Dere som ble uplanlagt gravide i 30-årene

[AnonymBruker]

Dere som ble uplanlagt gravide etter at dere fylte 30 år, og valgte å beholde: Har dere angret på at dere fikk barn? Har livet blitt bedre eller verre etter at dere fikk barnet? Spørsmålene er rettet mot dem som egentlig så for seg et liv uten barn.

Anonymkode: 1de03...cf2

[Gjest Ingrid78]

Aldri angret et sekund. Livet ble bare mye bedre! Alt fikk en ny mening. Og selv om jeg til tider er så sliten at jeg bare vil grave meg ned, så er det verd hvert eneste sekund med dem. (nummer to var planlagt da)

[AnonymBruker]

3 timer siden, Ingrid78 skrev:

Aldri angret et sekund. Livet ble bare mye bedre! Alt fikk en ny mening. Og selv om jeg til tider er så sliten at jeg bare vil grave meg ned, så er det verd hvert eneste sekund med dem. (nummer to var planlagt da)

Var du glad da du fant ut om graviditeten? Så du for deg at du kom til å miste friheten og/eller andre ting som var viktig for deg?

Anonymkode: 1de03...cf2

[AnonymBruker]

Aldri angret her heller. Jeg var i slutten av trevde årene og hadde begynt å innfinne meg med et liv uten eget barn, men så ble jeg gravid. I utgangspunktet ønsket jeg meg barn, så jeg ble veldig glad. Tenkte aldri på frihetsberøvelse etc. Jeg hadde allerede levd et langt voksent liv uten barn så jeg var veldig klar for barn. Det er en tid til alt tenker jeg, og nå er det tid for småbarnstilværelsen for min del. Slitsomt, men fantastisk.

Anonymkode: 2863e...0c8

[AnonymBruker]

Aldri angret. Barnets far derimot vil ikke vite av barnet. Det er jo trist, men man kan ikke tvinge noen. Det barnet ons og han var ikke ‘klar’ for å bli far. Vi var begge 34 da det skjedde.

Anonymkode: 51eb3...4ba

[AnonymBruker]

Jeg valgte en annen vending - tok abort når jeg var 30. Jeg var veldig usikker, fordi jeg har alltid ønsket meg barn, men ikke akkurat "nå" pluss flere vesentlige grunner. Jeg fant ut av graviditeten når jeg var over 12 uker, og måtte søke til abortnemda. De var greie, og vi ble enige om at jeg kunne få bestemme selv. Jeg gjennomførte en abort - og bestemte meg for på sykehuset at en abort skulle jeg aldri gjøre igjen. Ikke fordi det var trist, men fordi det var vondt. "Fordelen" med å abortere større enn et par ukers gammelt foster er vel at smerten overskygger litt av tristheten, ettersom jeg aldri fikk noe forhold til verken graviditet eller foster. Jeg angrer ikke i dag, ett år etter, men kjenner at jeg snart er klar for barn. Det året som har gått har jeg utnyttet mye mer enn jeg sikkert hadde gjort, pga denne aborten. Jeg bestemte jeg for å "gjøre meg ferdig" med kule egoistiske sponane voksen-reiser, festivaler, helger til venner og kjente i fjern og nær, og vært på kule jobbturer. Dette er nok på langt nært så "kult" som å få sitt eget barn, men for meg var dette en fin trøst - og nå kan jeg glede meg enda mer til det som forhåpentligvis kommer om noen år  

Anonymkode: ec65f...ac6