skam å ikke ha venner?

[Gjest pim]

Her gikk jeg rundt og følge meg omtrent alene i verden som ikke har venner, så leser jeg tråden nedenfor her og ser at vi er flere!

Vel, jeg har venner. To som er ganske nære, noen som jeg er mer på hils med.

Men vi er i helt forskjellig livssituasjon alle sammen, og mine to venninner kjenner ikke hverandre.

Konsekvensen av dette, og at jeg er singel i en alder av 33, er at jeg nylig satt helt alene hjemme på min egen bursdag. Det er ikke første gang, men det hjelper jo ikke stort.

Litt av problemet mitt oppstår når folk (for eksempel på jobben) spør om jeg ikke skal ha fest i helgen. Hva skal jeg svare da? Svarer jeg nei, blir jeg sett på som festbrems og tragisk (i hvert fall føles det slik).

Jeg har heller ikke familien min her. Flyttet for et par år siden.

Er det virkelig en skam å ikke ha venner? Det føles slik...

[Gjest Chrizzy]

Nei det er de ikke! Vi er forskjellige. Noen venninner jeg har har masse venner, andre har bare 1-3 nære venner og ellers bekjenntskaper. Jeg liker best å ha maks 2 nære venninner å ellers så kommer og går folk i livet mitt (det vil si at jeg i perioder plutselig kan ha mye kontakt med noen, for så at det dabber helt av), liker det sånn jeg :-)

[Gjest Anonymous]

Det er jo absolutt ingen skam å ikke ha venner.

Så lenge du er fornøyd med tilværelsen din, så synes jeg ikke du skal bry deg noe om hva andre syns

Er du derimot ikke fornøyd så må du gjøre en innsats for å få flere venner.

[Gjest Anonymous]

Du er nok ikke alene, om det er noe trøst. Ofte bor jo venner fra barndom og ungdommen et annet sted eller de er , som du skriver, i en annen livssituasjon.

Da står man liksom igjen med kollegaer og bekjente.

Jeg har aldri hatt en venneflokk som kjenner hverandre, så jeg har også problemer med å ha store selskaper.

Men nå må jeg jo si at de festene eller middagene jeg er på, så har sannelig vertskapet samlet alt av kreti og pleti også da

Så det er absolutt ingen skam å være Viggo Venneløs, men jeg tror nok man bør være ganske aktiv - og litt modig - for å skaffe seg venner.

[Gjest manic]

Det er ingen skam!

Og det avhenger mye av hvilken livssituasjon man er i!

Jeg har ikke så mange venner her jeg bor nå, men jeg har jo ikke et naturlig nettverk her, det vil si barndomsvenner,skolevenner og slike

Hvem som helst kan plutselig befinne seg i en venneløs tilstand, sånn er livet :-?

Men venner kan også dukke helt plutselig opp fra intet

Kanskje du kan bli kjent med noen her, det er jo mange brukere å ta av Eller du kan prøve å trives slik du har det Når noen spør om du skal ha fest kan du jo svare med å spørre om de skal ha fest og kanskje hinte deg med på deres festligheter

[Gjest Anonymous]

Det er ingen skam....

Jeg tror nok det er ganske mange som på visse tidspunkt i livet er temmelig venneløse... Men mange vegrer seg kanskje for å fortelle sånt, siden det å ha venner i visse kretser er et "must" for å bli sett på som normal.... ?

Nei jeg vet ikke jeg... Men du er ikke alene ihvertfall ! Har ikke særlig mange venner selv jeg. Har lært meg å trives med ensomhet, men det er klart at man føler seg litt FOR ensom iblant..... Jeg har ei barndomsveninne, og ho er gull verdt. Tar godt vare på henne

[Gjest Anonymous]

Man føler skammen selv. Er det noen som sier høyt at en ikke ar venner? På jobb blir det jo mye snakk. ble bedt på homeparty og ble bedt om og ta med en venninne. Hvem da?

Svært få trives med å ha det slik. lett å si at en må prøve selv å få venner. Alle prøver det?

Det er bare vondt. en føler seg helt utenfor...

[Annie78]

Jeg vet hvordan det føles, har tenkt mye på dette. Samboeren min har to-tre barndomskamerater som bor i nærheten og drar på besøk for å spille tv-spill innimellom... Da kjenner jeg meg så utrolig ensom, for det er ingen som ringer meg og spør om vi skal finne på noe.... I hverdagen tanker jeg ikke mye på det, bor sammen med min beste venn og vi koooser oss veldig med å finne på ting sammen. Blir ikke mye tid utenom jobb heller... Men det hender jeg savner venninner som jeg kan dra på shopping med, kafe eller bare snakke med i telefonen. Men er SÅ lei av venninner som aldri tar kontakt tilbake! I ungdomsårene var det for det meste jeg som holdt kontakt med venninner, og følte ikke akkurat at de satte pris på meg...

Men jeg vet jeg har litt ansvar selv og. Kan melde meg på et dansekurs, begynne i et kor eller noe sånt...er bare så utrolig redd for å bli avvist og såret igjen...

[Gjest Anonymous]

Man føler skammen selv. Er det noen som sier høyt at en ikke ar venner? På jobb blir det jo mye snakk. ble bedt på homeparty og ble bedt om og ta med en venninne. Hvem da?

Svært få trives med å ha det slik. lett å si at en må prøve selv å få venner. Alle prøver det?

Det er bare vondt. en føler seg helt utenfor...

Vel, jeg har aldri hatt problemer med å si at jeg i peioder av livet mitt ikke har hatt venner. Det sier jeg bare rett ut...skjønner egentlig ikke at det skulle være så grusomt. Den som har problemet er den som ikke klarer å takle å få en slik melding, for da blir det en selv som må trøste de...Jaja, det finnes jo folk som ikke takler noenting da.

Men jeg er kanskje en slik person som takler alt, og alltid ser lyst på livet, samme hva!

[Gjest Anonymous]

Har du to venninner... ja da har du to flere enn meg

En av mine "problemer" i forhold til om vi skulle finne på å gifte oss: Det finnes ingen jeg kunne tenke meg å ha som forlover. (Han har foreslått min 8 år yngre kusine, og jo, hun er nok den eneste aktuelle... Ikke at vi er forlovet eller noe da, men ejg tenkerpå det likevel)

HAdde studieveninner da jeg studerte, men de er spredd alle andre plasser i landet enn der jeg bor. Det er noen år siden vi var ferdige med studiene, vi har mistet kontakta. Det er litt trist det, jeg har ikke venner. Kjenner ikke egentlig noen i denne byen (Som tross alt er landets nest største, det burda da finnes flere her) som jeg kan ringe til om jeg kjeder meg, stikke innom, invitere på besøk, eller ha tilstede på bursdagen.

Men, jeg har jo samboer, så jeg er ikke alene, og feirer aldri bursdag alene, han er jo her, dessuten pleier mine foreldre å ha sommerferie og besøke oss akkurat den uka.

Men, så kjekt det hadde vært å ha noen å shoppe med, gå på kafe med, invitere hjem, eller bare ringe en kveld jeg kjedet meg...

Men jeg skal ikke klage, jeg har jo samboer. Og jeg føler ikke skam over å ikke ha venner. Bare litt sorg. Men jeg er for sjenert, for mobba gjennom barndommen, for tom for selvfølelse/tillit at jeg ikke klarer gjøre noe med det.

[Gjest Anonymous]

Jeg har problemer med begrepet "skam". Jeg skjønner hva dette kan bety i kulturer der ære og familie er veldig viktig, noe det ikke er i Norge. Men jeg klarer ikke helt å forstå hvordan dette ordet skulle kunne gjelde for meg.

[Gjest Gjesta]

Det er ingen skam...

[Gjest Anonymous]

Det er ingen skam, men det er ganske trist :-( Hva med å begynne på trening, kurs, mm å treffe andre med samme interesser som deg?

Og venner kommer ikke av seg selv - man må tørre å spørre om noen vil være med på kino, ut å ta en kaffe, og ligenende - mange som ikke har venner og sitter hjemme for seg selv uten å tørre å be noen ut...

[Gjest gjesta]

Det er ingen skam.

Men det må være veldig ensomt.....?

[Gjest lilletroll]

Jeg føler meg som oftest venneløs, og jeg synes det er skamfullt.....pinlig...kall det hva dere vil...morsomt er det IKKE

[Gjest Anonymous]

Leser du dikt? Og/eller liker du Bukowski?

Jeg tror muligens dette kan være en tanke for deg:

"What matters most - is how well you walk through the fire"

Det er avsluttningen på hans dikt - 'How is your Heart'

Forstår du hva jeg mener med dette?

[Gjest Anonymous]

Det er ingen skam.

Men det må være veldig ensomt.....?

Ah! Der grep du fatt i hva selve poenget kan se ut til å være Godt svar!