Lar meg tråkke på av "venninna" mi

[Lille frk Tussi]

"Venninna" mi fra dette innlegget(la oss bare kalle henne S) kommer tilbake dit jeg bor neste uke. På en måte vil jeg ikke snakke med henne, men jeg har faktisk litt lyst til å møte henne også. Hun var jo så hyggelig... Det føles ut som om jeg er delt opp i to personer. En som er "dørmatte" og aldri er uenig med henne og stort sett følger henne som en trofast valp i håp om at vi kan bli ekte bestevenner. Og en som er lei av å bli behandlet som d**tt. Stort sett er det "dørmatta" som handler. Har til og med foreslått å møte henne da vi snakka sammen på msn.

Jeg vil egentlig ikke være sammen med henne lenger, men er på en måte avhengig av henne siden hun var den eneste nære vennen jeg noen gang har hatt. Hun bor nå i Danmark, så jeg ser henne nesten aldri, så derfor gleder "dørmattedelen" av meg seg til hver gang hun kommer.

Hva skal jeg gjøre?

[Gjest gjest 0]

1. Du kan fortsette å være dørmatte og møte henne og gjøre ting dere pleide å gjøre.

2. Du kan si at du ikke vil møte henne

3. Du kan møte henne og ta opp det som plager deg.

Det siste er nok det tøffeste, men det er kanskje det som løser mest for deg? Nå vet jeg ikke hvor gammel du er men du sier at du er tenåring. Ofte er slike ting veldig vanskelige å ta opp når man er i den alderen fordi den "anklagede" kan komme i forsvarsposisjon med en gang og enten finne på ting og bruke mot deg, eller lyve og smisker for at du skal tro på henne og ikke andre. Eller hun kan selvfølgelig også si sannheten!

Jeg skjønner at dette er svært vondt og sårende, men husk at mange også sier ting de egentlig ikke mener for å bli godtatt eller virke kule. Jeg vet ikke om du er en av de "kule" eller ikke, eller om hun er det, men jeg husker iallefall at da jeg var yngre løy man ofte om hva man syntes om folk for å bli godtatt av andre. Det er ikke få ganger jeg sa stygge ting om venninner jeg likte godt og var glad i bare for å bli godtatt av de "kule" jentene.

Det er så dumt at slike ting skal kunne ødelegge et godt vennskap. Tenk etter om det bare var du som kontaktet henne, eller om det var gjensidig. Var hun like ivrig etter å finne på noe da hun bodde der du bor nå? Har hun sagt noe om å møtes når hun kommer hjem en tur? Det er mange slike ting som kan fortelle deg litt om hva hun egentlig mener.

Det er mulig jeg er helt på viddene her men jeg vet desverre ikke så mye om det å være tenåring i dag :oops:

Håper det ordner seg!

Pam

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært dørmatte i ganske mange år.

Ei jeg gikk på barneskolen sammen med... var den aktive i mobbinga av meg på slutten av barneskoletida. Jeg brøt totalt med henne i midten av 6. klasse (som på den tiden var siste år i barneskolen) og vi kom i hver vår klasse på ungdommskolen. Jeg hadde null kontakt medhenne på et år... men hva gjør man når man er ensom da? de jentene jeg hadde vært litt sammen med dette året gled mer og mer vekk, gjorde narr av meg eller bare unngikk meg. Så jeg begynte å være sammen med henne likevel, men en ting husket jeg dypt inne i meg, løftet jeg ga meg selv 11 år gammel: Jeg skulle ALDRI stole på henne mer.

Vi var mer og mer sammen i løpet av ungdommskolen, og jeg følte jo at hun dro meg nedover, men jeg... ja jeg var der likevel. Hun er av typen som føler seg selv bedre ved å tråkke meg lenger ned. Rakke ned på mine prøveresultater slik at hun kunne føle at hun hadde gjort det bedre. På mine vaner, mine klær, min familie, ja, alt.

Jeg valgte en annen vgs enn henne, men helt unna henne kom jeg kke, hennes mor arbeidet der jeg gikk på skole, men jeg hadde henne som lærer bare ett fag, det gikk greit det. Uansett, kontakten bestod, sporadisk, også i løpet av disse årene. Men, på vgs klarte jeg å overvinne den skepsisen jeg hadde til jenter generelt, i løpet av det andre året der fikk jeg faktsik et par venninner som jeg kunne snakke litt med (selv om jeg aldri kom så langt at jeg innrømmet hvem jeg var forelska i. Jeg hadde "lært" nok av min venninne, samt hun jeg hang sammen med det året jeg brøt kontakten, til å vite at slikt kan man ikke fortlele jenter, de bruker det mot deg...)

Men etter vgs skulle vi studere, og tror du ikke denne jenta som ikke hadde direkte interesse for det jeg skulle studere likevel bestemte eg for at det hadde hun interesse for... og søkte (og selvsagt kom inn på, ingen av oss hadde problemer med karakterene) samme studie som meg.

Meg med null selvtillig, og kjente ingen andre... Joda, vi ble å henge sammen. Hun rakket ned på mine lesevaner, og var selvsagt sååååå mye bedre selv. Men hun kunne ikke si så innmari mye, for jeg fikk ikke dårligere karakterer enn henne. Det gikk til det nivå at hennes far stoppet mine foreldre på butikken hjemme for å fortelle dem at de måtte ta en alvorsprat med meg, jeg satt jo aldri på lesesalen!!! Pappa svarte bestemt at jeg var 19 år og voksen nok til selv å bestemme hvor og hvordan jeg ville lese, men det gikk ikke helt inn hos denne mannen som selv detaljstyrte sin datters liv, halve landet unna. Likevel hevdet jo hun for meg at mama KONTROLLERTE meg når hun ringte meg et par ganger i uka "sjekka hvor jeg var", mens hun aldri ble oppringt. Hun ringte hjme hver dag da. For jeg snakka jo ikke nok med mamma som bare snakka et par ganger i uka...

Vi traff andre folk på studiet, men holdt sammen likevel. Ei av de andre jentene sa til meg en gang vi var alene at "hun er egetlig ikke noe snill mot deg", og det hadde hun helt rett i. Men min venninne stikker med smertefulle stikk når andre er der også, og vet hun sårer, men smiler og sier til de andre at dette er vår interne humor som de ikke skjønner fordi vi har kjent hverandre siden vi var 7...

Det tok ikke slutt dette forholdet før jeg var ca 23 år. Da endte vi endelig opp i hver vår by. Men jeg holdt løftet om å aldri stole på henne. På den måten kom jeg meg gjennom det. Men jeg anbefaler det ikke for noen.

Å leve som "dørmatte" gjør ikke akkurat godt for selvtilliten. Min samboer har gjort mye godt for min selvtillit (Hmm, at jeg kunne TENKE på å få meg kjæreste før jeg var ferdig utdanna, hun ville ALDRI binde seg slik, hun skulle være fri til å flytte dit hun ville, jobbe eller studere med det hun ville, der hun ville... (oversatt: der hennes far vil)) Men fortsatt er det langt å gå før jeg helt og fullt kan tro på at jeg er like mye verd som alle andre...

Jeg anbefaler deg ikke å leve som dørmatte. Ta avstand fra dette forholdet, eller snakk med henne om hvordan du føler det. Finn noen andre du kan søke støtte hos om du har muligheten. for det er ikke lett å konfrontere noen med dette, ei heller å holde seg unna.

Men på lang sikt er det ikke lett å leve som dørmatte for noen som ikke respekterer deg heller.