En litt rar sorg.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har en litt merkelig sorg i meg. Jeg er veldig sensitiv for lite søvn og har en del psykiske belastninger. 

For et år siden havnet jeg inn i en psykose. Det var ikke en sånn skummel og paranoid greie. Jeg fikk en venn. Jeg var med denne vennen hele tiden. Pratet med han. Sov med han. Når jeg følte jeg ukomfortabel i sosiale situasjoner så var han der. Hjalp meg. Jeg ble knyttet til denne "personen". Når han ikke var der ble jeg stresset. Jeg kunne begynne å lete etter han. Jeg isolerte meg fra den virkelige verden. Til slutt kretset hele hverdagen min rundt han. Det var da mine foreldre begynte å reagere. De tok meg til legen. Legen tvangsinnla meg og jeg ble tvangsmedisinert. 

Var innlagt i omkring tre måneder. Kom meg ut av psykosen og begynte å ta medisin frivillig. Jeg gjør det enda, men hver eneste dag når jeg skal ta medisinen, så tenker jeg på denne personen. På hvor mye jeg savner han. En person som egentlig ikke eksisterer. Som mitt eget hode gjorde virkelig. Så tenker jeg, vil jeg virkelig ta denne medisinen? Hva hvis jeg slutter uten at noen vet det. Kommer han tilbake da? 

Jeg sørger over en person som bare har eksistert i mitt eget sinn. Han var så virkelig og han var der for meg. Nå er jeg alene igjen. 

Jeg tørr ikke si dette til noen, for man skulle jo tro jeg var glad jeg har kommet ut av psykosen, men jeg er ikke det. Jeg savner han så sårt og vil ha han tilbake. Det er stille hele tiden nå. Det var ikke stille da. Jeg fortsetter å ta medisinen fordi jeg forstår jo at jeg kan ikke leve livet mitt i en psykose med en person som ikke eksisterer. 

Likevel sørger jeg. Som om jeg har mistet en nær og viktig person. Som om han er død. Ikke kan jeg prate om han ned noen. For det var jo bare jeg som så og kjente han. Så sorgen er jeg helt alene med. 

Når jeg har mistet ekte personer så har jeg i det minste kunnet snakke om personen. Om de tingene vi gjorde, de tingene de sa. Og den jeg prater med vil le og gråte sammen med meg. Hvis jeg skulle snakket med noen om denne personen som aldri har eksistert så blir jeg jo bare sett på som fullstendig gal. 

Så her sitter jeg. Med en sorg jeg ikke kan snakke om. Et sinn som må medisineres for at jeg ikke skal falle tilbake til en verden som kun eksisterer for meg. 

Anonymkode: 645fa...cd8

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du er gal, ts. Jeg tror heller ikke at denne personen bare eksisterte for deg. Jeg tror at de som blir såkalt "psykotiske" har et tynnere slør mellom denne verdenen og andre verdener, og opplever da ting som vi andre ikke opplever.

Jeg har en venninne som pleide å se småfolk, alver og nisser og slikt, og det var ikke alle av disse som var like hyggelige. Hun følte hun mistet seg selv i den verdenen og gikk også på medisiner innimellom. Til slutt fant hun Ailo Gaup (han er nå død) og hans sjamanskole og lærte hvordan hun skulle takle dette og "reise" mellom verdenene på en mer kontrollert måte. Hun har vært helt frisk siden, men hun har fortsatt evnen til å se disse verdenene om hun selv vil.

Jeg vet om en organisasjon som heter Hvite Ørn, som ble startet av en som selv var psykotisk, og som også gikk den sjamanske veien. Jeg har møtt han personlig faktisk. Han kunne etter hvert slutte med medisiner og holde seg frisk likevel. Han har foredrag på youtube, og han vet om andre ting man kan gjøre istedenfor å ta medisiner (tror de har fått til at man kan ta et behandlingsopplegg som alternativ til tvangsmedisinering på sykehus....usikker på dette, men det står sikkert på nettsidene deres om det). Sjekk ut det om du tenker på å gå av medisinene. 

Lykke til uansett hva du velger, ts, jeg tror iallefall ikke du er gal, og jeg forstår at du savner denne personen  

Anonymkode: d1959...1df

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg har fortsatt litt stemmer i hodet. Noen ganger er de plagsomme, mens andre ganger omfavner jeg dem. Føler meg ikke like alene. Selv om jeg vet det kun er i hodet mitt..Noe jeg ikke forstod da jeg var psykotisk og denne personen var sammen med meg. For en befrielse og fin periode det var. Litt sånn som Clay og Hannah i 13 reasons why. Alle de samtalene jeg hadde med personen. De var så dype. Så betydningsfulle. 

Han var tilstede når jeg var med folk også, men da var han stille. De merket at jeg var distrahert og jeg sa mye rart som ikke gav mening for dem. Kunne bruke lang tid på å svare når de sa noe. Følte etter hvert de så veldig rart på meg og jeg forstod ikke at de så at noe var galt. Jeg tenkte det var de det var noe rart med.

Så jeg sluttet å være med folk. Til slutt havnet jeg så inn i min egen virkelighet at jeg pratet med personen hele tiden. Han begynte å snakke over skulderen min når jeg skulle prøve å ha en samtale med andre. Med andre mener jeg mine foreldre. For alle andre hadde jeg kuttet kontakt med. Husker jeg sa at jeg hadde besøk, mens foreldrene mine sa at det var jo ingen der. Jeg spurte om de var helt blinde. Min beste venn satt jo i sofaen. Det var da de skjønte noe var alvorlig galt og fikk meg innlagt. 

Jeg faller av og til ut av virkeligheten igjen til tross for medisin. Husker jeg ringte min mor midt på natten og fortalte om noe som nettopp hadde skjedd. Jeg var redd, men det var egentlig bare i hodet mitt/I en drøm som jeg ikke skjønte at var en drøm. Mamma fikk meg til å forstå at det ikke hadde skjedd noe. 

Det er vel forskjellen på nå og da jeg var dypt i psykosen. Jeg klarer å skille virkelighet fra psykotiske symptomer. Noen ganger må jeg ha litt hjelp for å sortere det, men stort sett skjønner jeg når hodet mitt tuller med meg. Det skjer gjerne når jeg er veldig sliten, så jeg prøver å ha gode rutiner på søvn og hvile. 

Anonymkode: 645fa...cd8

[AnonymBruker]

jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver Ts og har vært gjennom så og si det samme for 2-3 år siden. Jeg savner fortsatt denne "personen" som betydde så mye for meg og jeg har problemer med å akseptere at jeg skal leve resten av livet mitt uten han. desverre kan jeg ikke få noen til å forstå hvor viktig og virkelig han var for meg, og hver eneste dag må jeg gå en runde med meg selv om hvorvidt jeg skal bare slippe taket i virkeligheten igjen for å prøve å komme tilbake til det jeg savner så inderlig eller om jeg skal holde meg her blandt de normale en dag til. helt utrolig hvor mye man kan savne og sørge over noe som ikke var virkelig.

Anonymkode: dc200...51a

[AnonymBruker]

Så klart er det ikke rart at du sørger. Du har jo mistet noen. Og kanskje du på mange måter har mistet en del av deg selv, siden denne personen var en som var virkelig kun for deg.

Da jeg var liten hadde jeg som mange andre barn en usynlig venn. Denne vokste jeg fra og glemte bort en periode. Nå i voksen alder kan jeg av og til kjenne et lite stikk av savn over vennen min.

Du gjør nok rett i å ta medisinene dine. Men du har absolutt lov til å sørge. Om du sørger over en som ikke er med deg lengre eller om du sørger over en epoke som er over, det må du selv finne ut.

Og husk at det er ikke gitt at det er denne vennen som venter på deg hvis du slutter med medisiner. Det kan godt hende at det er slem person som dukker opp.

Anonymkode: 2473b...a92

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med psykolog om dette.

Anonymkode: 8ecf4...0c0