Bekymret far

[AnonymBruker]

Hei.

Det under 1 år siden jeg ble kjøpt ut av huset jeg pusset opp og gjor alt selv i. Vi hadde våre krangler og hun kom i kontakt med eks kjæresten sin igjen. De var tysligvis veldig av og på før vi møttes, han kjøpte seg horer da han var på sjøen, og det var bare texas sånn som jeg har skjønt det. Hun fikk følelser for han igjen etter hun var ute alene en kveld på byen å han kjørte henne hjem til huset der jeg lå og sov. Dagen etter trodde hun at hun hadde følelser for han igjen og begynte å ha kontakt bak min rygg da jeg var på jobb eller oppdaget det da jeg kom for brått på henne hjemme. Jeg kjempet og kjempet for hus, bil hjem og familie. Hun falt mer og mer for han, han ringte henne og hun tekstet han ble jeg fortalt av henne den dagen jeg gikk gråtkvalt ut døren fra mitt aller kjæreste barn og det perfekte huset vi hadde fått takket være jeg stod på natt og dag, før jobb og etter jobb. Hun valgte å vere utro noen dager etter julaften - 1,5 uke etter siste spikeren var spikret av meg. Jeg tilga og ble blind av kjærligheten nok en gang. Hun ville gifte seg, få flere barn.. jeg holdt litt igjen og tenkte det må bli mer enn et år etter utroskapen hennes før jeg orker å tenke på noe sånt. 5 mnd gikk og der forlot jeg huset i sorg. Han hun var utro kom på besøk etter 3 uker og de ble offisielt et par etter 3 mnd ca. De har nå vert sammen i 7 mnd og han skal passe barnet mitt noen timer i morgen helt alene. Han har vert 3 turer på sjøen, barnemor har alltid vert tryggheten til barnet da de har besøkt han. 

Jeg er overhode ikke komfortabel med dette da jeg må på døren i morgen å banke på til huset jeg pusset opp, men måtte forlate (ligger på gården til foreldrene hennes). Nå går han der å bare skummer fløten i det jeg kjempet for mens min eks samboer og han styrte på bak min rygg. Sleiping som manipulerte min eks til at hun kom til å bli så ulykkelig med meg, alt kom til å bli så bra med han. Han har jo ikkje passet en 3 åring før, har ikke barn selv, bare levd livet med utroskap og manipulering. (lite tettsted her så alle kjenner alle)  

vil hun at jeg skal eksplodere å velte ut av meg all fustrasjon som er inn i meg? Burde jeg ringe meklingskontoret å informere om situasjonen? Barnet mitt kan overhode ikke vere trygg nok på han etter så kort tid sammen. Jeg svetter av bekymringer, både for det vekker så mye ekle følelser i meg, men også at jeg er overhode ikke sikker på om han er i stand til å ta se av et barn. 

Anonymkode: 23cc4...6cc

[Zienna]

Av det jeg leser har du mye dårlige følelser i deg nå.  Du har lagt mye arbeid i både forhold og hjemmet deres, og må se at en annen skummer fløten og kommer til dekket bord.  Nei, det er ikke rettferdig!

Jeg forstår godt at følelser eskalerer når den nye skal passe barnet deres.  Han klarer sikkert dette godt, men kanskje du synes at han er kommet veldig nær? 

Det er veldig vanskelig å vurdere egne følelser og motiver i den situasjonen du er i.  Din kjæreste har valgt en annen.  Hun har såret deg nok nå.  Mitt råd er å fokusere på barnet ditt og hva som er det beste for ham/henne. 

 

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

vil hun at jeg skal eksplodere å velte ut av meg all fustrasjon som er inn i meg? Burde jeg ringe meklingskontoret å informere om situasjonen? Barnet mitt kan overhode ikke vere trygg nok på han etter så kort tid sammen. Jeg svetter av bekymringer, både for det vekker så mye ekle følelser i meg, men også at jeg er overhode ikke sikker på om han er i stand til å ta se av et barn. 

Anonymkode: 23cc4...6cc

Spørsmålene som kverner i ditt hode må du få luftet ut til henne. Hun får stå til ansvar for det hun har stelt i stand. Dersom det er noen som har stått for et svik her, så er det henne. Overfor deg og barnet deres. Prat gjerne med psykolog også.

Anonymkode: 86ed4...e36

[AnonymBruker]

Selv om hun var en utro og dårlig kjæreste er hun vel glad i barnet? Hun ville vel.ikke latt ham passe hvis hun trodde at han ikke greier det?

Normalt er det helt greit at en 3-åring kan være noen få timer med en annen voksen enn noen av foreldrene, barnet har jo blitt kjent over flere måneder.

Anonymkode: 3c9d2...809

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du synes det er vanskelig at eksen hennes i så stor grad har overtatt "din plass" om jeg forstår deg riktig. 

Nå skal jeg ikke si så mye om barnet, men jeg går utfra at moren vurderer at barnet er trygg nok på han slik at han kan passe.

Jeg har lest mange av innleggene dine her. Du virker å være full av sorg og fortvilelse, det skjønner jeg. Men, har du oppsøkt hjelp/får du noe hjelp? Jeg vil anbefale deg det slik at du klarer å komme videre og bli mer fornøyd med livet du har nå. Jeg ønsker deg bare godt, og sier ikke følelsene og tankene dine er feil eller gale - men at du virker å være nedstemt og tung fordi ting er blitt som de er blitt. Kanskje du kan få råd på veien, det tror jeg ville vært bra for deg.

Anonymkode: e34c0...300

[Gjest GoldenLioness]

Det er dumt for barnet sin del at en annen mann flytter inn med én gang og knytter bånd om dette ikke varer.

Men historien deres har ikke noe å si for om han er en god omsorgsperson for barnet. Vil tro moren føler seg trygg på han rundt barnet deres.

Alt det andre rundt bruddet er deg og dine følelser. Forstår det må være utrolig tungt og sårt at en annen mann har overtatt din rolle i huset, men det er ikke noe fvk vil blande seg inn i. Så lenge dere har en samværsordning som er innenfor normalen der begge parter har like mye rettigheter vedrørende barnet så er det lite du har å si om hvordan mor lever livet sitt med en annen mann i et hus hun eier.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest mange av innleggene dine her. Du virker å være full av sorg og fortvilelse, det skjønner jeg. Men, har du oppsøkt hjelp/får du noe hjelp? Jeg vil anbefale deg det slik at du klarer å komme videre og bli mer fornøyd med livet du har nå. Jeg ønsker deg bare godt, og sier ikke følelsene og tankene dine er feil eller gale - men at du virker å være nedstemt og tung fordi ting er blitt som de er blitt. Kanskje du kan få råd på veien, det tror jeg ville vært bra for deg.

Anonymkode: e34c0...300

Ts.

Jobber hele året, og vi har sesong som varer i 4 mnd der jeg stort sett ligger på 180-210t på 2 uker. Altså 400t i mnd ca. Jeg kjører 40 km til og fra jobb hver dag uansett hvor lenge vi jobber til kveld/natt/morning. Jeg har pr.idag ikke hvert sykmeldt eller tatt ut egenmelding en eneste time. Jeg jobbet mye siden jeg er avd ansvarlig og håndterte sorgen på jobb. Huset jeg snakker om ser jeg fra kontoret, altså 5 min fra jobb, barnet ringte ofte å gråt i telefonen, men hva kunne jeg gjøre da jobb krevde mye, ikke taklet jeg desverre å kjøre inn der i pausene mine for å bli flirt oppi trynet av hennes nye håpefulle eksmann. Jeg gjor alt som ble krevd og alt annet for å vere så god far jeg kunne, at bruddet skulle gå smertefritt... men hun var aldri fornøyd nok med uansett hva f jeg gjor for henne eller barnet. Hun fann bare nye ting som hun ikke var fornøyd med som bilen jeg kjøpte meg etter en stund, at jeg tjente mer enn hun, klikket på meg for jeg ikke kjøpte henne bursdagspresang fra barnet vårt (da var hun allerede i forhold med den nye), spredte rykter om at jeg bare lå på sofaen å ikke tok tak i en dritt hjemme, hun ville jeg skulle få papir på en depresjon så hun var garantert støttene hun skulle ha ( at jeg ikke fikk han 50/50), snakket til meg om respekt siden jeg ikke ville utlevere privatlivet mitt når hun spurte om jeg hadde funnet meg ny - pluss mye mer.... alt dette håndterte jeg selv. Stod ofte å skrudde på maskinene å kjempet for å holde tårene tilbake å ikke vise svakhet. Kunne ikke utagere så mye heller da jeg jobber ilag med hennes far. Han gikk videre med mye så jeg var forsiktig rundt han. Å ikke tok jeg med meg noe som helst for jeg var naiv den gang og trodde jeg ville klare å ordne det for oss. Har oppsøkt hjelp, men jeg skal ikke la lykkepillene gjøre jobben for meg, jeg skal klare det selv og bevise meg selv at det skal mer til for å bryte meg skikkelig.

forstår du nå hvofor jeg virker nedstemt?

 

Anonymkode: 23cc4...6cc

[Gjest Solstråletårer]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts.

Jobber hele året, og vi har sesong som varer i 4 mnd der jeg stort sett ligger på 180-210t på 2 uker. Altså 400t i mnd ca. Jeg kjører 40 km til og fra jobb hver dag uansett hvor lenge vi jobber til kveld/natt/morning. Jeg har pr.idag ikke hvert sykmeldt eller tatt ut egenmelding en eneste time. Jeg jobbet mye siden jeg er avd ansvarlig og håndterte sorgen på jobb. Huset jeg snakker om ser jeg fra kontoret, altså 5 min fra jobb, barnet ringte ofte å gråt i telefonen, men hva kunne jeg gjøre da jobb krevde mye, ikke taklet jeg desverre å kjøre inn der i pausene mine for å bli flirt oppi trynet av hennes nye håpefulle eksmann. Jeg gjor alt som ble krevd og alt annet for å vere så god far jeg kunne, at bruddet skulle gå smertefritt... men hun var aldri fornøyd nok med uansett hva f jeg gjor for henne eller barnet. Hun fann bare nye ting som hun ikke var fornøyd med som bilen jeg kjøpte meg etter en stund, at jeg tjente mer enn hun, klikket på meg for jeg ikke kjøpte henne bursdagspresang fra barnet vårt (da var hun allerede i forhold med den nye), spredte rykter om at jeg bare lå på sofaen å ikke tok tak i en dritt hjemme, hun ville jeg skulle få papir på en depresjon så hun var garantert støttene hun skulle ha ( at jeg ikke fikk han 50/50), snakket til meg om respekt siden jeg ikke ville utlevere privatlivet mitt når hun spurte om jeg hadde funnet meg ny - pluss mye mer.... alt dette håndterte jeg selv. Stod ofte å skrudde på maskinene å kjempet for å holde tårene tilbake å ikke vise svakhet. Kunne ikke utagere så mye heller da jeg jobber ilag med hennes far. Han gikk videre med mye så jeg var forsiktig rundt han. Å ikke tok jeg med meg noe som helst for jeg var naiv den gang og trodde jeg ville klare å ordne det for oss. Har oppsøkt hjelp, men jeg skal ikke la lykkepillene gjøre jobben for meg, jeg skal klare det selv og bevise meg selv at det skal mer til for å bryte meg skikkelig.

forstår du nå hvofor jeg virker nedstemt?

 

Anonymkode: 23cc4...6cc

Nedprioriter jobben først å fremst. Så få hjelp vis samtaler 

 Piller fikser ikke noe i ditt tilelle. Du må bygge opp livet ditt på nytt.  Skaff jeg leilighet nærmere jobb. Bruk egenmeldinger. Ingen takker deg for å jobbe mye de bare antar at du vil.

 Du må gjøre det damer som har gjort i mange år. Mindre tid før jobb. Prioriter ungen. Bit i deg dritt du har lyst å si. Svelg 100000 veldig hårete kameler.  Det løser seg . Jeg lover . Men ikke i dag eller i morra. 

Men det du må gjøre nå er å ta deg selv i nakken . Du må forandre deg. Du kan ikke forandre x eller den nye . Uansett hvor mye du vil. Du må komme deg opp fra den myra du har grav deg ned i. 

[AnonymBruker]

Hei TS.

Jeg forstår du er nedstemt og tung, jeg anklager deg på ingen måte for det. Og tro meg, det er mange her inne med massevis av erfaring, inkl. meg selv. Jeg har min historie og den er lang. Men det primære er barnet vårt, at barnet barnet har det best mulig. Våre historier er på ingen måter like, og jeg var langt nede en periode selv. Her måtte jeg flytte ut av vårt hjem - med barnet - faren var syk og orket ikke... han setter seg og sitt først.  Brydde seg ikke om at det beste for barnet var om han hadde flyttet, det bekreftet også barnevernet. Jeg leide midlertidig og vi flyttet for 2. gang etter ca 6. mnd. Jeg har lagt ned masse tid og krefter i det som nå er eksens hjem.. 

Ja, historien er altså at han satt seg selv først. Men jeg har det mye bedre uten han i livet og jeg tenker at han er patetisk som bor igjen i vårt tidligere hus fordi han ikke evner å sette barnet (eller meg) foran seg selv. Innimellom synes jeg det har vært og er blodig urettferdig, men han var ødeleggende å ha i livet og å bo med. Jeg måtte gå fordi barnet skulle ha det best mulig. 

Jeg har fått mye hjelp siden bruddet da samvær og tteffpunkt med far er krevende og ustabilt. Slik du fremstår tenker jeg du har behov for å få tømt deg, igjen og igjen og igjen. Her på foraet er u og for seg ok, men vi kjenner deg ikke og kan ikke gi deg den tilbakemeldingen du bør ha og oppsøke.

Jeg skjønner deg, men for barnet ditt og for deg selv håper jeg du oppsøker hjelp. Jeg vil deg bare vel. 

Anonymkode: e34c0...300