Er noen skyldig i egen ensomhet?

[AnonymBruker]

Jeg er selv skyld i å ikke ha venner. Jeg skyver folk fra meg fordi jeg i perioder ikke klarer å være sosial pga sykdom. Når jeg er frisk klarer jeg ikke å ta kontakt fordi jeg er redd de ikke vil være med meg fordi jeg alltid sier nei i syke perioder. De har sluttet å spørr meg etter hvert, noe som er veldig forståelig. 

Jeg vet folk liker å være med meg fordi jeg flere ganger har fått høre at de liker mitt selskap, men jeg føler ikke jeg klarer å være en god nok venn. 

Anonymkode: a100d...caf

[JaVel]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv skyld i å ikke ha venner. Jeg skyver folk fra meg fordi jeg i perioder ikke klarer å være sosial pga sykdom. Når jeg er frisk klarer jeg ikke å ta kontakt fordi jeg er redd de ikke vil være med meg fordi jeg alltid sier nei i syke perioder. De har sluttet å spørr meg etter hvert, noe som er veldig forståelig. 

Jeg vet folk liker å være med meg fordi jeg flere ganger har fått høre at de liker mitt selskap, men jeg føler ikke jeg klarer å være en god nok venn. 

Anonymkode: a100d...caf

Da er det bare å hoppe idet  . Kan jo være at vennene dine savner deg og blir kjempeglad når du tar kontakt  . De fleste mennesker er hyggelige mennesker og hvis du forklarer hvorfor du avviser kontakt i perioder, er jeg overbevist om at de vil vise forståelse.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så det å tørre å stille spm om noen kan være skyld i sin egen ensomhet, gjør en til et forferdelig menneske?

Anonymkode: 840a2...802

Nope. Men jeg syns synd på den jenta som de først alle trakk seg unna, og som om det ikke var nok: slenger de dritt i ettertid: om at hun har det dårlig, rettferdiggjør det fordi hun er så slitsom osv, osv.  Utrolig kvalmt. Og jeg syns synd på den rare kameraten til samboeren som endte som sosialsafari-prosjekt for ts og samboeren.

Anonymkode: bc366...c2d

[SunnivaOslo]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så det å tørre å stille spm om noen kan være skyld i sin egen ensomhet, gjør en til et forferdelig menneske?

Anonymkode: 840a2...802

Ja selvfølgelig. Noen mener at folk skal forstås ihjel og få all sympati og at man skal holde ut med energivampyrer, ikke snakk om at folk må prøve å gjøre noe med sin egen situasjon må vite...

[SunnivaOslo]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv skyld i å ikke ha venner. Jeg skyver folk fra meg fordi jeg i perioder ikke klarer å være sosial pga sykdom. Når jeg er frisk klarer jeg ikke å ta kontakt fordi jeg er redd de ikke vil være med meg fordi jeg alltid sier nei i syke perioder. De har sluttet å spørr meg etter hvert, noe som er veldig forståelig. 

Jeg vet folk liker å være med meg fordi jeg flere ganger har fått høre at de liker mitt selskap, men jeg føler ikke jeg klarer å være en god nok venn. 

Anonymkode: a100d...caf

Men dette kan du fortelle dem. Si så enkelt om at i dine syke perioder orker du ikke sosiale ting men vil gjerne ha kontakt når du føler deg bedre. Er de virkelig dine venner og har et snev av IQ så vil de ha forståelse for dette.

[SunnivaOslo]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nope. Men jeg syns synd på den jenta som de først alle trakk seg unna, og som om det ikke var nok: slenger de dritt i ettertid: om at hun har det dårlig, rettferdiggjør det fordi hun er så slitsom osv, osv.  Utrolig kvalmt. Og jeg syns synd på den rare kameraten til samboeren som endte som sosialsafari-prosjekt for ts og samboeren.

Anonymkode: bc366...c2d

Men du overså glatt at jenta baksnakket og oppførte seg udregelig og? Det er liksom greit å oppføre seg dårlig og det må jo folk takle?

Ingen normale mennesker ønsker å være venn med folk som oppfører seg dårlig mot dem,det var jo tross alt en grunn til at folk trakk seg vekk,og det at man har en eller annen lidelse er ingen unnskyldning for å oppføre seg som en dritt.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv skyld i å ikke ha venner. Jeg skyver folk fra meg fordi jeg i perioder ikke klarer å være sosial pga sykdom. Når jeg er frisk klarer jeg ikke å ta kontakt fordi jeg er redd de ikke vil være med meg fordi jeg alltid sier nei i syke perioder. De har sluttet å spørr meg etter hvert, noe som er veldig forståelig. 

Jeg vet folk liker å være med meg fordi jeg flere ganger har fått høre at de liker mitt selskap, men jeg føler ikke jeg klarer å være en god nok venn. 

Anonymkode: a100d...caf

Har vært i samme situasjon og tenkte akkurat det samme som deg. Så tok jeg en prat med venninnen jeg står nærmest, og det viste seg at det bare var et problem i mitt hode. Hun hadde full forståelse for at jeg ikke orket. Og vi ble enige om at de skal fortsette å spørre, så kan jeg heller si nei, Og jeg skal være flinkere til å ta initiativ i gode perioder.

Så helt enig i tipset om å prate med dem

Anonymkode: e8113...ea0

[Ymra]

Ja, i noen tilfeller tror jeg det. Selv om jeg heller ikke ville brukt uttrykket "skyld". I en god del tråder her inne er det mange som skyter ned alle forslag om for eksempel å engasjere seg frivillig - også som respons til andre som har vært ensomme og som har fått utvidet nettverk med det. Eller folk som tar vare på alle problemer fra tidligere relasjoner over på nye relasjoner - type de folka  på vgs/studiet/forrige arbeidsplass var avvisende altså er alle mennesker avvisende mot meg.

Jeg har selv noen bekjente i sistnevnte kategori som konstant klager hvordan de ikke får kontakt med den og den eller hvor ensomme de er for tiden, men samtidig avviser alle forslag til aktiviteter, som aldri tar initiativ, men samtidig er sure for å bli invitert på for få ting og som har kommentarer som "vedkommende kom ikke bort å snakket med meg på det arrangementet for 5 år siden, ergo skal i alle fall ikke jeg ta kontakt".

Også jeg har følt på ensomhet og har flyttet helt alene til nye steder, men jeg har vært flink til å ta initiativ - en prat, en kaffe og en middag må jo bli den første. Kanskje blir det ikke noe, kanskje blir det med den ene eller kanskje blir det til et vennskap. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nope. Men jeg syns synd på den jenta som de først alle trakk seg unna, og som om det ikke var nok: slenger de dritt i ettertid: om at hun har det dårlig, rettferdiggjør det fordi hun er så slitsom osv, osv.  Utrolig kvalmt. Og jeg syns synd på den rare kameraten til samboeren som endte som sosialsafari-prosjekt for ts og samboeren.

Anonymkode: bc366...c2d

Ok,da forstod jeg bedre hva du reagerte på.

 

Anonymkode: 840a2...802

[AnonymBruker]

Såkalte perfekte mennesker kan man styre unna. Fordi dem misbruker sin frihet. Mange lever et dobbelt liv og utnytter situasjoner mot svake. Dessuten hvorfor forholde seg til dem som misbruker alkohol og kvinner. Sånne styrer jeg langt unna.

Anonymkode: f3437...3e4

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Ymra skrev:

Ja, i noen tilfeller tror jeg det. Selv om jeg heller ikke ville brukt uttrykket "skyld". I en god del tråder her inne er det mange som skyter ned alle forslag om for eksempel å engasjere seg frivillig - også som respons til andre som har vært ensomme og som har fått utvidet nettverk med det. Eller folk som tar vare på alle problemer fra tidligere relasjoner over på nye relasjoner - type de folka  på vgs/studiet/forrige arbeidsplass var avvisende altså er alle mennesker avvisende mot meg.

Jeg har selv noen bekjente i sistnevnte kategori som konstant klager hvordan de ikke får kontakt med den og den eller hvor ensomme de er for tiden, men samtidig avviser alle forslag til aktiviteter, som aldri tar initiativ, men samtidig er sure for å bli invitert på for få ting og som har kommentarer som "vedkommende kom ikke bort å snakket med meg på det arrangementet for 5 år siden, ergo skal i alle fall ikke jeg ta kontakt".

Også jeg har følt på ensomhet og har flyttet helt alene til nye steder, men jeg har vært flink til å ta initiativ - en prat, en kaffe og en middag må jo bli den første. Kanskje blir det ikke noe, kanskje blir det med den ene eller kanskje blir det til et vennskap. 

Jeg har noen i nære relasjoner som er sånn. Det er veldig slitsomt å forholde seg til fordi man føler som nærmeste familie at man må invitere, ringe og vise omsorg, spesielt siden personen har brent så mange bruer med andre og er mye alene. Samtidig så har jo vedkommende samme type adferd overfor meg/oss, så vi risikerer hele tida å bli skjelt ut, kjefta på, ikke tatt kontakt med osv, om noe ikke stryker vedkommende etter hårene. Utrolig slitsomt og stjeler mye energi. Så trekker man seg automatisk mer og mer unna, enda personen er nok sånn fordi vedkommende føler seg ensom. Det blir liksom en sånn spiral av selvoppfylt profeti, som det er umulig å bryte ut av. 

Anonymkode: d9199...151

[Pipaluk]

Du treffer nok en nerve med spørsmålet. Mange vil nok føle seg truffet.

jeg tror det er som du insinuerer at enkelte nok har en del skyld i det selv. Noen mangler sosiale ferdigheter. Andre kan bli så desperate etter å få venner at de oppfattes som kunstige og slitsomme for andre. 

Jeg husker hvordan jeg selv holdt på en periode jeg følte meg veldig ensom. Jeg ble nok oppfattet som veldig sliten og masete. Da jeg slappet mer av og ikke føler et så stort behov for å utvide nettverket mitt så har jeg fått enda flere venner og masse invitasjoner til alt mulig. 

 

[AnonymBruker]

Alle vet jo at man må gjøre en innsats selv for å ikke være ensom. De som ikke gjør noe for dette. Er jo skyld i det selv. 
Med mindre du er av en karakter som virkelig har vanskelig for å få venner. Lam i rullestol og greier bare å røre på nesa. Blind, døv, uten armer og bein. Så brannskadd at du skremmer vettet av alle som ser deg osv. 

Anonymkode: 97571...27f

[AnonymBruker]

Dette minner om en tråd hvor en ville vite hvordan det var for folk å slite i livet, for å deretter godte seg med å ha et mer kvalitetsliv selv, ja. Helt enig der.

Anonymkode: 38483...cf7

[AnonymBruker]

9 timer siden, JaVel skrev:

Tok du også kontakt med privatpraktiserende psykolog/ psykiater med avtale?

Det var legens ansvar, han trodde ikke på meg og gjorde ikke jobben sin. Hadde det ikke vært for nær familie hadde jeg ikke orket mer, tatt kontakt mange ganger, men de har aldri tatt meg på alvor. Så nå er jeg min egen psykolog&rydder opp selv.

Har heldigvis en utdannelse innen den retning, det skal gå bra. Men, som dere ser, det var en som forstod meg i denne tråden her, det er med på å løfte meg! Tenk og bli forstått og tatt på alvor,ble veldig glad for det!

Anonymkode: ccf6a...d30

[AnonymBruker]

Jeg er nok til en viss grad skyldig i min egen ensomhet. Jeg synes det er vanskelig å bli kjent med folk, jeg er veldig sjenert, og trenger tid på å bli trygg på andre mennesker. Jeg er introvert, og fungerer dårlig i store sammenkomster hvis jeg ikke kjenner noen fra før av. Jeg er dårlig på å ta initiativ, fordi jeg er redd for å bli avvist. Jeg ønsker virkelig å være sosial, og ha mange venner, men jeg får det ikke helt til. 

 

Men jeg har ingen diagnose eller sykdom, så jeg har egentlig ingen «unnskylding». 

Anonymkode: bfb48...ddf

[AnonymBruker]

6 timer siden, SunnivaOslo skrev:

Men du overså glatt at jenta baksnakket og oppførte seg udregelig og? Det er liksom greit å oppføre seg dårlig og det må jo folk takle?

Ingen normale mennesker ønsker å være venn med folk som oppfører seg dårlig mot dem,det var jo tross alt en grunn til at folk trakk seg vekk,og det at man har en eller annen lidelse er ingen unnskyldning for å oppføre seg som en dritt.

Du syns ikke det er litt drøyt å dømme et menneske nord og ned for hvordan de oppførte seg på videregående? For det syns jeg.

Anonymkode: bc366...c2d

[Gjest PeleWasShite]

Jeg vet ikke om man egentlig kan "klandre" folk som mangler sosiale antenner, er usikre energityver og følelsesvampyrer eller som bare trives best i martyr-rollen. For de er jo bare et produkt av noe de også. Jeg tror ikke de har valgt å være sånn, eller valgt å være blinde for hvor mye de taper på det sosialt. Det er liksom bare det det er, og hvis man skal klandre noe kan man like gjerne klandre naturlovene.

Riktignok kan man trekke den langt, og si at ingen kan klandres for noe som helst, men her er det tross alt snakk om mennesker som ikke har gjort noe galt, i hvert fall ikke noe veldig galt. De er bare slitsomme, og det er det, hvilket jo er synd for dem, men samtidig forståelig at andre da ikke gidder å engasjere seg på deres vegne.

[Gjest supernova_87]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser ikke helt behovet for å klandre personen selv når vedkommende er åpen om å kjenne på ensomhet. Man vil jo uansett sitte alene på 17. mai med den samme følelsen. Det å ikke ha sosiale antenner, som du beskriver så fint, er ikke alltid så lett å gjøre noe med. Det krever sosial erfaring, samt medmenneskelige evner i bunnen. Hvis alle skyr denne personen fordi han ikke har sosiale antenner sitter han jo der alene. Men er det helt og holdent hans skyld? Jeg antar jo at han heller ville ha valgt å være den utadvendte personen som får alle til å le og som alltid blir invitert enn å være den personen som gjør at det blir kleint og ubehagelig. 

Så er det jo ikke alle som finner venner man klaffer helt med. Noen som ellers har det dårlig i livet. Og mange andre grunner. 

Jeg får en litt bismak av at noen som tilsynelatende har et velfungerende sosialt liv føler at de må få frem at ensomheten andre sitter med kan være selvforskyldt. Man er på en måte ikke raus nok til å la dem ha ensomheten engang, noe som ikke er noe stort å sitte med i utgangspunktet. 

Anonymkode: c5dc2...718

For et utrolig fint innlegg. 

Jeg tenker at det å være åpen om ensomhet krever mot. Det er å gjøre seg sårbar, for tenk om noen i stedet for å ta i mot det du sier fordømmer deg som feil basert på det du har delt. Og det er jo det som skjer her, og jeg tenker som AB over at da er man ikke mye raus når man ikke engang kan tillate noen å få lov å være åpen om denne opplevelsen av smerte som følge av ensomhet. Det å måtte snakke om mennesker som selv er skyld i sin ensomhet er å påføre dem skam for å ha vært åpen med sin smerte, og det er ganske dumt at vi må påføre mennesker som mest sannsynlig sliter med skam allerede, enda mer. 

Jo, det er klart at menneskers atferd påvirker om andre orker å være sammen med dem, men man er ikke nødvendigvis skyld i sin egen atferd. Det er riktig at man selv er den eneste som har en mulighet til å gjøre noe med atferden sin, enten ved å oppsøke hjelp eller ta tak i seg selv, men denne muligheten er det ikke alle er bevisst på. Man er prisgitt sin arv og sitt miljø, sin oppvekst. Nei, man vil ikke være med mennesker det er forferdelig slitsomt å være med, det er helt forståelig. Men det er også helt forståelig at det å være det mennesket som ingen vil være med det er vondt, det er ensomt, og det å være åpen om denne smerten synes jeg er modig og tøft. 

Jeg er og har vært mye ensom. Det er forferdelig vondt. Og selv om jeg kan se at det er ting med meg som har gjort til at jeg har blitt isolert og mistet venner, og ikke har vært så hyggelig å være sammen med, og jeg ser at jeg er den eneste som kan gjøre noe med disse tingene så ønsker jeg ikke lenger å påta meg ansvaret for min egen sykdom, eller skylden for alle følgene sykdom og traumer har hatt i livet mitt. Jeg tror ikke det er konstruktivt. 

[Filicia]

Min ensomhet er min skyld da jeg ikke får til det sosiale. Føler meg misslykka og udugelig siden jeg så sårt vil men ikke får til. Hele livet er jo forventninger og krav i det sosiale og uten det sosiale så er livet veldig lite meningsfylt. Men jeg prøver jo og jeg må forandre meg til å være en bedre person enn jeg er. Men hvordan kan jeg være en annen? Jeg klarer ikke. Jeg vil jo, jeg vil jo også lykkes i noe. Men Neida.