Livet er vanskelig

[AnonymBruker]

Kort fortalt. Livet føles som en tvangstrøye. Lever et såkalt A4-liv. Mann, barn, hunder, katter, hus, hytter. Men jeg trives ikke, kveles av bekymringer, det ene avløser det andre. Det handler om å bo flyreiser unna alt av familie, dvs aldri har ungene noen å være med utenom oss. Ungene sliter med sitt.. den yngste har et temperamentsproblem. Eldste har noe som ligner asperger... men aner ikke om det er det.

Begge vi foreldre føler bekymringene vokser over hodet på oss. Travelt med 100% jobb på oss begge... samt at min jobb krever veldig mye av meg sosialt. Messer... helgekonferanser mm. Som jeg overhode ikke har lyst til. Klarer ikke si nei. 

Tror ikke vi burde fått barn. Vi har gitt ALT for ungene våre, elsker dem høyere enn himmelen. Men det var visst ikke nok... for nå sliter de begge to på hvert sitt vis... 

Anonymkode: fce8f...1f8

[AnonymBruker]

Uff, leit å lese. Tror mange føler det slik i blant, spesielt når det blir for mye. Det høres det ut som. Du har ikke vurdert å gjøre noen endringer for å bedre situasjonen? Flytte på landet? skifte jobb? Flytte nærmere familien?  kommunen kan kanskje hjelpe med avlasting? Få en utredning på begge barna? 

Anonymkode: 4522d...def

[Yuumi]

Livet er vanskelig.. Men du må ikke legge deg ned å visne bort av den grunn. Hva var det Rocky sa?

 

 

 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kort fortalt. Livet føles som en tvangstrøye. Lever et såkalt A4-liv. Mann, barn, hunder, katter, hus, hytter. Men jeg trives ikke, kveles av bekymringer, det ene avløser det andre. Det handler om å bo flyreiser unna alt av familie, dvs aldri har ungene noen å være med utenom oss. Ungene sliter med sitt.. den yngste har et temperamentsproblem. Eldste har noe som ligner asperger... men aner ikke om det er det.

Begge vi foreldre føler bekymringene vokser over hodet på oss. Travelt med 100% jobb på oss begge... samt at min jobb krever veldig mye av meg sosialt. Messer... helgekonferanser mm. Som jeg overhode ikke har lyst til. Klarer ikke si nei. 

Tror ikke vi burde fått barn. Vi har gitt ALT for ungene våre, elsker dem høyere enn himmelen. Men det var visst ikke nok... for nå sliter de begge to på hvert sitt vis... 

Anonymkode: fce8f...1f8

Et yngre barn med teperamentproblem, en med noe som ligner as? Hva med å få det skikkelig utredet? Øv deg på grensesetting, lær og si nei, hva med å jobbe 70%?

Høres ut som et casus, barn først, slik er det bare.

Anonymkode: 6f5e4...1f2

[FluffyJuggernaut]

Søk om avlastning f.eks en helg i måneden. Mamma og stefaren min var besøksfamilie for barn. Foreldrene fikk avlastning, mens barna fikk nye opplevelser og bli kjent med andre mennesker. Det er ingen skam å be om hjelp, det høres ut som dere desperat trenger det.

Vi pleide også å dra på ferie til besteforeldre uten foreldre når vi var barn. Vi hadde det kjempe fint med besteforeldrene våre og foreldre fikk tid til hverandre. Så om de er trygg på besteforeldre og foreldrene deres ønsker å hjelpe, så syns jeg dere skal la de dra på besøk.

Og syns dere skal be om utredning av barna, om dere finner ut hva som trigger sinnet til den yngste vil hverdagen bli enklere for dere alle. Og den eldste trenger kanskje litt tilrettelegging. 

[AnonymBruker]

Takk for svar. Har ingen besteforeldre å sende ungene til. Er ikke behovet for avlastning som tynger, men derimot behovet for ro i sjela. Når ungene sliter med sitt på hver sin kant, får jeg ikke engang sove om natten. Spises opp av bekymringer. 

Den eldste går mye alene på skolen... lærer er på saken. Men hun er rimelig maktesløs. Å sende henne avgårde, og vite at ting er vanskelig for henne der...😔. Ikke mobbing, tror jeg, men hun inkluderes ikke. Er ikke 'for seg'. 

TS

 

Anonymkode: fce8f...1f8

[AnonymBruker]

Forferdelig å ha det sånn. Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd, men kjenner meg igjen i hvordan du har det. Har selv en datter som sliter veldig, og jeg går og tenker og bekymrer meg for henne dag og natt. Av og til føles det som det er mer enn jeg kan bære, men som forelder er det jo ikke et alternativ å slutte.

Jeg har prøvd å skaffe hjelp til både henne og meg, men har foreløpig ikke funnet noe som vil løse situasjonen.

Men jeg har lært at bekymringer som går og går uten at man klarer å stanse dem er en angstreaksjon. Bekymringene løser ingen problemer, men får oss derimot til å føle oss elendig (som får oss til å bekymre oss mer...). Jeg skal derfor begynne på medisiner og starte i kognitiv adferdsterapi for å prøve å dempe stress/angst/bekymringsnivået. Dette løser ikke problemene til datteren min, men gjør forhåpentligvis at jeg får det litt bedre- og dermed orker å hjelpe henne enda mer.

Anonymkode: f880a...474

[Gent82]

Dere må legge om stilen. Dere og/eller ungene. Ikke ignorer og la det skure og gå. 

Klarer ikke dere (mor og far) å se hvordan situasjonen kan endres, så be om hjelp. Det er tøft, men MÅ gjøres. Ikke utsett det lenger.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forferdelig å ha det sånn. Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd, men kjenner meg igjen i hvordan du har det. Har selv en datter som sliter veldig, og jeg går og tenker og bekymrer meg for henne dag og natt. Av og til føles det som det er mer enn jeg kan bære, men som forelder er det jo ikke et alternativ å slutte.

Jeg har prøvd å skaffe hjelp til både henne og meg, men har foreløpig ikke funnet noe som vil løse situasjonen.

Men jeg har lært at bekymringer som går og går uten at man klarer å stanse dem er en angstreaksjon. Bekymringene løser ingen problemer, men får oss derimot til å føle oss elendig (som får oss til å bekymre oss mer...). Jeg skal derfor begynne på medisiner og starte i kognitiv adferdsterapi for å prøve å dempe stress/angst/bekymringsnivået. Dette løser ikke problemene til datteren min, men gjør forhåpentligvis at jeg får det litt bedre- og dermed orker å hjelpe henne enda mer.

Anonymkode: f880a...474

Skulle gjerne skrevet personlig med deg. Du deler mange av mine tanker og følelser. Føler også ofte at det er altfor mye for meg å bære... Men må jo holde ut. Verste er nettene. Trodde tidligere at om man elsker sine barn og bruker masse tid med dem, viser ubegrenset kjærlighet, så blir de lykkelige. Men slik er det ikke her. Eldste har for lite sosial bagasje med seg... stakkars jenta mi. 

Ts 

Anonymkode: fce8f...1f8

[Duff]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Har ingen besteforeldre å sende ungene til. Er ikke behovet for avlastning som tynger, men derimot behovet for ro i sjela. Når ungene sliter med sitt på hver sin kant, får jeg ikke engang sove om natten. Spises opp av bekymringer. 

Den eldste går mye alene på skolen... lærer er på saken. Men hun er rimelig maktesløs. Å sende henne avgårde, og vite at ting er vanskelig for henne der...😔. Ikke mobbing, tror jeg, men hun inkluderes ikke. Er ikke 'for seg'. 

TS

 

Anonymkode: fce8f...1f8

Ett godt avlastningshjem vil gi deg mere ro i sjela. Barna får 100% positiv oppmeksomhet de helgene og når du blir trygg på det og barna viser glede over å dra på besøk, da kan du finne roen. 

Skolen, gjør de noe for å hjelpe? Har du god dialog med lærerne? 

Er det noe dere kan gi slipp på i hverdagen som kan gi mere ro? Oftere på hytta eller ikke være der så ofte. Trappe ned fritidsaktiviteter etc 

har dere søkt hjelp via ppt elle bup? Det finnes ting å gjøre for at dere skal få det bedre. En god utredning for hva barna sliter med gir en god innsikt i hva dere kan gjøre for å få ro. Jeg slet så mye med den ene min og så kom ppt og testet han. Da kom en diagnose frem og jeg skjønte hva som måtte til. Livet ble mye enklere etter det. Senere ble det vanskelig igjen. Ett annet barn ble sf syk og utagerte veldig hjemme med mye stygge ord og brøling. Vi kom til bup og fikk behandling. Etter det gikk det bedre med hun også. 

[AnonymBruker]

Hei💜

Det er tøft å være så tynget av bekymringer. Jeg var i en lignende situasjon for ca 8 år siden. Holdt på å gå til grunne av bekymringer og krevende jobb.

For meg ble løsningen å bytte jobb. Jeg byttet til en mindre krevende stilling, og gikk ned i prosent. Gikk "all inn" for ungene, og har aldri angret på at jeg ofret jobben😀

Jeg søkte hjelp på kommunens familiesenter som er et lavterskeltilbud på helsestasjonen. Det var godt å ha noen å prate med om hvordan jeg kunne hjelpe ungene best mulig. Anbefales!

Har nå flotte, trygge ungdommer og er i spennende jobb igjen👍

Lykke til💜

 

Anonymkode: 93fff...75d