Vanskelig for innflyttere å få venner på bygda?

[Gjest Anonymous]

Jeg er single, urban kvinne på 33 og har bodd i en bygd nå i over 1 år. Jeg trives bra på jobb og har ålreite kolleger.

Privat har jeg ikke fått noen venner. Jobber ganske mye og er sliten når jeg kommer hjem.

De lokale heltene (single menn) er ikke helt min type så der har det ikke blitt noe.

Jeg trives som sagt, men det kan være litt ensomt å ikke ha venner som en kan snakke med etter jobb.

Har andre her liknende erfaringer med å skaffe seg venner i voksen alder som single innflytter i bygde-Norge?

Takker for svar.

[Gjest Bellatrix]

Nå har jeg aldri bodd på bygda, men jeg kjenner flere som kommer fra småsteder. De er likevel veldig sosiale, så det kan da ikke være umulig å bli kjent med bygdefolk. Er det ikke en lokal pub, en forening eller noe der du kan bli kjent med noen?

[Gjest Anonymous]

Jeg er ikke i samme situasjon, fordi jeg har flyttet fra bygda til byen.

Men jeg vet jo litt om bygdelivet.

Første skritt må jo være å bli kjent med folk.

Vet ikke hvor stor bygda er, men hvis du har noen interesser, så kan det tenkes at det er en eller annen forening eller noe kurs eller noe som skjer der som kan passe for deg. Ikke sikkert du kommer til å bli nære venner med folk der, men du kommer til å bli ganske godt kjent med dem.

Har du unger, så kan du melde dem inn i ett eller annet, og før du vet ordet av det står du med kakelotteri sammen med andre foreldre og preiker en hel dag.

Ellers er det alltids noen dugnader og ting som skjer der det kan være lett å komme i prat med folk. Noen av dem kan være ålreite.

I hele tatt, følg litt med på hva som skjer i bygda di og prøv å delta. Til å begynne med blir det kanskje bare flyktige bekjentskaper, men jo flere du er på hils med, jo større sjanse er det for å bli kjent med noen du kan trives sammen med.

Blir litt lettere å gi råd hvis du forteller litt om størrelsen på bygda, og om du har noen bestemte interesser, hva du jobber med osv.

[Gjest gjest1]

Som innflytter har du et gigantisk handicap.

Jeg vil tippe at 50-60% av samtalen bygdefolk imellom dreier seg om sambygdinger, og der har vel du ikke så mye å bidra med? Vet ikke om jeg ville kalle alt sladder altså, og veldig lite av det er ondsinnet, men dog. Det er vanskelig for innflyttere å forholde seg til.

[Gjest Anonymous]

Jeg er innflytter til en bygd, og skjønner deg veldig godt. Misforstå meg rett, de fleste vennene jeg har fått etter videregående er opprinnelig fra små steder - de er hyggelige, inkluderende og åpne, og betydelig mindre hemmet av sosiale konvensjoner enn de jeg vokste opp sammen med i Oslo. Men i bygda hvor jeg bor skjer det faktisk INGENTING. Alle lukker seg inne i husene sine når de er ferdige på jobb. Det finnes korps, sanitetsforening o.l, men som barnløs ung kvinne er jeg ikke særlig interessert.

Etter mer enn et halvt år her er det fortsatt nesten ingen som hilser på meg, selv ikke i dagligvarebutikken. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at bygdefolk er mindre høflige og oppmerksomme enn byfolk. Samtidig, i de sammenhengene det ER sosialt (samboers familie og venner) synes jeg da folk er både hyggelige og greie.

Hovedproblemet er etter min mening at det ikke skjer noenting. Ikke kino, ikke noen hyggelig kafe (bare en stygg pub og en stygg pizzarestaurant hvor ingen sitter), ingen møteplasser. Knapt kirkekonserter, og ingen arrangementer i kulturhuset. Klart man blir isolert da. Skjønner ikke når bygdefolket treffer hverandre engang, jeg.

Har studert i en annen, litt større, men mer isolert bygd, og opplevde er at de lokale var frekke og avvisende mot oss "studentane", så da fikk man jo egentlig ikke sjans til å være hyggelig mot dem. I tillegg var jo en del av dem i overkant gammeldagse hva likestilling og sånt angikk.

Ellers trives jeg delvis med å bo landlig og rimelig (vi har dessuten tidenes beste husvert), og heldigvis ikke så langt fra en større by...

[Gjest Anonymous]

Det var jeg som skrev hovedinnlegget:

Jeg er barnløs, men takk for ellers velmente og gode råd. Bygda er nokså liten..uten å si mer om det.

Jeg gjør jo det dere sier her: smiler, hilser på folk og er rundt omkring på litt som skjer. Jeg tenkte også selv at det vil komme etterhvert.

Det er jo ikke kino, kafe eller andre ting her. Men det er da noen grensehus der folk kanskje arrangerer noe av og til.

I og med at såpass mange har familier og barn- og det ikke eksisterer single unge kvinner som meg selv her, kan det være et problem for det arrangeres jo ikke fester her. Kanskje privat hjemme hos folk, men jeg blir ikke invitert i noe stor grad.

Jeg tar selv initiativ noen ganger men ikke ofte, fordi jeg er sliten etter jobb.

Kanskje det hjelper hvis jeg begynner på trening der det er andre kvinner?

[Gjest Seleena]

Kanskje det hjelper hvis jeg begynner på trening der det er andre kvinner?

Skulle akkurat til å anbefale trening!

Du får god kondis og i tillegg kanskje nokre venninner!

Men du må jo vere litt frampå då. Bygdekvinner er ikkje meir folkesky enn det byjenter kanskje trur. Tek uansett alltid litt tid å bli kjent med folk kor enn er

Og ingenting dett i fanget ditt om du søv på sofaen etter jobb.

[Gjest Anonymous]

Må du bo der? Om du har fått nok jobberfaring så flytt!!

Herregud, du trenger da ikke å lide mer enn nødvendig. Plutselig en dag kan det være at de ikke engang spør hva du mener om saker og ting før de fører opp ditt navn på "solidaritetslista"(alle er nemlig enige om alt).

Jeg fatter rett og slett ikke at folk tør å bo på bygda, der kompetansen er så som så...og omtrent ingen skjønner hvorfor du ikke stortrives.

Jeg har bodd på bygda i omtrent 10 år, og kommer fra en storby, så jeg vet hva jeg snakker om.

[Gjest gjest1]

Neimen er det deg, gjest? Tilbake?

[Gjest Seleena]

Jeg har bodd på bygda i omtrent 10 år' date=' og kommer fra en storby, så jeg vet hva jeg snakker om.[/quote']

Veldig trist at ditt "opphold" på bygda blei slik, men det finnest mange forskjellige meiningar om forskjellige plassar - heldigvis. Det er mange her inne som meinar det å flytte til by er kjempevanskeleg - nettopp fordi folk har fine eigne gjengar og har fått dei venninnene dei vil ha.

Vi må vere forsiktig med generaliseringar.

[Gjest Anonymous]

Til gjest over der som spør "må du bor der da-flytt da vel".

Nei, jeg har ikke fått nok erfaring etter bare ett år. Jeg må nok belage meg på å bli boende i noen år til. Det er egentlgi gode muligheter her, samtidig som det er litt vanskelig å finne seg til rette.

Jeg er jo vandt med masse tilbud, mens her er det ingenting sammenliknet med hva jeg pleier å ha rundt meg.

På den annen side blir man jo sett, for å si det forsiktig. Det blir man ikke i byene.

Jeg må jo si at de mennene jeg har møtt på bygda...de mangler den selvtilliten og erobringstrangen som jeg ser hos menn i byene. Jeg sanver jo det at menn tar initiativ og er litt selvsikre. Slikt gjør de kanskje ikke på bygda?

De få menn jeg har vært borte i her mangler seksuell erfaring og erfaring med damer generelt. For meg er det turn-off..er jo vandt med menn som vet hva de vil ha og som har reist endel. Møter ikke den typen her.

:-?

Men en må bare være positiv og bite tennene sammen

[Gjest Anonymous]

Bygder har en del fellestrekk men kan også være veldig ulike. Hvor godt og raskt du kan bli 'integrert' avhenger av hvordan dine vaner og hva som er vanlig i bygda passer sammen, og om du har flaks nok til å treffe minst et menneske som kan få deg inkludert for eksempel via fest-invitasjoner.

Dersom du kommer til ei bygd, passer inn og klarer å bli kjent med folk, tror jeg det kan være helt topp. Folk lever mye nærmere hverandre på små steder, det kan ha både fordeler og bakdeler.

[Maya22]

Jeg er selv født og oppvokst i en liten bygd, og jeg vet hvor vanskelig det kan være for innflyttere å få venner. Jeg har en veninne som har slitt med dette i hele 15 år og er fremdeles ikke "godtatt". I bygda hvor jeg kommer fra er det et enormt samhold og alle ser ut til å være i familie med hverandre..noe de faktisk er...Jeg flyttet selv ut av bygda for seks år siden,for jeg følte slettes ikke at jeg passet inn. Foreldrene mine var innflyttere,og de har heller ikke helt funnet deres plass der etter 33 år, selv etter en enorm egeninnsats.så sånt kan være veldi hardt. Dette er sikkert veldig forskjellig fra plass til plass,men jeg tror det skjenerelt sett er et problem for mange. Føler at man har mye lettere for å finne noen i byen,for der er det så forskjellige mennesker i utgangspunktet,så man har større mulighet for å finne noen etter "sin smak". Håper uansett at det ordner seg,men husk at det meste i livet krever en liten egeninnsats. lykke til!

[Gjest Anonymous]

[Vi må vere forsiktig med generaliseringar.

Jada. Men bygdefolket gjorde meg oppmerksom på at det ikke ville bli lett for meg som innflytter å bo der, faktisk før jeg selv innså det! De var nå forsåvidt greie de, men det ble også som de hadde sagt. Så de er nok klar over "problemet" selv også.

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det med TS, mon tro? 

Anonymkode: 36305...4ae

[AnonymBruker]

Jeg har bodd i en bygd nå i 16 år. Veldig greie og sosiale mennesker - men venner? Nope - helt umulig. Atså, jeg har mange å snakke med når vi er på ting med ungene osv. Men ingen personlige venner, og ingen som spør om jeg vil være med på kino, venninnekveld, og ingen jeg kan snakke fortrolig med. Man må passe seg for alt man sier Skulle ønske jeg kunne tatt med barna og flyttet, men mannen min kommer aldri i livet til å bo andre steder.... Jeg føler jeg kaster bort livet mitt  

Anonymkode: 241c8...58f

[AnonymBruker]

Jeg har bodd i e bygd i snart tre år pga jobben og er 33 år. Her hilser ingen og som  barnløs har jeg ikke funnet noe miljø utenom  jobb da. men kollegaene er heller itte sosiale.

Anonymkode: d6ef1...bc5

[Nyttig]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bodd i en bygd nå i 16 år. Veldig greie og sosiale mennesker - men venner? Nope - helt umulig. Atså, jeg har mange å snakke med når vi er på ting med ungene osv. Men ingen personlige venner, og ingen som spør om jeg vil være med på kino, venninnekveld, og ingen jeg kan snakke fortrolig med. Man må passe seg for alt man sier Skulle ønske jeg kunne tatt med barna og flyttet, men mannen min kommer aldri i livet til å bo andre steder.... Jeg føler jeg kaster bort livet mitt  

Anonymkode: 241c8...58f

Da bør du kanskje gjøre en endring i livet? Om du føler det er bortkastet? Flere har det nok som deg.

[AnonymBruker]

Jeg bodde i en bygd i nesten ti år og fikk mange gode venner. Ironisk nok var alle disse vennene innflyttere som meg 🙄 Jeg fikk faktisk bare TO lokale venninner etter mye om og men.

Anonymkode: 514d3...434

[AnonymBruker]

Men er det så mye lettere i byer/mer urbane strøk, egentlig? Jeg har aldri bodd på landet selv, men her i et vanlig boligstrøk utenfor en middels stor by virker det som alle i tredveåra er kjeeempeopptatt med barn, trening, jobb, cafeer/ymse kulturgreier, mann, venninner (de fleste har jo et nettverk fra før) osv osv osv.

Jeg ser egentlig for meg at det "på bygda" kanskje er færre distraksjoner, der flyr vel ikke folk på cafeer og treningstudio i den lille stunden de kanskje eventuelt kunne hatt tid til deg/nye venner? Hvor reelt er egentlig dette "bygdedyret" i våre dager? Kulturforskjellen på by og "bygd" (det er jo ikke som om vi snakker om en sammenknyttet landsby som man har i mange andre land, for det finnes ikke i Norge, her bor vi spredt) er vel ikke SÅ stor? Folk på landet har jo også tilgang til TV og internett, og kjenner gjerne folk andre steder, og reiser.. Enkelte her i tråden får folk som bor på landet til å høres ut som en annen art, nærmest

Anonymkode: 36305...4ae