"Du er så lett å såre"

[AnonymBruker]

Jeg har det siste halvåret stått overfor noe jeg anser som et problem. Min beste venninne oppfatter meg tydeligvis som vært sårbar, og påstår at hun ikke kan si fra om noe er galt eller plager henne, fordi hun er redd jeg blir såra. Jeg har en tendens til å ta ting innover meg, og kan fort bli lei meg om folk kommer med personlig kritikk. Jeg har likevel uttrykkelig sagt til henne at jeg foretrekker det om hun sier ifra om noe er plagsomt eller i veien, sånn at vi kan ordne opp og finne løsninger for oss begge. Vet ikke om hun tar dette innover seg, eller i det hele tatt tenker på det som en reell greie.

Hun er selv veldig kald, og avfeier lett ting som om det ikke påvirker henne. Vi er såpass nære at jeg vet godt at hun tar ting til seg hun også, og at hun har en del angst, er deprimert, føler seg til bry og lignende. På mange måter er vi altså ganske like, men hun reagerer alltid med "ok" hvis noe er plagsomt, mens jeg har jobbet for å vise følelsene min og kanskje gjør dette i for stor grad.

Greia er bare at jeg vet hun misliker å prate om problemer i relasjoner, og hun blir irritert om jeg tar opp ting som jeg bekymrer meg om. Jeg har tidligere blitt forlatt av gode venninner, og ikke minst foreldre i barndommen. Er derfor veldig redd for at folk skal forlate meg i voksen alder også, og veldig var på hvorvidt jeg er en god venninne eller ikke. Nå plager det meg så mye at jeg alltid er "sårbar", "lett å såre", "emosjonell" og slike ting, at jeg snart ikke orker å møte henne mer. Jeg får høre det i mange settinger, og hun sier det gjerne foran flere venner i sosiale settinger, og jeg føler det er nedverdigende.  Jeg unngår å prate med henne om dette, men har grått mang en kveld som følge av denne situasjonen og synes det er vanskelig å føle dette med det som tross alt er min beste venninne - vi har det fantastisk gøy sammen når ting er bra, og jeg føler jeg kan fortelle henne det aller aller meste. 

Spørsmålet mitt nå er egentlig om jeg skal orke å ta den belastningen det er å prate med henne om det - hun sier hun ikke ønsker dette og hun går fort til at hun jekker seg for å please meg, og at hun ikke orker å ta opp det som plager henne. Slik fronter hun det som om jeg styrer alt og at jeg er problemet - men hvordan skal jeg vite hva jeg gjør feil når hun aldri sier ifra? Alternativet er å la det dø ut, bare unngå å møte henne og ikke bygge oppunder de tingene hun vil. Hun har blant annet foreslått å dra på ferie sammen til høsten, men jeg har ikke lyst slik ting er nå.

 

Noen råd?

Anonymkode: 41679...757

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det siste halvåret stått overfor noe jeg anser som et problem. Min beste venninne oppfatter meg tydeligvis som vært sårbar, og påstår at hun ikke kan si fra om noe er galt eller plager henne, fordi hun er redd jeg blir såra. Jeg har en tendens til å ta ting innover meg, og kan fort bli lei meg om folk kommer med personlig kritikk. Jeg har likevel uttrykkelig sagt til henne at jeg foretrekker det om hun sier ifra om noe er plagsomt eller i veien, sånn at vi kan ordne opp og finne løsninger for oss begge. Vet ikke om hun tar dette innover seg, eller i det hele tatt tenker på det som en reell greie.

Hun er selv veldig kald, og avfeier lett ting som om det ikke påvirker henne. Vi er såpass nære at jeg vet godt at hun tar ting til seg hun også, og at hun har en del angst, er deprimert, føler seg til bry og lignende. På mange måter er vi altså ganske like, men hun reagerer alltid med "ok" hvis noe er plagsomt, mens jeg har jobbet for å vise følelsene min og kanskje gjør dette i for stor grad.

Greia er bare at jeg vet hun misliker å prate om problemer i relasjoner, og hun blir irritert om jeg tar opp ting som jeg bekymrer meg om. Jeg har tidligere blitt forlatt av gode venninner, og ikke minst foreldre i barndommen. Er derfor veldig redd for at folk skal forlate meg i voksen alder også, og veldig var på hvorvidt jeg er en god venninne eller ikke. Nå plager det meg så mye at jeg alltid er "sårbar", "lett å såre", "emosjonell" og slike ting, at jeg snart ikke orker å møte henne mer. Jeg får høre det i mange settinger, og hun sier det gjerne foran flere venner i sosiale settinger, og jeg føler det er nedverdigende.  Jeg unngår å prate med henne om dette, men har grått mang en kveld som følge av denne situasjonen og synes det er vanskelig å føle dette med det som tross alt er min beste venninne - vi har det fantastisk gøy sammen når ting er bra, og jeg føler jeg kan fortelle henne det aller aller meste. 

Spørsmålet mitt nå er egentlig om jeg skal orke å ta den belastningen det er å prate med henne om det - hun sier hun ikke ønsker dette og hun går fort til at hun jekker seg for å please meg, og at hun ikke orker å ta opp det som plager henne. Slik fronter hun det som om jeg styrer alt og at jeg er problemet - men hvordan skal jeg vite hva jeg gjør feil når hun aldri sier ifra? Alternativet er å la det dø ut, bare unngå å møte henne og ikke bygge oppunder de tingene hun vil. Hun har blant annet foreslått å dra på ferie sammen til høsten, men jeg har ikke lyst slik ting er nå.

 

Noen råd?

Anonymkode: 41679...757

Dump henne.

Mennesker som får deg til å føle deg dårlig er ikke verd å bruke en kalori på. Det finnes bedre der ute.

Og fremfor alt ikke gi mennesker som ikke fortjener det verken ditt smil eller energi. Du vil kjenne det, at det er rett når du føler deg oppløftet når du forlater dine venner, at de har gitt deg energi og vice verca.

Anonymkode: e8642...303

[AnonymBruker]

Hun overfører sin manglende evne til å håndtere og uttrykke sine egne følelser på deg. Hun sier indirekte; "Hvordan våger du å vise følelser, når jeg ikke greier."

 

Anonymkode: 3ebcb...752

[AnonymBruker]

Hun tilfører deg ikke noe positivt. Kutt henne ut. 

Anonymkode: eb507...804

[Vicky__]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det siste halvåret stått overfor noe jeg anser som et problem. Min beste venninne oppfatter meg tydeligvis som vært sårbar, og påstår at hun ikke kan si fra om noe er galt eller plager henne, fordi hun er redd jeg blir såra. Jeg har en tendens til å ta ting innover meg, og kan fort bli lei meg om folk kommer med personlig kritikk. Jeg har likevel uttrykkelig sagt til henne at jeg foretrekker det om hun sier ifra om noe er plagsomt eller i veien, sånn at vi kan ordne opp og finne løsninger for oss begge. Vet ikke om hun tar dette innover seg, eller i det hele tatt tenker på det som en reell greie.

Hun er selv veldig kald, og avfeier lett ting som om det ikke påvirker henne. Vi er såpass nære at jeg vet godt at hun tar ting til seg hun også, og at hun har en del angst, er deprimert, føler seg til bry og lignende. På mange måter er vi altså ganske like, men hun reagerer alltid med "ok" hvis noe er plagsomt, mens jeg har jobbet for å vise følelsene min og kanskje gjør dette i for stor grad.

Greia er bare at jeg vet hun misliker å prate om problemer i relasjoner, og hun blir irritert om jeg tar opp ting som jeg bekymrer meg om. Jeg har tidligere blitt forlatt av gode venninner, og ikke minst foreldre i barndommen. Er derfor veldig redd for at folk skal forlate meg i voksen alder også, og veldig var på hvorvidt jeg er en god venninne eller ikke. Nå plager det meg så mye at jeg alltid er "sårbar", "lett å såre", "emosjonell" og slike ting, at jeg snart ikke orker å møte henne mer. Jeg får høre det i mange settinger, og hun sier det gjerne foran flere venner i sosiale settinger, og jeg føler det er nedverdigende.  Jeg unngår å prate med henne om dette, men har grått mang en kveld som følge av denne situasjonen og synes det er vanskelig å føle dette med det som tross alt er min beste venninne - vi har det fantastisk gøy sammen når ting er bra, og jeg føler jeg kan fortelle henne det aller aller meste. 

Spørsmålet mitt nå er egentlig om jeg skal orke å ta den belastningen det er å prate med henne om det - hun sier hun ikke ønsker dette og hun går fort til at hun jekker seg for å please meg, og at hun ikke orker å ta opp det som plager henne. Slik fronter hun det som om jeg styrer alt og at jeg er problemet - men hvordan skal jeg vite hva jeg gjør feil når hun aldri sier ifra? Alternativet er å la det dø ut, bare unngå å møte henne og ikke bygge oppunder de tingene hun vil. Hun har blant annet foreslått å dra på ferie sammen til høsten, men jeg har ikke lyst slik ting er nå.

 

Noen råd?

Anonymkode: 41679...757

Høres ut som min mor og min søster. "Hvorfor skal vi prate om det som er så trist, gjentar de om og om igjen.

Holder en knapp på svaret over her: " Hun sier indirekte; "Hvordan våger du å vise følelser, når jeg ikke greier."

Det er så sant og du må komme deg vekk før hun ødelegger deg helt.

Snakker av erfaring. Jeg holdt på å bli helt ødelagt.

Vær med gode folk som ikke er redd for å sette ord på hva de føler. på godt og vondt.

[AnonymBruker]

Takk for gode svar! Jeg er bare usikker på om jeg ikke overdriver, og at jeg faktisk er vanskelig å være rundt. Jeg vet jeg har mye følelser, at jeg har en tendens til å overreagere. Jeg blir veldig fort lei meg, og det har jeg merka f.eks. i kjæresterelasjoner også. Jeg har nok litt problemer med tillit, og kan være ganske krass selv. Det er jo en dårlig kombo? 

Det er ganske kjipt, fordi hun tross alt er en god venninne på alle andre måter. Jeg får jo lov å føle ting, bare det ikke er så relatert til henne. Det hender det blir veldig nedlatende, og at jeg liksom er drama queen og føler veldig mye.

På en side føler jeg at folk får ta meg som jeg er: enten er man glad i meg uavhengig av om jeg er et følelsemessig vrak, eller så funker det ikke? Jeg lærer meg ikke akkurat å regulere følelsene mine over natta. 

Hun har sagt at hun ikke ser noe poeng i relasjoner der man må tilpasse seg masse, eller en må endre seg. Jeg vet ikke helt hva hun mener med det, men hun sier i hvert fall at man ikke bør måtte snakke om problemer i vennskap for da fungerer det bare ikke. Er så usikker! Er jo veldig veldig glad i henne.

Anonymkode: 41679...757

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Vicky__ skrev:

Høres ut som min mor og min søster. "Hvorfor skal vi prate om det som er så trist, gjentar de om og om igjen.

Holder en knapp på svaret over her: " Hun sier indirekte; "Hvordan våger du å vise følelser, når jeg ikke greier."

Det er så sant og du må komme deg vekk før hun ødelegger deg helt.

Snakker av erfaring. Jeg holdt på å bli helt ødelagt.

Vær med gode folk som ikke er redd for å sette ord på hva de føler. på godt og vondt.

Tenker liksom: Kanskje jeg faktisk ER problemet? Jeg har vokst opp med en mor som mener dette, og selvsagt mener jeg DET er feil. Men kanskje jeg ER problemet i vennerelasjoner og med kjærester?

Anonymkode: 41679...757

[AnonymBruker]

Hun liker ikke å snakke om problemer i relasjoner som du sier, har hatt sånne mennesker i livet mitt også, det er ikke riktig. Man må jo tåle å snakke om problemer og løse de på en moden måte. Jeg klarer ikke å være sammen med sånne mennesker som blir skikkelig sure og vanskelige når man snakker om den type problemer. Normale folk lytter og gjør noe med det. Så synes du bare skal kutte henne ut hvis hun gjør deg dårlig og be henne om å vokse opp og ikke bli sur for sånne ting. Det er dessverre noen som ikke takler å snakke om problemer og går til angrep på deg istedenfor å holde seg rolig. Eller de skal kritisere deg og gni det inn at du er så sårbar osv. Det med å regulere følelser trenger terapi og tar lang tid å jobbe med. Ser ikke problemet med å føle og reagere sånn som man gjør, alle er forskjellig og burde aksepteres sånn som man er. Men man kan jo formidle budskapet på en mer moden og mindre skremmende måte. Er man veldig krass og angripende så blir jeg ustabil og trekker meg tilbake selv. Men følelser er sunt å vise, ikke bra å gå rundt som en lobotomert robot, synes det er slitsomt selv å omgås perfekte roboter som ikke oppfører seg naturlig eller klikker og mener andre er svake så fort en tåre blir felt.

Anonymkode: 919ae...7f8

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker liksom: Kanskje jeg faktisk ER problemet? Jeg har vokst opp med en mor som mener dette, og selvsagt mener jeg DET er feil. Men kanskje jeg ER problemet i vennerelasjoner og med kjærester?

Anonymkode: 41679...757

Hva konkret sier hun at hun mener er feil med deg ? Eller er hun bare spydig og kritiserer deg urettmessig. Har opplevd det selv av samme person, men det blir ikke sagt ordrett direkte, heller andre setninger. Men du kan dra til en psykiater eller psykolog så kanskje de kan se om det er deg. Men som oftest er to som må til, og ikke bare den ene. Så det er vel like mye deres feil, og det kan også være bare at dere er feil for hverandre og ikke har kjemi, eller like verdier og syn, sånt gjør mye det også uten at noe er galt.

Anonymkode: 919ae...7f8

[Vicky__]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode svar! Jeg er bare usikker på om jeg ikke overdriver, og at jeg faktisk er vanskelig å være rundt. Jeg vet jeg har mye følelser, at jeg har en tendens til å overreagere. Jeg blir veldig fort lei meg, og det har jeg merka f.eks. i kjæresterelasjoner også. Jeg har nok litt problemer med tillit, og kan være ganske krass selv. Det er jo en dårlig kombo? 

Det er ganske kjipt, fordi hun tross alt er en god venninne på alle andre måter. Jeg får jo lov å føle ting, bare det ikke er så relatert til henne. Det hender det blir veldig nedlatende, og at jeg liksom er drama queen og føler veldig mye.

På en side føler jeg at folk får ta meg som jeg er: enten er man glad i meg uavhengig av om jeg er et følelsemessig vrak, eller så funker det ikke? Jeg lærer meg ikke akkurat å regulere følelsene mine over natta. 

Hun har sagt at hun ikke ser noe poeng i relasjoner der man må tilpasse seg masse, eller en må endre seg. Jeg vet ikke helt hva hun mener med det, men hun sier i hvert fall at man ikke bør måtte snakke om problemer i vennskap for da fungerer det bare ikke. Er så usikker! Er jo veldig veldig glad i henne.

Anonymkode: 41679...757

Vil bare si at slik hadde jeg det også. I alt for mange år,over halve livet faktisk, fikk de meg til å tro at deres måte var den korrekte. Så traff jeg andre mennesker og jeg ble langt på vei helet. Det likte selvsagt ikke de som hadde dratt meg ned. 

I dag får ingen dirigere meg og jeg forhandler ikke om hv ajeg burde føle. Fordi jeg er hel og verfifull og det er du og Ts. Det er de som halkker på deg som har et problem.

Når du fjerner deg fra dem vil du tiltrekke deg gode mennesker.

[AnonymBruker]

De som virkelig ikke liker å snakke om følelser er de som ikke takler det så godt selv. Å tørre å vise seg sårbar er det mange som ikke gjør, har opplevd selv å bli bedt om å være litt med iskald. Nei slik er ikke jeg. 

Anonymkode: b4e89...9cb

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode svar! Jeg er bare usikker på om jeg ikke overdriver, og at jeg faktisk er vanskelig å være rundt. Jeg vet jeg har mye følelser, at jeg har en tendens til å overreagere. Jeg blir veldig fort lei meg, og det har jeg merka f.eks. i kjæresterelasjoner også. Jeg har nok litt problemer med tillit, og kan være ganske krass selv. Det er jo en dårlig kombo? 

Anonymkode: 41679...757

Ja, det er en dårlig kombo. Det høres ut som dere begge har deres problemer.

Det er viktig å kunne vise følelser. Det er også viktig å kunne bearbeide egne følelser, uten å la det gå utover andre. Å kunne gå hjem, gå i seg selv, tenke, og så bli ferdig med det. Det er alltid en balanse. At man føler seg såret er ikke nødvendigvis synonymt med at en annen har gjort noe galt, og det hele er en del av livet. Livet et fullt av sorg, skam og skuffelse uten at det nødvendigvis er noens feil. Der ser jeg at mange jenter sliter litt, det bobler liksom over hele tiden. Noen ting skal tas opp - konstruktivt - og noen ting kan man la ligge.

Først og fremst - INGEN liker kritikk, og nesten ingen takler kritikk bra. Jeg har så og si aldri observert det. Unntakene er kritikk som ikke er personlig overhodet, eller kritikk som kommer f.eks. fra en overordnet i en profesjonell sammenheng, der du simpelthen må nikke og ta det til deg. Men personlig kritikk som går på ens karakter, som angriper noe man allerede er sensitiv på, som hinter til at hvordan andre oppfatter oss er annerledes enn hvordan vi oppfatter oss selv, er en katastrofe for de aller fleste. Det er verdt å ha i bakhodet.

Når det gjelder din venninne, tenker jeg det er greit å si ifra ang. ting hun nevner offentlig foran andre. Det er dønn unødvendig å annonsere ting som plager henne ved deg offentlig. Dere må også finne en måte å prate sammen på som gjør at det ikke blir så vanvittig vanskelig hver gang. Du kan prøve å pakke det inn i komplimenter, eller du kan presentere det som en fiktiv situasjon der du legger det inn som et hint. Uansett - dere er nok begge jenter som ikke er trygge sosialt, og derfor fremkaller alle disse tingene hos hverandre.

Anonymkode: ea07c...93c

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

---

Jeg får høre det i mange settinger, og hun sier det gjerne foran flere venner i sosiale settinger ---

Anonymkode: 41679...757

Akkurat dette er helt uakseptabelt! Ville bare si det. Hadde min venninne sagt noe sånt om meg foran andre så hadde hun fått høre det. Hvis det fortsatte etter det så ville vi ikke vært venner lenger. Hadde faset henne ut.

Anonymkode: 85990...c46

[annebanane]

Dette er nok et problem som går begge veier. Hun må lære seg at i vennskapelige relasjoner må en kunne vise og snakke om følelser. Det er en naturlig del av livet - på godt og vondt. På den andre siden høres det ut som om du kan være slitsom også. Å "hele tiden" være bekymret, ta alt inn over seg, og å ofte bli lei seg av ting som kanskje ikke er nødvendig å bli lei seg for suger energien til andre mennesker og gjør som hun sier det vanskelig å ta ting opp selv om du vil det. En må innimellom kunne skille litt mer mellom "slik er det" og "slik opplever jeg det". 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Moonwalker skrev:

Dette er nok et problem som går begge veier. Hun må lære seg at i vennskapelige relasjoner må en kunne vise og snakke om følelser. Det er en naturlig del av livet - på godt og vondt. På den andre siden høres det ut som om du kan være slitsom også. Å "hele tiden" være bekymret, ta alt inn over seg, og å ofte bli lei seg av ting som kanskje ikke er nødvendig å bli lei seg for suger energien til andre mennesker og gjør som hun sier det vanskelig å ta ting opp selv om du vil det. En må innimellom kunne skille litt mer mellom "slik er det" og "slik opplever jeg det". 

Snakk om å pulverisere ansvar. Jeg opplever ikke Ts i sitt innlegg slik, tvertimot opplever jeg venninnen hennes som veldig manipulerende. Når man aldri får kommet til orde med det som ligger en på hjertet kan man lett misoppfattes som slitsom. Og da blir det en ubalanse i relasjonen. Når Ts får satt ord på sine mangespektrede følelser vil hun bli sterkere og ikke ha det konstante behovet for å snakke om disse tingene. Derfor bør hun dumpe denne venninnen og skaffe seg venner som ikke er redd for å føle og lytte på godt og vondt.

Anonymkode: e8642...303

[annebanane]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakk om å pulverisere ansvar. Jeg opplever ikke Ts i sitt innlegg slik, tvertimot opplever jeg venninnen hennes som veldig manipulerende. Når man aldri får kommet til orde med det som ligger en på hjertet kan man lett misoppfattes som slitsom. Og da blir det en ubalanse i relasjonen. Når Ts får satt ord på sine mangespektrede følelser vil hun bli sterkere og ikke ha det konstante behovet for å snakke om disse tingene. Derfor bør hun dumpe denne venninnen og skaffe seg venner som ikke er redd for å føle og lytte på godt og vondt.

Anonymkode: e8642...303

Jeg er enig i mye av det du tenker om venninnen, men mener at det er i nettopp slike situsjoner hvor TS opplever at venninner avfeier ting eller gjør ting som oppleves som nedverdigende at hun må si ordentlig ifra i stedet for å trekke seg tilbake, slik at venninnen blir tvunget til å høre og forhåpentligvis lære. Samtalen TS nevner bør faktisk tas i stedet for å bare dumpe venninnen. En lærer ikke å sette ord på følelsene ved å ikke gjøre noe med situasjonen, og da er det desverre lett å havne i samme situasjon med andre.

Står fremdeles for at det er noe som nok går begge veier her.

Endret 18. mai 2018 av Moonwalker

[AnonymBruker]

Sier ikke at det er akkurat slik det er i denne relasjonen og jeg mener ikke å være imot deg her eller være slem, men jeg har erfaring med folk som er utrolig sårbare og det kan være slitsomt å forholde seg til som venn og kjæreste. Mener absolutt at man både skal vise og snakke om følelser, og at man skal behandle hverandre bra, men man må også ha littegrann hud og tåle noe i livet. Det kan være vanskelig å ha relasjoner med personer man føler man må gå på eggeskall rundt, som tar ting i værste mening, blir personlig såret over ting som kanskje var uhell/tilfeldigheter osv. Man bør finne en balanse

Det at venninnen din tar opp dette foran andre synes jeg du skal snakke med henne om, det er ikke hyggelig gjort. Håper du også ikke kaller henne "kald" foran andre, det kan også såre litt å høre når man selv vet man har mange følelser. Tenker dere bør snakke litt om dette og kanskje begge gå hverandre litt i møte for å kunne beholde et godt vennskap. 

Anonymkode: ca85e...324

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sier ikke at det er akkurat slik det er i denne relasjonen og jeg mener ikke å være imot deg her eller være slem, men jeg har erfaring med folk som er utrolig sårbare og det kan være slitsomt å forholde seg til som venn og kjæreste. Mener absolutt at man både skal vise og snakke om følelser, og at man skal behandle hverandre bra, men man må også ha littegrann hud og tåle noe i livet. Det kan være vanskelig å ha relasjoner med personer man føler man må gå på eggeskall rundt, som tar ting i værste mening, blir personlig såret over ting som kanskje var uhell/tilfeldigheter osv. Man bør finne en balanse

Det at venninnen din tar opp dette foran andre synes jeg du skal snakke med henne om, det er ikke hyggelig gjort. Håper du også ikke kaller henne "kald" foran andre, det kan også såre litt å høre når man selv vet man har mange følelser. Tenker dere bør snakke litt om dette og kanskje begge gå hverandre litt i møte for å kunne beholde et godt vennskap. 

Anonymkode: ca85e...324

Dette! Jeg føler meg litt igjen i denne venninnen din. Jeg er også den "kalde", som egentlig ikke er kald men full av følelser inni meg. Følelser jeg har svært vanskelig for å få ut og vise, følelser jeg har undertrykket hele livet og som er blitt min måte å "overleve" på og som jeg ikke tør å vise fordi jeg er redd ingen vil ta de imot. Jeg fremstår nok som kald, sterk og til tider egoistisk. Samtidig er jeg hjelpsom, snill, rettferdig og handlekraftig og mange kommer springere til meg for å skal ha hjelp til ting de ikke selv tør eller klarer. Etterhvert har dette blitt vanskeligere og vanskeligere og jeg følere meg brukt. Jeg blir både irritert, frustrert og misunnelig på en gang.

Irritert fordi den "sårbare" alltid skal lene seg på meg, men gir meg aldri en arm å gråte på. "Venner" som vet jeg at jeg også har gått gjennom mye, men likevel aldri åpner for å gi meg rom til å være den sårbare og hjelpetrengende- som alltid skal ta den følelsesmessige plassen og prater om seg selv slik at en vettskremt person (for følelser) som meg tør aldri ta den plassen.  Misunnelig fordi jeg så inderlig gjerne skulle klart å få ut følelsene mine selv, og hatt noen kalde sterke venner innimellom som tok dette imot innimellom uten å selv "knekke sammen". 

Nei så TS, for min del kan det også høres ut som dere er 2 som sliter i dette. Jeg fremstår kanskje som kald og egoistisk-kanskje din venn også, men kanskje du også er litt egoistisk?

For ordensskyld- ikke greit at din venn karakteriserer deg foran andre folk! 

 

Anonymkode: b9da2...144

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette! Jeg føler meg litt igjen i denne venninnen din. Jeg er også den "kalde", som egentlig ikke er kald men full av følelser inni meg. Følelser jeg har svært vanskelig for å få ut og vise, følelser jeg har undertrykket hele livet og som er blitt min måte å "overleve" på og som jeg ikke tør å vise fordi jeg er redd ingen vil ta de imot. Jeg fremstår nok som kald, sterk og til tider egoistisk. Samtidig er jeg hjelpsom, snill, rettferdig og handlekraftig og mange kommer springere til meg for å skal ha hjelp til ting de ikke selv tør eller klarer. Etterhvert har dette blitt vanskeligere og vanskeligere og jeg følere meg brukt. Jeg blir både irritert, frustrert og misunnelig på en gang.

Irritert fordi den "sårbare" alltid skal lene seg på meg, men gir meg aldri en arm å gråte på. "Venner" som vet jeg at jeg også har gått gjennom mye, men likevel aldri åpner for å gi meg rom til å være den sårbare og hjelpetrengende- som alltid skal ta den følelsesmessige plassen og prater om seg selv slik at en vettskremt person (for følelser) som meg tør aldri ta den plassen.  Misunnelig fordi jeg så inderlig gjerne skulle klart å få ut følelsene mine selv, og hatt noen kalde sterke venner innimellom som tok dette imot innimellom uten å selv "knekke sammen". 

Nei så TS, for min del kan det også høres ut som dere er 2 som sliter i dette. Jeg fremstår kanskje som kald og egoistisk-kanskje din venn også, men kanskje du også er litt egoistisk?

For ordensskyld- ikke greit at din venn karakteriserer deg foran andre folk! 

 

Anonymkode: b9da2...144

Nå er det ikke slik at hun er kald med tanke på egne følelser hele tiden - hun har sittet mange mange timer og grått foran meg hjemme. Jeg får ofte høre om at hun har det tøft, vet hva hun sliter med osv., så jeg er absolutt ikke der at jeg ikke lytter til henne. Heller tvert i mot, at jeg lytter for mye. Det er sjelden jeg føler at hun lytter til meg, men jeg føler det er fordi hun ikke vet hva hun skal si, så jeg prater heller med andre folk som kan kunsten å lytte. Så tror kanskje helt at din beskrivelse ikke blir helt passende, for jeg har vel ikke lent meg noe særlig på henne det siste halvåret, selv om mitt halvår har vært noe av det verste jeg har opplevd med en rekke vanskelig situasjoner ellers i livet. Egoistisk er jeg jo, men det er vi vel alle innerst inne. 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sier ikke at det er akkurat slik det er i denne relasjonen og jeg mener ikke å være imot deg her eller være slem, men jeg har erfaring med folk som er utrolig sårbare og det kan være slitsomt å forholde seg til som venn og kjæreste. Mener absolutt at man både skal vise og snakke om følelser, og at man skal behandle hverandre bra, men man må også ha littegrann hud og tåle noe i livet. Det kan være vanskelig å ha relasjoner med personer man føler man må gå på eggeskall rundt, som tar ting i værste mening, blir personlig såret over ting som kanskje var uhell/tilfeldigheter osv. Man bør finne en balanse

Det at venninnen din tar opp dette foran andre synes jeg du skal snakke med henne om, det er ikke hyggelig gjort. Håper du også ikke kaller henne "kald" foran andre, det kan også såre litt å høre når man selv vet man har mange følelser. Tenker dere bør snakke litt om dette og kanskje begge gå hverandre litt i møte for å kunne beholde et godt vennskap. 

Anonymkode: ca85e...324

Ja, jeg er helt enig! Jeg vet at det er vanskelig å forholde seg til meg, som er noe av grunnen til at jeg tidligere har gått til psykolog og har store planer om å begynne igjen etter sommeren. Problemet mitt er litt dette: Når hun har vært så oppsatt på at jeg er sårbar, så dyrker hun sårbarheten min. I tillegg: Hvordan kan jeg vise at jeg IKKE er sårbar? Altså, når hun har bestemt seg for det, så blir det veldig vanskelig for meg å motbevise det, og hun ser jo gjerne på en alvorlig samtale om det som "sårbar". Så å si "Kan du slutte å snakke om det at jeg er så lett å såre, fordi det plager meg, og jeg føler at jeg ikke kan motbevise det heller. Det gjør det vanskelig for meg." blir fort for mye. 

6 timer siden, Moonwalker skrev:

Dette er nok et problem som går begge veier. Hun må lære seg at i vennskapelige relasjoner må en kunne vise og snakke om følelser. Det er en naturlig del av livet - på godt og vondt. På den andre siden høres det ut som om du kan være slitsom også. Å "hele tiden" være bekymret, ta alt inn over seg, og å ofte bli lei seg av ting som kanskje ikke er nødvendig å bli lei seg for suger energien til andre mennesker og gjør som hun sier det vanskelig å ta ting opp selv om du vil det. En må innimellom kunne skille litt mer mellom "slik er det" og "slik opplever jeg det". 

Ja, jeg tror også dette går begge veier. Spørsmålet er bare hvordan man skal løse det - det er jo nesten umulig å ta det opp uten å bekrefte hennes inntrykk av meg. Nå er det en gang sånn, at jeg er lett å såre, og jeg sliter mellom å skille mellom "slik er det" og "slik opplever jeg det", og særlig om kritikken går på hvordan jeg oppfører meg, hvordan det plager henne osv. Jeg er jo helt enig i at det er slitsomt - men føler på en side at man må finne seg i at venner har negative sider, og at man i det minste må forsøke å forstå hvorfor den andre part er slik? 

Anonymkode: 41679...757