Å leve et helvetes liv. Bedre enn ikke noe liv?

[AnonymBruker]

Er det bedre å leve et helvetes grusomt liv enn å ikke leve i det hele tatt? Jeg kan f.eks ikke tenke meg at det er noe særlig bra liv å sone flere livstidstraffer i et amerikansk fengsel med null frihet og naken kroppsvisitering ofte (jeg har hørt daglig for høy sikkerhet) og sikkert frykt for sitt eget liv daglig, men hvorfor kjemper de som blir dømt til døden for å slippe dødsstraff og heller leve resten av livet i fengsel? Er det det lille håpet om å kanskje bli løslatt som holder dem gående?

Eller hva med å leve med store smerter, lenket til sengen, eller kanskje blind? Jeg hadde ikke ønsket et slikt liv selv (men det er kanskje bare meg), men jeg hører hele tiden folk som kjemper og man sier jo også til en som er blitt most i en ulykke for heldig som overlevde.

Hva hadde du ønsket?

Anonymkode: 922fa...752

[TrekStar]

Jeg tror mange er flink til å tilpasse seg en ny situasjon. Når vi går igjennom, gjerne ekstreme, endringer i livet vårt, så har mange en fantastisk måte å lære seg å leve på en ny måte. Jeg tror mennesket, og dyr, har en instinktiv grunn til å fortsette å leve, uansett hvilke endringer som oppstår i livene våre.

[AnonymBruker]

Alt som lever kjemper på generelt grunnlag slik at de kan fortsette å leve, uansett hvor grimme forutsetninger eller livssituasjon de har videre, og dette gjelder generelt sett også mennesker. Samtidig har mennesker i motsetning til individer i dyreverdenen evnen til å reflektere og gruble over egen situasjon, og sånn sett innse at man har et relativt kjipt liv som livstidsfange eller som lenket til en seng resten av livet, så svaret er ikke nødvendigvis så opplagt som at alle ønsker å leve videre uansett. Man ser jo f. eks. at det er en betydelig selvmordsrate i fengsler, særlig blant de med lange dommer (i mange tiår der de kanskje bare får ganske få år som gammel på slutten av livet i frihet, evt. livstidsdom), så det er åpenbart ikke alle som ønsker å forsøke å skape seg et så godt liv som mulig på tross av alle begrensninger. Det er heller ikke helt uvanlig at slagspasienter "gir slipp" etter at de har sett den nærmeste familien for siste gang. Det er skrevet mange historier som folk som har overlevd litt til mot alle odds etter stygge ulykker, alderdom eller sykdom, men der de rett og slett mister taket på livet etter et siste besøk av sine nærmeste. 

Jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen til en livstidsfange eller en som har en kronisk sykdom og som er lenket til sengen hele livet, før man eventuelt skulle oppleve det selv. Men basert på det man vet om disse situasjonene sett utenfra, så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde ønsket å leve resten av livet i et fengsel eller lenket til en seng på grunn av sykdom. For meg høres disse tingene ut som en total mangel på ressurser og forutsetning til å skape seg et noenlunde godt liv. Da ser jeg nok heller ikke vitsen. 

Anonymkode: ea1c3...a10

[AnonymBruker]

Hadde jeg blitt lam fra hodet og ned, sengeliggende eller lignende, så hadde jeg heller ønsket å dø. Hvis det skjer med meg, håper jeg at noen tar livet av meg.,. 

Jeg vil heller ikke bo på sykehjem som gammel, uten stand til å ordne meg selv og bli dement. Da vil jeg heller dø.. 

Anonymkode: 432b5...dc8

[Oddy]

Jeg tenker at likevel om livet kan føles ut som et helvete er det alltid en løsning, eller en måte å minske det fæle på. Jeg synes selv livet er helt fantastisk likevel om det av og til føles helt forferdelig ut. Jeg tenker at hvis noe fælt hadde skjedd med meg som hadde resultert med at jeg ble begrenset på hva jeg kunne og kunne ikke gjøre. Ville jeg bare prøvd å tilpasse meg på best mulig måte.  Fordi jeg tenker i en hver mørk sitausjon, er det alltid mulighet til å finne et lys, uansett hvor lite.