Hva er det med meg?

[Gjest knust igjen]

Ja, ikke vet jeg. Er akkurat blitt dumpet igjen. Er over 30, og det eneste jeg ønsker meg er mann, barn og familie. Men det virker ikke som det finnes noen som kan leve med meg.

Har hatt fem virkelig seriøse forhold, hvorav to samboerforhold. Er blitt dumpet hver gang. Ser riktignok etterpå at det kanskje ikke hadde funket uansett, men uansett. Like knust blir man jo uansett.

Det virker som om når folk blir kjent med meg, etter noen måneder, så gidder de ikke mer. Er jeg virkelig så uinteressant og kjedelig? Dette gjelder både venner og menn. Hva er det med meg?

Er sliten. Vet ikke om jeg orker mer av dette. Kanskje jeg bare burde gi opp, leve alene med barnet mitt og klare meg så godt jeg kan? Men jeg ønsker meg virkelig et menneske som jeg kan være glad i og som kan være glad i meg.

Det virker som jeg er lett å trakke på, mine følelser og behov betyr ingenting. Jeg finner meg i for mye, tar hensyn og forstår og gir etter. Så blir jeg dumpet. Men om man er snill med den man er glad i, skal ikke det være positivt? Jeg føler selv at jeg Gir frihet i forholdet, krever ikke for mye, ønsker bare å få være sammen med og glad i. Ikke hele tiden og hver dag, men å vite at jeg har noen jeg også.

Hva er det med meg? Jeg er så sliten...

[Gjest Embla s]

:trøste: Det trenger jo ikke være noe galt med deg, men du kan ha hatt uflaks. Som du sier - i ettertid har du sett at forholdene ikke hadde funket uansett. Men klart - det er vondt å være den som blir dumpa

Ikke gi opp!

[Gjest Gjesta]

Det som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at du gjentar opptil flere ganger jeg vil bare, skulle så gjærne hatt noen. Kanskje du rett og slett forsøker for hardt?

Jeg er 24 år og har 3 langvarige forhold bak meg og ble til slutt livredd for å være alene, derfor var det ganske korte "intervaller" mellom eksene mine.

Om det var grunnen vet jeg ikke men jeg endte nå til slutt opp med gutter som var fullstendig forskjellig fra meg, noen av dem var rett og slett ikke snille og forholdene fungerte særdeles dårlig.

Den siste gangen jeg ble singel klarte jeg endelig å se dette mønsteret selv og brukte de neste 7 mnd. på å være alene. Bevise for meg selv at jeg kan stå på egne bein og at det å være singel ikke var så ille likevel.

Også traff jeg min nåværende kjæreste. Vi er kliss like og har det utrolig bra sammen.

Kanskje du burde bruke denne tiden på deg selv? Finne ut hva slags mann du ser deg selv sammen med og ikke bare en mann. Om du ikke er det så bli litt mer kjent med deg selv, for på den måten er det lettere å finne sine egne grenser.

Jeg var ei skikkelig dørmatte før og fant meg i stort sett det meste.

Det gjør jeg ikke lengre. Jeg er snill og veldig tolerang men jeg finner meg ikke i alt lengre og har mine egne grenser og sier i fra.

Nå vet jeg ikke om dette gjelder deg, men dette er hvertfall min ærfaring.

Lykke til