Å komme inn i boligmarkedet i Oslo uten foreldre som hjelper økonomisk....

[AnonymBruker]

Hei alle sammen!

Jeg svarte i en tråd her nå nettopp, og innså egentlig hvor heldig jeg er. Jeg er i midten av 20-åra og fikk ca 1,5 millioner av foreldrene mine for å komme meg inn i boligmarkedet i Oslo. På den korte tiden jeg har eid leiligheten har den allerede steget ca 200.000 kr i verdi. Jeg er virkelig evig takknemlig for muligheten jeg har fått. Foreldrene mine har aldri vært spesielt rike, men prioritert sparing til oss barna. Foreldrene mine sier rett ut at «deres oppgave her i livet er å jobbe for at vi får det fint økonomisk». Men, det er neppe alle foreldre som tenker sånn..

Jeg ser noen skriver om at det er et økende klasseskille, fordi noen får hjelp fra foreldrene, noe som resulterer i at de også tjener på prisstigningen. Andre derimot har foreldre som kanskje heller har prioritert reiser, klær, dyre biler istedenfor sparing til barna. - Og får dermed ingen hjelp hjemmefra.

Boligmarkedet har steget jevnt og trutt, og kommer nok til å stige jevnt fremover. Får så vondt av dere som aldri kommer dere inn i boligmarkedet. Jeg skriver ikke innlegget som et forsøk på skryt, jeg lurer bare egentlig veldig på hvordan det er å skulle komme inn i boligmarkedet uten noe særlig hjelp. Trodde en periode jeg ikke kom til å få hjelp fra foreldrene mine, og lå våken om natta fordi jeg bekymret meg sånn over at jeg ikke hadde råd til egen leilighet, så vet litt hvordan det er..

Sliter du med å komme deg inn i markedet? Eller har du kommet deg inn i markedet? Jeg vil høre din historie!

Jente 24 år

Anonymkode: bd0fd...f6e

[Ginavn]

Jeg forstår i hvert fall ikke hvordan det skal være mulig, særlig med en jobb på 'gølvet' og man er alene. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ginavn skrev:

Jeg forstår i hvert fall ikke hvordan det skal være mulig, særlig med en jobb på 'gølvet' og man er alene. 

Ja, jeg forstår det ikke selv:S Leiligheten jeg først kjøpte kostet meg 3 mill og var knøttliten. Tror ikke jeg hadde klart å komme meg inn i boligmarkedet før i slutten av 30-åra uten hjelp..

Anonymkode: bd0fd...f6e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Ginavn skrev:

Jeg forstår i hvert fall ikke hvordan det skal være mulig, særlig med en jobb på 'gølvet' og man er alene. 

Og, de fleste unge starter jo med en ikke sånn veldig høy startlønn..

Anonymkode: bd0fd...f6e

[AnonymBruker]

Jeg kunne velge om jeg ville få støtte til bil og så heller flytte ut av byen for en stund så jeg kunne bo billigere og spare, eller få støtte til et bittelite krypinn. Valget var enkelt. Er lettere å spare selv til egen leilighet når man bor billig utenfor byen. 

Anonymkode: b2504...067

[AnonymBruker]

Jeg er som deg, bortsett fra at jeg fikk mer i arv - mistet far tidlig, og arvet besteforeldre tidlig. Kjøpte leilighet for 4,7 da jeg var 22, nå er jeg 27 og den er verdt rundt 7 millioner.

Det skal legges til at dette jo er arv som delvis kommer av at jeg mistet faren min til sykdom. Ville de fleste byttet faren sin for en fin leilighet? Nei. Dette er bare en faktor som dekker en ørliten flik av alt som har skjedd.

Noen får forskudd på arv, men det er ytterst få som forskudd i denne klassen (~4 mill) fra to gjenlevende foreldre. Jeg kjenner de som har fått det, men jeg har vokst opp i et ressurssterkt miljø og det skal sies at dette ta er unntaksmessig. Det er irrasjonelt å sammenlikne seg med noen av Norges mest velstående.

Når man får forskudd på arv fra foreldre, eller penger til å kjøpe seg inn, er jo det også en forpliktelse. En forpliktelse til å skjøtte midlene godt, et offer de har gjort. Man tenker ikke den tanken fullt ut som ung, men man får et bedre begrep om det jo eldre man blir, og jo mer tid man har tilbragt i arbeidslivet. Såfremt dine foreldre ikke er mangemillionærer med hus på Vinderen og hytte på Hvaler, så har de faktisk gitt opp en del av det som skulle vært deres eget komfortable liv, for sitt barn. Når man er 50+ mener jeg selv at man skal høste fruktene av eget arbeid, og la barna selv lære seg verdien av arbeid. Hadde de gitt bort en del av sin komfort for min del, tror jeg jeg hadde slitt med det. Jeg har livet foran meg - de har ikke det. Men nå er min mor og stefar heldigvis veldig komfortable, i den grad at arven jeg fikk fra besteforeldre ikke hadde gjort store utslaget.

Det viktige, i mine øyne, er uansett at medaljen alltid har en bakside.

Anonymkode: 590e5...b2d

[AnonymBruker]

Man må finne seg samboer...

Dette var faktisk vanlig før i tiden også, man fikk ikke kjøpt bolig som enslig kvinne/mann. 

Anonymkode: e7aa0...a71

[AnonymBruker]

Kom meg inn uten hjelp fra foreldrene. Det jeg derimot hadde, var en samboer. Vi leide i 3 år for 10 000,- i mnd hvor vi sparte nesten alt som kom inn. Jeg hadde 50 000,- på sparekonto da jeg startet sparingen. Han hadde 200 000,-. Iløpet av de tre årene sparte vi sammen 800 000,- og kunne til slutt kjøpe en leilighet sammen. Samtidig som vi sparte økte prisene noe vanvittig. Jeg husker prisene steg like mye på et halvt år som det jeg klarte å spare på ett år.. 

Men! Det gikk  Noe takket være at vi levde som studenter, noe takke være god lønn og noe takket være flaks. Vi var 26 og 29 da vi klarte å kjøpe noe.

Anonymkode: 56cbe...bb9

[AnonymBruker]

Jeg kjøpte min første leilighet i Oslo i 2004. Jeg fikk låne hele kjøpesummen, og prisene var ikke like ville som de er i dag. prististigningen siden 2004 har vært mildt sagt vill. Jeg har kjøpt og solgt en del leiligheter disse 14 årene og har på bare prisstigning og gode kjøp opparbeidet en formue på omtrent 25-30 millioner helt uten hjelp av foreldre. Men det var som sagt en annen tid, jeg var heldig med timingen.

At en bondegutt uten annet enn videregående skulle ende opp med en formue på 20 mill og et hus til omtrent 8 millioner var det få som trodde var mulig.

 

Anonymkode: be29b...6e9

[minister-mio]

Tror du virkelig at prioriteringer er grunnen til at ikke alle foreldre hjelper barna inn i boligmarkedet?

[AnonymBruker]

Jeg er enslig, jobber på gulvet og har ganske lav lønn. Men jeg har fått et boliglån på 1,5 million fordi jeg har vist for banken over flere år at jeg kan spare penger og lever nøkternt. Boligen har steget 200.000-300.000 i verdi og jeg har fortsatt å spare på bsu og prioritert å betale ned studielån. Så om noen år kan jeg kjøpe en større bolig. Foreldrene mine står som sikkerhet på lånet, jeg har ikke fått et øre.

Anonymkode: 834c8...8cf

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er som deg, bortsett fra at jeg fikk mer i arv - mistet far tidlig, og arvet besteforeldre tidlig. Kjøpte leilighet for 4,7 da jeg var 22, nå er jeg 27 og den er verdt rundt 7 millioner.

Det skal legges til at dette jo er arv som delvis kommer av at jeg mistet faren min til sykdom. Ville de fleste byttet faren sin for en fin leilighet? Nei. Dette er bare en faktor som dekker en ørliten flik av alt som har skjedd.

Noen får forskudd på arv, men det er ytterst få som forskudd i denne klassen (~4 mill) fra to gjenlevende foreldre. Jeg kjenner de som har fått det, men jeg har vokst opp i et ressurssterkt miljø og det skal sies at dette ta er unntaksmessig. Det er irrasjonelt å sammenlikne seg med noen av Norges mest velstående.

Når man får forskudd på arv fra foreldre, eller penger til å kjøpe seg inn, er jo det også en forpliktelse. En forpliktelse til å skjøtte midlene godt, et offer de har gjort. Man tenker ikke den tanken fullt ut som ung, men man får et bedre begrep om det jo eldre man blir, og jo mer tid man har tilbragt i arbeidslivet. Såfremt dine foreldre ikke er mangemillionærer med hus på Vinderen og hytte på Hvaler, så har de faktisk gitt opp en del av det som skulle vært deres eget komfortable liv, for sitt barn. Når man er 50+ mener jeg selv at man skal høste fruktene av eget arbeid, og la barna selv lære seg verdien av arbeid. Hadde de gitt bort en del av sin komfort for min del, tror jeg jeg hadde slitt med det. Jeg har livet foran meg - de har ikke det. Men nå er min mor og stefar heldigvis veldig komfortable, i den grad at arven jeg fikk fra besteforeldre ikke hadde gjort store utslaget.

Det viktige, i mine øyne, er uansett at medaljen alltid har en bakside.

Anonymkode: 590e5...b2d

De har heldigvis god råd, men bare fordi vi ikke er vandt til å dra på ferie oftere enn typ hvert 4. år, de handler på Rema og vært heldige med prisstigning Og fordi foreldrene mine har gode jobber. De er litt av de typene du tror ikke har penger fordi de ikke vil skryte eller «være bedre enn andre», men i virkeligheten kunne kjøpt hus på Vinderen hvis de ville. Men, de er ikke noe voldsomt rike altså - de har som sagt en veldig enkel livsstil og økonomisk fornuft! De lever nok enklere enn de fleste vil jeg si🙂 Men, ja.. jeg skjønner veldig godt hva du mener. Og jeg er helt enig i at de kunne investert i noe annet som hadde gitt avkastning.. Leit å høre om faren din😞❤️

Anonymkode: bd0fd...f6e

[AnonymBruker]

Man må jo ikke absolutt kjøpe i Oslo.

Jeg var flink å spare fra jeg fikk min første jobb som 14åring, jobbet mye ved siden av studier og når jeg var 20 hadde jeg en god sum spart opp. Jeg begynte å se på boliger akkurat så langt fra byen som jeg hadde råd til å kjøpe noe i fornuftig stand og størrelse (les; ikke bøttekott), og endte opp 25km fra byen med god togforbindelse innover. Huset steg i verdi og jeg fortsatte å spare. Etter fem år hadde jeg råd til en flott enebolig på samme sted, har blitt så glad dette i stedet og vil aldri flytte inn til Oslo igjen. 

Det føles utrolig deilig å ha klart dette selv! Ville aldri tatt imot hjelp fra mine foreldre (som både har muligheten og har tilbudt støtte). Det handler faktisk bare om å jobbe hardt og være målrettet og konsekvent. 

Anonymkode: add58...739

[AnonymBruker]

Jeg satser på å kjøpe et hus når jeg er rundt 26, riktignok ikke i Oslo. Her er det ganske mye rimeligere. I allefall om jeg klarer å skaffe fulltidsjobb rett etter studiene. Har heldigvis noen hundretusen i egenkapital. Hadde det ikke vært for dette måtte jeg ventet mange flere år

Anonymkode: 9ff96...719

[AnonymBruker]

Jeg kom inn i boligmarkedet først som 34-åring. Studerte i seks år med fullt studielån, så selv med en godt betalt jobb etter studiene måtte jeg leie bøttekott i nesten ti år før det kom på tale å kjøpe.

Det er ikke umulig, men det er helt klart vanskelig når man er alene og ikke har hjelp fra foreldre. På den annen side er jeg jo imponert over meg selv som faktisk har klart det helt på egenhånd.

Anonymkode: 97f59...cb3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, minister-mio skrev:

Tror du virkelig at prioriteringer er grunnen til at ikke alle foreldre hjelper barna inn i boligmarkedet?

Ja, for noen. Mamma snakket med et vennepar som begge eier egne firmaer, med lønn til sammen på over 2,5 millioner. De fortalte om hvor vanskelig det var å skulle hjelpe barna inn i boligmarkedet, men likevel har de dratt på tre ferier bare de siste to årene. Det er mye penger det! Mamma og pappa tjener mindre enn de, men hun måtte bare jatte med og sa ingenting om at vi har fått hjelp. Nå sier jeg ikke at det er feil å bruke penger på seg selv altså, men hvis det å hjelpe barns økonomisk er noe som står høyt oppe på lista klarer man nok å få det til i noen grad.. om det så bare er å sette av typ 500 kr hver mnd. (I løpet av 18 år blir dette 200k, og det uten renter). Det er mye rimeligere enn en ferie, det er sikkert og visst! Alt handler om prioriteringer🙂

Anonymkode: bd0fd...f6e

[AnonymBruker]

Jeg lurer veldig på hvordan jeg skal komme meg inn på boligmarkedet. Nå er jeg student og studerer noe som kommer til å gi meg relativt god lønn i fremtiden, men også veldig høyt studielån.
Ingenting å arve etter besteforeldre eller andre slektninger, men foreldrene mine er derimot nokså velstående. De sparer mye som se setter inn i fond og i aksjer, men av prinsipp så ønsker de ikke å hjelpe meg inn på boligmarkedet pga faren for økt klasseskille. Forskudd på arv er uakseptabelt, og jeg ender nok opp med en pen sum når jeg egentlig ikke har bruk for den  Litt surt å ikke ha muligheten til å bli med på prisstigning, se på at prisene vokser, og generelt ikke få nok "valuta" ut av arven. Skjønner likevel valget deres og aksepterer det, men akk så mye jeg stresser angående boligmarkedet. 

Anonymkode: 6eed9...b2a

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man må jo ikke absolutt kjøpe i Oslo.

Jeg var flink å spare fra jeg fikk min første jobb som 14åring, jobbet mye ved siden av studier og når jeg var 20 hadde jeg en god sum spart opp. Jeg begynte å se på boliger akkurat så langt fra byen som jeg hadde råd til å kjøpe noe i fornuftig stand og størrelse (les; ikke bøttekott), og endte opp 25km fra byen med god togforbindelse innover. Huset steg i verdi og jeg fortsatte å spare. Etter fem år hadde jeg råd til en flott enebolig på samme sted, har blitt så glad dette i stedet og vil aldri flytte inn til Oslo igjen. 

Det føles utrolig deilig å ha klart dette selv! Ville aldri tatt imot hjelp fra mine foreldre (som både har muligheten og har tilbudt støtte). Det handler faktisk bare om å jobbe hardt og være målrettet og konsekvent. 

Anonymkode: add58...739

Problemet er jo at det er kjempedyrt omtrent overalt.

Anonymkode: bd0fd...f6e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer veldig på hvordan jeg skal komme meg inn på boligmarkedet. Nå er jeg student og studerer noe som kommer til å gi meg relativt god lønn i fremtiden, men også veldig høyt studielån.
Ingenting å arve etter besteforeldre eller andre slektninger, men foreldrene mine er derimot nokså velstående. De sparer mye som se setter inn i fond og i aksjer, men av prinsipp så ønsker de ikke å hjelpe meg inn på boligmarkedet pga faren for økt klasseskille. Forskudd på arv er uakseptabelt, og jeg ender nok opp med en pen sum når jeg egentlig ikke har bruk for den  Litt surt å ikke ha muligheten til å bli med på prisstigning, se på at prisene vokser, og generelt ikke få nok "valuta" ut av arven. Skjønner likevel valget deres og aksepterer det, men akk så mye jeg stresser angående boligmarkedet. 

Anonymkode: 6eed9...b2a

Foreldrene mine var veldig sånn selv, og ville egentlig at vi skulle arve når den tid kom. Kan godt hende de endrer tankegang når de ser du sliter med å komme inn.. Lykke til!

Anonymkode: bd0fd...f6e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Foreldrene mine var veldig sånn selv, og ville egentlig at vi skulle arve når den tid kom. Kan godt hende de endrer tankegang når de ser du sliter med å komme inn.. Lykke til!

Anonymkode: bd0fd...f6e

Håper egentlig det, men foreløpig så nekter de å være kausjonister også så det er nok en lang vei å gå  

Anonymkode: 6eed9...b2a