Vedvarende personlighetsforandring.

[AnonymBruker]

Idag fikk jeg vite at jeg ikke har diagnosen PTSD, som jeg har trodd jeg har hatt i over 10 år. Ifølge en psykiater og min behandler så kan ikke det jeg har klassifiseres som PTSD siden symptomene mine har vart i alt fra 20 til 10 år. Det har en diagnose som kalles "Vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser". Det er både en diagnose og en personlighetsfortyrrelse. 

Nå må det nevnes ar mine traumer startet i 9 års alder. Det begynte med grov mobbing og etterhvert som årene gikk ble jeg voldtatt flere ganger, ble utsatt for vold og grove trusler gjennom flere år, og havnet i dårlige situasjoner gang på gang. Så det er ikke bare 1 ting som har ført til denne diagnosen. 

Jeg er litt redd nå. Tenker at dette klarer jeg ikke å vinne over og spør derfor her om noen andre kan kjenne seg igjen i mine opplevelser og hvordan det går an å leve et bedre liv med denne lidelsen. Angsten min er på et så høyt nivå nå at selv om jeg tar beroligende så er det ikke alltid jeg klarer å gå på butikken engang. Og jeg er drittlei av å ha det sånn... 

På forhånd takk for innspill. 

Anonymkode: 7173d...0b9

[Gjest aell]

Har ikke lidelsen selv, men det er absolutt mulig å leve et godt liv med en personlighetsforstyrrelse, eller en vedvarende personlighetsforandring. Du må jobbe knallhardt med å håndtere de problematiske sidene av personligheten din, men det er absolutt mulig. Men nå vet jeg ikke helt hva som innebærer i denne personlighetsforandringen, har du problemer med å stole på andre? Problemer med å regulere følelser? Eller er det noe helt annet? 

Uavhengig av hva "problemene" er, så er det absolutt mulig å "endre" personligheten slik at du får bedre livskvalitet. Hadde ikke dette vært mulig så hadde du ikke fått tilbud om behandling. 

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD med dissosiativ lidelse, dette er altså vedvardende (har hatt disse diagnosene siden jeg var 9-10 år).

Eneste som har hjulpet meg er å bli trygg på meg selv, prate om alt - så input til å bli med bevisst og få innsikt i følelser, tanker og tankemønstre. Slik at jeg fortere og bedre kan hjelpe meg selv, men alt i alt er dette noe du må bli kjent med og lære deg å leve med! Det blir bedre etter tid med eksponering, og bevisstgjøring av følelser og seg selv. 

Eventuelt traumeterapi, jeg gikk i psykoterapi og tankefeltterapi, det hjalp meg også mye med bevisstgjøringer rundt situasjonene mine og meg selv. Det anbefales 

Lykke til. 

Anonymkode: ea414...38e

[AnonymBruker]

Ts her: dette er beskrivelsen på diagnosen:

Vedvarende personlighetsforandring, som har vært til stede i minst to år, og som er resultat av en katastrofal livshendelse. Hendelsen må være så ekstrem at det ikke er nødvendig å vurdere personlig sårbarhet for å forklare den dyptgående virkningen på personligheten. Lidelsen kjennetegnes ved en fiendtlig eller mistroisk holdning til verden, sosial tilbaketrekning, følelse av tomhet eller håpløshet, fremmedfølelse og kronisk følelse av å være »på tuppa« ved konstant å føle seg truet. Posttraumatisk stressforstyrrelse (F43.1) kan gå forut for denne typen personlighetsforandring.

Anonymkode: 7173d...0b9

[AnonymBruker]

Og det passer jo så jævlig at det er ingen tvil. 

Anonymkode: 7173d...0b9

[Ichiko]

Jeg stusser over at du ikke fikk PTSD-diagnosen. De senskadene du sliter med, er jo normale virkninger etter det du har opplevd.

Det finnes noe som heter kompleks PTSD(som jeg selv har), typisk ved alvorlige traumer som fører til varige skader. Symptomene kan i noen tilfeller ligne på symptomer som forbindes med en del personlighetsforstyrrelser.

I norsk helsevesen, medisinske og psykologiske fagmiljøer er det fremdeles for liten kunnskap om hva traumer kan føre til. Den vanlige holdningen er å klassifisere og diagnostisere plagene som sykdom hos pasienten, i stedet for å se det som skade med sykeliggjørende ettervirkninger.

Jeg ønsker at traumeskadde skal bli sett som det de er: normale mennesker som har fått helsen sin skadet eller ødelagt, av skadelige eller ødeleggende hendelser. Når flere fagfolk kan se dette, når dette blir et erkjent faktum, går det også an å se hva som skader mennesker slik at de blir varig preget av det; og få gjort noe for å hindre at stadig flere blir rammet.

Jeg ble skadet på et tidlig tidspunkt, og har slitt og jobbet meg gjennom mye, for det aller meste på egen hånd. Noen god oppfølging fra psykiatrien har jeg aldri fått, til tross for utallige forsøk. Jeg har vært svært dårlig i lange perioder. Mitt liv med skadene består nå for tiden i å ta én dag om gangen, og gjøre det beste jeg kan utav den. Prøve å holde fokus på det jeg får til.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Ichiko skrev:

Jeg stusser over at du ikke fikk PTSD-diagnosen. De senskadene du sliter med, er jo normale virkninger etter det du har opplevd.

Det finnes noe som heter kompleks PTSD(som jeg selv har), typisk ved alvorlige traumer som fører til varige skader. Symptomene kan i noen tilfeller ligne på symptomer som forbindes med en del personlighetsforstyrrelser.

I norsk helsevesen, medisinske og psykologiske fagmiljøer er det fremdeles for liten kunnskap om hva traumer kan føre til. Den vanlige holdningen er å klassifisere og diagnostisere plagene som sykdom hos pasienten, i stedet for å se det som skade med sykeliggjørende ettervirkninger.

Jeg ønsker at traumeskadde skal bli sett som det de er: normale mennesker som har fått helsen sin skadet eller ødelagt, av skadelige eller ødeleggende hendelser. Når flere fagfolk kan se dette, når dette blir et erkjent faktum, går det også an å se hva som skader mennesker slik at de blir varig preget av det; og få gjort noe for å hindre at stadig flere blir rammet.

Jeg ble skadet på et tidlig tidspunkt, og har slitt og jobbet meg gjennom mye, for det aller meste på egen hånd. Noen god oppfølging fra psykiatrien har jeg aldri fått, til tross for utallige forsøk. Jeg har vært svært dårlig i lange perioder. Mitt liv med skadene består nå for tiden i å ta én dag om gangen, og gjøre det beste jeg kan utav den. Prøve å holde fokus på det jeg får til.

Fikk vite idag at kompleks PTSD (som høres mer riktig ut) ikke er en egen diagnose (ennå) og at de derfor bruker denne "vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser" diagnosen for folk som slitet med PTSD problemer flere år etter traumene fant sted. Jeg fikk PTSD diagnosen "uoffisielt" for flere år siden men det var da jeg ville ha denne nedskrevet i journalen min at jeg fikk vite at det jeg har er PTSD sin jævligere storebror, som jeg liker å kalle det nå. 

Anonymkode: 7173d...0b9

[Ichiko]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Fikk vite idag at kompleks PTSD (som høres mer riktig ut) ikke er en egen diagnose (ennå) og at de derfor bruker denne "vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser" diagnosen for folk som slitet med PTSD problemer flere år etter traumene fant sted. Jeg fikk PTSD diagnosen "uoffisielt" for flere år siden men det var da jeg ville ha denne nedskrevet i journalen min at jeg fikk vite at det jeg har er PTSD sin jævligere storebror, som jeg liker å kalle det nå. 

Anonymkode: 7173d...0b9

Jeg skjønner; men synes det på en måte blir det samme om man skal kalle det "posttraumatisk stressforstyrrelse", altså PTSD; eller om man skal kalle det "vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser". I mine ører blir det "same shit, different wrapping". PTSD er også en betegnelse som også er internasjonalt godt kjent, også blant vanlige folk, og kanskje mer praktisk å bruke i hverdagen enn en hel setning. Som sagt: min mening.

Det viktige er uansett at det er klart at man snakker om skader, for det er fælt å bli omtalt som mindre begavet eller "sjuk i hue", når man sliter med skadesymptomer, som f.eks. angst. Det er helt nødvendig for at folk skal få riktig behandling, noe jeg virkelig håper at du får.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Ichiko skrev:

Jeg skjønner; men synes det på en måte blir det samme om man skal kalle det "posttraumatisk stressforstyrrelse", altså PTSD; eller om man skal kalle det "vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser". I mine ører blir det "same shit, different wrapping". PTSD er også en betegnelse som også er internasjonalt godt kjent, også blant vanlige folk, og kanskje mer praktisk å bruke i hverdagen enn en hel setning. Som sagt: min mening.

Det viktige er uansett at det er klart at man snakker om skader, for det er fælt å bli omtalt som mindre begavet eller "sjuk i hue", når man sliter med skadesymptomer, som f.eks. angst. Det er helt nødvendig for at folk skal få riktig behandling, noe jeg virkelig håper at du får.

Jeg er helt enig med deg. Same shit different wrapping. Men jeg har aldri opplevd å bli behandlet som mindre begavet eller "sjuk i hue", mitt "problem" har vært at jeg ikke fremstår som syk på noen måte nettopp fordi jeg er intelligent og har lært meg å maske symptomene mine med å fremstå som helt "normal". Jeg har blitt fortalt av flere leger og psykiatere at jeg fremstår alt for velfungerende til å ha så mye problemer. Basert på møter på alt fra 5 til 60 minutter. Har ofte tenkt i de situasjonene at de som prater til meg bare skulle visst hvordan jeg har det fra dag til dag. Men nå, etter 15 års kamp blir ting tatt på alvor i det minste. Om det innebærer en kjip diagnose så får det vare være sånn... 

Anonymkode: 7173d...0b9

[AnonymBruker]

@Ichiko jeg tror enkelte psykologer har en forkjærlighet for personlighetsforstyrrelser. Jeg har relasjonsskader men diagnosen settes til uspesifisert personlighetsforstyrrelse, en diagnose som ikke forteller hverken meg eller noen andre noen ting. 

Anonymkode: d449c...a37

[Skadeskutt]

Jeg er diagnostisert med blant annet avhengig og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg har også vært utsatt for flere traumer. Symptomene mine har jeg også hatt fra jeg var ni år, spesielt depressivitet, sosial tilbaketrukkenhet, angst og negative tankemønstre. Det var først i midten av tjueårene at sykdommene jeg har slo ut i full blomst og jeg ble særdeles ustabil og utviklet både det ene og det andre. Har vært inn og ut av sykehus siden da.  

I morgen skal jeg på brukerstyrt plass i den dager. Da er det 20 dager siden jeg ble skrevet ut av sykehus sist. Så lenge har jeg ikke klart meg hjemme uten akuttinnleggelser på 1,5 år. Har mange lange innleggelser bak meg, men også veldig mange tvangsinnleggelser hvor jeg i situasjonen har blitt tvangsinnlagt, overført til frivillig neste dag og så skrevet meg ut like fort. 

Så. Det som har hjulpet meg til å klare meg mer hjemme er det mange grunner til. Én av de er at jeg følges tett opp av kommunal psykiatritjeneste. Har vedtak på fem timer i uken. I tillegg til VOP en gang i uken. 

Det andre er at jeg etter mye behandling omsider har klart å begynne å jobbe med mine tankemønstre, oppfatning av meg selv og det å forholde seg til omverdenen. Det er krevende og jeg ble senest i går kveld overmannet av angst pga. Traumer hvor jeg måtte ta med meg voldsalarmen min og sjekke hele leiligheten for jeg var sikker på at jeg hørte at det var et nytt innbrudd. Hadde da valget mellom å sjekke ut hele leiligheten eller å ligge i senga og la angsten overmanne meg enda mer. Blir det ille nok så hører jeg støy som ikke er der og jeg kan ende opp med å utløse voldsalarmen slik at politiet kommer. Det har skjedd før og det er ikke noe særlig når en innser at det var angsten som spilte meg er puss og ikke en reell nødsituasjon. 

I alle fall. Jeg bruker mye tid på å lære meg at tanker og følelser er ikke farlig. Det er vondt og jævlig, men IKKE farlig. Jeg har flyktet fra tanker og følelser så lenge jeg kan huske. Har vært så livredd for det at jeg har utsatt meg selv for fare for å slippe unna det. Noe som ikke er rasjonelt i det hele tatt. 

Jeg forsøker å ta i mot følelsene nå. Anerkjenne de, utforske de. Over tid så har det, i tillegg til å utfordre angsten min hatt noe effekt. Og jeg øver meg på å være forebyggende vedrørende meg selv. 

Nå har jeg de ti siste dagene gradvis fått det verre og måttet jobbe hardere for å ikke bli destruktiv. Så i dag ringte jeg dps for å komme til brukerstyrt plass som et forebyggende tiltak. Kanskje noen dager med ro, strukturerte dager og folk rundt meg vil hindre eller i alle fall utsette en ny akuttinnleggelse. 

Har du pratet med dine behandlere om å få oppfølging av kommunen, evt. Få avtale om brukerstyrt plass på dps? Det er et lavterskeltilbud som er ment for å brukes når man kjenner at det begynner å gå nedover og med mål om å snu det før det blir helt krise. 

Vet ikke om noe av dette var til hjelp, men det er mine tanker om hvordan det kan hjelpe. Både hjelp til selvhjelp, oppfølging osv. 

Endret 7. mai 2018 av Skadeskutt

[Ichiko]

Kan fortelle hvordan jeg har blitt bedre av angsten, for den var på det verste så ille at jeg ikke kom meg ut av leiligheten på mange dager. Jeg kunne grine av sult etter at det ble tomt for mat i skapene, men komme meg ut for å handle? Nei.

Da jeg endelig klarte å huske alt det jævlige som var blitt gjort mot meg av andre, forsto jeg omsider hvorfor jeg alltid var bekymret og redd. I stedet for å se på meg selv som svak, forsto jeg at jeg heller var sterk, men ikke usårlig. Det gjorde noe med selvrespekten som alltid hadde vært ganske så lav. Og da jeg for ørtende gang ble utsatt for et maktovergrep av en person som i stedet skulle ha hjulpet, våknet omsider et sunt sinne: "Ikke faen om jeg finner meg i dette lenger".

Det er et par år siden, og jeg har det bedre med meg selv.

TS, jeg kjenner absolutt igjen det du forteller om å ikke bli trodd fordi du er "for velfungerende"! Det er det både jeg og andre har blitt møtt med gang på gang når vi har søkt hjelp eller bedt om forståelse. "Du er så oppegående, så du kan da ikke ha noen problemer". Omvendt: hvis du virkelig har problemer, så er du dum, mindre begavet eller "sjuk i hue".

Så lenge jeg klarte å holde plagene mine på innsiden, ble jeg betegnet som det førstnevnte: for oppegående til å ha problemer. Det var i løpet av et skikkelig sammenbrudd og tiden etter, jeg ble avvist med "sjuk i hue", og fortsatt kunne noen hevde at jeg var for oppegående. Enten eller, liksom - noe som gjør det svært vanskelig for mange å få hjelp og behandling.

17 minutter siden, AnonymBruker said:

@Ichiko jeg tror enkelte psykologer har en forkjærlighet for personlighetsforstyrrelser. Jeg har relasjonsskader men diagnosen settes til uspesifisert personlighetsforstyrrelse, en diagnose som ikke forteller hverken meg eller noen andre noen ting. 

Anonymkode: d449c...a37

Jeg er enig i det du skriver. Det er visst enklere å se på enkeltmennesker som syke, enn å se på sykdomsskapende elementer i samfunn og kultur. Der er det litt å ta fatt i.

Edit: Til alle dere som må leve med disse plagene: en kjempestor :

Endret 7. mai 2018 av Ichiko