Noen med sosial angst som også sliter med å fullføre studiet?

[AnonymBruker]

Jeg trenger å vite at jeg ikke er alene. Del gjerne din historie. Jeg skal komme tilbake med min når jeg får samlet meg litt.

vil forresten også gjerne høre solskinnshistorier, slik at jeg vet det er mulig. 

Anonymkode: 72885...214

[AnonymBruker]

Ja det er veldig tøft. Er halvveis i bacheloren og det har ikke vært lett. Det blir stadig nye utfordringer, både det å jobbe i grupper, mingle, nye situasjoner, presentasjoner osv. Vil jo si det er en solskinnshistorie hittil, har jobbet meg opp fra å ha vært veldig preget av det til å greie å gjennomføre en hel del utfordrende situasjoner. Krysser fingre for at jeg skal klare å gjennomføre. Hvordan opplever du det?

Anonymkode: 7ef08...848

[AnonymBruker]

Ja, jeg har klar å unngå de fleste gruppe presentasjonene. Utrolig snill klasse, men blir veldig sliten av å ha angst. Lyder og lys er nok til å sette meg helt ut. 

Godt råd er å få nok søvn, selv om jeg vet d er vanskelig å legge seg med angst.

Anonymkode: cdfc5...4e8

[AnonymBruker]

Ja, det har vært spesielt vanskelig med noen typer obligatoriske aktiviteter. Hvis man ikke møter kravene kan man ikke gå opp til eksamen. Det er noe jeg bare må presse seg gjennom, men jeg har absolutt brukt fraværsgrensen til det fulle. 

Anonymkode: 48466...96e

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig. Har måttet sykmelde meg dette semesteret fordi jeg klarer ikke å konsentrere meg og minglebiten. Jeg føler meg forferdelig utenfor. Håper jeg kommer sterkere tilbake neste semester.

Anonymkode: c1e70...b96

[AnonymBruker]

Jeg gikk på aap en stund før jeg bestemt meg for å studere og trodde at denne gangen skulle jeg klare det. Hadde lest mye om studiet og tenke at det skulle gå bra selvom jeg var litt skeptisk før jeg kom inn. I ettertid har jeg skjønt at jeg ikke var helt klar likevel og at jeg burde prøvd å jobbe litt før jeg begynte med studier. Jeg jobbet mye med angsten min og hadde jevnlige møter med veilederen min og da var ikke jobb noe alternativ fra min side. Jeg var helt sikker på at jeg skulle få det til denne gangen. Sist jeg studerte gikk jeg samme studiet men klarte ikke mer etter bare noen mnd, dette er ti år siden nå. Da jeg prøvde på nytt ifjor innså jeg hvor tøft det kom til å bli og at jeg igjen ikke klarte dette. Det var er veldig sosialt krevende studie, og mange utfordrende situasjoner jeg ikke klarte å håndtere så bra. Men jeg bestemte meg for å fullføre ett semester og det klarte jeg. Det var mye gruppearbeid og jeg kom uheldigvis i en gruppe med folk som var mye mer utadvendte og trygge på seg selv enn meg og det gjorde at jeg trakk meg ut og endte med være mer flue på veggen enn å delta i diskusjoner osv. Merket også at de andre ikke likte meg fordi jeg ikke sa så mye. Følte meg veldig ukomfortabel sosialt og grudde meg mye før jeg skulle på skolen. Vi hadde også en uke med rollespill og lek som jeg lenge grudde meg til, og denne uka var en del av arbeidskravet for å ta eksamen. Det var også en del presentasjoner med klassen som var vanskelig for meg. Tok dette opp med veilederen men de viste lite forståelse og jeg fikk ingen tilrettelegging for dette. Måtte bare gjennomføre så jeg fikk meldt meg opp til eksamen, som heller ikke gikk noe bra. Endte med at jeg isolerte meg mye hjemme, hadde ingen venner og var aldri ute på noe med noen. Jeg savnet det veldig! Jeg ble ensom, og selvom jeg likte å være alene ønsket jeg å være sosial også, bare ikke så mye og med noen som er mer lik meg selv. Jeg savnet hjemstedet mitt og bestemte meg for å ikke fortsette studiet noe mer. Det ble for krevende for meg. Til høsten skal jeg gjøre et nytt forsøk og valgt meg et studiet som ikke er like sosialt, men med noen samlinger innimellom så tror det skal gå bedre denne gangen. Skal prøve å slappe mer av og fokusere på å gjøre ting utenom studiet så jeg kan få venner og samtidig gjøre det bra på skolen. Jeg vil ikke gi opp. 

Anonymkode: 240a4...ece

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk på aap en stund før jeg bestemt meg for å studere og trodde at denne gangen skulle jeg klare det. Hadde lest mye om studiet og tenke at det skulle gå bra selvom jeg var litt skeptisk før jeg kom inn. I ettertid har jeg skjønt at jeg ikke var helt klar likevel og at jeg burde prøvd å jobbe litt før jeg begynte med studier. Jeg jobbet mye med angsten min og hadde jevnlige møter med veilederen min og da var ikke jobb noe alternativ fra min side. Jeg var helt sikker på at jeg skulle få det til denne gangen. Sist jeg studerte gikk jeg samme studiet men klarte ikke mer etter bare noen mnd, dette er ti år siden nå. Da jeg prøvde på nytt ifjor innså jeg hvor tøft det kom til å bli og at jeg igjen ikke klarte dette. Det var er veldig sosialt krevende studie, og mange utfordrende situasjoner jeg ikke klarte å håndtere så bra. Men jeg bestemte meg for å fullføre ett semester og det klarte jeg. Det var mye gruppearbeid og jeg kom uheldigvis i en gruppe med folk som var mye mer utadvendte og trygge på seg selv enn meg og det gjorde at jeg trakk meg ut og endte med være mer flue på veggen enn å delta i diskusjoner osv. Merket også at de andre ikke likte meg fordi jeg ikke sa så mye. Følte meg veldig ukomfortabel sosialt og grudde meg mye før jeg skulle på skolen. Vi hadde også en uke med rollespill og lek som jeg lenge grudde meg til, og denne uka var en del av arbeidskravet for å ta eksamen. Det var også en del presentasjoner med klassen som var vanskelig for meg. Tok dette opp med veilederen men de viste lite forståelse og jeg fikk ingen tilrettelegging for dette. Måtte bare gjennomføre så jeg fikk meldt meg opp til eksamen, som heller ikke gikk noe bra. Endte med at jeg isolerte meg mye hjemme, hadde ingen venner og var aldri ute på noe med noen. Jeg savnet det veldig! Jeg ble ensom, og selvom jeg likte å være alene ønsket jeg å være sosial også, bare ikke så mye og med noen som er mer lik meg selv. Jeg savnet hjemstedet mitt og bestemte meg for å ikke fortsette studiet noe mer. Det ble for krevende for meg. Til høsten skal jeg gjøre et nytt forsøk og valgt meg et studiet som ikke er like sosialt, men med noen samlinger innimellom så tror det skal gå bedre denne gangen. Skal prøve å slappe mer av og fokusere på å gjøre ting utenom studiet så jeg kan få venner og samtidig gjøre det bra på skolen. Jeg vil ikke gi opp. 

Anonymkode: 240a4...ece

 

Jeg synes dette var inspirerende å lese. Det er tydelig at det ble veldig vanskelig for deg, men du fortsetter likevel å prøve. Jeg har vært så utrolig redd for å prøve jeg, fordi tanken på å mislykkes har vært for overveldende. Men det du skriver her og at du ikke vil gi opp, det bare traff noe i meg nå nettopp. For det var ei som sa til meg nå nylig at det er dumt å gå glipp av potensialet bare fordi jeg er redd, og så begynte jeg å tenke på det at jeg vil uansett gå glipp av noe. Og vil jeg virkelig gå glipp av hele livet mitt for å tilrettelegge for angsten? Og det vil jeg jo ikke. Jeg vil heller ikke gi opp. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, men jeg vil ha livet! Jeg vil leve det! Lykke til! Wow, du virkelig traff noe i meg. 

Anonymkode: a5084...34d

[AnonymBruker]

Meditasjon og trening hver morgen og et par valium til de virkelig store sosiale settingene, så klarer jeg meg fint

Anonymkode: 3aad0...a36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.5.2018 den 14.32):

Jeg gikk på aap en stund før jeg bestemt meg for å studere og trodde at denne gangen skulle jeg klare det. Hadde lest mye om studiet og tenke at det skulle gå bra selvom jeg var litt skeptisk før jeg kom inn. I ettertid har jeg skjønt at jeg ikke var helt klar likevel og at jeg burde prøvd å jobbe litt før jeg begynte med studier. Jeg jobbet mye med angsten min og hadde jevnlige møter med veilederen min og da var ikke jobb noe alternativ fra min side. Jeg var helt sikker på at jeg skulle få det til denne gangen. Sist jeg studerte gikk jeg samme studiet men klarte ikke mer etter bare noen mnd, dette er ti år siden nå. Da jeg prøvde på nytt ifjor innså jeg hvor tøft det kom til å bli og at jeg igjen ikke klarte dette. Det var er veldig sosialt krevende studie, og mange utfordrende situasjoner jeg ikke klarte å håndtere så bra. Men jeg bestemte meg for å fullføre ett semester og det klarte jeg. Det var mye gruppearbeid og jeg kom uheldigvis i en gruppe med folk som var mye mer utadvendte og trygge på seg selv enn meg og det gjorde at jeg trakk meg ut og endte med være mer flue på veggen enn å delta i diskusjoner osv. Merket også at de andre ikke likte meg fordi jeg ikke sa så mye. Følte meg veldig ukomfortabel sosialt og grudde meg mye før jeg skulle på skolen. Vi hadde også en uke med rollespill og lek som jeg lenge grudde meg til, og denne uka var en del av arbeidskravet for å ta eksamen. Det var også en del presentasjoner med klassen som var vanskelig for meg. Tok dette opp med veilederen men de viste lite forståelse og jeg fikk ingen tilrettelegging for dette. Måtte bare gjennomføre så jeg fikk meldt meg opp til eksamen, som heller ikke gikk noe bra. Endte med at jeg isolerte meg mye hjemme, hadde ingen venner og var aldri ute på noe med noen. Jeg savnet det veldig! Jeg ble ensom, og selvom jeg likte å være alene ønsket jeg å være sosial også, bare ikke så mye og med noen som er mer lik meg selv. Jeg savnet hjemstedet mitt og bestemte meg for å ikke fortsette studiet noe mer. Det ble for krevende for meg. Til høsten skal jeg gjøre et nytt forsøk og valgt meg et studiet som ikke er like sosialt, men med noen samlinger innimellom så tror det skal gå bedre denne gangen. Skal prøve å slappe mer av og fokusere på å gjøre ting utenom studiet så jeg kan få venner og samtidig gjøre det bra på skolen. Jeg vil ikke gi opp. 

Anonymkode: 240a4...ece

En gammel tråd. Men prøver likevel siden jeg sliter med det samme og følte jeg leste om meg selv. Jeg droppet ut av sykepleie, pga sosial angst, og tok en lang pause, prøvde på et nytt studie i 2018, men er veldig tungt, har kommet meg til andre semester men sliter med å fullføre, og får tanker som at studiet er feil for meg osv. Jeg studerer økonomi og administrasjon og er egentlig ikke interessert i økonomi og føler heller ikke at den generelle forståelsen er tilstede, men valgte kun studiet fordi det var det eneste studiet som ikke hadde noe presentasjoner eller gruppearbeid. Men merker at det å studere hjemme alene, gjør det enda mer skummelt å søke jobb, så skummelt at jeg tror ikke at jeg kommer til å klare det etter endt bachelor. I hvertfall når interessen og kunnskapen for økonomi ikke er der. Kommer meg igjennom eksamen, og that's it!

Kan jeg spørre hvilke studiet du startet på? Og hvordan har du det nå? 

Hilsen en likesinnet... 

Anonymkode: 45f94...99a

[AnonymBruker]

Jeg kan skrive litt om min erfaring. 

Begynte å studere første gang da jeg var 20 og da slet jeg veldig. Avbrøt flere studier og da visste jeg ikke at det var sosial angst jeg hadde. Etter en stund gikk jeg til psykolog for første gang og der fikk jeg diagnosen og også at jeg hadde depresjon. 

Droppet etter hvert ut av studiene siden jeg ikke klarte å skrive bacheloroppgaven. Jeg begynte å jobbe etter det, men arbeidsplassen var ganske fæl og det var mye stress. Noe selvpålagt på grunn av angst og perfeksjonisme. 

Da ble jeg sykemeldt og begynte etter hvert å studere igjen. Denne gangen hadde jeg et støtteapparat og var nok også mer motivert. Det var utrolig slitsomt, men jeg kom meg gjennom det. 

Nå tar jeg master og det går bedre. Jeg har vært gjennom ett gruppearbeid og en presentasjon hittil og det gikk greit. Så jeg tror det skal gå bra denne gangen, men jeg sliter fortsatt. 

Jeg har jobbet litt nå før jeg begynte på master og litt ved siden av, og jeg sliter ganske mye i jobb. Blir redd for hvordan det skal gå når jeg blir ferdig med master. Dette er ikke engang en relevant jobb og jeg sliter på jobbintervju. 

Jeg skal ikke gi opp, men er ganske bekymret for hvordan det skal gå

Anonymkode: 2ff5d...ce2