Trenger råd angående broren min

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva slags råd jeg kan få her, men tenker uansett at det er fint å skrive om det bare for å sette fingeren på det... Og sikkert få noen stygge kommentarer på hvordan jeg opplever dette, om KG er seg selv lik, men det får så være. 

Jeg har en lillebror (vi er begge voksne). Jeg er veldig glad i han, og han har mange veldig gode sider ved seg og det er mye ved han jeg er stolt over som storesøster. Og gleder meg til mange år fremover der vi forhåpentligvis har et godt søskenforhold. 

Men det er noe ved han som gjør meg veldig usikker. Jeg har nok mange "skyggesider" jeg også, eller ting jeg strever med. Mener ikke at jeg er bedre enn broren min. Men jeg merker at andre også reagerer og/eller ikke vet hvordan de skal reagere når de snakker med han. Han har nemlig en måte å snakke på som er litt spesiell. Enten så kommer han aldri til poenget, eller så får han ikke helt til å si hva han egentlig ville si. Eller så sier han noe som bare generelt er litt upassende/pinlig å si, som for eksempel å snakke mye om seg selv og sine bragder eller vanskeligheter her i livet foran en gruppe mennesker, uten å sende ballen videre. Som om alle synes det er veldig interessant å snakke om hans erfaringer her i livet i en halvtime i strekk. Ikke noe galt i å snakke om slikt altså, det er bare det at han kanskje ikke helt har de sosiale antennene til å forstå at ballen må sendes videre. Og mange andre ting som gjør at samtaler han fører med andre kan bli litt pinlig. Både med enkeltpersoner og i grupper, og jeg kvier meg nesten litt for å ta han med på sosiale opplegg.

Hva gjør jeg? Skal jeg bare late som ingen ting, være glad i broren min for den han er, støtte han i det han har og det han gjør? Eller skal jeg ta det opp med han? Han er også veldig passiv aggressiv når andre tar opp litt vanskelige ting med han, mens han selv gjerne dyrker negativitet i sitt eget hode og mer enn gjerne ringer til familiemedlemmer for å snakke om alt som er dritt. Han er kanskje litt sosialt umoden...? Pleier slike ting å falle på plass hos menn i løpet av 20-årene? 

Uff. Føler meg som en dårlig søster, men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til han. Noen råd? 

Anonymkode: e3dd8...3e2

[gjest 321]

Han er ikke deg. Så jeg tenker at du bare lar han være seg selv. Så er du deg selv. Såfremt han ikke er direkte frekk mot noen eller krenkende på noe sett og vis. Da sier man jo såklart ifra til han, som man ville gjort med alle andre.

[AnonymBruker]

Det høres ut som han har potensielle problemer med språk og tanke, at der ikke er en god kobling mellom disse områdene i hjernen. Men hva kan du gjøre med det, liksom? Går bort til han å si "jeg tror du må være hjerneskadet, brutter"? Det er mulig han har en type udiagnostisert lærevanske

Så lenge han ikke er frekk mot deg tenker jeg du må nesten finne en måte å håndtere han på som ikke tapper deg for energi og der dere kan fokusere på å ha det hyggelig sammen. At du kanskje kan se det litt humoristiske i hvordan han oppfører seg. Ikke på en hånful måte, men på en godmodig og aksepterende måte. 

nonverbal learning disabilitiy

• Remembers information but doesn’t know why it’s important
• Shares information in socially inappropriate ways
• Pays attention to details but misses the big picture
• Struggles with reading comprehension
• Struggles with math, especially word problems
• Is physically awkward and uncoordinated
• Has messy handwriting
• Thinks in literal, concrete terms
• Misses social cues such as verbal and/or nonverbal expressions, which may make your child seem “off” to others
• Has poor social skills
• Stands too close to people
• Is oblivious to people’s reactions
• Changes the subject abruptly in conversation
• Is overly dependent on parents
• Is fearful of new situations
• Has trouble adjusting to changes

https://www.understood.org/en/learning-attention-issues/child-learning-disabilities/nonverbal-learning-disabilities/understanding-nonverbal-learning-disabilities

 

Anonymkode: 546d8...181

[AnonymBruker]

1 time siden, gjest 321 skrev:

Han er ikke deg. Så jeg tenker at du bare lar han være seg selv. Så er du deg selv. Såfremt han ikke er direkte frekk mot noen eller krenkende på noe sett og vis. Da sier man jo såklart ifra til han, som man ville gjort med alle andre.

 

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som han har potensielle problemer med språk og tanke, at der ikke er en god kobling mellom disse områdene i hjernen. Men hva kan du gjøre med det, liksom? Går bort til han å si "jeg tror du må være hjerneskadet, brutter"? Det er mulig han har en type udiagnostisert lærevanske

Så lenge han ikke er frekk mot deg tenker jeg du må nesten finne en måte å håndtere han på som ikke tapper deg for energi og der dere kan fokusere på å ha det hyggelig sammen. At du kanskje kan se det litt humoristiske i hvordan han oppfører seg. Ikke på en hånful måte, men på en godmodig og aksepterende måte. 

nonverbal learning disabilitiy

• Remembers information but doesn’t know why it’s important
• Shares information in socially inappropriate ways
• Pays attention to details but misses the big picture
• Struggles with reading comprehension
• Struggles with math, especially word problems
• Is physically awkward and uncoordinated
• Has messy handwriting
• Thinks in literal, concrete terms
• Misses social cues such as verbal and/or nonverbal expressions, which may make your child seem “off” to others
• Has poor social skills
• Stands too close to people
• Is oblivious to people’s reactions
• Changes the subject abruptly in conversation
• Is overly dependent on parents
• Is fearful of new situations
• Has trouble adjusting to changes

https://www.understood.org/en/learning-attention-issues/child-learning-disabilities/nonverbal-learning-disabilities/understanding-nonverbal-learning-disabilities

 

Anonymkode: 546d8...181

Takk for svar.

Har ymtet frempå et par ganger at han kanskje kunne tjent på å få en utredning, med tanke på mistanke om konsentrasjonsvansker. Slik at han kunne fått tilrettelegging i studiene. Er ganske sikker på at han ville fått en skåre på et eller annet. Men jeg kan jo ikke tvinge han og han må velge selv. - TS 

Anonymkode: e3dd8...3e2

[AnonymBruker]

Om han noen ganger snakker om konsentrasjonsproblemer og lignende, så kan du alltids fortsette forsøke ymte litt. "Tenk om du har en type læringsvanske som det finnes en kur mot". Men, ja, hva annet kan man gjøre

Anonymkode: 546d8...181

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om han noen ganger snakker om konsentrasjonsproblemer og lignende, så kan du alltids fortsette forsøke ymte litt. "Tenk om du har en type læringsvanske som det finnes en kur mot". Men, ja, hva annet kan man gjøre

Anonymkode: 546d8...181

Jeg tror han bevisst unngår temaet, fordi han ikke vil at jeg skal foreslå slike ting. Han har problemer med å se positive sider ved diagnostisering, og jeg tror han er redd for å få en diagnose fordi han ikke vil at slike utfordringer skal komme frem "for dagen". Han vil liksom helst late som at det ikke er noe der. Tror jeg. Men han forstår kanskje ikke helt selv at det kunne vært til god hjelp for han, for å både kunne forstå seg selv og for at andre rundt skal forstå han bedre (både oss i familien og evt. tilrettelegging på skole og i arbeidsmiljø). 

Anonymkode: e3dd8...3e2

[AnonymBruker]

12 timer siden, gjest 321 skrev:

Han er ikke deg. Så jeg tenker at du bare lar han være seg selv. Så er du deg selv. Såfremt han ikke er direkte frekk mot noen eller krenkende på noe sett og vis. Da sier man jo såklart ifra til han, som man ville gjort med alle andre.

Må også nevne i dette her at jeg blir jo litt bekymret for at det skal gå bra med han når han har disse utfordringene, og at det er derfor jeg tenker på dette. Han snakker mye om jenter og kompiser som han synes oppfører seg dårlig mot han, men jeg tror dessverre det ofte bunner i at han ikke helt "catcher" den sosiale konteksten. Mennesker tidlig i 20-årene kan være slemme, ja, men han ser kanskje ikke helt hva det bunner i og det synes jeg er litt trist for hans egen del. 

Anonymkode: e3dd8...3e2

[Menchit]

Det forbinder jeg med folk som røyker mye hasj

[AnonymBruker]

6 timer siden, Menchit skrev:

Det forbinder jeg med folk som røyker mye hasj

Han har alltid vært slik og aldri røyka hasj.

Anonymkode: e3dd8...3e2

[AnonymBruker]

Jeg vil råde deg til å utvide perspektivet ditt litt. Se litt på foreldrene deres f.eks. Det kommer jo noensteds fra tenker jeg. Barndomsminner, mobbing gjerne, kondisjonering og kontroll fra foreldre og/eller andre. Noen ganger opplever den eldste å bli den mer angstfylte, noen ganger den yngste. 

En liten notis til det: ofte forskjellsbehandler foreldre søsken uten at den som "kom godt ut av det" merker det så godt, så se litt gjennom lupen, tenk litt større på hvem han er. Hva har han opplevd? Et yngre barn vil gjerne se opp til sine søsken, og mange føler seg alene "alene" de årene søskenene begynner å bli tenåringer og etterhvert flytter helt ut. Når de går igjennom de samme årene så har de mor og far alene å forholde seg til, ingen å diskutere med, ingen som tar vekk fokuset fra dem.

Den yngre er den som lærer sist, og dermed den som får høre lengst at de "ikke klarer noe" -se litt på hvilken støtte og/eller motarbeidelse han har opplevd, han ble ikke like fri som deg -hva er grunnen, og hva kunne han trengt av støtte til å frigjøre seg selv og få bedre selvtillit?

 

Anonymkode: 7a60c...3bc

[AnonymBruker]

Og ja, forresten, den litt klønete måten å være på kommer ofte av å ikke ha blitt lyttet til på en ordentlig måte i oppveksten. Talestrøm er "ballonger som sprekker", mumling og klønete atferd er fordi man har fått "påpakk" for å ikke gjøre ting rikitig, eller ofte får beskjed om at foreldre ikke vil at barnet skal snakke.

Selv om foreldre ikke alltid mener noe vondt med det, så kan det hende at de også skjønner noe av de de gjør, men bryr seg ikke. Ofte er det også viktigere at det yngste barnet ikke "forlater dem", det er det siste barnet de "har igjen". Så det kan være myye tøffere for et yngre barn å få lov til å bestemme livet sitt selv eller få lov til de samme som søsknenen gjorde.

Anonymkode: 7a60c...3bc

[AnonymBruker]

På 16.5.2018 den 15.15, AnonymBruker skrev:

Jeg vil råde deg til å utvide perspektivet ditt litt. Se litt på foreldrene deres f.eks. Det kommer jo noensteds fra tenker jeg. Barndomsminner, mobbing gjerne, kondisjonering og kontroll fra foreldre og/eller andre. Noen ganger opplever den eldste å bli den mer angstfylte, noen ganger den yngste. 

En liten notis til det: ofte forskjellsbehandler foreldre søsken uten at den som "kom godt ut av det" merker det så godt, så se litt gjennom lupen, tenk litt større på hvem han er. Hva har han opplevd? Et yngre barn vil gjerne se opp til sine søsken, og mange føler seg alene "alene" de årene søskenene begynner å bli tenåringer og etterhvert flytter helt ut. Når de går igjennom de samme årene så har de mor og far alene å forholde seg til, ingen å diskutere med, ingen som tar vekk fokuset fra dem.

Den yngre er den som lærer sist, og dermed den som får høre lengst at de "ikke klarer noe" -se litt på hvilken støtte og/eller motarbeidelse han har opplevd, han ble ikke like fri som deg -hva er grunnen, og hva kunne han trengt av støtte til å frigjøre seg selv og få bedre selvtillit?

 

Anonymkode: 7a60c...3bc

 

På 16.5.2018 den 15.20, AnonymBruker skrev:

Og ja, forresten, den litt klønete måten å være på kommer ofte av å ikke ha blitt lyttet til på en ordentlig måte i oppveksten. Talestrøm er "ballonger som sprekker", mumling og klønete atferd er fordi man har fått "påpakk" for å ikke gjøre ting rikitig, eller ofte får beskjed om at foreldre ikke vil at barnet skal snakke.

Selv om foreldre ikke alltid mener noe vondt med det, så kan det hende at de også skjønner noe av de de gjør, men bryr seg ikke. Ofte er det også viktigere at det yngste barnet ikke "forlater dem", det er det siste barnet de "har igjen". Så det kan være myye tøffere for et yngre barn å få lov til å bestemme livet sitt selv eller få lov til de samme som søsknenen gjorde.

Anonymkode: 7a60c...3bc

 

Tusen takk for gode og utfyllende svar. Og jeg tror mye av det du skriver kan stemme overens med broren min også. Han har gode kognitive evner, men tror dessverre ikke han har fått med seg alt i oppveksten som du sier. Pga mye som skjedde i familien og at han kanskje ble sydd litt puter under armene på fordi han var "den siste" og foreldrene mine har vært ekstra bekymret for han som eneste sønn. Han har også kanskje fått mye "påpakk" som du sier for å ikke gjøre ting riktig, mye urettferdig kjeft og tilsnakk. Det fikk forsåvidt jeg også, men jeg har av en eller annen grunn stolt mye mer på meg selv og mine egne tanker enn han gjør, og klart å "bryte ut" av det negative mønsteret i familien. Jeg har ikke vært så sosialt klumsete som han. 

Alt du skriver egentlig gir ganske mye mening. Jeg tror nok han har noen konsentrasjonsvansker som han kunne fått en diagnose på, men det kan også være mye som stammer fra oppveksten. 

Anonymkode: e3dd8...3e2