nå kan vi ikke bare "putte" dem i seng .. De holder jo ut mye lenger enn oss om kvelden, og tidvis kan jo utfordringen med å få dem til å bidra med ting eller komme seg opp om morgenen være rimelig stor ..

Men alt i alt har jeg utrolig glede av mine tenåringer - og jeg forstår jeg har vært heldig - for jeg ser en del rundt meg som har hatt mye større problemer enn det jeg har hatt med mine.

[Gjest LoisLane]

Har hele tiden grudd meg til å få tenåringer - det er nok basert på hvordan jeg var selv... Håper jeg ikke får den tenåringen jeg "fortjener".

Derfor har det så langt stort sett vært en positiv overraskelse. Jeg og eldstejenta har fått mer til felles, vi kan snakke om felles interesser. Jeg prøver også å holde meg oppdatert på hva som skjer med kamerater og venninner, hva som skjer på internett, musikk etc. Men jeg vet at hun holder mye skjult for meg...

Innimellom er hun et riktig tenåringstroll, frekk og verdensmester og rakker ned på klassekamerater og søsken. Da er det best å gå unna hverandre.

Så snur hun og er hjelpsom, omtenksom og morsom.

[Tosca]

Vi har en sønn på 17 år og jeg kan ikke si noe annet enn at det går strålende. Han er veldig grei. Han er veldig åpen med oss og han har respekt for foreldrene sine.

De fleste av vennene hans er ute i helgene og drikker og fester. Han har ikke begynt med det ennå, heldigvis. Han blir heller hjemme og spiser en god middag sammen med oss på lørdagskvelden. Vi føler oss veldig heldige, så vi får se hvor lenge det varer.