Ser du ned på folk som ikke har venner?

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner. Jeg er ensom. Har litt familie. Det hadde vært nok med en god venn for meg. Det kunne gjort meg lykkelig.

Anonymkode: 071b2...8fa

[emilie123]

Ingen grunn til å se ned på noen fordi de ikke har venner. Det kan være mange grunner til at en ikke har venner. 

[AnonymBruker]

Jeg observerer at mange av svarene er fra de som også ikke har venner eller få venner. Og de skjønner jeg ikke ser ned på noen som ikke har venner eller få venner. Undrer meg hva de som har mange venner og god omgangskrets tenker om dette. Lukker de øynene og ser kun seg selv med sine venner, eller ser de seg rundt og bevisst inklderer de de tror kan være ensomme... Jeg er mamma og mine barn lærer å være inkluderende, også på skolen, men hva med de voksne, foreldrene, jeg er ikke fra stedet vi bor, og det er mange foreldre i sine klikker her som jeg tenker kunne sett seg om og gått foran som ett godt eksempel for sine barn og inkludert også foreldre som tydelig står mye alene. Det er ikke bare bare å stå på utsiden av gjenger og be seg selv med. Verken som liten eller stor.

Anonymkode: 558e5...da3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg observerer at mange av svarene er fra de som også ikke har venner eller få venner. Og de skjønner jeg ikke ser ned på noen som ikke har venner eller få venner. Undrer meg hva de som har mange venner og god omgangskrets tenker om dette. Lukker de øynene og ser kun seg selv med sine venner, eller ser de seg rundt og bevisst inklderer de de tror kan være ensomme... Jeg er mamma og mine barn lærer å være inkluderende, også på skolen, men hva med de voksne, foreldrene, jeg er ikke fra stedet vi bor, og det er mange foreldre i sine klikker her som jeg tenker kunne sett seg om og gått foran som ett godt eksempel for sine barn og inkludert også foreldre som tydelig står mye alene. Det er ikke bare bare å stå på utsiden av gjenger og be seg selv med. Verken som liten eller stor.

Anonymkode: 558e5...da3

Ingen vil «inkluderes». Det er ikke det samme som å ha en venn.

Anonymkode: 071b2...8fa

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen vil «inkluderes». Det er ikke det samme som å ha en venn.

Anonymkode: 071b2...8fa

Det er jeg helt enig i. Jeg tenker at de fleste vennskap begynner gjerne som bekjente og så utvikler det seg. Man får hvertfall ingen venner hvis ingen starter med å inkludere, da er det lettere å utvikle vennskap.

Anonymkode: 558e5...da3

[Oddy]

Aldri brydd meg om hvor mange venner enkelte har. Om du har 5,10 eller ingen. Så lenge personligheten din er på plass så er det stjerne i boka

[Oddy]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg observerer at mange av svarene er fra de som også ikke har venner eller få venner. Og de skjønner jeg ikke ser ned på noen som ikke har venner eller få venner. Undrer meg hva de som har mange venner og god omgangskrets tenker om dette. Lukker de øynene og ser kun seg selv med sine venner, eller ser de seg rundt og bevisst inklderer de de tror kan være ensomme... Jeg er mamma og mine barn lærer å være inkluderende, også på skolen, men hva med de voksne, foreldrene, jeg er ikke fra stedet vi bor, og det er mange foreldre i sine klikker her som jeg tenker kunne sett seg om og gått foran som ett godt eksempel for sine barn og inkludert også foreldre som tydelig står mye alene. Det er ikke bare bare å stå på utsiden av gjenger og be seg selv med. Verken som liten eller stor.

Anonymkode: 558e5...da3

Hei, jeg har mange venner. Venner fra jobb, barndomsvenner/klassevenner og festvenner.

Husker når jeg gikk på ungdomskolen og var en gjeng på 5. Hvis vi så noen var alene , prøvde vi alltid å bli venn med dem. I min verden skal alle bli inkludert og ingen etterlatt.

[Gjest Dævendøtte]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen. Ingen venner. Og det jeg er redd for, er at når jeg skal søke kontakt med folk, og de feks spør om hva jeg har gjort på 17 mai, eller noen som helst andre dager, så har jeg ingenting å komme med. Er det sånn at folk blir ekstra obs på venneløse folk og tenker at da vil de ikke være venn med de heller? At det er noe galt med dem? Dette er en frykt jeg går med og skammer meg over tilværelsen min. Skal sies at det er pga mye psykiske belastninger det har blitt sånn. Hva tenker DU?

Anonymkode: 674c4...3d3

Jeg tenker aldri på hva folk gjør visse dager, spør heller ikke noen om dette. Ville aldri vært tenkt på om folk har venner eller ikke, bryr meg ikke om sånt og registrerer heller ikke dette. Så ikke skam deg over noe og ikke bry deg om hva alle andre tenker eller tror, prøv heller å ta ekstra godt vare på deg selv

De fleste har faktisk mer enn nok med seg selv, selv om det ikke virker sånn noen ganger. Det som ser fantastisk ut, trenger ikke alltid være det. Har lært etter et lengre liv at selv de som virker "perfekte" utad har mer enn nok å slite med. 

Selv velger jeg bort venner, siden jeg ikke er særlig glad i å omgåes med folk. Men det er noe helt annet, jeg trives sånn. Er trist om du føler deg ensom. Krysser fingrene for at ting blir bra for deg og ønsker deg alt godt! 

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen nære nok venner. Henger kun med mannen og familien:) Men nå er jeg litt eldre (28)..

Anonymkode: 9af82...e4d

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av 40-årene og har lite familie og ingen vennegjeng. Føler jeg blir sett litt rart på. Jeg er veldig sosial og har et par bekjente og noen barndomsvenner som jeg har mye kontakt med på chatting og som jeg treffer en sjelden gang, men jeg savner sårt å ha en vennegjeng.

Vet aldri hva jeg skal svare når jeg blir spurt om hva jeg skal gjøre på 17.mai, påske, ferie etc. Alle jeg kjenner har liksom sitt, etablerte vennegjenger eller barn og mann. Nå har stort sett alle jeg kjenner fått barn og da tenker de automatisk at jeg ikke vil være med de i sånne anledninger. Må stort sett invitere meg selv

Så, om jeg ikke føler jeg blir direkte sett ned på så føler jeg at jeg blir sett på som litt rar. Samtidig får jeg ofte høre: jammen du som er så sosial, du som har så mange venner etc. De går ut fra det fordi jeg legger ut bilder på sosiale medier. Når jeg da sier, nei, jeg har vært dønn alene seks helger på rad nå så får jeg gjerne til svar at «det må vi gjøre noe med». Samtidig har ingen tid og det skjønner jeg når de har mann, barn, trening og full jobb 

Anonymkode: bb917...40d

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen venner. 0. 

Anonymkode: c8347...ca3

[HalldirV2]

På 17.5.2018 den 19.21, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen. Ingen venner. Og det jeg er redd for, er at når jeg skal søke kontakt med folk, og de feks spør om hva jeg har gjort på 17 mai, eller noen som helst andre dager, så har jeg ingenting å komme med. Er det sånn at folk blir ekstra obs på venneløse folk og tenker at da vil de ikke være venn med de heller? At det er noe galt med dem? Dette er en frykt jeg går med og skammer meg over tilværelsen min. Skal sies at det er pga mye psykiske belastninger det har blitt sånn. Hva tenker DU?

Anonymkode: 674c4...3d3

Står det skrevet venneløs i panna di? Har aldri sett noen med en slik tag i hvertfall. 

[AnonymBruker]

Hvis noen jeg ikke kjente fortalte meg at de ikke hadde venner, så hadde jeg jo absolutt ikke sett ned på dem! Jeg hadde nok heller blitt vennen hans/hennes! Om det var "match"

Anonymkode: 9661c...846

[Occulta]

For å være helt ærlig så hadde jeg kanskje vært litt skeptisk. Men det er fordi jeg nylig opplevde å bli venn med en venneløs.. og det gikk ikke så bra. Når hun sa at hun ikke hadde noen venner så syntes jeg så synd om henne! Hun sa veldig tidlig i relasjonen at jeg var den eneste venninnen hun hadde og at når hun skille gifte seg med kjæresten så måtte jeg være forlover. Jeg syntes at det var rart men syntes mest synd om henne, og følte mye omsorg for henne. Etterhvert viste det seg at hun ikke var den jeg trodde hun var... alt dreide seg kun om henne. Hun var alltid offeret for noe eller noen. Hun var alltid syk og måtte ha besøk og oppmerksomhet. Hun måtte alltid ha spesielle hensyn og ble fort sur, vanskelig, lei seg om hun ikke fikk det som hun ville eller ikke følte at jeg tok ekstra godt vare på henne pga små ting. Hun tok ufattelig lett til tårene og alt var så vanskelig og fælt for henne.... uansett om vi var i identiske livssituasjoner og jeg hadde alle de samme stressfaktoren som henne i mitt liv. Utrooolig barnslig og manipulativ. De få gangene jeg ba henne om hjelp så orket hun ikke (vondt i hodet, slitsom dag, stress)... jeg følte meg bare brukt og at hele vennskapet handlet kun om henne. I ettertid så innså jeg hvorfor hun ikke hadde venner. Hun hadde blitt uvenn med alle andre venner før meg. Vi snakker ikke sammen den dag i dag.

Jeg har også tidligere blitt venn med en jente som var venneløs og som flere kollegaer advarte meg mot. Men jeg trosset dem og innledet et vennskap (igjen... syntes hun var huggelig og syntes synd om henne). Hun var helt ustabil og ødela nesten alt for meg det året vi var venner. 

Så nå har jeg lært. Og jeg hadde blitt skeptisk om en voksen person sa til meg at de ikke hadde noen venner. Jeg sier ikke at alle venneløse har skyld i det selv, men kjipe mennesker mister iallefall vennene sine. Og de finnes det mange av der ute. 

[lisske]

Jeg er selv (nesten) venneløs (det endret seg for noen mnd siden, men tør ikke helt å tro på at jeg har fått en bestevenn enda). Jeg tror flere av de jeg har startet bekjentskap med har trukket seg unna fordi jeg har delt med dem at jeg har få eller ingen venner. Tror det handler om at de føler at de ikke har tid til å være noens eneste venn, evt at de tror at det er en grunn til at jeg ikke har venner. Det var regelrett flaut da det ble arrangert babyshower for meg tidligere i år og én venn kom (tidligere nevnt), tanta mi og søstrene mine var også der da. Sammenlignet med babyshoweren jeg arrangerte for min søster, der var det 8 gjester som kun var venner og ikke i familie.  Jeg bruker å si at jeg har mange bekjente, men få venner. 

Jeg har ofte reflektert rundt hvorfor jeg ikke har venner, redd for at jeg selv er en vanskelig person. Men har kommet frem til at jeg trenger venner på mitt eget «plan», samt at vennene jeg har hatt opp igjennom har flyttet langt og at vi deretter har sklidd fra hverandre. Vi har mye kontakt og fine vennskap når de er «hjemme», men det er kun da vi har kontakt på den måten. Føler ikke det blir annet enn bekjente når man treffes bare én-to ganger i året og snakker minimalt med hverandre utenom.

lykke til i «jakten» på vennskap:) det er virkelig ikke noe lett i voksen alder!

[AnonymBruker]

De jeg vet om som har få venner har valgt det selv. De liker best å være alene men er med venner en sjelden gang, når de selv ønsker.

Noen er mer loners enn andre og trives med det (selvvalgt). 

De reiser til Venezia og New York alene, går ut på club på ferie alene, osv. De er nok svært selvstendige 🙂

 

 

Anonymkode: f7ec0...49a

[Filicia]

Nei jeg gjør ikke det og har ingen venner selv. Jeg er en ensom ulv som ikke helt passer inn i livets A4 vegger. Jeg tenker sånn selv sånn som deg og det er ikke noe godt å ha det sånn. 

[AnonymBruker]

Jeg blir venner med folk jeg kommer godt overens med, som gir meg energi og glede, og som jeg har felles interesser med. Om du har en eller 100 venner bryr meg lite.

Har ikke så mange venner selv, men det er fordi jeg trenger mye alenetid. Ikke alle forstår seg på det og takker man nei til å bli med på byen et par ganger, forsvinner de automatisk. Jeg vil heller ha 2-3 nære venner som forstår meg.

Anonymkode: ad7e6...b9b

[AnonymBruker]

for å snu på flisa hvordan jobber du for å få venner, eller definerer du deg selv som liten stygg andunge? jeg tror det er lurt å sette fingeren i jorda om du står og bor på et sted uten venner at du tar valget og flytter til et helt nytt sted som gir deg større mening med en fremtid og et håp. Jeg tror du har tillatt over lengere tid å få det negative få plassere deg i bås, og vil du leve i en bås resten av livet eller vil du bryte opp ved å ta sikte om forandring? du har muligheten, du kan endre på framtidsutsiktene og du kan bli forandret ved å få sett andre ting i livet enn at det samme skal få male deg til en defineringsobjekt uten noen utsikter for lykke.

 

 

Anonymkode: 323a1...ff4

[AnonymBruker]

Vi flyttet mellom barneskole og ungdomsskole da jeg var liten. Og da mistet jeg barndomsvennene mine. 

Nå som jeg er voksen har jeg noen nye, vi chatter og bryr oss om hverandre, men henger aldri sammen. Det føles som at vi er venner, men ikke venner nok på en måte, og at de har andre venner å henge med. Har også en venn fra ungdomsskolen, vi bor et stykke fra hverandre, og treffes veldig sjelden, men er fortsatt venner.  

Men alt i alt er det familie jeg henger med ved nyttår, 17.mai osv

Anonymkode: a7272...4c4