Jeg sliter voldsomt med å akseptere at foreldrene mine eldes

[AnonymBruker]

Jeg sliter voldsomt med å akseptere det faktum at mine foreldre blir eldre. Det er verst med mamma, da hun er litt eldre enn pappa. De er ikke gamle ennå, men om 5 år er de i 60-årene, og jeg føler det er så veldig kort tid til. Mesteparten av mitt, hittil, voksne liv har jeg vært syk og deprimert og ikke hatt det noe bra. Jeg føler at de årene er år jeg har mistet for alltid, jeg får de årene åpenbart ikke tilbake noen gang og det skremmer meg. For meg, i en depresjon, har livet blitt opplevd som en vag, dus og tåkete drøm. Jeg har ikke levd, om noen forstår hva jeg mener. Nå har jeg våknet opp igjen, fra denne merkelige drømmen, og ofte får jeg sjokk når jeg tenker på at mine foreldre eldes. Det gikk så fort. 

Jeg tror egentlig det bunner i min usikkerhet, og min dårlige erfaring med livet og fysisk sykdom som førte til psykisk sykdom. Jeg tror ikke jeg greier meg uten foreldrene mine, og jeg er veldig sikker på at jeg ikke kommer til å takle deres bortgang særlig godt. Jeg har traumer og har ofte funnet trøst i tryggheten ved å ha foreldre, og søsken, rundt seg. 

Det er ikke sånn at de gjør alt for meg, eller noe særlig i det hele tatt, men det er noe med tryggheten i det å ha foreldre, noen som er eldre enn deg og har mer erfaring. Mamma og pappa - de fleste kjenner seg kanskje igjen i akkurat de tankene. Jeg bor alene, er selvstendig, handler alene. Ja, kort sagt gjør jeg det meste alene. Men jeg er glad i familien min. 

Jeg ønsker å prøve og snu tankegangen, og heller fokusere på noe positivt, jeg vet at livet er som det er og jeg vet også at det er noe jeg bør greie å akseptere, men det er så forferdelig vanskelig. Min mors mor døde i 60-årene av kreft, og jeg har liksom alltid tenkt at det er en sjanse for at det kan skje min mor også, hun passer ikke akkurat godt på helsen sin.. Røyker gjør hun og, og har vel røyka i 35 år kanskje. Kommer aldri til å slutte med det, dessverre. Trener heller ikke.

...

Hele grunnen til at jeg tenkte på dette her nå, og ble trist og lei meg, er at jeg sitter og planlegger en gave jeg skal gi min mor til hennes 60-års dag. Det tar meg mange år å lage denne gaven, og det startet som en god tanke, og at jeg skal glede henne, for jeg vet at hun vil sette stor pris på den gesten. 

Og så kom tanken: "60 år!?". Da er hun gammel, nesten like gammel som min bestemor da hun døde. 

Noen andre som forstår hvordan jeg har det? 

Anonymkode: bc569...1b4

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det vanskelig å godta at ens foreldre eldes. Sånn har man det hele livet.  

Man har gjerne en nær og sterk tilknytning til sine foreldre. Tanken på å miste de er vondt. Livet er sånn. Vi blir eldre, alle sammen. Men det er noe fint med det også. Etterhvert bli vi de som er gamle og er der for de som er unge.

Samhold, og kose seg i lag, finne på ting sammen, gi gaver og glede hverandre skaper fine minner å se tilbake på.

Anonymkode: 31380...4e9

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener, og kan til en viss grad kjenne på det selv. Men 60 er da ingen alder, og det er til og med flere år til!

Jeg tror det beste du kan gjøre for dine foreldre er å leve så godt du kan. Det har sikkert vært en bekymring for dem at du er deprimert, så jobb heller godt med deg selv og sørg for at du får god og riktig hjelp. Da vil du stå stødigere i deg selv når foreldrene dine blir virkelig gamle, og de vil ha en trygghet i at det går bra med deg.

Anonymkode: 8c5df...f73

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med å tenke på dette, både for foreldre og besteforeldre. Blir på gråtenav å tenke på at noen av besteforeldrene mine har typ 4 år igjen til h*n har nådd gjennomsnittlig dødsalder osv.. 

Anonymkode: a600e...5a7

[AnonymBruker]

De er i 50 årene! de kan leve i 20-30 år til, det går ikke an å bekymre seg så mye her i livet altså. Bestemoren min er 87 år da kan man begynne å tenke at plutselig en dag er hun borte. 

Anonymkode: 423b4...e63

[SoWhat?]

Du er ikke alene om sånne tanker! 

Om hun røyker og ikke trener, det er jo en liten risiko der, men folk som henne har levd til de både er 80 og 90 altså! Har hun det bra, og er fornøyd, så teller det mye! Å ha livslyst og mot teller veldig mye for å bevare helsen faktisk. En skal virkelig ikke overse den psykiske helsa. Det er såå mye fokus på trening og fysisk helse nå, men den psykiske er vel så viktig!!

Min mor elsker mat som nok blir betraktet som veldig usunn! Mye pasta, mye fet ost, og ja. Hun drakk også mye vin! 

Hun levde til godt over 70 år. Nå vil jeg ikke gå inn på hva hun døde av, men hadde omstendighetene vært annerledes, så tror jeg at hun ville blitt enda eldre.

Ikke tenk at 60-årene er gammelt! Kjenner flere som nærmer seg 80, og de er eldre ja, men jeg betrakter dem likevel ikke som gamle! Vi diskuterer mange ting, og vi er ikke alltid så ulike, selv om jeg jo er veldig mye yngre. 

ElskeT, skulle det jo stå. Hun fikk også flere barn i 40-årene 

Endret 8. mai 2018 av SoWhat?

[AnonymBruker]

Quote

For meg, i en depresjon, har livet blitt opplevd som en vag, dus og tåkete drøm. Jeg har ikke levd, om noen forstår hva jeg mener. Nå har jeg våknet opp igjen, fra denne merkelige drømmen, og ofte får jeg sjokk når jeg tenker på at mine foreldre eldes. Det gikk så fort. 

Kjenner igjen meg i dette så alt for godt. Det er som om jeg ikke har eksistert de siste 15 årene.

Anonymkode: ba0bb...c2d

[AnonymBruker]

Om få år nærmer jeg meg 60-årene selv, DET har jeg verre for å akseptere! 

Anonymkode: 12afc...863

[SoWhat?]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner igjen meg i dette så alt for godt. Det er som om jeg ikke har eksistert de siste 15 årene.

Anonymkode: ba0bb...c2d

Føler bare for å gi dere en  håper ting blir bedre!

[AnonymBruker]

Da er vel dine foreldre nå omtrent på min alder. 

Og tro meg: Jeg føler meg overhode ikke gammel. Jeg tenker aldri på alderdommen, men nyter nåtiden. Jeg har også venner som har passert 60 med noen år, og de er heller ikke gamle i mine øyne. Noen av disse vennene mine tidlig/midt i 60-årene har imidlertid startet med "10- årsplaner", altså ved planlegging av større endringer i livet tenker de fremover i en 10 års periode. Ikke lenger enn det. Disse 10-årsplanen gjelder for eksempel ved boligbytte, investeringer, hyttekjøp/feriehuskjøp.  

Slik vi lever nå i 2018, synes jeg alderdommen begynner ved rundt 75 år. Dersom helsen før den tid er ok, da. 

 

Anonymkode: fc991...5da

[AnonymBruker]

Det er altfor tidlig å begynne å bekymre seg over alderen til foreldrene dine allerede nå, når de enda er så unge. Da kan du få en uhorvelig mengde år på deg til å gå å bekymre deg på. Mine foreldre er nå 76 år gamle, og jeg har tenkt på dette hver dag de siste ca åtte årene kanskje. Det er ikke godt og jeg vet hvordan du har det. Jeg er også alene, har lite nettverk, bare en søster, ingen venner å snakke om, og er ganske så avhengig av foreldrene mine både når det gjelder selskap og på det praktiske planet. Det gjelder å bli mest mulig selvstendig mens de ennå er her. Lær mest mulig av dem når det gjelder praktiske ting. Om du har bil, så ikke la faren din ta over der, det er fort gjort nemlig. men ikke begynn å bekymre deg allerede nå. Nyt heller tiden du har med dem, og vær takknemlig for hver dag du har dem.

Anonymkode: 2ef01...fcc

[AnonymBruker]

Du får heller glede deg over hver dag du har med dem. De kan bli påkjørt av en buss i morgen, man har ingen garantier.

Etter å ha jobbet på sykehjem håper jeg min mor dør før de kommer så langt (far er allerede død av kreft). Både fordi det er forferdelig trist å se hvordan livet blir når man er gammel pasient, og fordi jeg vil føle det som en byrde å passe på henne. Vi har ikke et spesielt nært forhold.

Anonymkode: 1c9e3...605

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med dette. Foreldrene mine er nok på alderen med dine foreldre, synes det er helt absurd at de snart er 60 år! Moren mistet foreldrene sine da hun var 20, så jeg var redd for at det skulle skje allerede i tenårene. Ikke tar de vare på seg selv heller, overvektige begge to og beveger seg ikke mer enn absolutt nødvendig. Men det er nå slik de velger å leve livet sitt og det må man bare akseptere. Har slitt med depresjoner jeg også som har gjort at jeg har isolert meg mye og vært veldig fraværende både fysisk og mentalt over flere år, noe jeg får dårlig samvittighet over samtidig som jeg ikke har ork til å gjøre så mye med det. Det er vondt å tenke på synes jeg, så for min egen del kunne jeg gått først, men det vet jeg ville vært enda vondere for dem. Livet tar slutt en dag og sånn er det, man må bare nyte det mens det varer og det inkluderer å tilbringe tid med de man er glade i. 

Anonymkode: ac969...814