Jeg er en sliter, når det gjelder gutter og forhold

[Tine_li]

Nå har jeg lest mye inne på dette forumet, og sett at det florerer mange gode svar rundt omkring. Nå håper jeg at jeg kan nyte godt av alle dere fornuftige mennesker som sitter her inne. Jeg har skjønt, etterhvert, at jeg har et seriøst problem når det gjelder partnerfronten. Det rette ville nok vært, i mange sine øyne, og oppsøkt profesjonell hjelp, men det skrittet er vanskelig å ta, da er det lettere å skjule seg bak et anonymt nick her på nettet.

Jeg er 26 år, og har ei fantastisk datter på 5 år, vi har bodd alene i snart 4 år. Så over til problemet. Jeg har truffet et par gutter i løpet av disse årene, de fleste har tatt meg med storm. Gode, normale, sunne norske menn. Ingen av dem har møtt min datter (bare sånn at det er sagt, først som sist), men jeg har vært sammen med dem mens barnet mitt var hos sin far. Vi hadde 50/50 samvær en periode.

Jeg møter "mr.Right", alt klaffer og det er bare solskinn. En stund. Så kommer tankene snikende. "Ikke bli for glad i han." "Ikke knytt deg for mye til han" "Vær forsiktig, pass på følelsene" Bare slike tanker. Til slutt er jeg så overbevist om at gutten kommer til å dumpe meg, og jeg sitter knust igjen. Derfor dumper jeg guttene. For å verne mine egne følelser, for å unngå at jeg plutselig får et slag i trynet; "Beklager, men vi må nok fortsette som venner". Jeg bruker litt tid på å kjøle ned følelsene, forbereder meg på at jeg skal stå på egne ben igjen, uten en mann ved min side, og så kommer setningen; "Beklager å måtte si dette, men jeg tror vi er nødt til å gi oss mens leken er god, og følelsene ikke er sterkere, sånn at ingen av oss blir såret."

Det gjør veldig vondt der og da. Men etter en liten uke har jeg fått slikket sårene mine, og prøver å glemme alt det fine vi hadde sammen.

Heller det enn å plutselig våkne opp en morgen, hvor jeg spør meg selv; Hva gjorde jeg galt, hvorfor vil han ikke være med meg?

Jeg har prøvd å skjerpe meg, prøvd å holde igjen, prøvd å se ting ann, jeg har prøvd å være positiv og jeg har virkelig gjort en innsats for at dette skal stoppe, men det er gått automatikk i det. Jeg stenger av. Det går til en grense, hvor jeg ikke er villig til å risikere mer av følelseslivet mitt, og så kommer ordene. Mer eller mindre ufrivillige. Jeg får ikke stoppet det.

Derfor lurer jeg på om det er noen som kjenner seg igjen i dette, og som har noen gode råd, eller om noen som ikke kjenner seg igjen kan komme med et råd eller to, om hvordan forbedre utsiktene til å ikke være alene resten av livet.

På forhånd takk!

[Gjest Billary]

Du må gå dypt i deg selv og finne ut av hvorfor du gjør det du gjør. Hvorfor du er så livredd for å bli såret at du faktisk ødelegger for deg selv og dine muligheter. Hva bunner denne frykten i? Og hva vil gjøre at du løsner opp og tør å ta sjansen?

Dessuten så må du finne ut hva du virkelig vil. Vil du ha et forhold nå? Hva slags forhold? Hvordan har du følt deg sammen med de mennene du har prøvd å være sammen med? Helt ærlig...

Du må finne ut hva du vil og hva slags mann du vil ha - hvordan du vil føle deg sammen med en mann!

[Gjest Anonymous]

Er det bare i forhold til partnere at du opplever å være alt for redd for å bli avvist, eller er dette et trekk som kjennetegner hvordan du forholder deg til andre generelt?

[Tine_li]

Hvorfor du er så livredd for å bli såret at du faktisk ødelegger for deg selv og dine muligheter. Hva bunner denne frykten i? Og hva vil gjøre at du løsner opp og tør å ta sjansen?

Jeg aner ikke. Virkelig ikke.

Vil du ha et forhold nå? Hva slags forhold? Hvordan har du følt deg sammen med de mennene du har prøvd å være sammen med?

Ja jeg kunne veldig gjerne tenkt meg et forhold, et trygt og godt og stabilt forhold. Hvordan jeg har følt meg? Hmm usikker er vel det rette svaret.

Er det bare i forhold til partnere at du opplever å være alt for redd for å bli avvist, eller er dette et trekk som kjennetegner hvordan du forholder deg til andre generelt?

Det er kun i forhold til partnere, når det gjelder andre bekjentsskaper er jeg trygg, fortrolig og sikker. Så det går som gull der.

[Gjest Anonymous]

Du må tørre å satse! Ja, man risikerer å bli såret, men det er det hele livet baserer seg på. Man har alt å vinne på å satse, for å leve sånn du gjør nå er vel ingen ønskelig situasjon?

[Tine_li]

Du må tørre å satse! Ja, man risikerer å bli såret, men det er det hele livet baserer seg på. Man har alt å vinne på å satse, for å leve sånn du gjør nå er vel ingen ønskelig situasjon?

Joda, om du bare hadde vist hvor ofte jeg sa dette til meg selv. At jeg ikke kommer meg videre om jeg ikke satser. Alikevel får jeg helt panikk når ting blir alvorlig, hva om jeg tar steget fult ut, hva om jeg virkelig satser, lar barnet mitt møte mannen, gir meg henn på alle mulige måter, og så finner mannen ut at han ikke vil ha meg. Da er det ikke bare mitt hjerte som knuses, barnet mitt vil også påvirkes. Hun får et menneske inn i livet sitt, knytter seg til han, og vips, så er han vekk.

[Gjest Anonymous]

Det er dette som er livet.

[Gjest hmtidm]

Helt ærlig, er det sånn at du får en liten kiling i magen - et lite kick på en måte - i det du dytter dem fra deg (gjør det slutt)?

Ønsker du innerst inne at de skal klenge seg til deg og nekte å gi slipp på deg?

Du trenger ikke svare, og ikke tenk med den rasjonelle voksne delen av deg når du tenker etter om dette kan være tilfellet.

[Tine_li]

Helt ærlig, er det sånn at du får en liten kiling i magen - et lite kick på en måte - i det du dytter dem fra deg (gjør det slutt)?

Ønsker du innerst inne at de skal klenge seg til deg og nekte å gi slipp på deg?

Du trenger ikke svare, og ikke tenk med den rasjonelle voksne delen av deg når du tenker etter om dette kan være tilfellet.

Kicket får jeg ikke nei, men ønsket om at de skal protestere er jo selvsagt der. Når protestene ikke er så mange, så får jeg jo bare bekreftelse på at jeg gjør det riktige. Hadde han ville vært sammen med meg, så hadde han ikke gitt slipp på meg så lett.

[Gjest hmtidm]

På den ene siden: Kanskje manglende protester er et uttrykk for respekt?

På den andre siden: Kanskje protestene ville vært der dersom de hadde følt at du hadde sluppet dem inn på deg?

[Tine_li]

På den ene siden: Kanskje manglende protester er et uttrykk for respekt?

På den andre siden: Kanskje protestene ville vært der dersom de hadde følt at du hadde sluppet dem inn på deg?

På den tredje siden; Kanskje de har innsett at de ikke vil være sammen med meg?

Og er glad for at det var meg som brakte temaet på bane?

[Gjest SumoBryter]

Ok. Jeg syns du gjor klokt med a vaere forsiktig. Det er jo ikke alle menn som har lyst til a bli stefar med en gang. En del menn blir nok faktisk forfort av en slik "ferdig pakke" de syns familielivet ser sa koselig ut. Da jeg var singel og alenemor og gikk pa byen pleide jeg faktisk verne folelsene mine ved a si det rett ut pa forste mote: Jeg har forresten to barn. Det er lurt fordi hvis de er redd for forhold med noen som har barn, sa vil de da forsvinne for det svir, ellers er de positivt med pa a prove en slik familie opplegg for sa a fortelle deg at de ikke klarer det, men da har de i hvertfall ikke gjort det pa en stygg maate. Hvis en mann har stoore folelser for deg, sa vil han vaere med deg uansett barn. Og det er jo egentlig bare da baade du og han har stoore folelser for hverandre at det er noe vits i aa vaere i et forhold, sa jeg syns det lureste er a komme ut med det med en gang. Jeg var alenemor med to, og na er jeg i et velfungerende forhold med mye kjaerlighet vi har vaert sammen i 4 aar og har en felles datter. Sa det finnes noen for alle, du ma bare tro pa det.

Klem fra meg