når et forhold går mot slutten

[Gjest Anonymous]

.. hvordan skal man klare å la vær å anklage den andre for at det ikke funka?

I vårt tilfelle vet jeg at jeg har deler av "skylda" selv; jeg kan være urimelig kravstor, nedlatende og humørsyk, blant annet. Men jeg har ikke holdt ut med han fordi han lar seg lett fornærme, stort sett kke bidrar til fellesskapet vårt med noe annet enn litt penger, aldri orker å bli med på tur eller finne på noe annet nesten sosialt sammen med meg, ikke interesserer seg for å lytte til meg og stadig vekk misforstår hva jeg sier.

Likevel (og fordi jeg vet at jeg ser ting bare fra mitt sutrete og småbitre perspektiv) blir det egentlig feil å skylde på han... jeg ville jo være sammen med han i sin tid, og innimellom har vi fortsatt noen kjempefine øyeblikk. Det er jo VI som ikke har fått det til å funke... Men så har jeg litt behov for å skrike til han at vi kunne jo for f..n jobba for å få det til.

Hm. Det jeg tenkte på var vel at det er så mange som HATER eksene sine, snakker stygt om dem og stikker kjepper i hjulene for dem. Og jeg merker at fordi jeg er skuffa fordi forholdet vårt ikke funker lengre kunne jeg godt bli sint og begynt å hate han. Men det ER jo ikke hans feil mer enn min i vårt tilfelle.. Så hvem skal jeg være sinna på? Jeg har så lyst til å være sinna:/

[Gjest Innsikt]

Må du absolutt velge mellom én av dere som skal ha skylda? Synes du viser OK selvinnsikt, samtidig som du ikke legger deg helt flat. Det er vel stort sett bare å konstatere at dette gikk ikke, og dra nytte av lærdommen.

[Gjest Chrizzy]

Det bare klaffer ikke! Er greit at du ser både dine og hans feil, det er ikke noe galt i det. Å med dine tanker (som virker reflekterte) så tror jeg at dette med sinnet er bare en del av prosessen du må igjennom for å bli ferdig med dette. Å så har du lært masse til neste gang

[Gjest Anonymous]

Tja, du kan jo være sinna på dere begge, men bare en stund. Tror det er sunt å være litt sint i blant, og skjønner at det er vanskelig å projektere sinnet riktig.

Et forhold er jo et resultat av 2 personer og det sammen er vel bruddet i ditt tilfelle. Får vel et lite inntrykk av at du tar bruddet veldig personlig - som om du mislyktes og kanskje er sint av den grunn??

[Gjest Anonymous]

Sier meg enig med ovenstående svar, det ser ut til at du har et sunt syn på situasjonen, og at du vet du gjør det rette valget. Det at du har et behov for å rette sinnet ditt mot noen/noe er naturlig, og går over. Ta deg tid til å være sint, du kan jo få det ut ved å trene for eksempel. Ting vil se annerledes ut og klarere når du har fått det litt på avstand. Gratulerer med valget ditt, og lykke til med et nytt og ganske sikkert bedre liv! Stor, varm klem

[Gjest Anonymous]

Pell deg ut og finn kjærligheten!

Den venter på deg.

[Gjest Anonymous]

takk for svar:) klart jeg tar dette litt personlig - et forhold ER jo personlig. Og for min del har det vært mye tvil fra starten - han er en nydelig gutt på mange måter, men vi har vel bare ikke klaffet. Samtidig har vi hatt noen veldig fine perioder innimellom, hvor all tvil har vært borte.

Det har blitt klarere for oss den siste tida at vi faktisk forsterker hverandres dårlige sider - noen av dem. Mer og mer er vi på hugget ovenfor hverandre - det gjelder å få tatt den andre først...

Og det blir jo litt for negativt. Særlig fordi jeg vet vi begge er reflekterte, omsorgsfulle personer i andre sammenhenger (og joda, delvis ovenfor hverandre også, men det blir vel for tett for to særinger...). Og selvsagt skulle jeg ønske vi hadde fått til dette - man investerer tross alt en del i et forhold (vi har vært sammen i over to år, og bodd sammen deler av tida), og har ikke vært "hvem som helst" for hverandre.

Jaja. Det oppleves ikke som noen kjempekrise dette her, men det krever innsats av meg å flytte, bryte opp, starte på nytt. Samtidig får jeg styrke av dette, så det er nok ikke feil heller.

Og om jeg finner kjærligheten.. hm. Håper jo det - var nylig i et bryllup hvor det ble sagt så mange fine ting om kjærligheten og hva man kan gjøre og være for hverandre, og da tenkte jeg i hvert fall at vi begge kan ønske oss "mer" enn hva dette har vært.