Broren min i en svært vanskelig situasjon, føler ikke familien min unner meg min "suksess" - egoistisk tankegang?

[AnonymBruker]

For fire år siden havnet storebroren min og samboeren hans i en meget vanskelig situasjon. Er redd for å si for mye, men de er nå tiltalt i en straffesak med flere år fengselsstraff som strafferamme. Det de er tiltalt for er grusomt og tabu. Nevner dette for at dere skal ha bedre forutsetning for å forstå situasjonen. Ønsker ingen spekulasjoner i hva de har gjort. De mener at de er fullt og helt uskyldige. Strafferammen begynner om snaue to uker. 

Jeg fyller 24 år i morgen, og sitter nå på toget fra barndomsbyen og inn til studiebyen etter å ha vært i konfirmasjon til familiemedlem. I konfirmasjonen fikk jeg noen gratulasjoner, samt en del annen oppmerksomhet fra familie og bekjente. Dels fordi jeg har vært aktiv deltakende i konfirmantens liv i enkelte situasjoner, dels på grunn av meg selv og mitt eget liv. 

Jeg er i første halvdel av tjueårene og snart ferdigutdannet jurist. Har en studierelevant jobb, lederstilling i en annen jobb og gjør det bra på studiene. Er vel generelt ganske "flink pike" og "suksessrik i enkeltes øyne. Er det helt unaturlig og dårlig gjort at familiemedlemmer gir meg "creds" for det jeg har gjort, gjør og får til selv om min bror ikke får til det samme og generelt er i en svært vanskelig situasjon? Ingenting kommer til meg gratis heller, jeg jobber beinhardt, det har jeg alltid gjort.

Mamma fulgte meg til toget, og det gjennomgående i det vi snakket om var hvor utrolig synd det er på min bror og hans samboer. Og hvor dårlig gjort det var at jeg fikk så mye oppmerksomhet i konfirmasjonen kontra min bror. Jeg sa henne ikke i mot på dette punktet. Jeg vet at mamma ikke er seg selv nå, det er forståelig. Om få dager starter en straffesak mot min bror og hun skal i tillegg vitne. Jeg trenger ikke gjøre ting verre enn det allerede er. 

MEN: Jeg reagerer. I disse fire årene har jeg fungert som en slags støttekontakt og "utslagsvask" for både foreldre og besteforeldre. All frustrasjon og fortvilelse har de åpnet seg opp om til meg. Og jeg setter til dels pris på det. Men det kan bli litt mye. For situasjonen min bror m/samboer er i, har medført en vanskelig situasjon for hele familien - også for meg. Og derfor blir jeg både lei meg og frustrert når min bror m/samboer blir pakket inn i bomull og at jeg blir fortalt hvor synd det er på dem. 

Det er en mulighet for at de er helt uskyldige, slik de hevder. Men det er også en stor mulighet for at retten finner det bevist at de ikke er det. 

Er jeg superegoistisk som føler det er urettferdig når foreldre/besteforeldre ikke klarer å glede seg på mine vegne/gi uttrykk for å være stolte over hva jeg utretter, men i stedet konstant fokusere på hvor synd det er på min bror hvis liv ikke går like fullt på skinner? 

Dette ble en dårlig fremstilling, men et fire år langt saksforhold inneholder mange detaljer. Spør om dere vil ha klarhet i noe. 

 

 

Anonymkode: 79d00...397

[AnonymBruker]

Skjønner at du er fortvilet. 

Du har vært veldig flink som har klart deg så bra, og jeg er helt sikker på at familien din er super stolt av deg. 

Iom at det går så bra med deg, tenker de sikkert at du «klarer deg selv». Mens broren din trenger kanskje litt støtte akkurat nå.

Anonymkode: ac23f...d02

[altflyter]

Jeg forstår deg veldig godt. Det høres ut som om din bror har tatt noen uheldige valg, og uansett om det viser seg at han er skyldig eller uskyldig, så preger slike ting familien. 

Syntes det er litt rart at man skal bruke all energien sin på å syntes synd på en person i familien. Forstår godt at det er vanskelig å komme i skyggen. Det er nok likevel ikke rett tidspunkt å konfrontere mor med dette. Når straffesaken er over, så får du håpe at ting roer seg litt og at det dermed blir tid til deg og. Hvis det IKKE roer seg etter at saken er over, så syntes jeg du er i din fulle rett til å si på en fin måte at "nå må vi kunne la dette ligge. Verden går videre og alt kan ikke alltid handle om ham".

Hele familien din er midt i en krise og det kan få folk til å handle både irrasjonelt og rart. Din mor er nok veldig stolt av deg, men er redd for at din bror skal falle helt sammen om hun viser det. Du virker både ressurssterk og flink og du skriver jo selv at du forstår at dette er en ekstraordinær situasjon. Snart roer det seg nok. 

Sender deg mine varmeste tanker og ber deg holde ut  litt til! Når dommen har falt, så er det naturlig at ting blir litt lettere. Uansett utfall, så slipper man å sitte og vente på et svar om hva som skjer. 

Vær stolt av det du har utrettet og la heller mor sine meninger gå litt inn det ene øret og ut det andre. Hun er jo som du sier selv i sjokk. Når straffesaken er over kan du heller tillate deg å ta litt avstand og evt si ifra om at nå er det nok. Ta vare på deg selv oppi dette. Har du noen du kan snakke med?

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt! De er nok veldig preget over situasjonen, men unner deg at de kan glede seg over hva du har fått til, de burde være kjempestolte..skulle bare mangle at ikke du fikk creds.

Ta vare på degselv og ikke vær mer støttekontakt enn hva du absolutt må. Ta litt avstand om du må, for å fokusere mer på ditt eget liv. Det har du all rett til og det skal du ikke ha dårlig samvittighet for. De må ta ansvar for sine liv og du med ditt. Og vær stolt over degselv og hva du har fått til, for det har du all grunn til.

Anonymkode: dcfe7...c52

[Zienna]

De er helt sikkert stolte og glade for at det går godt med deg.  Men akkurat nå er det han som har problemer som trenger mest fokus, tenker de sikkert.  Du klarer deg jo godt..  

Jeg synes du skal være stolt av deg selv. 

  

[AnonymBruker]

Moren din har det nok veldig vanskelig med tanke på at barnet hennes kansje skal i fengsel. Spesielt om det er barn som også er involvert i dette? ( er det det?) 

De er i en livskrise, og da passer det seg ikke helt å stå å skryte av noen andre som gjør det bra. 

Anonymkode: 7a9ef...81e

[AnonymBruker]

Det er nok bare for mye bekymring og engstelse for foreldrene dine til at de klarer å prioritere deg akkurat nå, ettersom det går bra med deg. De er nok kjempe stolte av hva du gjør og får til, men ser ikke at de setter deg til side nå som broren din går igjennom det han går igjennom. Dette er en form for krise for familien din og da kan det være vanskelig å legge det ifra seg og fokusere på mindre alvorlige ting eller positive ting og annet som skjer utenfor denne situasjonen. Det kommer nok til å ordne seg og bli bedre når rettssaken er over. Om du føler familien legger for mye ansvar på deg eller bruker deg som en slags psykolog, så er det helt greit å si ifra til dem at det blir for mye. Ikke ta på deg så mye ansvar at det blir en byrde for deg, tenk på deg selv også. Det kan være vanskelig å se at man legger for mye på andre eller at man ikke "ser" personen nok, så det kan være greit å si tydelig ifra. 

Anonymkode: 182ed...b30

[AnonymBruker]

Nær familie er mest opptatt av at de andre i familien skal ha det bra. Hva folk gjør for å ha det bra er ikke fullt så viktig. Din bror får nok mest oppmerksomhet akkurat nå fordi han ikke har det bra, der de ønsker å hjelpe til for at han skal få det bedre, mens du får mindre oppmerksomhet fordi ting går fint for deg. 

Anonymkode: 510ac...471

[Filicia]

Det høres ut som en trist situasjon å komme opp i akkurat nå og jeg tror at med tiden til hjelp så blir det kanskje lettere for deg og familien din og jeg håper det. Du er veldig flink som har fått til så mye i livet. Høres vanskelig ut for broren din akkurat nå i denne krisa. Håper du tar vare på deg selv også.

[AnonymBruker]

Skriver under på det som har blitt påpekt flere ganger. Akkurat nå er broren din og familien inne i en slags krise, og selv om det er sårt er det på sett og vis naturlig at det er det som får mest fokus. Jeg ville prøvd å holde den rasjonelle tilnærmingen til det en stund til, i hvert fall. Hvis moren din fremdeles harper i vei om broren din i månedsvis og ikke feirer studieslutt når du er ferdig, ville jeg tatt det opp, men ikke før jeg hadde prøvd å være litt raus og forståelsesfull (som jeg har inntrykk av at du er).

Å være frustrasjonsvegg og støttekontakt trenger du ikke finne deg i. Sett grenser når det blir for mye.

Og vær stolt av deg selv! Den aller viktigste anerkjennelsen kommer innenfra☺ 

Anonymkode: c9378...165

[Gjest Cathe.]

Jeg forstår det slik at du utviser stor forståelse overfor både broren din og foreldrene/besteforeldrene dine, TS. 

Ikke egoistisk å tenke slik du gjør, det er helt på sin plass. Men jeg tenker også at det ikke er rett tidspunkt nå å konfrontere familien din med det. Vent til ting har "roet" seg, i hvertfall til rettssaken er forbi. 

 

Du er helt klart dyktig og hardtarbeidende, ikke minst virker det somd du har stor omsorg og medmenneskelighet. Det er også gode kvaliteter å ha. 

 

Og: Gratulerer så mye med dagen! 

 

 

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

 

Er jeg superegoistisk som føler det er urettferdig når foreldre/besteforeldre ikke klarer å glede seg på mine vegne/gi uttrykk for å være stolte over hva jeg utretter, men i stedet konstant fokusere på hvor synd det er på min bror hvis liv ikke går like fullt på skinner? 

Dette ble en dårlig fremstilling, men et fire år langt saksforhold inneholder mange detaljer. Spør om dere vil ha klarhet i noe. 

Anonymkode: 79d00...397

Hvor lenge skal du hige etter annerkjennelse fra dine foreldre? Du er ikke et barn lenger, du trenger ikke skryt for barnetegningene som henges på kjøleskapet. Blir det du utretter mer verdt om foreldrene dine nikker til deg?

Anonymkode: 6d46b...ee7

[wahaj]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge skal du hige etter annerkjennelse fra dine foreldre? Du er ikke et barn lenger, du trenger ikke skryt for barnetegningene som henges på kjøleskapet. Blir det du utretter mer verdt om foreldrene dine nikker til deg?

Anonymkode: 6d46b...ee7

Selvfølgelig. Mennesker trenger anerkjennelse på ting de gjør, hele livet sitt. Foreldre er foreldre uansett alder på barnet. 

Føler du deg bedre etter den kommentaren? 

[AnonymBruker]

Jeg tror familien din er stolt av deg, de har bare fokuset et annet sted. Når rettssaken er over vil de nok se mer mot deg, kanskje de også underveis trenger hjelp til å forstå juridiske metoder, fremgangsmåter og tolkning av lovverk? Ellers er det vel helt vanlig å hevde sin uskyld når man er siktet, men er saken først bragt for retten så finnes det nok sterke beviser på skyld. At det er alvorlig og tabubelagte emner gjør det ikke så vanskelig for oss å forstå hva de er siktet for, og heller ikke så rart at foreldrene dine har foruset på dem. Men det kommer nok til å endre seg, bare gi det litt tid. 

Anonymkode: bf2e5...c9e

[AnonymBruker]

Foreldrene dine er i en krisesituasjon og det er selvfølgelig at fokuset deres er rettet mot sønnen. Det betyr ikke at de ikke er stolte av deg, bare at akkurat nå går din bror og foreldrene gjennom noe veldig vanskelig som overskygger alt. Hvis de når dette er over fremdeles fokuserer på din bror framfor deg skjønner jeg at du reagerer, men akkurat nå er det andre ting enn dine studier som er viktig og reaksjonen din blir litt sånn "se på meg da! se på meg da!" som barn gjør når andre får oppmerksomhet og ikke de. La dem nå komme over dette før du anklager dem for å ikke bry seg om deg. Noen ganger i livet finnes det viktigere ting enn å gi flinke piker ros. 

Anonymkode: 2b093...4ee

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Mamma fulgte meg til toget, og det gjennomgående i det vi snakket om var hvor utrolig synd det er på min bror og hans samboer. Og hvor dårlig gjort det var at jeg fikk så mye oppmerksomhet i konfirmasjonen kontra min bror. Jeg sa henne ikke i mot på dette punktet. Jeg vet at mamma ikke er seg selv nå, det er forståelig. Om få dager starter en straffesak mot min bror og hun skal i tillegg vitne. Jeg trenger ikke gjøre ting verre enn det allerede er. 

 

 

Anonymkode: 79d00...397

Det jeg har sitert her regerer jeg faktisk på. Her burde hun, hadde hun vært riktig navla sagt.

"Ja, vi tenker mye på din bror og hans situasjon, men du skal vite vi er stolte av deg og akkurat nå håper vi du har forståelse for at vi prioriterer din bror litt. "

Ikke klagd over at resten av familen faktisk ser at du gjøre en kjempeinnsats og ikke er redde for å gi deg kred for det du gjør. 

Anonymkode: 9f0b2...d69

[AnonymBruker]

Du er deg, og din bror er seg. Din mor har nå nok med din bror, hans situasjon gjør ikke deg noe mindre eller dårligere, ei heller gjør det deg dobbelt så flink, snill, vellykket. Din suksess generelt blir ikke målt mot din brors, verken den ene eller andre veien. Men moren din tenker vel litt slik nå, at det er din bror og kun ham som står i fokus, hun har nok med den krisa som er. Det er ikke egoistisk av deg å tenke at din mor burde unnet deg ros og skryt og suksess. Men hvis din bror hadde vært en "vellykket jusstudent" han også, ville jo din "bragd" og ditt liv vært det samme. Akkurat nå har din mor nok med sitt, og du kommer i skyggen hos dem. Sånn er det bare, det er ikke egoistisk av deg å tenke det er leit, men det er ikke noe du bør vektlegge nå. Det er raust av deg å ikke reagere på din mors meninger om at slektninger roste deg unødvendig, så kan du i ditt stille sinn være glad for at de gjorde det. Det er riktig av dem å rose deg, det er riktig av deg å være glad for det. Det er også flott at du klarer å ikke lage konflikt ovenfor foreldrene dine med tanke på at han får så mye mer oppmerksomhet og støtte. Livet er ikke "rettferdig".

Anonymkode: e9e5e...5bf

[Gjest O.G.]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Moren din har det nok veldig vanskelig med tanke på at barnet hennes kansje skal i fengsel. Spesielt om det er barn som også er involvert i dette? ( er det det?) 

De er i en livskrise, og da passer det seg ikke helt å stå å skryte av noen andre som gjør det bra. 

Anonymkode: 7a9ef...81e

Jeg synes det er bra at det ble gjort stas på TS i denne konfirmasjonen når det ellers bare handler om denne broren som har det så vanskelig og som det er så synd på.

[AnonymBruker]

Virker på meg at din mor har din bror som favoritt. Dårlig gjort av henne å vinkle det slik.

Ellers kjennes det ut for meg at din bror og samboer ikke er så uskyldig som de skal ha det til. Hvertfall når det er gått så langt at det faktisk blir en sak av det. Noe din mor burde ta inn over seg og se mer realistisk på. 

Anonymkode: 6a5f2...00a

[AnonymBruker]

Det er synd din mor ikke unner deg anerkjennelse fra andre. Jeg skjønner godt det er sårt å da bli stående i skyggen av andres kriser. Jeg har opplevd det selv at et søsken som har slitt mer har tenkt at andres søskens suksess har da begått på bekostning av hans... Med andre ord, mine gode karakterer var på en måte skylden for hans stryk...? Skjønn det den som kan...

Jeg anbefaler deg å si i fra neste gang du står der som klagemuren. Det er ikke ok og sannsynligvis blir du brukt mye som jussrådgivning, jeg vil anbefale deg å slutte med det også....

Anonymkode: e491b...d97