Miste kontrollen

[AnonymBruker]

I en periode der det ble alt for mye på en gang for meg, så mista jeg kontrollen helt. Gikk rundt i flere måneder og følte meg som en hodeløs kylling, visste ikke opp ned på meg selv i det heletatt. Innerst inne visste jeg at jeg burde kutte alle forbindelser med alt som gjorde at hele verden min spant rundt, men det gjorde jeg ikke, og alt ble bare verre og verre. 

Tilslutt klarte jeg å skjønne bedre og kuttet ut alt det som satte meg ut av spill, og kom etterhvert til meg selv igjen. Men det som sitter igjen nå, er den skammen over alt jeg sa og gjorde som ikke var «meg», ting som aldri ville skjedd om jeg ikke havnet i den situasjonen jeg gjorde. Frykten for at andre skal «dømme» meg ut fra den jeg var i den lille perioden der (altså at det vistes veldig godt at jeg var i en krisesituasjon og hadde panikk til enhet tid) er helt kvelende.. 

andre som har hatt det likedan, og kan si det går over etterhvert? Er 1 år siden nå.. 

Anonymkode: 104d5...f66

[AnonymBruker]

Jeg hadde en krise i mitt liv for noen år siden. Var fullstendig utkjørt, og det var ingen måter å redde seg ut av situasjonen på. Dette pågikk i vel 3 år, og å gå i konstant krisestress over så lang tid, med medførende søvnproblemer, det gjorde definitivt noe med meg som menneske. 

Nå er dette 10 år siden, og fremdeles kan jeg plutselig komme på ting jeg sa og gjorde i den situasjonen, som jeg blir fryktelig flau over, men jeg har egentlig kommet frem til at jeg bare må tilgi meg selv. Jeg var ikke riktig klok der og da, og jeg hadde virkelig en god grunn til det. Egentlig er det fantastisk at jeg klarte meg såpass bra som jeg gjorde, for man kan knekke sammen av langt mindre! Så jeg velger å tilgi meg selv. Jeg var ikke meg selv der og da. Tror få hadde taklet en slik situasjon noe særlig bedre. 

Jeg tror det er eneste mulighet. Å være en god venn for seg selv, og gi seg selv forståelse og tilgivelse. 

Anonymkode: 063c2...c7b

[Gjest Ingrid78]

Jeg har hatt to sånne kriser i livet. Med rundt om 10 års mellomrom. Og jeg merker at de som kjente meg i de rundene, enda dømmer meg for den jeg var da. Den siste varte lenge og. Men så tenker jeg at hvis de ikke er villige til å gi slipp på det, så fortjener de heller ikke en plass i livet mitt lenger. Og jeg holder kjeft til nye folk jeg møter om det. Så sant det ikke dukker opp naturlig i en sammenheng, så ser jeg ikke poenget med å fortelle folk om det rett og slett. Sånn ellers, så må du bare finne troen på deg selv. Alle kan skli ut, alle kan kollapse litt og falle sammen. Men det betyr ikke at det varer evig eller at man er dårligere av den grunn.