Det er dyrt å ha venner

[AnonymBruker]

Jeg er heldig som har en stor vennegjeng som jeg har hatt siden barnehagen. Vi holder sammen i tykt og tynt og kjenner hverandre ut og inn. 

Men nå begynner jeg å bli litt frustrert. Jeg er student og har ikke så mye penger og de siste årene så har venninnegjengen vært en stor utgiftspost for meg. På litt over 4 år så har vi ønsket 16 barn velkommen til verden. Alle babyankomstene har hatt sin egen babyshower (uansett om det har vært baby 1,2 eller 3). 

7 av jentene har giftet seg og hatt UDL. Som student som bor i en studieby et stykke unna så har jeg måtte fly til bryllup og UDL. Jeg har gitt 500kr i gave men UDL har som regel kostet 1000kr per pers for å bli med på, samt 4 flyreiser i forbindelse med hvert bryllup og drikke som vi har betalt selv. 

Alle har blitt 30 år den siste tiden og vi har brukt 300-400kr hver på gave til hver enkelt.

Så med andre ord så har jeg brukt (i snitt) 6700kr i året  på å feire mine venninner, samtidig som jeg har vært student. Enkelte ting har jeg sagt nei til, som å være med på bursdagsgaver/barselgaver til barna, har også sagt nei til å bli med på bursdagsgaver til venninnene når de ikke har blitt rundt tall, innflytningsgaver når de har kjøpt nytt hus etc. Jeg har også sagt nei til å bli med på julegaver/secret santa opplegg da jeg har nok med å kjøpe julegaver til familie. Og jeg har da følt at enkelte har blitt litt sure. 

Jeg kjenner bare at jeg er så lei av å feire andre, det går på bekostning av at jeg f.eks ikke har vært hos frisør siden jeg begynnte å studere, jeg har ikke kjøpt meg noen nye klær eller vært på noe ferie siden jeg begynnte å studere. Jeg har ikke råd til å kjøpe meg ny data eller briller etc.

Jeg var seint ute med å begynne på studier og alle mine venner er ferdig utdannede og har god råd... så jeg føler ikke de lenger forstår hvor slitsom det er å leve på 95k i året. Alt av aktiviteter og gaver blir jo basert på hva de (flertallet) kan ta seg råd til, og det er jo langt over hva jeg egentlig har kapasitet til. Men jeg ønsker jo å være en god venn, være med på fine gaver, gode minner etc. Men jeg er bare så jævlig lei av å vippse avgårde stipendet mitt. 

Jeg kommer selv ikke til å få barn, og om jeg og min kjære gifter oss så blir det kun oss to på tinghuset eller en ambassade. Så jeg føler også at jeg aldri vil «få igjen for alle utleggene». Jeg hater å feire meg selv, liker ikke å være i sentrum. Derfor feirer jeg aldri bursdagene mine og får derfor heller ikke gaver. Det gis kun gaver til de som har fest, selvom jeg ikke har mulighet til å komme til festene så blir jeg spurt om å være med å spleise på gaver. 

Er jeg egoistisk, urimelig og en elendig venn som er bitter pga dette? 

 

Anonymkode: bdd8d...8ae

[AnonymBruker]

Du er som meg.

Har ikke funnet noen god måte å håndtere det på. Jeg gjør som deg, har store utgifter til andre som jeg aldri kommer til å få tilbake fordi jeg ikke feirer meg selv, skal gifte meg eller tenker å få barn.

Det blir veeeldig dyrt og føles også ganske urettferdig (barnslig tanke, men sånn er det).

Har regnet på at skjevfordelingen blir minst 150.000,- som mine venner får hvis jeg gir gaver til barna (frem til de fyller 18) og deres ektefeller (jeg blir av en eller annen grunn bedt i bursdagene til mine venninners menn. Prøver så ofte jeg kan å finne unnskyldninger til å ikke komme da). I tillegg kommer bryllupsgaver, dåpsgaver, konfirmasjonsgaver... Og dette til folk som "har alt" i tillegg. Verden er gal! 😂

Anonymkode: 723d7...9d6

[AnonymBruker]

Forstår ikke venninnene dine dette om du forklarer dem den økonomiske situasjonen din da? Jeg kan ikke se for meg at de er særlig gode venninner om de ikke respekterer at du ikke har råd til dette nå. 

Det at du ikke «får igjen» for alt dette er jo i bunn og grunn ditt valg, men jeg forstår at det kjennes surt. 

Anonymkode: f6d6f...84a

[AnonymBruker]

Du må finne ut hvem av vennene dine som faktisk er venner og kutte ut resten. Høres ut som noen snyltere mange av de.

Anonymkode: 95c80...ef3

[AnonymBruker]

Ja visst er det dyrt å ha venner!

Venner mener at du ikke skal være overfladisk, men er maks overfladisk selv og passer på at andre gjør det de skal, men de skjønner ikke det at de dømmer på overflaten selv for at de skal rettferdiggjøre rollen sin. 

Helt merkelig. 

Og utrolig flaut. 

Så sykt flaut. 

Anonymkode: 42acb...871

[AnonymBruker]

Du må jo bare si det som det er.

At du gjerne skulle vært med, gitt store summer til gaver i hytt og gevær, MEN du har ikke råd nå mens du studerer. Du trenger nye briller, mat og en skjorte først.

Skikkelige venner er ikke "venner" basert på summen du gir til gaver, flybilletter, babyshower og annet.

Anonymkode: c0658...a0b

[AnonymBruker]

Men jeg er redd for at jeg vil bli gradvis meldt ut av vennegjengen dersom jeg ikke stiller opp på alt jeg kan og blir med på gaver. Jeg ser dem jo ikke så ofte lenger siden jeg ikke bor i hjembyen min. 

Jeg har flere ganger sagt at jeg egentlig ikke har råd og noen ganger har venner lagt ut for gaver frem til stipenddato da jeg tilbakebetaler, og de har foreslått det selv.. «ja men det er null problem om du ikke har penger nå, jeg kan få igjen om to uker bår du får stipend»... da er det vanskelig å si nei takk, jeg står over. Ja jeg skulle kanskje ha satt ned foten tvært men jeg synes også at de burde hatt forståelse for dette uten at jeg trengte å måtte si det rett ut at det blir for mye for meg og at jeg føler at det er urettferdig. 

Ja jeg har satt meg selv i den situasjon at jeg ikke får alle de gavene som alle vennene mine får. Men stbes jo det er helt sykt at de ikke ser selv at det er urettferdig. Hadde blit sjeleglad om jeg bare en gang fikk en bursdagsgave eller en julegave som takk for alt jeg har gitt til dem og stilt opp på. 

Anonymkode: bdd8d...8ae

[Gjest Cocosa]

Man gir etter evne, og det at du faktisk ikke har råd til gaver burde vennene dine forstå dersom de er gode venner. Hva med å gi «gavekort» på barnepass, middag eller kaffedate når det er anledninger der det passer? Samtidig tenker jeg at man ikke gir gaver for å få noe tilbake. Så her synes jeg du har feil fokus. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Cocosa skrev:

Man gir etter evne, og det at du faktisk ikke har råd til gaver burde vennene dine forstå dersom de er gode venner. Hva med å gi «gavekort» på barnepass, middag eller kaffedate når det er anledninger der det passer? Samtidig tenker jeg at man ikke gir gaver for å få noe tilbake. Så her synes jeg du har feil fokus. 

Jo jeg er enig at det er litt smålig av meg å forvente å få noe tilbake. Men jeg føler også at det er enormt utakknemlig av dem.

Dette er damer som har stort hus, to biler og kombinerte inntekter på over en million. De ønsker seg dyre merketing til barna, dyre lamper og vaser. Flere av dem fikk designvesker (vesker til flere tusen) i 30årsgave fra venninnegjengen. Det føles jævlig surt å bruke penger på luksusvarer til andre når jeg aldri kan kjøpe noe til meg selv eller får noe tilbake. Da jeg ble 30 så fikk jeg ingenting fordi jeg ikke hadde fest... jeg har bursdag midt i eksamensperioden og bor 2 timers flytur unna så det å invitere dem til en fest hos meg ga ikke mening.  

Jeg må innrømme at det nesten har gått litt fanden i meg og at nå skal jeg være med på alt av gaver og utlegg, så forhåpentligvis en dag om 10 år innser de at jeg har brukt 100 000 på dem og aldri fått noen ting igjen og at de skjemmes litt av det. Det er helt tydelig at materielle ting og dyre gaver har blitt et symbol for hvor mye vi bryr oss om hverandre, så da er det ikke så rart at jeg sitter her og føler meg helt bortglemt. 

Anonymkode: bdd8d...8ae

[AnonymBruker]

Hva er UDL? 

Anonymkode: 87bf8...6ed

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva er UDL? 

Anonymkode: 87bf8...6ed

Utdrikningslag

Anonymkode: bdd8d...8ae

[AnonymBruker]

Man må lære seg å sette grenser for seg selv, selv når det er upopulært. Har man ikke råd eller lyst til å bruke penger, så gjør man ikke det, og tør å stå for det. Handler om å bli voksen og tørre å gjøre som man selv synes er best. 

Babyshower er for meg en sånn type ting som jeg ikke hadde brukt mye penger på. Egentlig synes jeg hele opplegget er merkelig, veldig amerikansk. Jeg er vant til at man gir en liten ting (typ en body eller lignende) når babyen er født, ellers ingenting. Så det ville jeg bare fortsatt med. Om jeg gikk i showeren, så ville jeg ha gitt den lille tingen da, og droppet barselgave. 

Bursdagsgaver gir jeg ikke til andre enn nærmeste familie, og ville aldri gitt gaver til venners barn. Samme gjelder julegaver. Om jeg er invitert i bursdagsfest til en voksen, så tar jeg med en flaske vin til bursdagsbarnet. Om en av mine tre nærmeste venninner fyller rundt år så gir jeg gjerne en ordentlig gave til rundt 300, men det er jo sjelden. Innflytningsgave gir jeg aldri, i så fall bare en potteplante hvis jeg er invitert i innflytningsfest.

Bryllupsgave kjøper jeg hvis jeg skal i bryllupet. Hvis det er en mer perifer venn og jeg ikke er invitert, så sender jeg hyggelige lykkeønskninger, men ikke gave. Jeg synes helt ærlig ikke man kan forvente bryllupsgaver av gud og hvermann, det er noe man gir hvis man er såpass nær brudeparet at man også er invitert.

Utdrikningslag dropper jeg hvis det koster mer enn hva jeg synes er fornuftig og overkommelig. Og forklarer eventuelt hvorfor; det blir for dyrt for deg denne gang, men håper de får en gøy dag, osv.

En person må jo være den første som signaliserer at gave- og prislista er lagt litt høyt  Også for folk som ikke er studenter kan jo det blir for mye kjøping hele tiden. Men alle tenker at det er sånn det skal være, og tør ikke si noe.. Det er jo ikke særlig miljøvennlig heller, med all den utvekslingen av ting mellom mennesker som antagelig har det de trenger fra før.

Anonymkode: d8f37...ca0

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

så jeg føler ikke de lenger forstår hvor slitsom det er å leve på 95k i året.

 

Anonymkode: bdd8d...8ae

Nei, det gjør de jo ikke. Eller kanskje de forstår, men ikke tar hensyn til det - det er jo et tilbakelagt kapittel for dem, slik det er for de aller fleste. Livsstilen seg betraktelig disse årene. Man legger inn støtet på studiene og sine første arbeidsår, for så å kunne høste fruktene senere. For fem år siden kjøpte jeg kneip, nå synes jeg det er deilig å kunne ta meg en dyr brunsj ute. 

Gode venner skal absolutt akseptere at folk har ulik økonomi, men her er det ikke bare snakk om ulik inntekt, men at det er ulike livsfaser og valg. Det er også slitsomt å måtte redusere på det ene og det andre av hensyn til én. 

Når det er sagt tror jeg du nesten må slippe litt tak, selv om jeg forstår at du er redd for å fases ut. Babyshower for barn nummer en, to og tre høres både dyrt og uinteressant ut. 

Hvor gode venner er alle disse jentene egentlig? Står du virkelig like nære ALLE? Eller handler det om det at du bare vil ivareta det å være en del av gjengen?

Anonymkode: 53731...987

[AnonymBruker]

Jeg skjønner TS godt jeg. Jeg er "den fattige" i min vennegjeng og at det virker som de ikke forstår at jeg ikke har like god råd som dem er veldig frustrerende til tider.

Jeg er enslig, har ikke høyere utdanning, men fagbrev, jobber i det offentlige og tjener ca 400K i året. De fleste vennene mine har høyere utdanning og jobber i høytlønnede yrker som f.eks. advokat, revisor og lege. De fleste er samboere eller gift, så dermed har de to inntekter. Alene tjener de fleste minst det dobbelte av meg og når man slår sammen begge inntektene i et par kan man firedoble, eller mer, min "luselønn" fra kommunen.

Når vi skal ut å spise er det alltid på "fine" restauranter der man lett svir av 1000 kr eller mer pr pers på et måltid, siden man "må" ha tre retter og passende viner. Er vi ute på byen er det eksklusive steder som f.eks. Bar Boman på Hotel Continental eller baren på The Thief som gjelder. At en cocktail koster 150 kr bekymrer ingen andre enn meg.

Skal vi finne på noe kulturelt er det gjerne opera eller teater. Jeg elsker faktisk opera og går i Operaen så ofte jeg kan. Da kjøper jeg "lytteplass" billett som koster en hundrings. Vennene mine vil sitte på "gode" plasser, helst parkett eller orkester, der billettene koster 500 kr eller mer. 

En weekendtur til en storby med vennegjengen innebærer femstjerners hotell, Michelinrestauranter og masse taxikjøring. Reiser jeg alene er det enkelt hotell, så billig som mulig, måltider på små lokale steder og kollektivtransport som gjelder.

Lista er lang, og i tillegg har man problemstillingene TS tar opp med bryllup, babyshowers, gaver til barn som har bursdag etc. Jeg burde sikkert skaffe meg nye venner, i mer lik økonomisk situasjon som meg, men jeg er jo faktisk glad i og setter pris på disse menneskene. Skulle bare ønske at de tok litt mer hensyn til min situasjon - føler det er veldig kleint å be om det og føler meg som en brems de gangene jeg gjør det. 

Anonymkode: 5306c...0ac

[AnonymBruker]

Du har uflaks med timingen og at ditt liv er litt usynkront med dine venninner. Det har altså ingenting med venninne dine å gjøre eller at de "dyre i drift".

Denne perioden er forbigående, og du bør så strekke deg så langt som mulig for å komme igjennom uten brenne broer.

Anonymkode: d2690...eae

[AnonymBruker]

Det er lov å si nei og gi etter evne. Samtidig er det ikke slik at det du gir i gave kan du forvente å "få igjen" om du får gaver. Jeg har ingen mann eller barn, kommer ikke til å få få barn heller (passert aldersgrensen for lengst), likevel har det aldri slått meg at jeg ikke skal gi gave til store anledninger, delta i bryllup/utdrikingslag/bursdagfeiring eller bruke penger på vennene mine fordi jeg ikke får summen igjen i gaver til meg selv. Veldig merkelig tankegang du har der syns jeg. Ellers er det vel sånn at folk normalt sett får bedre råd når de blir eldre, mens du har valgt motsatt løsning og startet studier når dine venners inntekt øker. Da blir det jo noe skjevhet, men det er jo ikke evigvarende. Og de årene før du begynte å studere, la du deg ikke opp litt penger før studiene tok til? Jobber du ikke ved siden av? Du får jo bare si at du lever trangt som student, så bidraget blir deretter, det tror jeg nok folk forstår. Samtidig skal du være glad for at vennene inkluderer deg selv om de blir gift, får barn og bor et annet sted, selv har jeg opplevd at det å ikke ha barn fører til gradvis eksklusjon fra vennegjengen. Du vet ikke hva du har før det ikke er der, det er virkelig et sant ordtak. 

Anonymkode: 02d10...940

[Gjest O.G.]

Jeg ser poenget ditt, men det er også frivlllig å bli med på all gavegivningen og bryllupene. 

Edit: Var jo en SATC episode som gikk ut på det her. 

 

Endret 12. mai 2018 av O.G.

[mmd]

Du er kommet i "utakt" med dine venner, de er ferdige med å studere og har gått videre til neste steg, familie, etablering osv. Helt naturlig. Om det er midlertidig, så er det vel neppe noen sak, men om det er en vedvarende situasjon (som det virker å være, siden du ikke vil feire, ha barn osv) så tror jeg tiden er moden for å skille lag og finne venner som er i samme situasjon som deg. Det  ganske vanlig å få nye venner i løpet av livet, samtidig som man gravdvis mister kontakt med andre.

[Gjest O.G.]

3 minutter siden, mmd skrev:

Du er kommet i "utakt" med dine venner, de er ferdige med å studere og har gått videre til neste steg, familie, etablering osv. Helt naturlig. Om det er midlertidig, så er det vel neppe noen sak, men om det er en vedvarende situasjon (som det virker å være, siden du ikke vil feire, ha barn osv) så tror jeg tiden er moden for å skille lag og finne venner som er i samme situasjon som deg. Det  ganske vanlig å få nye venner i løpet av livet, samtidig som man gravdvis mister kontakt med andre.

Du synes ikke det er litt vel mye å forlange at TS skal kutte ut gode venner bare fordi de andre er gifte og har unger? Er det ikke enklere å lære henne å sette litt grenser siden hennes økonomiske situasjon tilsier at hun ikke kan være med på den råflotte gavegivningen?

[Gjest Catalina Culès]

Ja, det er dyrt når man er venner med snyltere..