Litt tanker om livet

[AnonymBruker]

Jeg har reflektert mye over meningen med livet i noen år og har vel en tendens til å være litt melankolsk og analyserende. Dette i kombinasjon med store forvetninger til livet, har ført til at jeg har fått tanker om at jeg ikke ønsker å være så lenge her. Jeg har ikke så lyst til å få et langt liv. Det å dø ung, før en rekker å bli gammel og syk, høres fristende ut. Det er viktig å understreke at jeg ikke er suicidal - men jeg ligget ofte om natten og tenker at jeg godt kunne tenkt meg å bare forsvinne. At jeg har slike tanker som jeg har ville overrasket de nærmeste rundt meg da jeg aldri har nevnt noe om dette til dem. Jeg har forsøkt å ha litt dypere samtale med folk rundt meg, men får ikke den responsen jeg skulle ønske jeg fikk og dermed er det vanskelig å snakke om disse følelsene jeg har, men det er kanskje like så greit, for jeg vil ikke skremme noen. 

Jeg frisk og alt er som det skal være… Jeg er ung, er populær blant det motsatte kjønn (men jeg trekker meg ofte unna menn, for det er aldri noe som stemmer), osv. På utsiden virker alt å være greit, så jeg forstår egentlig ikke hvorfor jeg ikke ønsker å være her. Det er så vanskelig å snakke om disse tingene, sliter bare med å skrive det ned. Det virker så banalt når jeg skal ordlegge hvordan jeg føler meg. Jeg lurer på om det er vanlig å ha det sånn, om det er andre som går eller har vært igjennom noe lignende? Jeg vil jo gjerne finne den gleden som "alle" andre har. Jeg har jo noen øyeblikk hvor jeg kjenner følelsen av eufori, men det er kortvarig og det skjer ikke så ofte. 

Anonymkode: 11562...a47

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ganske vanlige tanker du har, samtidig som at det å tenke at man ikke finner noe særlig mening med livet, over lengre tid, - er tegn på depresjon. Jeg har selv vært deprimert og ble etterhvert suicidal, og for meg var det en blanding av et traume i livet mitt (krise) og en gradvis depresjonsfølelde som bygget seg opp. 

Når jeg var ung (jeg bare antar du er max 25?) tenkte jeg ofte slik som du, at jeg ikke ønsket å leve så lenge. Men etterhvert fikk jeg familie, og nå ønsker jeg såklart å leve så lenge jeg kan, forutsatt at jeg er relativt frisk og har det godt.

Om du finner liten glede i livet ditt, med ting du vanligvis gleder deg over, så er det mulige tegn på starten på en depresjon. Da er det viktig at du snakker med noen (fastlege kan henvise deg) 

Livet er ikke en dans på roser til enhver tid. Perioder med melankoli er naturlig. Men: om du begynner å føle på en jevnlig og daglig apati, og ikke har noen særlige gleder eller oppturer - så er det noe du bør ta tak i.

 

 

Anonymkode: 1cf85...396

[exictence]

Jeg tror nesten de fleste har det til tider sånn. I mange tilfeller tror jeg det er lettere å leve når en blir eldre, at man har det bedre med sine tanker og seg selv. Kanskje det faktisk blir sånn med deg og.

[AnonymBruker]

Ja, men jeg har allerede rukket å være syk en stund selvom jeg er ung. Er godt gift også. Men nja, har vel ikke noen veldige ambisjoner per idag om å bli veldig gammel. Tanken på evig liv er kanskje det mest skremmende jeg vet.

Anonymkode: 68150...7a8

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er ganske vanlige tanker du har, samtidig som at det å tenke at man ikke finner noe særlig mening med livet, over lengre tid, - er tegn på depresjon. Jeg har selv vært deprimert og ble etterhvert suicidal, og for meg var det en blanding av et traume i livet mitt (krise) og en gradvis depresjonsfølelde som bygget seg opp. 

Når jeg var ung (jeg bare antar du er max 25?) tenkte jeg ofte slik som du, at jeg ikke ønsket å leve så lenge. Men etterhvert fikk jeg familie, og nå ønsker jeg såklart å leve så lenge jeg kan, forutsatt at jeg er relativt frisk og har det godt.

Om du finner liten glede i livet ditt, med ting du vanligvis gleder deg over, så er det mulige tegn på starten på en depresjon. Da er det viktig at du snakker med noen (fastlege kan henvise deg) 

Livet er ikke en dans på roser til enhver tid. Perioder med melankoli er naturlig. Men: om du begynner å føle på en jevnlig og daglig apati, og ikke har noen særlige gleder eller oppturer - så er det noe du bør ta tak i.

 

Anonymkode: 1cf85...396

Jeg tror ikke at jeg er deprimert.. Føler bare at alt er så forutsigbart, lever et rutinepreget liv, det er ingen høydepunkter - og det å hoppe av ville vært befriende. Jeg er i midten av tyveårene, har foreløpig ingen ønsker om barn, kjæreste kan jeg heller ikke tenke meg nå… Jeg vet ikke hva jeg vil engang.  

Dette høres sikkert tåpelig ut, men jeg var stor fan av Tim Bergling og etter at han døde så har jeg tenkt at å velge å avslutte livet ikke er så utenkelig. Jeg har forstålse for at noen velger den veien, men det er et veldig vanskelig valg. Det er nesten litt ekkelt at jeg tenker sånn, men må understreke at jeg ikke vurderer å avslutte livet mitt per i dag. 

Anonymkode: 11562...a47

[AnonymBruker]

8 minutter siden, exictence skrev:

Jeg tror nesten de fleste har det til tider sånn. I mange tilfeller tror jeg det er lettere å leve når en blir eldre, at man har det bedre med sine tanker og seg selv. Kanskje det faktisk blir sånn med deg og.

Det kan godt stemme, men akkurat nå virker det bare slitsomt å skulle leve så lenge, men kanskje jeg endrer mening... 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men jeg har allerede rukket å være syk en stund selvom jeg er ung. Er godt gift også. Men nja, har vel ikke noen veldige ambisjoner per idag om å bli veldig gammel. Tanken på evig liv er kanskje det mest skremmende jeg vet.

Anonymkode: 68150...7a8

Jeg har aldri vært hverken fysisk eller psykisk syk, derfor henger det ikke helt på greip av jeg føler det sånn. Samtidig er døden en litt skummel tanke og. 

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 11562...a47

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke at jeg er deprimert.. Føler bare at alt er så forutsigbart, lever et rutinepreget liv, det er ingen høydepunkter - og det å hoppe av ville vært befriende. Jeg er i midten av tyveårene, har foreløpig ingen ønsker om barn, kjæreste kan jeg heller ikke tenke meg nå… Jeg vet ikke hva jeg vil engang.  

Dette høres sikkert tåpelig ut, men jeg var stor fan av Tim Bergling og etter at han døde så har jeg tenkt at å velge å avslutte livet ikke er så utenkelig. Jeg har forstålse for at noen velger den veien, men det er et veldig vanskelig valg. Det er nesten litt ekkelt at jeg tenker sånn, men må understreke at jeg ikke vurderer å avslutte livet mitt per i dag. 

Anonymkode: 11562...a47

Som jeg sa, så kan det å føle apati være et tegn på begynnende depresjon. Selv om du ikke tenker at du er deprimert selv, så ville jeg råde deg til å gjøre noen endringer i livet ditt hvor du bryter opp monotonien og kjenner litt på både opp- og nedturer som er en naturlig del av menneskers følelsesliv. Om du likte Tim, hva med å booke billetter til tomorrowland? Jeg tror slike ting kan være viktigere enn hva man er klar over; å tilføre livet slike gleder som man har å se frem til. 

 

Anonymkode: 1cf85...396

[AnonymBruker]

Tenker det er ganske normalt for folk før de opplever kjærlighet/forelskelse og seriøse forhold - da får "plutselig" livet mening og alt blir bedre og mer meningsfullt

Anonymkode: d5c5a...9ea

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver - kunne skrevet det selv. Tanken om å hoppe av kan være en trøst. 

Jeg har god jobb, venner og et nydelig barn. Jeg ville aldri gjort det på grunn av barnet, men jeg kan fortsatt finne trøst i tanken. 

Anonymkode: 5525d...1e3

[Duff]

Jeg ser ikke for meg å bli gammel jeg heller. Fikk dystymi diagnose for ti år siden, den forklarer mye for meg. 

[AnonymBruker]

Rutinepreget liv kan gjøre noen og enhver likegyldig. Jeg skal komme med et sikkert kleint "selvhjelpsråd", men det virker. Har vært i din situasjon da jeg var på din alder, og det hjalp iallefall meg: Kom deg ut av rutinen. Legg lista høyt! Hva det er for deg vet jeg ikke, det kan være alt fra å begynne med fallskjermhopp eller selge alt du eier og dra jorda rundt til pengene tar slutt. Jeg gjorde noe lignende det siste. 

Nå er jeg 52 og nyter livet.

Anonymkode: c488c...1e8

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg sa, så kan det å føle apati være et tegn på begynnende depresjon. Selv om du ikke tenker at du er deprimert selv, så ville jeg råde deg til å gjøre noen endringer i livet ditt hvor du bryter opp monotonien og kjenner litt på både opp- og nedturer som er en naturlig del av menneskers følelsesliv. Om du likte Tim, hva med å booke billetter til tomorrowland? Jeg tror slike ting kan være viktigere enn hva man er klar over; å tilføre livet slike gleder som man har å se frem til. 

 

Anonymkode: 1cf85...396

Ja, jeg burde gjøre noen endringer.. Det er bare det at jeg og andre stiller krav til meg selv, noe som fører til at jeg ikke at kan gjøre det jeg vil. Jeg skal prestere (men samtidig gjør jeg ikke det for meg selv, men andre. Jeg vil jo bare forsvinne egentlig. Dey er det jeg vil). Skal prøve å finne på noe morsomt til høsten (skal jobbe store deler av sommeren), for å se om det hjelper. Det er dessverre alltid noe som dukker opp som gjør at jeg ikke kan gjøre det jeg vil og nå er motivasjonen ganske dårlig, men skal tenke litt på hva jeg kan finne på.

Tusen takk for at du svarer, setter stor pris på det

Anonymkode: 11562...a47

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker det er ganske normalt for folk før de opplever kjærlighet/forelskelse og seriøse forhold - da får "plutselig" livet mening og alt blir bedre og mer meningsfullt

Anonymkode: d5c5a...9ea

Det er flere gutter som jeg syns er kjekke og bra, men likevel så avviser jeg de, for det er alltid noe som ikke stemmer. Jeg har avvist 3 menn som jeg var forelsket i, fordi jeg ikke tror at jeg klarer eller passer å være i et forhold. Jeg er sikker på at jeg vil ødelegge alt uansett.

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver - kunne skrevet det selv. Tanken om å hoppe av kan være en trøst. 

Jeg har god jobb, venner og et nydelig barn. Jeg ville aldri gjort det på grunn av barnet, men jeg kan fortsatt finne trøst i tanken. 

Anonymkode: 5525d...1e3

Det virker så herlig å bare forsvinne. Å slippe å tenke, å slippe å gruble, å bare slippe... Jeg har ikke barn eller kjæreste, det gjør det jo lettere sånn sett... Men jeg håper at disse følelsene vil forsvinne, selv om det virker lite sannsynlig nå.

Håper du har noen som kan ta vare på deg, AB 1e3 

Anonymkode: 11562...a47

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Duff skrev:

Jeg ser ikke for meg å bli gammel jeg heller. Fikk dystymi diagnose for ti år siden, den forklarer mye for meg. 

❤️Vet ikke hva jeg skal si, men sender deg en virtuell klem!

Anonymkode: 11562...a47

[Duff]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

❤️Vet ikke hva jeg skal si, men sender deg en virtuell klem!

Anonymkode: 11562...a47

Det er ikke så ille å leve med det. Har fått forklaring på hvorfor det er slik og da ble det lettere å akseptere at det bare er slik. Jeg er jo glad også jeg bare faller lett ned i tanker og følelser når jeg er sliten eller alene. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rutinepreget liv kan gjøre noen og enhver likegyldig. Jeg skal komme med et sikkert kleint "selvhjelpsråd", men det virker. Har vært i din situasjon da jeg var på din alder, og det hjalp iallefall meg: Kom deg ut av rutinen. Legg lista høyt! Hva det er for deg vet jeg ikke, det kan være alt fra å begynne med fallskjermhopp eller selge alt du eier og dra jorda rundt til pengene tar slutt. Jeg gjorde noe lignende det siste. 

Nå er jeg 52 og nyter livet.

Anonymkode: c488c...1e8

Skulle så gjerne gjøre det, men det er bare det at livet setter en stopper for det. Jeg skal spare til pensjon og til bolig, og legge penger i sparekontoen i tilfellet det hender noe, men jeg ser jo selv hvor tåpelig det er når jeg skriver det ned, ettersom jeg jo bare vil gi opp. Jeg er jo ikke tenåring heller, er i midten av tyveårene og folk rundt meg lurer på når jeg skal få meg kjæreste og slå meg til ro, men bare tanken gjør meg trist. 

Kanskje jeg bare skal finne på noe helt nytt, for å forsøke å finne glede! (Syns for øvrig ikke at rådet var kleint, jeg må jo gjøre noe for å få en endring i hverdagen, ellers er det bare en utvei). Takk!

Anonymkode: 11562...a47

[AnonymBruker]

Du tenker jo fornuftig mht sparing og sånn, men jeg tenker at det er viktigere å leve livet til fulle nå, særlig siden du ikke har det så bra med deg selv. Ved å utfordre seg selv og sprenge sine egne grenser, føler iallefall jeg at jeg setter mye mer pris på livet. 

(Og takk for at du sa det ikke var kleint  )

Anonymkode: c488c...1e8

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er flere gutter som jeg syns er kjekke og bra, men likevel så avviser jeg de, for det er alltid noe som ikke stemmer. Jeg har avvist 3 menn som jeg var forelsket i, fordi jeg ikke tror at jeg klarer eller passer å være i et forhold. Jeg er sikker på at jeg vil ødelegge alt uansett.

 

Anonymkode: 11562...a47

Høres ut som du har blitt hektet på disse tankene. Noen mennesker blir nesten avhengig av denne type mentalitet, og føler seg komfortabel i å være trist/ melankolsk- selv om det gjør dem triste. Du går jo lange strekninger for å sabortere for deg selv, uten at du vet hva som ville skjedd og hvordan ting ville utartet seg'

Er denne måten å tenke på, der du tenker alt vil gå galt og alt er feil, noe som du har plukket opp fra moren din? 

Anonymkode: 2cbc7...451

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du tenker jo fornuftig mht sparing og sånn, men jeg tenker at det er viktigere å leve livet til fulle nå, særlig siden du ikke har det så bra med deg selv. Ved å utfordre seg selv og sprenge sine egne grenser, føler iallefall jeg at jeg setter mye mer pris på livet. 

(Og takk for at du sa det ikke var kleint  )

Anonymkode: c488c...1e8

Det er sant. Hva skal jeg med pensjon og bolig hvis jeg ikke er her? Bare disse tankene jeg har nå ville skremt meg for et par år siden. Å ta livet er ikke lenger helt utenkelig, men det er ikke noe jeg planlegger eller kan tenke meg å gjennomføre i dag, bare for å ha det sagt. Skal tenke litt på hva jeg kan finne på fremover  

Anonymkode: 11562...a47

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som du har blitt hektet på disse tankene. Noen mennesker blir nesten avhengig av denne type mentalitet, og føler seg komfortabel i å være trist/ melankolsk- selv om det gjør dem triste. Du går jo lange strekninger for å sabortere for deg selv, uten at du vet hva som ville skjedd og hvordan ting ville utartet seg'

Er denne måten å tenke på, der du tenker alt vil gå galt og alt er feil, noe som du har plukket opp fra moren din? 

Anonymkode: 2cbc7...451

Jeg tror det bare er livet som jeg har gjort at jeg er sånn? Det var én gutt som jeg var veldig glad i for en stund siden, det fungerte ikke mellom oss, selvom vi forsøkte flere ganger. Jeg brukte mye tid og krefter på ham og det var helt bortkastet, og det har jeg ikke lyst til å gjøre igjen. På utsiden er jeg ganske sprudlende og glad, så jeg tror jeg gir et feil inntrykk av meg selv til folk.

Skulle ønske jeg var som moren min. Hun er ikke slik som meg, og det gjør det vanskelig å prate med henne, da jeg ikke tror hun vil forstå. 

Anonymkode: 11562...a47