Er så lei meg...

[AnonymBruker]

Er i midten av 30 årene, og flyttet ut og har klart meg siden jeg var 17-18 år.

Aldri fått økonomisk hjelp, aldri blitt lyttet til, har vokst opp i urolig hjem med vold. 

Idag bor jeg med verdens beste mann, men føler jeg så ensom og sliter med selvfølelsen.

Anonymkode: af24c...cfb

[AnonymBruker]

Skulle stå «føler meg så ensom». 

 

Måtte bare lufte det her inne! 

Om noen har noen erfaringer rundt dette, tas det gjerne i mot :-)

Anonymkode: af24c...cfb

[AnonymBruker]

Livet er ikke for en pyse, kjære venne!.. Du er bare midten av 30 årene... jeg skulle ha gitt alt for å gå tilbake til din alder... du har hele livet foran deg! Du har gjort utrolig bra så langt!

Anonymkode: 75543...fd6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Livet er ikke for en pyse, kjære venne!.. Du er bare midten av 30 årene... jeg skulle ha gitt alt for å gå tilbake til din alder... du har hele livet foran deg! Du har gjort utrolig bra så langt!

Anonymkode: 75543...fd6

Virkelig? Utrolig bra, altså...? Jojo.

Anonymkode: 31afe...9d8

[Carrot]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Livet er ikke for en pyse, kjære venne!.. Du er bare midten av 30 årene... jeg skulle ha gitt alt for å gå tilbake til din alder... du har hele livet foran deg! Du har gjort utrolig bra så langt!

Anonymkode: 75543...fd6

Teit svar egentlig det der TS så kanskje bedre å ignorere det.. 

Hvorfor føler du deg ensom? Er du mye alene eller er det at du føler du ikke kan snakke med samboeren din om ting som du tenker på? Eller er det i forhold til at samboeren har et godt forhold til sin familie som forsterker forholdet du mangler til dine egne? 

Klarer du å gi litt mer input for å gjøre det lettere å komme med konstruktive svar? 

*klem*

[SoWhat?]

Men du har mannen din da. Det er ikke alle som har det vet du.

Men å vokse opp i et hjem med vold, det setter nok sine spor. Uff! 

Er mannen din en som lytter til deg da? 

[SoWhat?]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virkelig? Utrolig bra, altså...? Jojo.

Anonymkode: 31afe...9d8

Brukeren mente svaret godt! Ikke høgg ned så fort.

[AnonymBruker]

Ja jeg er heldig som har en fantastisk mann. 

Men dette gjelder mer familien jeg kommer fra. Hadde det bare vært en bestemor eller en tante som «så» meg litt eller som bare ville spurt meg hvordan jeg har hatt det opp igjennom. 

Føler meg bare litt usynlig til tider...

Anonymkode: af24c...cfb

[AnonymBruker]

Det er nok oppveksten din som innhenter deg innimellom. Skjønner godt at du føler deg ensom hvis du ikke føler at du ‘har noen’ utenom din mann. Alle trenger å føle at familien bryr seg, selv om man er voksen.

Klem

Anonymkode: e5339...cbd

[AnonymBruker]

Meg og mannen har vært sammen siden jeg var 18 år, og vi har barn sammen.  Har all grunn til å være lykkelig, og har vell vært det mer eller mindre hittil. Det er først det siste året som ting har kommet opp igjen, og det er fryktelig mange følelser og vanskelig til tider. 

Trodde liksom jeg hadde klart å bearbeidet dette for lenge siden...

Har absolutt ingen behov for å ta det opp, men så er det alle følelsene/vanskelige tanker som dukker opp.

Anonymkode: af24c...cfb

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er i midten av 30 årene, og flyttet ut og har klart meg siden jeg var 17-18 år.

Aldri fått økonomisk hjelp, aldri blitt lyttet til, har vokst opp i urolig hjem med vold. 

Idag bor jeg med verdens beste mann, men føler jeg så ensom og sliter med selvfølelsen.

Anonymkode: af24c...cfb

Har du ikke annen familie som du kan ta kontakt med? 

Søsken? Besteforeldre? 

Anonymkode: 627fd...d35

[AnonymBruker]

Det verste du kan gjøre for fremtiden din, er å sette deg ned og synes synd på deg selv

Anonymkode: bdd68...b80

[AnonymBruker]

Skulle sagt med en gang dette her. 

Jeg er i veldig luik situasjon. Har verdens beste mann. Vokst opp med vold og alt mulig vondt. 

Jeg er i lik alder som deg. Prøvde å glemme. Fikk det til og. Men så kom det igjen og følte meg ensom. 

Det som skjedde var at jeg gikk å fikk hjelp for dette. Psykolog altså. Jeg er på bedringens vei. Trodde det hjalp å pakke det vekk. Ikke at jeg trenger å snakke om det som har skjedd men å jobbe med de tingene, følelsene som er der nå pga fortid. 

Anonymkode: 627fd...d35

[AnonymBruker]

Jeg har søsken, men de lener seg på meg. (Eller har gjort) tanter og besteforeldre klarer jeg ikke prate med, det er liksom ikke rom for / eller forståelse for slikt.

Anonymkode: af24c...cfb

[Carrot]

Arv og miljø vil ofte dukke opp jo eldre man blir, spesielt om man selv har vært til støtte for andre som har opplevd samme som en selv ref søsken. At man ikke kan snakke om det vonde er i enkelte familier, miljøer og situasjoner med på å forsterke problematikken når man bearbeider igjen og igjen - jeg tror det er mange som har opplevd det samme TS så du er garantert ikke alene selv om det føles ensomt å stri med fortiden når man tror man har lagt den bak seg. 

*klem*

[AnonymBruker]

Ensomhetsfølelsen er ikke nødvendigvis "reell". Altså det at man kan ha folk rundt seg, men likevel føle seg ensom. Og det er faktisk den verste formen for ensomhet. Jeg har slitt med den siden jeg var 12. Nå er jeg i slutten av 30-årene. Jeg husker til og med første gangen følelsen dukket opp. Jeg har familie, og en stor slekt jeg ikke har kontakt med. Jeg har mann og barn, men likevel så ligger den der. Jeg har aldri følt at jeg passer inn noe sted, og aldri følt meg likt av noen. Ble ordentlig sviktet i barndommen av pappa, og delvis av mamma når jeg trengte de som mest. Og sånt setter spor. Jeg har stor tro på å jobbe seg gjennom de vonde tingene man har opplevd. Og det er jo tydelig at barndommen din har vært vond og er tung å bære. Kanskje du hadde trengt noen timer hos en profesjonell for å få jobbet deg gjennom det, satt det litt i system og sett på hvordan du kan endre følelsene det gir deg. 

Anonymkode: 5170a...287