Hvordan få nok selvfølelse til å droppe ham?

[AnonymBruker]

Dere som klarer å droppe en ellers flott mann fordi dere ikke får ut av forholdet/datingen det som dere trenger - hvordan tenker dere? Jeg trenger nemlig opplæring her.

Har ved flere tilfeller, også denne gang, involvert meg meg en som er både snill, kjekk, morsom og oppegående men han har ikke så sterke følelser som jeg har (vi har snakket om dette). I andre tilfeller kan det være at jeg ser andre typer varsellamper som går på oppførsel, egoisme/narsissisme el.l men jeg gjør ikke noe med det. Dvs, jeg analyserer, prater og prøver å komme til bunns i ting, snakker om endringer og tilpasninger etc med de. Eller jeg setter foten ned og ting blir bedre en liten stund for så å gå tilbake til sånn som det var

Det er tydelig for meg at jeg mangler både selvrespekt og har dårlig selvfølelse for det naturlige burde være å tenke: HAN er ikke god nok for meg, HAN gir meg ikke det jeg trenger. Problemet er at jeg tenker helt omvendt; JEG er ikke god nok, bare JEG er litt mer tålmodig. Det er egentlig ingen grunn til at jeg skal tenke sånn fordi jeg har lett for å komme i kontakt med menn og lett for å få dater/kjærester, men likevel klarer jeg ikke å gi slipp på det som egentlig ikke er bra for meg. Jeg blir lei meg, analyserer hva jeg gjør feil, finner årsaker i barndommen deres og kan bare ikke fatte at de faktisk ikke har nok følelser til å ville gå videre

I et par av tilfellene har det ikke vært noen som helst varsellamper, vi har oppført oss som kjærester, han har vært omsorgsfull, støttende, interessert, vi har møtt hverandres venner, vært mye sammen - og så likevel viser det seg at han/de ikke har sett på oss som kjærester. I stedet for å avslutte (som ville vært en normal reaksjon) så går jeg alltid inn for å løse det, finne ut hvorfor etc.

Jeg takler avvisning dårlig, og med å bli lei meg og føle meg stygg og verdiløs, og jeg liker ikke å gi slipp. Jeg blir fort glad i mennesker, både venner, kolleger og kjærester men jeg er ikke pushy eller maser om å ta ting videre etter bare noen mnd. Hvordan tenker dere som bare klarer å si "dette er ikke godt nok" og gå videre? Får dere ikke vondt og et voldsomt savn etterpå? Er det lett å legge det bak dere ved å tenke at han ikke var god nok for dere? Jeg trenger virkelig hjelp til å endre tankegang. Jeg har vært hos psykolog og han har sagt at jeg må fokusere på mine behov, men samtidig at jeg må jo være den jeg er - og jeg er dessverre en som klamrer meg fast i ting jeg ser ikke vil fungere på sikt, men jeg vil ikke bli dumpet/forlatt og da går det altfor langt før jeg klarer å gå eller klarer å innse at han faktisk ikke har de rette følelsene. Dette går jo også litt på egoet mitt: hvordan i all verden kan han tenke at jeg ikke er god nok

Gode råd, noen?

Anonymkode: 87d6f...0de

[Gjest supernova_87]

Det handler litt om å fake it until you make it. Ved å handle utifra en antagelse om at du ikke er god nok, fortsetter du å bekrefte deg selv som ikke god nok. Mens ved å handle utifra at du fortjener noe annet så vil du bekrefte deg selv som det motsatte. Ved å fortsette å tvile, fortsette å utsette deg for menn som ikke behandler deg bra så fortsetter du kun i samme leia der selvrespekten og selvfølelsen alltid vil være laber.  Og det er ikke det at du de første gangene så vil du tro på det, men etter hvert som du setter grenser og viser dine forventninger og handler som at du selv har troen på deg selv og din verdi, jo mer vil du tro på det. 

Dette handler om relasjoner til alle menneskene rundt oss. Til en viss grad lar vi oss utnytte og bruke, fordi vi ikke klarer å si fra fordi vi ikke tror vi fortjener bedre. 

Jeg kjenner meg igjen i den tanken at "men jeg er jo sånn, jeg vil finne en som liker meg sånn som det", men nå tenker jeg heller det at USIKKERHET er ikke et personlighetstrekk det er en tilstand. Og det er en tilstand jeg har brukt alt for mye av livet mitt i. Når du sier at du er en sånn person som klamrer seg fast? Er du virkelig det, og trenger du å være det? Jeg vil ikke være en sånn person som tillater å bli tråkket på og behandlet dårlig fordi jeg ikke tror bedre om meg selv. Og jeg tror egentlig verken du eller jeg eller noen ER sånn, men at det er en måte å mestre usikkerheten på. 

Jeg anbefaler deg å se TED-talken The power of vulnerability med Brené Brown. Hun sier at i bunn og grunn er det som skiller de som strever etter kjærlighet og følelsen av ekte fellesskap og de som oppnår kjærlighet og følelsen av å være god nok og fellesskap er at den sistnevnte gruppen nettopp tror på at de fortjener disse tingene. 

Kort sagt når du får lyst til å tviholde på menn for å kontrollere omstendighetene, gi slipp. Gjør det hele til en øvelse. Finn ut hva du ville tenkt en venninne du er glad i fortjente og hva hun skulle gjort og handle deretter selv om du føler sterk trang til å klamre og kontrollere. Etter hvert tror jeg at du vil føle deretter. Respekten for deg selv vil øke. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg også vil ordne og fikse et forhold som jeg ser klart at er dømt til å mislykkes.. Men jeg forklarer og forklarer både for meg selv og andre at han er sånn og han er sånn. Og så tenker jeg at det er jeg som stresser og misforstår, og at det ikke er rart at jeg ikke finner noen, ingen vil jo ha meg.

Destruktiv tankegang er dette i alle fall. Jeg vet at det er sånn, men klarer ikke å gjøre noe med det. Hvordan skal man egentlig klare det, når man har startet et forhold og blitt glad i noen som ikke føler like mye tilbake? 

 

Tror det Rainstorm sier er riktig: Det er rødt lys når du føler du må tviholde på en mann, da er nok det rette å gi slipp. For man skal ikke behøve å tviholde på kjærligheten.....

Anonymkode: 447f1...4fd

[AnonymBruker]

TS her :-) Takk for gode svar begge to. Jeg er så enig! Men hvordan jeg skal klare å snu tanke- og handlemåte i praksis aner jeg ikke. Skal se på TED-talen @Rainstorm satser på at den kan gi meg noe.

Det er så merkelig når jeg vet helt klokkeklart hva jeg bør føle og gjøre og så føler jeg og gjør stikk motsatt.

Anonymkode: 87d6f...0de

[Gjest supernova_87]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her :-) Takk for gode svar begge to. Jeg er så enig! Men hvordan jeg skal klare å snu tanke- og handlemåte i praksis aner jeg ikke. Skal se på TED-talen @Rainstorm satser på at den kan gi meg noe.

Det er så merkelig når jeg vet helt klokkeklart hva jeg bør føle og gjøre og så føler jeg og gjør stikk motsatt.

Anonymkode: 87d6f...0de

Poenget mitt er nettopp at du kan ikke bestemme hva du skal føle og tenke, så hvis du venter på at tankene skal være "riktig" før du handler på det du vet er det beste å gjøre, så vil du ikke komme så langt. Vi kan styre handlingene våre, vi kan ikke styre tankene og følelsene. Du kan ikke tvinge deg til å føle deg ferdig med en person, men du kan velge å la være å svare på meldingene hans. 

Det er jo ikke sånn at jeg tror på at jeg fortjener kjærlighet (enda), og jeg føler masse vanskelig, og jeg får et helt sånn dust behov for bekreftelse og vil bare bli hos en fyr jeg vet ikke er noe bra for meg fordi ... bekreftelse! Selv om jeg vet at jeg ikke ser for meg en fremtid med ham så vil jeg være i det fordi det er behagelig, eller noe sånt. Men behagelig er ikke det samme som å ha det bra (Don't confuse being comfortable with being happy). Men jeg tror på at jo flere ganger jeg handler som om jeg har troen på min egen verdi, og som om jeg fortjener kjærlighet og fellesskap og alt det der, så vil jeg etter hvert begynne å føle det også, og etter hvert begynne å tenke det også. Det handler om å slutte å tenke at man er nederst på prioriteringslista. Slutte å devaluere seg selv og hva man har å komme med. Bedre selvfølelsen mildt sagt. Men ikke gjennom affirmasjoner eller å skryte av seg selv, eller svada som å se seg selv i speilet og fortelle seg selv løgner man ikke tror på ("JEG ER VERDIFULL!" ) men å sette grenser og HANDLE utifra at man allerede er det. 

Når du stiller spørsmål ved hvordan du kan snu handlemåte i praksis, vel det er såre enkelt og samtidig så vanskelig, det er bare å gjøre det? Hvem er i kontroll over kroppen din? Begynn å minne deg selv på at det tross alt er DU som bestemmer. Tankene våre river oss med, og vi blir av og til passasjerer i vårt eget liv, der tankene bare styrer på og vi er liksom med på lasset nærmest ubetenksomt og ufrivillig, men ved å minne oss selv på at hey! Det er jo jeg som bestemmer, det er jo mitt liv! Så setter vi oss selv bedre i stand til å handle utifra rasjonelle, bevisste tanker, og ikke tilfeldige tanker som stadig popper inn i hodet vårt. 

[AnonymBruker]

Takk igjen @Rainstorm, du ga meg virkelig mye fornuftig å tenke på her. For å forenkle: det du beskriver som løsningen er jo akkurat det samme jeg gjør i andre situasjoner, ta noe så enkelt som å gå på trening når du ikke er motivert - du gjør det fordi du vet resultatet er bra og at det er mer fornuftig å trene enn å holde seg på sofaen

Nå blir det selvfølgelig mer komplekst når det er følelser i bildet - og ikke minst, som du nevner, det voldsomme behovet for bekreftelse. 

Veldig takknemlig for at du tar deg tid til å svare og komme med innspill, klem fra TS

Anonymkode: 87d6f...0de

[AnonymBruker]

Er det en bestemt situasjon du vil ut av nå, ts?

Anonymkode: d83a2...1cd

[AnonymBruker]

spør deg selv et enkelt spørsmål. 

hvorfor fortjener han deg? 

 

Anonymkode: 68a4d...1cf

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det en bestemt situasjon du vil ut av nå, ts?

Anonymkode: d83a2...1cd

Ja, er i denne situasjonen nå, men har vært i akkurat samme situasjon før også. Problemet er jo at jeg vil ikke ut, «jeg vil bare at han skal ville ha meg». Jeg ser at sånn kan jeg ikke tenke, jeg vet jeg fortjener en som har like sterke følelser for meg som jeg har for han, men det er så sårt og jeg føler meg avvist og ikke god nok.

 

Anonymkode: 87d6f...0de

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

spør deg selv et enkelt spørsmål. 

hvorfor fortjener han deg? 

 

Anonymkode: 68a4d...1cf

Her må du hjelpe meg litt for mitt svar er: fordi jeg er så glad i han, så snill med han, vi har det så gøy, han er så morsom og snill

Det riktige svaret vil jo være på hvilke egenskaper det er han har som gjør at han fortjener meg, men mitt svar er bare den gode følelsen jeg har når vi er sammen

Anonymkode: 87d6f...0de

[Gjest supernova_87]

Fy flate, nå måtte jeg inn her for å lese mine egne råd, for jeg klarer jo ikke å følge dem selv en gang. Det er enklere å snakke om dem i teorien enn å gjennomføre dem i praksis. Jeg vet, eller er overbevist om at å avbryte kontakten vil styrke min følelse av at jeg fortjener bedre, men likevel klarer jeg ikke, for jeg gleder meg sånn hver gang han skriver til meg! Jeg blir så inderlig glad, og får så lyst til at han skal ville ha meg sånn jeg vil ha ham. 

Det er vanskelig TS, og selv om jeg kan skrive alle de ordene fikser jeg det jo ikke i praksis jeg heller. Blæ, blæ. Hvordan få nok selvfølelse til å droppe ham!?!

[Gjest andysowhat]

Dere som klarer å droppe en ellers flott mann fordi dere ikke får ut av forholdet/datingen det som dere trenger - hvordan tenker dere? 

Hmm... skal jeg komme med mine hippe svar? ^^ 

Det er hovedsakelig to ting jeg tenker på når en person ikke oppfyller mine ønsker i et parforhold. Jeg er først og fremst kritisk til meg selv, iforhold til om dette er faktisk noe som er reelt. Altså er mine ønsker til forholdet rasjonelle, noe som er reelt av meg å kreve av en partner. Hvis det er det. Så er jeg ærlig om det. Hvorfor? Fordi jeg ikke ønsker å missbruke tiden til et annet menneske. Jeg viser den respekt ved å ikke hale ut tiden, og tar ansvar for følelsene til vedkommede. Jeg er strengt tatt ute etter å skal såre personen, jeg er ute etter å bryte kontakt, og ødelegge det forholdet vi har sammen nå. Jeg har funnet ut at denne personen ikke passer meg, og det er mitt ansvar å stå for det helvette jeg kommer til å skape i det jeg ødelegger forholdet.
Vist jeg skulle halet ut tiden med å ikke slå opp med en person på en real måte. Så kommer jeg til å mest sannsynelig få denne personen til å lide unødig. Fordi mennesker er lure sånn sett, de forstår som oftest at det er noe i gjæret. Like greit å ta det der å da, og bli ferdig med det. Ferdig snakka.

 

Noen gode råd?

Du ramser opp mange personlige problemer. Dårlig selvtillit. Dårlig selvrespekt. Takler avvisning dårlig. osv osv osv........... ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆHHHHHHHHHHHHHHHH!!!!
er min tanke til det.

ok, jeg skal fortelle deg en av mine hemmligheter. ^^ (dette er foresten fiktive problemer.) 

Jeg er deprimert, jeg er dårlig til å lage mat, jeg er dårlig til å lese, jeg er dårlig til å skrive. jeg er dårlig til å spille fotball, jeg er ofte plagsom, jeg kan være sjalu, jeg har dårlig råd osv.

Jeg er flink til å reflektere, jeg er flink til å vaske, jeg er passe modig, jeg har god viljestyrke, Jeg er god i matematikk, 

 

Dette er noen av tingene som gjør meg til et dårlig/bra menneske. Så ta noen av problemene, jeg er dårlig til å lese skrive, lage mat og spille fotball. Så tanken jeg har om disse tingene er at det er helt ok. Hvorfor? Jo, fordi alle mennesker har sine styrker og svakheter. Jeg er veldig god i matematikk. Det er en av mine talenter, og det er jobben min. Jeg trenger verken være god i fotball eller lage mat for å være til hjelp eller nytte til andre mennesker. Fordi jeg har mine ting jeg er god på og jeg hjelper andre med det jeg kan, så får andre hjelpe meg med det jeg er dårlig på. Det er jo nettopp det som er sammarbeid. Det er å annerkjenne at andre er bedre enn degselv til noe og jeg er bedre enn andre i andre ting slik at vi kan samarbeide. Liksom det er helt greit at det er mange ting jeg er elendig til å gjøre. Det har noe med å annerkjenne sine egne begrensninger å gjøre. Jeg har ikke tid til å lære meg alle ferdigheter i hele verden, så derfor velger jeg å spesialliserer jeg meg i noen få, så får noen andre hjelpe meg med resten.

Men med mer alvorlige ting som Jeg er ofte plagsom og jeg er deprimert. Så handler det mye om å ikke sammenligne meg med andre. Altså om jeg er deprimert, også skal jeg sitte å sammenligne meg med andre, og si til meg selv: "Jammen, det er meningen at jeg skal føle meg glad og lykkelig og få til skolen." Det er bare sånn. NEI! Det handler om å akseptere hvem jeg er. Akseptere at det finnes noe dårlig med megselv, også tenke til seg selv. Ja, jeg er deprimert. Liksom akseptere disse dårlige tingene med degselv, det er ikke meningen at du skal være noen andre enn degselv. 

Men jeg må fortsatt klare å leve med disse negative sidene, det holder ikke bare å akseptere de. Du må jo også nesten behandle de, altså du prøver å forbedre de litt. Måten du gjør det på er å sammenligne degselv med degselv. Altså: "Ja, jeg er deprimert. Men jeg har prøvd og klart å spasere tur sånn 60% av gangene jeg har prøvd å gå den siste måneden. Vet du hva, nå føler jeg meg faktisk litt mindre deprimert, i forhold til sist måned fordi jeg har faktisk klart å fullføre det jeg satt meg ut til å gjøre og vært i fysisk bevegelse." Det er liksom. WOW SUPER BRA! :D

Det er det det mye handler om. forstå dine egne begrensninger velg de tingene du ønsker å være god på og prøv å sammenligne deg med den du var i går overfor å sammenligne deg med alle andre rundt deg i hele verden.

 

Det er en god grunn for at jeg ikke skal sammenligne meg med verdens flinkeste matematiker feks. Han bruker faktisk 8 til 15 timer på matematikk hver dag, hvor jeg bruker bare bruker 4. Det er svært naturlig at han er bedre enn meg da. Da blir det også veldig feil av meg å sammenligne meg med noen som bruker 3 ganger så mye tid på noe enn det jeg gjør. Det samme med fotball, store grunner for at jeg er dårlig i fotball er fordi jeg er så spinkel, at det er tungt for meg å sparke ballen riktig. Men det er greit, fordi siden jeg er så spinkel, så er jeg en utrolig god løper, fordi jeg veier så lite.

 

Men men Lykke til!

Endret 12. mai 2018 av andysowhat