It`s now or never(?)

[Gjest Anonymous]

Jeg og samboeren min har lenge slitt med forholdet. Det har vært opp og ned helt siden vi ble sammen. Følelsene har svingt kraftig, og nå sitter jeg igjen med en overstrømmende følelse av likegyldighet i forhold til ham. Han er bare samboeren min, liksom. Ingen gnist, ingen forelskelse, ingen seksuell tenning overhodet.

Vi har aldri kommunisert særlig bra, men det har gått "greit nok", iallfall i perioder. Problemer har en tendens til å hope seg opp, og så blir det en kjempeoppvask kanskje 2-3 ganger pr år hvor vi snakker ut og prøver å forstå hverandre.

Men de samme problemene dukker opp gang på gang og jeg ser ingen ende på det.

Vi ble samboere i fjor, etter å ha bodd vekselvis i samme by/ulike byer. Problemene trer så mye klarere frem nå som vi bor sammen.

Vi ble foreldre for ikke lenge siden, det var ikke planlagt. Jeg har ikke noe å utsette på samboer på dette området, han er flink og kjærlig pappa.

Til høsten starter jeg med et prosjekt som gjør at vi må flytt til en annen by. Men det jeg tenker mer og mer på, er at hvis jeg skal tenke på meg selv, finner jeg meg egen leilighet da.

Jeg går på tomgang hele tiden, biter tennene sammen og holder ut for å ikke "sprekke boblen". Jeg skyr konflikter, er alltid redd for å såre. Ofrer meg for andre.

Kanskje stygt å si det, men jeg angrer litt på at vi fikk barn (ville alrdi tatt abort altså, men det var ikke rett tidspunkt på noen måte). Det gjør alt mer komplisert.

Vi har kun ett liv, og jeg vil jo ikke sløse det bort sammen med en partner som er feil for meg! Jeg vil skape et liv jeg kan trives med, og ser ikke for meg hvordan jeg skal få det til sammen med min nåværende samboer.

Det er ikke det at han ikke er et godt menneske, men vi er ikke rette for hverandre. Ingen av oss trives spesielt godt, men han er mer fornøyd enn meg. Tror jeg da. Fra min synsvinkel ser han ikke alle problemene som jeg ser. Kanskje fordi vi har litt ulike forventninger angående familielivet.

Når jeg får tingene ned på papiret, virker vel løsningen ganske åpenbar, men det er ikke så lett, dette.

Håper på noen innspill fra en fremmed synsinkel som kan gi meg noen tanker om hva fremtiden skal bringe.

Takk for at du tok deg tid til å lese!

[Gjest Anonymous]

Jeg tror nok kanskje dere hadde hatt godt av litt tid fra hverandre... Noen personligheter matcher rett og slett ikke.

Hvis det ikke var passende tidspunkt å bli foreldre på burde du vel tatt abort.... Synes jeg da. Men det er jo uansett for sent å tenke på det nå...

[Gjest Gjesta]

Har du snakket med han om dette så han vet hva slags følelser du sliter med?

Jeg har også vært i et forhold der alt var "feil" hos meg om riktig hos den andre, men jeg tok det aldri opp med han på en skikkelig måte før jeg brøt. Ser jo nå i etterkant at jeg kunne gjort det så mye mer anderledes og skånet både meg og han for mye.

Men slik ble det ikke og det angrer jeg veldig på i dag.

Mitt råd er å snakke skikkelig med han og fortell alt sånn at han vet hvor du står. Kanskje dere finner en løsning du ikke har sett selv enda.

Lykke til :dagensrose:

[Gjest happyending]

Jeg har også vært i forhold hvor jeg vet så inderlig godt at jeg absolutt ikke har rette følelser for han, men når man bor sammen er det mye vanskeligere å slå opp - særlig hvis man har barn.. Jeg syns du skal tenke på om du ville klart å leve med han til du blir gammel - og om du ville blitt tilfreds med det livet? Om svaret er nei, så vet du hva du må gjøre.. Både for deg selv og barnet ditt`s lykke =)

Håper det ordner seg