Frivillig plassering i fosterhjem(?)

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke datteren min på 4 år. 

Alt startet da jeg ble forlatt i uke 32 av en far som siden har gitt full faen i oss, vi har da vært sammen 5 år, men dette er en historie for seg selv. 

Jeg hadde fødselsdepresjon, hele første året var jævlig, selv om jeg fikk god hjelp og klarte å komme meg ut av det. 

Da hun var 2-3 år gikk ting veldig fint egentlig, hun var snill og god, glad jente. Men ting endret seg fra hun var ca.3,5 år, hun begynte å bli veldig trassig, helt jævlig, jeg ba om hjelp, ingenting har nyttet hittil. 

I dag avsluttet barnevernet saken min, ja kall meg dum som ba dem om hjelp men jeg måtte, de mener at vi har det bra, samspillet er flott og at det bare er jeg som må jobbe med mine følelser. 

Men jeg ser helt ærlig ikke hvordan dette skal gå, hun er fremdeles fæl, hun hører ofte ikke etter, barnevernet mener at jeg bare må gi det litt tid, at hun ikke er mere vanskelig enn et normalt barn. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. 

Jeg vet det er meg feilen ligger i, men blir det noen gang bedre? Jeg føler null kjærlighet til henne, hun er bare i veien, jeg er flau over henne. Nå vurderer jeg å frivillig plassere henne i fosterhjem, hun fortjener jo virkelig bedre enn meg. Har noen være borti dette før? Det å frivillig omplassere sitt eget barn?

Er så flau over meg selv! 

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, vil bare få det ut. Si gjerne at jeg er dårlig mor, skriv dritt jeg må høre det, kanskje det gir meg motivasjon til å endre tankegang, og når det er sakt skal jeg starte å gå til psykolog. 

Anonymkode: db3e6...994

[kvinne1992]

For meg virker det som fødselsdeprisjonen kanskje henger litt igjen..jeg tror du trenger hjelp og du har gjort rett som har søkt hjelp Vil du kutte ut all kontakt og aldri se datteren din igjen ? Det kan jo være at du kan be om avlastingshjem annenhver uke? eller annenhver helg? Så kan du se om du føler det er bedre å få være litt alene? Du kan også snakke me barnehagen og si at du ikke føler at du har bra samspill med datteren din og at du sliter i morsrollen, kanskje de kan hjelpe. Om bu bare kan "gi henne bort" vet jeg ikke, men det burde jo gå an..Men tror du kommer til å angre om du ikke prøve avlastingshjem først..Datteren din er uansett knyttet til deg og selv om hun er ung kommer det til å påvirke hele livet hennes dersom hun mister deg for alltid.

[AnonymBruker]

Har du avlastning? Jeg har ikke familie i nærheten som kan passe, så vesla har besøkshjem gjennom bv. Alle trenger en pause iblant. 

Har du fått veiledning? Både cos-p og pmto er gode kurs der pmto fokuserer på trygge rammer, mens cos-p fokuserer på emosjonell støtte. 

Og hadde du vært en dårlig mor, hadde du ikke engang tenkt tanken på å gi henne fra deg.

Anonymkode: 26eba...9ed

[AnonymBruker]

Du beskriver barnet ditt som fæl, hun er i veien, du har null kjærlighet og du vil ha henne vekk. 

Nå høres jeg sikkert grusom ut, men det er de første sårbare årene i et barns liv at tilknytning og det emosjonelle grunnlaget dannes. Å vokse opp og bli formet av omsorgsgivere som ikke liker deg er svært skadelig for et barn. Det er ødeleggende og etter 6års alderen er det vanskelig å reparere slike skader. 

Å gi henne et fosterhjem med utviklingsstøtte og god emosjonell omsorg høres ut som et godt tiltak for barnet. Det kan gi henne muligheter du ikke kan gi henne. 

Anonymkode: 11246...123

[AnonymBruker]

Jeg synes det er tøft av deg å være så ærlig på dette, og noe må gjøres! 

Har du noen som kan ta seg av barnet enn så lenge?

Hvordan har barndommen din vært? Kanskje du egentlig bare trenger hjelp til å sortere tankene dine, før du kan være den gode moren som du sikkert er.

Anonymkode: 80961...0e4

[AnonymBruker]

Har du fortalt dette til barnevernet? Som bruker over sier, dette er svært skadelig for datteren din. Hun vokser opp med en følelse av å være uønsket og uelsket og det er det verste man kan oppleve som menneske. Det er ikke bare vondt der og da, men skaper store vanskeligheter for senere tilknytning og evne til å inngå normale varige relasjoner både i forhold til andre mennesker og arbeidsliv. Det ødelegger selvfølelsen hennes og du bør be om fosterfamilie og i det minste avlastning, slik at hun kan ha et minimum av trygge tilknytningspersoner.

Hilsen ei på snart 40 som enda skulle ønske at hun hadde blitt tatt vekk fra sin egen mor.

Anonymkode: 372a8...e46

[Gjest BearMama]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke datteren min på 4 år. 

Alt startet da jeg ble forlatt i uke 32 av en far som siden har gitt full faen i oss, vi har da vært sammen 5 år, men dette er en historie for seg selv. 

Jeg hadde fødselsdepresjon, hele første året var jævlig, selv om jeg fikk god hjelp og klarte å komme meg ut av det. 

Da hun var 2-3 år gikk ting veldig fint egentlig, hun var snill og god, glad jente. Men ting endret seg fra hun var ca.3,5 år, hun begynte å bli veldig trassig, helt jævlig, jeg ba om hjelp, ingenting har nyttet hittil. 

I dag avsluttet barnevernet saken min, ja kall meg dum som ba dem om hjelp men jeg måtte, de mener at vi har det bra, samspillet er flott og at det bare er jeg som må jobbe med mine følelser. 

Men jeg ser helt ærlig ikke hvordan dette skal gå, hun er fremdeles fæl, hun hører ofte ikke etter, barnevernet mener at jeg bare må gi det litt tid, at hun ikke er mere vanskelig enn et normalt barn. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. 

Jeg vet det er meg feilen ligger i, men blir det noen gang bedre? Jeg føler null kjærlighet til henne, hun er bare i veien, jeg er flau over henne. Nå vurderer jeg å frivillig plassere henne i fosterhjem, hun fortjener jo virkelig bedre enn meg. Har noen være borti dette før? Det å frivillig omplassere sitt eget barn?

Er så flau over meg selv! 

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, vil bare få det ut. Si gjerne at jeg er dårlig mor, skriv dritt jeg må høre det, kanskje det gir meg motivasjon til å endre tankegang, og når det er sakt skal jeg starte å gå til psykolog. 

Anonymkode: db3e6...994

At du beskriver ungen din som jævlig høres ut som en mor av en venninne som hadde en grusom oppvekst med en mor som var totalt ustabil. I det tilfellet var mor i benektelse og venninnen min hadde en for jævlig oppvekst.

I og med at du er klar over at noe er galt med hva du føler for ditt eget barn så tyder det på selvinnsikt og at du faktisk ser lengre enn din egen nesetipp. Og det er bra. 

Det er nok ikke umulig at du fremdeles har fødselsdepresjon, men dette må uansett tas tak i. Det er ikke flaut og det er ikke noe skam at du har det som du har det. 

Du sier du skal gå til psykolog og det er flott  

Start med å gå til fastlegen og si hva du føler. Skriv det gjerne ned da ting ofte er lettere å uttrykke på papir. Sammen med fastlegen burde du få et møte med barnevernet der det blir lagt frem at du er i en prosess med å finne ut av følelsene du sliter med, men at du i denne perioden trenger avlastning og hjelp da du faktisk per i dag har det som du har det. 

Jeg tror at med rett hjelp og det at du får bearbeidet dette hos psykolog vil gjøre en stor forskjell.

Om du kutter henne ut av livet ditt tror jeg du vil angre resten av livet om du skulle finne tilbake til morskjærligheten. Det kan ødelegge båndet deres og skape mye emosjonelle problemer hos barnet ditt i voksen alder.

 

 

Endret 24. mai 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Jeg skrev ett lignende innlegg for ett år siden ca.Da hadde jeg en gutt som utagerte ekstremt mot meg;var vanskelig å legge,å var en del flau over ting han sa og gjorde når vi var på offentlige steder. Jeg var veldig sliten og gruet meg til neste dag. Selv om jeg var veldig glad i han så følte jeg at han fikk det bedre hos andre ettersom jeg var veldig utolmodig med han å ble fort sint. Nå er jeg veldig glad for at jeg aldri ga han fra meg,nå har vi det faktisk veldig fint sammen og jeg hadde ikke hatt noe grunn til å leve om jeg ikke hadde han. Nå sover han bedre,jeg har barnefri annenhver helg så jeg får slappet av litt,å han er sluttet å utagere. Ting ble heldigvis mye bedre å det uten å han fra meg

Anonymkode: bcd91...523

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må gå til legen og forklare hvordan du har det. Enig med de andre, kan depresjonen henge igjen? Andre ting? Traumer fra barndommen?

Har du vært like ærlig med barnevernet som du er i dette innlegget? Hvis ikke bør du være det. Det du beskriver er alvorlig, og skadelig for dere begge - spesielt for barnet ditt. Noe du vet, og jeg synes du er modig som ser og anerkjenner dette, og vurderer å gi henne fra deg til hennes eget beste. Jeg lurer likevel på om du har fått all den hjelpen, avlastningen og evt behandlingen du trenger. Det vil ikke være en angrefrist - hvis du ombestemmer deg om noen år og ønsker å få barnet tilbake (hvis du har blitt frisk, for eksempel), kan det være umulig fordi det ikke er til barnets beste pga tilknytning til fosterforeldrene. 

Anonymkode: 7b0f8...b18

[Juniper]

Du trenger desperat å komme deg på et COS-P kurs. Det kan gi deg bedre verktøy til å forstå deg selv, datteren din, og situasjonen. 

Du ser ikke de emosjonelle behovene hennes, møter henne ikke, støtter ikke utviklingen hennes, og så utagerer hun og blir uregulert som en følge av det. 

Ca hvor i landet holder du til?

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Juniper skrev:

Du trenger desperat å komme deg på et COS-P kurs. Det kan gi deg bedre verktøy til å forstå deg selv, datteren din, og situasjonen. 

Du ser ikke de emosjonelle behovene hennes, møter henne ikke, støtter ikke utviklingen hennes, og så utagerer hun og blir uregulert som en følge av det. 

Ca hvor i landet holder du til?

Eller så går hun gjennom et naturlig stadium i utviklingen, hvilket kan være ekstremt krevende å være helt alene om, spesielt når ens egen psyke kanskje ikke er tipp-topp. 

Anonymkode: 26eba...9ed

[Juniper]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Eller så går hun gjennom et naturlig stadium i utviklingen, hvilket kan være ekstremt krevende å være helt alene om, spesielt når ens egen psyke kanskje ikke er tipp-topp. 

Anonymkode: 26eba...9ed

Et COS-P kurs vil i så fall fortsatt være til stor nytte. Det er jo åpenbart at ting ikke fungerer i det hele tatt hos henne!

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Juniper skrev:

Et COS-P kurs vil i så fall fortsatt være til stor nytte. Det er jo åpenbart at ting ikke fungerer i det hele tatt hos henne!

Hvis ting ikke i det hele tatt fungerer, hvorfor trakk bv seg ut? Med beskjed om at samspillet er 'flott'? 

Jeg sier ikke at cos-p kurs ikke vil være nyttig (det vil være nyttig for de aller fleste), jeg sier at det er fullstendig mulig å ha et godt samspill med barna samtidig som man er så sliten og lei av frustrasjon/trass/selvstendighetsfase/utprøving/kall-det-hva-du-vil hos ungene at man vurderer å legge dem ut på anbud (ikke til salgs, man kan da virkelig ikke be noen om å betale for det der). Og da vil avlastning og mulighet til å hente seg inn litt være minst like nyttig som veiledning. 

Anonymkode: 26eba...9ed

[AnonymBruker]

Hvis bv mener hun har en normal utvikling og ikke er ekstra krevende, så er hun vel normal da? 4 åringer kan så absolutt være krevende barn, de tester grenser hele tiden. Og hvis hun ikke blir sett av deg så vil hun utagere mer, på deg. Du er i en ond sirkel. 

Synes absolutt du skal be om hjelp igjen. Kanskje det holder med avlastning, det er nok der man starter. Å sette barnet bort til fosterforeldre på full tid, eller adoptere det bort er ekstremt. Det vil påvirke livet hennes, men det kan være at det vil påvirke det i positiv retning om dette ikke løser seg veldig snart. 

Du har oppskriften på problemer i fremtiden for jenta. Adferdsproblemer, psykiske problemer osv. Det må gjøres noe, nå. 

Anonymkode: 5db10...299

[Theya]

Å kjære deg.. det gjør vondt å lese hvordan du og jenta di har det. Spesielt når jeg sitter her selv å drømmer og ønsker om et barn selv. Hvor bor du, ts? Avlastning kan hjelpe.. 

Jeg skulle godt ta henne jeg....

[Gjest Ingrid78]

Jeg kjenner jeg oppriktig får vondt langt inn i magen av tanken på det du skriver. Dette er garantert noe hun merker. Barn snapper opp de utroligste ting selv om man tror man ikke viser noe. At en fireåring er trassen og vanskelig til tider, er helt normalt. Det er ikke noe galt med hverken henne eller deg på den fronten, det er bare sånn de er. Det skjer masse inni dem i den alderen. De utvikler og lærer så mye. Jeg er forsåvidt enig med barnevernet i at du burde jobbe med dine følelser. For et barn er ikke en perfekt lydig pen greie som sitter der og man ikke merker noe til. Et barn er et sprell levende menneske fullt av følelser, men med begrensete evner til å uttrykke dem. Og er de usikre og ikke føler trygghet, så blir de enda verre. Jeg synes det er utrolig vondt at du føler det sånn, og enda mer vondt for henne som må oppleve det. Og jeg håper du finner en måte å jobbe deg rundt det på, og kjenne på følelsene. 

[HerKommerMummi]

På 24.5.2018 den 19.08, Theya skrev:

Å kjære deg.. det gjør vondt å lese hvordan du og jenta di har det. Spesielt når jeg sitter her selv å drømmer og ønsker om et barn selv. Hvor bor du, ts? Avlastning kan hjelpe.. 

Jeg skulle godt ta henne jeg....

Ja, helt enig. Jeg kan gjerne adoptere henne eller være fosterhjem! 💜 Du må bruke klare ord til BVT. Vær ærlig på at du ikke orker mer eller trenger avlastning! 

[minister-mio]

Ble behandling av fødselsdepresjonen avsluttet? Høres ut som om depresjonen henger i enda

[AnonymBruker]

Jeg har vert der du er. Jeg har en 8 åring som har ekstra behov og opplevd traumer. Barnet har vert ekstremt utagerende og en lengre periode for noen år siden var jeg helt klar til gi fra meg barnet fordi jeg ikke maktet mer, men jeg fikk hjelp. Jeg fikk avlastning annenhver helg fra fre-man, coskurs og veiledning inn i hjemmet. Skolen ble involvert og tilrettela på sitt beste og både jeg og barnet fikk psykolog. Jeg har enda avlastning i dag, men ellers har bv trukket seg helt ut utenom enkelte møter noen ganger i året. Og i dag er jeg veldig glad for at jeg ikke gav opp, men heller sto på for å gi barnet mitt den oppveksten det skal ha og fortjener. 

Det skal sies at jeg måtte legge kortene brutalt på bordet for å få hjelp fra bv då de først avviste meg fordi de synes samspillet oss i mellom var bra. Det var ikke før jeg satt å gråt på kontoret og var dønn ærlig de forsto hvor ille ting var. 

Anonymkode: 97f98...25e