Ensomhet ... See who is talking? :-)

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg leste noe innlegg om ensomhet.. Takk til dem som setter lys på noe som er veldig viktig og relevant for mange mennesker i Norge,  samtidig er det litt tabu eller flau å snakke om ensomhet. Jeg kan bare snakke fra min egen erfaring.  (Norsk er ikke mitt morsmål).  

 

Kort av meg selv:  kvinne fra såkalt u-land, 7 år universitet utdanning, har fast jobb, grei lønn (900,000 kr/år), reiser verden rundt  med jobben.  Gift med norsk mann, (vi traff på universitet da vi begge to var fattige studenter), vi eier to bolig i best vestkant i Oslo. Jeg beskriver meg selv som omgjengelig, sjenerøs, meget oppgående, er ambisiøs, og loja. Etter 25 år i Norge, hvor mange etniske norskvenner/venninner har jeg som omgås med meg privat? NULL.  Utallige mange ganger har jeg tatt Initiative for å etablere vennskap med norsk nabo, norsk kollega, det er ALTID jeg som inviterer, det er alltid jeg som sender SMS eller epost for å oppretthold kontakt.  Det er alltid jeg som åpner hjerte mitt og deler mitt liv, mine gleder og sorg.  Når vi møtes, er det veldig hyggelig.  Men å invitere meg til  noe aktivitet av sin egen Initiative er så sjelden at det er nærmest like null.  I løpet av 25 år, har jeg blitt invitert til ETT bursdagsselskap av en kollega som fylt 50.  Etter en stund, når andre tar aldri initiativa, da slutter jeg å ta kontakt. Jeg tar det som et hint at jeg er ikke viktig nok for dem.  Jeg har min stolthet.

 

Hadde jeg ikke hadde en mann og barn, jeg kan ikke forstille meg hvordan livet hadde vært for meg i Norge. Jeg begynner å tenke på  min alderdom i Norge.... det skremmer meg...

 

Dere norske dame her, er det noen som kan gi meg litt råd,  hvordan  børjeg  forholde meg til det? Etter 25 år, et det naturlig for meg å bli norsk statsborg. Nå har jeg seriøst vurdert å få tilbake mitt opprinnelig statsborgskap. Jeg dro til ambassaden og undersøkte om det. Jeg er glad i Norge, jeg elsker bunad og pinnekjøtt.  Den første gangen jeg hadde på meg bunad, gikk jeg en ekstra runde i nabolaget i 17.mai, så uendelig stolt! Her i Norge snakker mye om integrering, en innvandre kvinner som meg føler meg allikevel ikke integrert.... Er det litt rart og eller interessant ?? J  

Anonymkode: b84ed...eb0

[AnonymBruker]

hmmm...

Anonymkode: b84ed...eb0

[AnonymBruker]

Mange er veldig flinke til å snakke om høy moral i jul... I hverdagen har man bare seg selv å tenke på...

Anonymkode: b84ed...eb0

[Carrot]

Jeg er også innflytter til Norge selv om alle tror jeg er norsk når de treffer meg og jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. Nordmenn ser annerledes på deg når de skjønner at du ikke er norsk - jeg har lært meg at det ikke er fordi de vil det noe negativt, de er bare slik, litt reservert på en måte. Det handler om familie først for mange, venner de har "Kjent hele livet" og til sist bekjente på en måte mens jeg er mer inkluderende i at alle er velkommen, ingen står alene. 

Personlig har jeg klart å lage meg et nettverk av egne venner også, ikke bare mannens siden vi begge har familie langt unna der vi bor men det krever for begge at vi byr på oss selv i langt større grad enn de som er "født og oppvokst her" om dere skjønner. Det er mindre slingringsmonn for meg enn for naboen som "alltid har bodd her" i forhold til naboskap, vennskap osv. 

Men det plager meg ikke, jeg bare erkjenner at det er slik og ser at det er mitt ansvar å skaffe meg ett nettverk for egen del.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

 

Jeg leste noe innlegg om ensomhet.. Takk til dem som setter lys på noe som er veldig viktig og relevant for mange mennesker i Norge,  samtidig er det litt tabu eller flau å snakke om ensomhet. Jeg kan bare snakke fra min egen erfaring.  (Norsk er ikke mitt morsmål).  

 

Kort av meg selv:  kvinne fra såkalt u-land, 7 år universitet utdanning, har fast jobb, grei lønn (900,000 kr/år), reiser verden rundt  med jobben.  Gift med norsk mann, (vi traff på universitet da vi begge to var fattige studenter), vi eier to bolig i best vestkant i Oslo. Jeg beskriver meg selv som omgjengelig, sjenerøs, meget oppgående, er ambisiøs, og loja. Etter 25 år i Norge, hvor mange etniske norskvenner/venninner har jeg som omgås med meg privat? NULL.  Utallige mange ganger har jeg tatt Initiative for å etablere vennskap med norsk nabo, norsk kollega, det er ALTID jeg som inviterer, det er alltid jeg som sender SMS eller epost for å oppretthold kontakt.  Det er alltid jeg som åpner hjerte mitt og deler mitt liv, mine gleder og sorg.  Når vi møtes, er det veldig hyggelig.  Men å invitere meg til  noe aktivitet av sin egen Initiative er så sjelden at det er nærmest like null.  I løpet av 25 år, har jeg blitt invitert til ETT bursdagsselskap av en kollega som fylt 50.  Etter en stund, når andre tar aldri initiativa, da slutter jeg å ta kontakt. Jeg tar det som et hint at jeg er ikke viktig nok for dem.  Jeg har min stolthet.

 

Hadde jeg ikke hadde en mann og barn, jeg kan ikke forstille meg hvordan livet hadde vært for meg i Norge. Jeg begynner å tenke på  min alderdom i Norge.... det skremmer meg...

 

Dere norske dame her, er det noen som kan gi meg litt råd,  hvordan  børjeg  forholde meg til det? Etter 25 år, et det naturlig for meg å bli norsk statsborg. Nå har jeg seriøst vurdert å få tilbake mitt opprinnelig statsborgskap. Jeg dro til ambassaden og undersøkte om det. Jeg er glad i Norge, jeg elsker bunad og pinnekjøtt.  Den første gangen jeg hadde på meg bunad, gikk jeg en ekstra runde i nabolaget i 17.mai, så uendelig stolt! Her i Norge snakker mye om integrering, en innvandre kvinner som meg føler meg allikevel ikke integrert.... Er det litt rart og eller interessant ?? J  

Anonymkode: b84ed...eb0

Å danne vennskap i voksen alder er vanskelig her i Norge. Er min erfaring.

Jeg er også omgjengelig, sosial, og tror jeg er hyggelig. Blir invitert i ny og ne, men har også lett for å bli ekskludert. Men folk sier jo ikke nei om jeg spør/inviterer de på ting. Men har virkelig gått all inn, lastet ned venneapper, lett på facebook etter nye bekjentskap. 

Anonymkode: 02475...c27

[himmeloghav]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

 

Jeg leste noe innlegg om ensomhet.. Takk til dem som setter lys på noe som er veldig viktig og relevant for mange mennesker i Norge,  samtidig er det litt tabu eller flau å snakke om ensomhet. Jeg kan bare snakke fra min egen erfaring.  (Norsk er ikke mitt morsmål).  

 

Kort av meg selv:  kvinne fra såkalt u-land, 7 år universitet utdanning, har fast jobb, grei lønn (900,000 kr/år), reiser verden rundt  med jobben.  Gift med norsk mann, (vi traff på universitet da vi begge to var fattige studenter), vi eier to bolig i best vestkant i Oslo. Jeg beskriver meg selv som omgjengelig, sjenerøs, meget oppgående, er ambisiøs, og loja. Etter 25 år i Norge, hvor mange etniske norskvenner/venninner har jeg som omgås med meg privat? NULL.  Utallige mange ganger har jeg tatt Initiative for å etablere vennskap med norsk nabo, norsk kollega, det er ALTID jeg som inviterer, det er alltid jeg som sender SMS eller epost for å oppretthold kontakt.  Det er alltid jeg som åpner hjerte mitt og deler mitt liv, mine gleder og sorg.  Når vi møtes, er det veldig hyggelig.  Men å invitere meg til  noe aktivitet av sin egen Initiative er så sjelden at det er nærmest like null.  I løpet av 25 år, har jeg blitt invitert til ETT bursdagsselskap av en kollega som fylt 50.  Etter en stund, når andre tar aldri initiativa, da slutter jeg å ta kontakt. Jeg tar det som et hint at jeg er ikke viktig nok for dem.  Jeg har min stolthet.

 

Hadde jeg ikke hadde en mann og barn, jeg kan ikke forstille meg hvordan livet hadde vært for meg i Norge. Jeg begynner å tenke på  min alderdom i Norge.... det skremmer meg...

 

Dere norske dame her, er det noen som kan gi meg litt råd,  hvordan  børjeg  forholde meg til det? Etter 25 år, et det naturlig for meg å bli norsk statsborg. Nå har jeg seriøst vurdert å få tilbake mitt opprinnelig statsborgskap. Jeg dro til ambassaden og undersøkte om det. Jeg er glad i Norge, jeg elsker bunad og pinnekjøtt.  Den første gangen jeg hadde på meg bunad, gikk jeg en ekstra runde i nabolaget i 17.mai, så uendelig stolt! Her i Norge snakker mye om integrering, en innvandre kvinner som meg føler meg allikevel ikke integrert.... Er det litt rart og eller interessant ?? J  

Anonymkode: b84ed...eb0

Skjønner at det er vanskelig. Jeg er selv norsk (halvt tysk) men født og oppvokst i Oslo, selv jeg synes det er vanskelig å få venner i Oslo. Men det er litt fordi jeg er ikke så glad i festing og drikking. Det et det mye av i Norge. Røde kors har noe som heter kvinnecafe som driver med inkludering av innvandrerkvinner. Kanskje det er noe for deg?  Du kan skrive personlig melding til meg hvis du vil. 

[AnonymBruker]

Mange rundt deg kanskje er misunnelige på deg, liker ikke å se at en innvandre kvinne har kommet så langt i livet i Norge? ... Nordmenn liker å føle seg litt overlegen, er ikke vi det? Vi skal ha det bedre enn de fleste fattige folk, det er vi som skal hjelpe andre som er mindre privilegerte enn oss..

Anonymkode: b84ed...eb0

[himmeloghav]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Mange rundt deg kanskje er misunnelige på deg, liker ikke å se at en innvandre kvinne har kommet så langt i livet i Norge? ... Nordmenn liker å føle seg litt overlegen, er ikke vi det? Vi skal ha det bedre enn de fleste fattige folk, det er vi som skal hjelpe andre som er mindre privilegerte enn oss..

Anonymkode: b84ed...eb0

Virkelig? Er nordmenn så smålig? 

[AnonymBruker]

Jeg kan godt svare deg, men vet ikke om jeg er typisk norsk, er nok over gjennomsnittet reservert og sær. Ihvertfall er jeg ofte avvisende mot naboer som vil bli mer enn bare gode naboer, fordi jeg er redd for å føle meg invadert. (har hatt venner til nabo, og de har kommet på døra HVER dag, og jeg trenger litt rom rundt meg.)  og er ekstra forsiktig når det er utenlandske naboer, fordi jeg jo ser at de ofte er mye mer sosiale og omgjengelige enn meg, alltid sosiale på kvelden f eks, når jeg bare vil se netflix i fred... Det er forsåvidt også litt tilfelle med utenlandske bekjentskaper ellers. De er bare litt mye, ler høyere og oftere og snakker mer så personlighetene våre krasjer.  Så det trenger ikke ha noe med deg å gjøre, men at nordmenn som folkeslag er kjedeligere, særere og vanskeligere å komme inn på..  Ikke alle er like ille som meg dog, vi kommer jo i alle utgaver vi også. 

Anonymkode: b9c44...202

[AnonymBruker]

Jeg er norsk mann i tjueårene som har mine barndomsvenner og studievenner. Det er ikke lett å få andre venner dessverre, med mindre dette er venners venner. Til og med da kan det være utfordrende, da de andre vennene ofte møtes i sammenhenger hvor det ikke er naturlig at jeg er med.

Jeg isolerte meg litt og var litt deprimert da jeg var 18-19-20. Dette har gått utover størrelsen på nettverket mitt på en permanent basis. Jeg har et mye mindre nettverk enn mange andre som jeg kan sammenligne meg med. Det går ikke å bli med nå eller senere, jeg er ute i kulden. 

Jeg synes det er kjempekjipt at det skal være så vanskelig å få venner i Norge. Det er strenge sosiale kodekser i en grad som man gjerne ikke ser i andre land. Det er mye skam knyttet opp mot å ha få venner, være ensom og så videre. 

Det er ikke lett å være utenfor fellesskapet i Norge. Jeg innbiller meg at Norge er verre på dette punktet i forhold til mange andre land, da vi er så lukkede og reserverte med mindre vi sosialiserer innad i klikkene våre.

 

Anonymkode: b53c6...524

[AnonymBruker]

Det har ingen ting å si hvor du kommer fra eller hva du har oppnådd. 

Jobber sammen med ei fra et U land. Hun blir godt likt og invitert med på forskjellig . Folk liker å tilbringe tid sammen med henne. Her i byen (ikke på jobben) har hun også møtt sin beste venninne i følge henne selv og hun er norsk. De har begge familie og feirer høytider sammen og drar på ferie sammen. 

Og det å være ny på en plass byr på utfordringer om du kommer fra et annet land eller fra en annen del av Norge. 

Det handler mest om person, at vennskap og kjemi klaffer.

Anonymkode: 2f10a...34f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange rundt deg kanskje er misunnelige på deg, liker ikke å se at en innvandre kvinne har kommet så langt i livet i Norge? ... Nordmenn liker å føle seg litt overlegen, er ikke vi det? Vi skal ha det bedre enn de fleste fattige folk, det er vi som skal hjelpe andre som er mindre privilegerte enn oss..

Anonymkode: b84ed...eb0

Dette er bare tull. Jeg tenker heller positivt om innvandrerkvinner som har gjort det godt. De har gjerne hatt større utfordringer enn meg og måttet kjempe hardere for de samme tingene. Det har jeg respekt for. Jeg tenker heller at svaret ikke nødvendigvis har med at man er innvandrer, men at det generelt er vanskelig å få nye venner i voksen alder i Norge. Bare les her inne om hvor mange som sliter med dette. De fleste har nok med seg selv. Det eneste rådet jeg kan gi er å fortsette og invitere. Så får man heller tåle noen 'nei takk'.

Anonymkode: 40ef2...c7d

[AnonymBruker]

Hei, mange takk for flere veldige reflekterte svar så langt...

 

Jeg er godt likt på jobb, det er jeg, jeg har flere gode kollega som jeg kan ha fortrolige samtale med. Jeg ble oppfordret av flere i avdelingen til å søke på en lederjobb som skal bli deres leder. Alle vennskap stopper når vi går ut av kontoret... sånn er det bare i Norge. Jobb er jobb, privat liv er privat liv. Man holder dem adskilt.

 

Jeg har god sosial sanse, dvs, jeg vet hvordan respekterer andres privatfred, det er hellig i Norge, er like hellige for meg. Jeg har gode naboer som bor ‘veg i veg’, vi tar en prat når vi rydder hagene våre, når vi har dugnad,  osv, ikke mer utover det.  Jeg hadde en norsk ‘nabo’ venninne som bor ca 200 m fra huset mitt, vi ser ikke hverandre med mindre vi avtaler å møtes.  Vennskapet vårt stoppet etter jeg inviterte henne 3 ganger i løpet av sist 3 årene, vi møtte alle de 3 gangene og hadde gøy, så hørte ikke noe mer fra henne. I løpet av 3 år har hun aldri sent meg et eneste sms av sin egen initiativ.   Det er bare et eksempel for å forklare min situasjon. Jeg er en beskjedne kvinne,  normal pen og slank, ikke mørk i hud, er mote bevist, passer godt på utseende min, verken snakker eller ler høyt, søker aldri å være sentrum i et sosialt lag.  Ja, vennskapet har ingenting med hva man har oppnådd i livet å gjøre. Grunnet til at jeg forteller litt om meg selv bare for å gi dere et konkret bilde av meg. På jobb er 99% av mine kollega etnisk norsk, og  99% av dem har en master-grad.

 

Jeg tenker litt på de innvandrerkvinnene (og menn) som har mye større kulturelt barriere enn meg, f.eks muslimske innvandrer, med knapp noe utdannelse, hvordan skal integreres? Det er viktig å legge fokus på hver enkelt innvandre har ansvar å integreres seg, tar ansvar og bidrar osv. Samtidig må vi bare aksepterer at Norge er et land med mye ensomhet. Bare se hvor mange etniske nordmenn leverer i ensomhet hver eneste dag, ikke snakke om innvandrerkvinne i Norge...

 

Ja, det er mange kode er sære norske. Jeg er i min best alder i arbeidsliv, ensomhet er enda ikke en issue for meg fordi at jeg har travel hverdag, mye jobbreise verden rundt, har barn, osv.. Å være pensjonist i Norge uten venner, det skremmer meg litt.... Håper at jeg og min mann lever lenge sammen, da sliper noen av oss å bli ensom når vi ikke har en jobb å gå til, barna flytter ut...  :-)

 

 Noen nærmest offerer livet sitt for å få et norsk statsborgskap av ulike grunnene. Jeg vil ha mitt opprinnelig statsborg tilbake, ja, allikevel kommer jeg til gå i bunad i 17 mai!  jeg har aldri hatt noe flottere drakt enn bunad i mitt liv, kan ikke vente meg å ha på meg bunad igjen.. Hadde vært så fint om jeg er invitert til flere anledninger hvor bunad er et naturlig antrekk å ha på seg. Min mann fleiper med meg om jeg kan bare snikke meg inni et selskap i bunad ...  Hans familie er ikke så veldig stor, alle 'onkel barna' hans er ferdig med dåp og konfirmasjon... ... ( 17 mai er bare 2 uke unna, hurra!!) .

 

God summer!

 

Anonymkode: b84ed...eb0

[CoolSistah]

Det er trist å høre at det skal være så vanskelig. Samtidig vet jeg at mange nordmenn sliter med det samme. Voksne innflyttere til Oslo sier at til tross for alle menneskene, er man alene. Innflyttere til mindre steder/bygder forteller om følelsen av å ikke bli akseptert - fordi man ikke er født og oppvokst der. 

På samme tid synes jeg dette er vanskelig å forstå. Jeg opplever inkluderende, åpne og gjestfrie folk både i by og bygd, og mitt inntrykk er at det er lett å få seg venner i voksen alder, enten man selv er lukket og sjenert, eller utadvendt og kontaktsøkende (Jeg har vært/er begge deler). Kanskje det har noe med settingen å gjøre? Jeg ser for meg at det kan være lettere å få venner i en studiesituasjon enn arbeidssituasjon, og at folk lettere knytter kontakter i barselgruppa enn på foreldremøter til 12-åringen. Kan det ha noe med at folk er mer åpne for nye vennskap i starten av noe (som oppstart i klatregruppa) enn i en situasjon som har vart en stund (som når man som nyansatt kommer inn i et etablert miljø)?

Hvor bor du, og hvor gammel er du, TS?

[AnonymBruker]

Vil bare si at du har mange gode tanker om dette, og akkurat slik jeg oppfatter oss nordmenn også. Dessverre. God sommer til deg også! Hilsen ensom nordmann;) 

Anonymkode: 9cff3...ce2

[AnonymBruker]

Svar til CoolSistah

Hei,

Du har rett i at det har noe med settingen å gjøre... lettere å få seg venner i studietiden enn i arbeidslivet. Jeg bor i Bærum Øst, 48 år :-)

 

Anonymkode: b84ed...eb0