Når slutter man å prøve?

[AnonymBruker]

Jeg er 36 år og møtte samboeren min da jeg var 31 og han 39. Vi har begge vært i forhold tidligere, men de forholdene har aldri fungert bra nok til at snakk om barn var aktuelt, men vi fant tidlig ut at begge ville ha barn og på grunn av alderen vår bestemte oss for å begynne å prøve relativt kort tid etter at vi ble sammen. 

Etter å ha prøvd i ett år naturlig ble vi henvist videre og det ble da funnet en skade hos mannen som gjør naturlig befruktning umulig, så vi startet med IVF. Jeg ble overstimulert flere ganger, noen ganger så ille at forsøket måtte avbrytes og prøvingen settes på pause frem til jeg ble frisk. I mellomtiden har jo livet gått videre, men samtidig stått på hvil. Vi har kommet til en fase hvor hele livet planlegges rundt prøvingen og hvert forsøk blir tøffere og tøffere psykisk. 

Jeg har hele tiden prøvd å hatt lave forventninger til hvert enkelt forsøk og heller prøvd å fokusere på det endelige målet: at vi en dag skal bli foreldre og at den dagen overgår alle prøvelsene på veien. Dette fungerte godt det første året, men med tiden har det blitt tøffere. Jeg får sterke symptomer på medisinene og må sykemeldes for hvert forsøk. På jobb og sosialt merker "alle" at det er noe som skjer og selv om jeg har vært åpen ovenfor de nærmeste så er det stadig tøffere å ta på seg maska. Å være helt åpen er jo selvfølgelig også et alternativ, men det er slitsomt å forholde seg til de som vet også. Spørsmålene om når neste forsøk starter og om hvordan forsøkene har gått blir bare mer og mer slitsomme for hver runde. 

Medisiner og kostnader er jo også noe. Vi får jo dekt mye, og hadde tre offentlige forsøk (i realiteten mer siden noen av forsøkene ble avlyst), men har også hatt to private forsøk. I tillegg kommer mange legetimer for å få sykemeldinger og medisiner i forbindelse med overstimuleringen. Vi har alt vi trenger, men jeg kjenner at det tar på økonomien når alt "ekstra" går til ivf. Vi får for eksempel ikke dratt på ferie i år, noe som igjen gjør at de tunge tankene blir vanskeligere å distrahere seg fra. 

Så tilbake til spørsmålet i overskriften: når slutter man å prøve? På en måte har jeg ikke lyst til å avbryte prøvingen nå. Jeg er redd for at jeg kommer til å angre meg om noen år når det er for sent rent biologisk, men samtidig så er det jo ingen garanti for å lykkes hvis vi fortsetter. Skal jeg sitte barnløs i 40-årene og tenke at jeg kastet vekk 30-årene mine på å forjeves prøve å få barn. 

På den ene siden så tror jeg at det skal være mulig å fylle livet med noe annet enn barn og fortsatt ha det fint, men jeg har jo innmari lyst på barn, og ikke bare barn generelt, men også den opplevelsen det er å bære frem sitt eget. 

Noen innspill? Vil gjerne høre fra dere som ikke prøver lengre. 

PS. på grunn av problemet til mannen min er det ingen sjanser for at vi skal klare å bli gravide på egenhånd, så dessverre så er ikke løsningen å "slutte å prøve, da skjer det".

Anonymkode: 4d07e...708

[Ny Bruker]

Så lenge økonomien og alder tillater, så hadde jeg ikke sluttet å prøve.

[AnonymBruker]

Jeg er 41 år og holder også på med ivf. Vi har forsøkt siden jeg var 36. Vi er midt i et forsøk nå. Håper selvfølgelig at dette endelig skal gangen det klaffer.  Skulle det ikke være det så har vi pga min alder bestemt at vi kun tar ett forsøk til. Vi kan ikke leve konstant med dette. 

Anonymkode: 063b5...747

[AnonymBruker]

Du slutter å prøve når du kjenner inni deg at nå er det nok. Når du punktet at nå makter du ikke mer, eller partneren gir beskjed om at han orker ikke mer, så legger dere bort både tanken på prøving og selve prøvingen. Slapper av en stund og vurderer om dere skal begynne på nytt. 

Alternativt må dere vurdere om dere kan tenke dere å få barn på andre måter. 

Da vi hadde gitt opp alt, og sluttet å stresse skjedde det to under på en gang. 

Anonymkode: 4f51e...28a

[AnonymBruker]

Kunne det vært et alternativ å bruke donor? Det vil jo gjøre det enklere for dere.

Anonymkode: 60835...cc5

[Gjest Ingrid78]

Dette tror jeg er et spørsmål som kun du kan svare på selv sånn egentlig. For noen ville kanskje allerede gitt opp, mens andre ville holdt på til siste slutt. Hvis det var noe jeg virkelig virkelig ville, så ville jeg prøvd til siste slutt. Jeg ville heller sittet ti år fram i tid og tenkt at i det minste prøvde jeg så godt jeg kunne, enn å vite at jeg ga opp. Men alt kommer jo an på hvor plagsomt det er å gå gjennom dette, hvordan økonomien er osv. Noen ganger er ikke det å slutte det samme som å gi opp heller. 

[AnonymBruker]

Du må bare finne deg en annen mann som kan få det til. Du kommer til å angre på at du ikke gjorde det når du ser alt du går glipp av som barnløs når det blir for sent.

Anonymkode: 6ae67...4fc

[Gakkepus]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Du må bare finne deg en annen mann som kan få det til. Du kommer til å angre på at du ikke gjorde det når du ser alt du går glipp av som barnløs når det blir for sent.

Anonymkode: 6ae67...4fc

Selv om tanken streift meg, så er det ikke bare bare å finne seg en annen mann. Jeg regner med at TS elsker mannen sin, og ønsker ikke å være sammen med andre akkurat han. 

 

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må bare finne deg en annen mann som kan få det til. Du kommer til å angre på at du ikke gjorde det når du ser alt du går glipp av som barnløs når det blir for sent.

Anonymkode: 6ae67...4fc

Da må det være mye bedre å prøve donor. 

Anonymkode: e6fe0...03b

[AnonymBruker]

Se på alternativet "et liv uten barn". Vi orket ikke alt rundt IVF-opplegget, det styrte livet vårt. Attpåtil førte det til at jeg ble veldig syk og -måtte- avbryte. Vet mange par går fra hverandre i denne fasen. Så begynte vi å tenke på hvordan livene våre vil bli uten barn og så mange fordeler med det. Vi satte en frist og om vi ikke hadde blitt gravide innen den tid (antall forsøk) så avsluttet vi. Det er viktig å se at man kan ha det godt uten barn. Ja, det er en stor sorg å ikke få barn, men jeg kan ikke sitte resten av livet å tenke på det.

Vurder også donor, adopsjon eller fosterbarn. For oss var ikke det noe alternativ.

Anonymkode: 9d715...eb4

[AnonymBruker]

Takk for svar <3 Trengte ikke en bestemt konsensus, bare å få hørt andres tanker. Man blir jo ganske gal av å gå i sirkel i sine egne tanker også. 

For de som lurte så er det ikke aktuelt å bytte ut mannen.  Vi har det veldig fint sammen og jeg var singel i mange år (minus litt dating her og der) før vi møttes, så jeg vet hvordan livet var uten han og det frister ikke det spor å gå tilbake til den tilværelsen.

For meg så er det ikke så viktig med et biologisk barn, men for mannen min er det uaktuelt og det forstår jeg. Skal ikke utlevere han her, men han har erfaringer og opplevelser som gjør at hvis han skal bli far, så ønsker han at det er hans biologiske. 

Vi er litt inne på tanken med å sette en "frist" som flere sier. Vi vil ha barn, men prisen begynner å bli høy og hvis det først skal være slik at vi ender opp uten barn så vil vi helst fylle tiden vår med noe annet enn prøving. 

Vil gjerne høre fra de som tidligere har prøvd via ivf. men som er barnløse i dag. 

TS

Anonymkode: 4d07e...708

[AnonymBruker]

Min plan er å gå gjennom de tre ivf forsøkene man får dekket. Statistikken tilsier at hvis man blir gravid gjennom ivf, så skal man bli det i løpet av tre forsøk. Hvis det ikke lykkes, vil jeg være åpen for eggdonasjon. Har vært gjennom to forsøk nå, men det andre forsøket ble avbrutt, så har to igjen. 

Anonymkode: 18c4b...174

[Biloba]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min plan er å gå gjennom de tre ivf forsøkene man får dekket. Statistikken tilsier at hvis man blir gravid gjennom ivf, så skal man bli det i løpet av tre forsøk. Hvis det ikke lykkes, vil jeg være åpen for eggdonasjon. Har vært gjennom to forsøk nå, men det andre forsøket ble avbrutt, så har to igjen. 

Anonymkode: 18c4b...174

Nei, det er mange som får barn på forsøk 4-6 også. Helt ok å sette sin grense der man vil, men avhengig av f.eks diagnose og alder kan man ha gode sjanser selv om de første forsøkene ikke går veien. Det kan være en fordel å diskutere sjansene med flere uavhengige spesialister.

[Biloba]

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på når man bør kaste inn håndkleet. Er det ikke et veldig sterkt barneønske, kan det være greit å gi opp tidlig. Jeg hadde veldig sterkt barneønske og så for meg en livslang sorg om vi mislyktes. Da ble det viktig for å vite at jeg hadde gitt det maks innsats, og ikke angre på noe jeg ikke hadde gjort. Jeg tror jeg hadde hatt vanskelig for å ville gi opp før 8-10 forsøk, men jeg hadde ikke kraftige fysiske bivirkninger. Det psykiske var der, men det psykiske ved å sette strek var heller ikke fristende. Vi lyktes på 3 forsøk, men jeg var redd vi ikke skulle gjøre det pga resultatene underveis.

Noen ganger stopper økonomien, noen ganger helsen, noen ganger er restsjansen så liten at det virker ufornuftig å fortsette. Jeg ser at en del opplever lettelse når avgjørelsen først er tatt. Jeg tror noe av det tyngste er dersom paret er splittet på veien videre, og den ene tvinges til å gi opp før hun eller han er klar for å bestemme seg for å avslutte prøving. Kan man finne noe begge kan leve med, tror jeg det er viktigere enn hvor mange forsøk man går gjennom.