Å stå "i skyggen" av søsken

[Mafoyo]

Ja, som overskriften sier. Er det noen her som opplever forholdet mellom barna sine sånn?

At for eksempel ett søsken er tydelig flinkere til en del ting, morsommere, penere, har flere venner eller er mer skoleflink enn det andre søskenet? Barn er jo selvsagt het forskjellige og unike, og alle med sine gode sider, men noen ganger kan kanskje forskjellen bli veldig stor og synlig? Slik at den ene er veldig "heldig" på en del områder og den andre ikke fullt så (Uten å være noe dårligere menneske av den grunn).

Klarer du som forelder å balansere og kompensere for det? Og er barna selv klar over det? Klarer de å takle det?

Eller har du barn som opplever som ganske "likestilt"?

Mange spørsmål her, ville vært interessant å høre erfaringer. 

[AnonymBruker]

Jeg tror dette fort kan bli selvforsterkende.

For å bruke meg selv som eksempel (dette blir en lang post):

Både min søster og jeg er begge i begynnelsen av 30 årene. Jeg har et helt vanlig liv med helt vanlig jobb (privat sektor, rundt 600K i året), og helt vanlig utdannelse (bachelor fra universitetet). Jeg er ikke misslykket eller rar på noen måte, jeg er bare helt vanlig og A4 (og fornøyd med det).

Min søster er den suksessfulle av oss. Hun har en lang og krevende utdannelse og en kul jobb (av typen som gjør at folk sier "oi så spennende!" når de får høre om det). Hun har deltatt i flere NM/EM/VM i sin sport og reist jorda rundt. Som barn var hun populær, hadde mange venninner og var veldig lett å like. Jeg var et rart lite barn som foretrakk å lese for meg selv, hadde få (om noen) venner og var nok ikke like lett å komme innpå.

Jeg har gjennom hele oppveksten og vårt voksne liv stått i skyggen til og blitt sammenlignet med min søster (dette er selvfølgelig våre foreldre ELLER min søster ALDRI vil inrømme). Jeg er ikke bitter nå, men jeg har brukt mange år på å forsone meg med at jeg aldri vil bli noe mer enn en god nummer to.

Nå må det sies at min søster alltid har vært smart og flink i sporten sin. Så forutsettningen for å bli god lå der fra før av. Mine foreldre har støttet henne gjennom alt av skolegang og fritidsaktiviteter og deres tilstedeværelse og bidrag gjennom barndom, ungdom og tidlig voksenlivet har utvilsomt vært avgjørende for hennes suksess. Og her ligger det jeg mener er problemet. Min søster fikk så mye hjelp til å bli best både på skole og i idrett, at det rett og slett ikke var mer tid/penger/energi til meg.

Og det er dette jeg mener med at slike ting fort kan bli selvforsterkende. For min søster var i utgangspunktet mer skoleflink enn meg, og min søster var i utgangspunktet flinkere i sport enn meg. Men avstanden mellom hvor flink hun var og hvor flink jeg var ble nok unaturlig stor, fordi hun hele tiden fikk hjelp til å strekke seg, mens jeg ikke fikk noe.

Mine foreldre betalte for hennes sport i dyre dommer, kjørte henne landet rundt, var med på stevner hver helg og flere treninger i uken. Jeg kunne til nøds få være med på én idrett, så lenge den ikke hadde dugnad, krevde foreldredeltagelse og at jeg ikke trengte å bli kjørt eller få noen oppfølging på noen måte. Jeg deltok i litt forskjellig, men det ble aldri noe av. Det var pinling å være "den rare ungen" som ingen hadde sett foreldrene til, og med en gang jeg kom litt opp i nivåene måtte jeg trekke meg for da krevdes det mer foreldredeltagelse. Jeg husker jeg selv måtte møte på foreldredugnad på vegne av mine foreldre. Jeg måtte forøvrig delta i noen foreldremøter på skolen også, fordi våre foreldre var opptatt med min søster.

Skolemessig måtte jeg klare meg selv. Søsteren min hoppet over et klassetrinn, så for å "bevise" at hun var god nok brukte foreldrene mine mye tid, krefter og penger på at hun skulle ha 6 i snitt. I tillegg er min søster veldig god i realfag slik mine foreldre er, mens min styrke ligger i språkfag, som mine foreldre mener er "mindre viktig". Det er faktisk godt mulig at våre foreldre anså meg som mindre skoleflink enn det jeg var, fordi jeg var flink i fag de anså som "tull".

Og igjen, jeg vil understreke at min søster alltid har vært mer skoleflink (i hvertfall i "de riktige fagene") og bedre i organisert idrett enn meg. Men jeg mener at våre foreldre, ved å satse alle kortene på henne, skapte et unødvendig stort skille mellom oss. De ga henne alle muligheter til å bli den beste versjonen av seg selv. Men de offret samtidig min skjangse til å blomstre. Samtidig fikk de vann på mølla. De fikk jo gang på gang bevist at A er den flinke/smarte/sporty, mens B ikke er det. Og jeg følte meg utstøtt i familien, jeg hadde få venner, deltok ikke i fritidsaktiviteter og ble nok bare "rarere og rarere" og forsvant ned i bøkene mine. Som igjen bare bekreftet at A er er den livlige, morsomme, populære jenta; B er innesluttet og rar.

Anonymkode: 507fd...b1d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en mamma som kompenserer for at yngstedatteren er mer utadvent og "flink". Den eldste får derfor ekstremt mye oppmerksomhet og skryt. Hun er nå 10 år og veldig bortskjemt og grinete. Mitt barn og jeg var med venninnen min og hennes to barn til byen en dag. Eldstemann fikk velge ALT vi skulle gjøre og når. Hun var f.eks. ikke sulten, så vi utsatte kafébesøk i to timer. Alle andre var klar for å gå dit direkte. Da vi kom inn bestemte barnet at ingen fikk ta forrett eller dessert, for dette skulle gå fort.  Yngstemann er ikke slik. 

Anonymkode: f31eb...f9f

[AnonymBruker]

Sånn vil det nok være i en del tilfeller, i mer eller mindre påfallende grad. Ofte er det nok mer slik at A har disse styrkene og svakhetene og B har noen andre styrker og svakheter, men noen ganger blir det veldig skjevt fordelt. Verden er urettferdig, noen barn kommer til verden og mestrer "alt", mens søsken ikke utmerker seg på noe vis.

Så ja, det skjer jo. Men normalt oppegående foreldre bør kunne se dette og passe på å ikke forsterke trenden. Og heller ikke falle i "stakkars deg"-fella overfor søsken som ikke er like "flinke" (i mangel av bedre ord).

Som en hovedregel tror jeg vi foreldre med fordel kan legge hovedfokus andre steder enn prestasjoner. Selvsagt er det artig med barn som gjør det bra, og man bør oppmuntre til innsats når du ser at barna har anlegg for noe. Men det er så mye annet i livet som betyr langt mer, og det er det vår jobb å fortelle dem. En ting er at søsken kan føle seg oversett dersom all fokus blir på det flinke barnet, en annen ting er at ting skjer i livet. Den supertalentfulle fotballspilleren får en skade. Superstudenten blir utbrent. Ballerinaen kom bare nesten med på talentuttaket og sliter med motivasjonen i etterkant. Jeg tror det er ekstremt viktig at vi foreldre er tydelig på at ens største verdi som person ikke ligger i at man gjør det bra, men at man ER bra.

Anonymkode: 4dcc1...f98

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Mine foreldre betalte for hennes sport i dyre dommer, kjørte henne landet rundt, var med på stevner hver helg og flere treninger i uken. Jeg kunne til nøds få være med på én idrett, så lenge den ikke hadde dugnad, krevde foreldredeltagelse og at jeg ikke trengte å bli kjørt eller få noen oppfølging på noen måte. Jeg deltok i litt forskjellig, men det ble aldri noe av. Det var pinling å være "den rare ungen" som ingen hadde sett foreldrene til, og med en gang jeg kom litt opp i nivåene måtte jeg trekke meg for da krevdes det mer foreldredeltagelse. Jeg husker jeg selv måtte møte på foreldredugnad på vegne av mine foreldre. Jeg måtte forøvrig delta i noen foreldremøter på skolen også, fordi våre foreldre var opptatt med min søster.

Anonymkode: 507fd...b1d

Dette er sånn foreldreoppførsel som jeg ikke kan forstå.

Ofte er slike situasjoner preget av følelser og subjektiv oppfattelse ("Dere synes ikke noe om meg, dere bryr dere bare om A!" "Nei men vennen min, sånn er det jo ikke!"... og begge mener de har rett), men dette er jo beinharde, konkrete eksempler på at foreldre faktisk prioriterer den ene på bekostning av noen andre. Jeg synes det er særdeles ugreit. Har du en landsagsspire i langrenn og en som spiller sur fløyte i det lokale skolekorpset, så deler du tid, penger og ressurser likt. Makan.

Anonymkode: 4dcc1...f98

[AnonymBruker]

I samboers familie drev alle med musikk, begge brødrene var kjempe flinke til å synge og gode på instrumenter. Samboer rakk aldri opp til deres nivå så han snudde og fant noe eget å drive med. Junior landslaget ble det på han i denne idretten. Han gjorde det kjempe bra og hadde noe eget som ikke søsknene kunne. Da ble det jo slik at en av foreldrene måtte følge opp to og en måtte følge opp den siste. Alle fikk drive med sin idrett eller hobby, det ble jo ekstra jobb på foreldrene, men ingen gjorde forskjell 

Anonymkode: 0821e...562

[AnonymBruker]

Mine barn ser jeg har ulikheter seg imellom, selvsagt, men vi behandler dem likt. Den ene er mer skoleflink enn den andre, men begge får hjelp med lekser og oppmuntring om å gjøre sitt beste.

Foreløpig ser ikke barna det selv så godt, men pga yngste er større/mer motorisk sterk/skoleflink, så er det en reell risiko for at eldste blir "tatt igjen" på flere områder. Vi snakker derfor allerede nå om at barn er forskjellige og det er greit. Det kan hende lillebror blir høyest til slutt, eller storebror, det vet vi ikke. Selv om de er søsken så er de hver sin person. Så får vi se hvordan dette går.

Kjenner en familie med tvillinger, og der ble det ekstra synlig når en var flinkere enn andre på noe. De syntes det var utfordrende å heie på at den ene fikk til, når den andre sto rett ved siden av og ikke fikk til. De måtte dempe begeistringen litt av hensyn til andre.

Anonymkode: d3843...8cd

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mine foreldre betalte for hennes sport i dyre dommer, kjørte henne landet rundt, var med på stevner hver helg og flere treninger i uken. Jeg kunne til nøds få være med på én idrett, så lenge den ikke hadde dugnad, krevde foreldredeltagelse og at jeg ikke trengte å bli kjørt eller få noen oppfølging på noen måte. Jeg deltok i litt forskjellig, men det ble aldri noe av. Det var pinling å være "den rare ungen" som ingen hadde sett foreldrene til, og med en gang jeg kom litt opp i nivåene måtte jeg trekke meg for da krevdes det mer foreldredeltagelse. Jeg husker jeg selv måtte møte på foreldredugnad på vegne av mine foreldre. Jeg måtte forøvrig delta i noen foreldremøter på skolen også, fordi våre foreldre var opptatt med min søster.

Jeg fatter ikke at det går an å forskjellsbehandle på den måten. Gjennom en hel oppvekst. Du sier at din søster og foreldre aldri vil innrømme at oppmerksomheten ble så skjevt fordelt mellom dere. Har du tatt opp temaet direkte?

Synes det er imponerende at du har klart å forsone deg med at det er slik det ble. Men du har kanskje ikke hatt noe valg for å klare å leve et godt liv selv.

Klem til deg!

Anonymkode: ea17b...98f

[Tibbie]

Er det lov til å komme med en liten digresjon?

Jeg er bare litt nysgjerrig på hvorfor du valgte å skrive "ett" først, også "et" etterpå?
 

- Hilsen språknerd som er litt nysgjerrig på hvordan folk tenker når de velger ordene sine  

[AnonymBruker]

Noen ganger kan ting bli skjevt mellom søsken uten at foreldre gjør noe helt konkret feil for at dett skal bli sånn. Men at man i ettertid ser at ting ble galt og at man i noen grad som forelder kunne gjort mer for å balansere ut.

Jeg og mitt søsken vokste opp i samme hjem. Vi er halvsøsken, jeg er eldst, og det er mine foreldre som er skilt. Vi har da vokst opp med felles mor, men mitt søskens far er min stefar.

Jeg reiste jevnlig på besøk til min far. Noe jeg selv ikke ønsket, jeg ville helst være hjemme. Jeg trivdes ikke hos min far og han har har aldri klart å forholde seg normalt til min mor, noe som var vondt for meg. Jeg var jo glad i min mor. Mitt søsken vokste opp i vårt felles hjem, med begge foreldre stabilt til stede.

Vi har en arvelig lidelse i vår felles slekt. Jeg har arvet dette, men mitt søsken har ikke blitt rammet.

I tillegg har jeg alltid vært den som har stilt høyest krav til meg selv, vært en "sliter", mens mitt søsken har en mer bedagelig personlighet. Har alltid klart seg fint, men tatt livet mer med ro. Jeg er nok den som utad har virket mest ressurssterk og fått til ting som "henger høyt". Jeg har gjort spennende ting jeg ikke ville vært foruten. Likevel er det nok mitt søsken som har hatt det best i livet og opplevd minst belastninger og motstand.

Mye av dette er jo "bare sånn livet er". Noen har mer flaks enn andre. Likevel kunne nok mine foreldre vært mer bevisst på at vi hadde ulike utgangspunkt for å ha det godt i livet. Selv ville jeg nok tjent på en anerkjennelse av dette. Jeg er glad i mitt søsken, men synes av og til det er vanskelig å forholde meg hen fordi hens liv ble så mye lettere. Samtidig ønsker jeg mitt søsken alt godt og gjør det jeg kan for ikke å gå inn i offerrollen.

Satt i perspektiv finnes det selvsagt familier der et søsken blir rammet av alvorlige ting enn meg, hvor andre søsken går fri.

Anonymkode: ea17b...98f

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Tibbie skrev:

Er det lov til å komme med en liten digresjon?

Jeg er bare litt nysgjerrig på hvorfor du valgte å skrive "ett" først, også "et" etterpå?
 

- Hilsen språknerd som er litt nysgjerrig på hvordan folk tenker når de velger ordene sine  

Sikter du til meg som skrev det siste innlegget før din kommentar? Jeg er glad i språk selv, men surrer litt med ett og et når jeg skriver fort. Kan jo egentlig forskjellen, er bare ikke alltid like skjerpet/nøye.

Anonymkode: ea17b...98f

[Tibbie]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sikter du til meg som skrev det siste innlegget før din kommentar? Jeg er glad i språk selv, men surrer litt med ett og et når jeg skriver fort. Kan jo egentlig forskjellen, er bare ikke alltid like skjerpet/nøye.

Anonymkode: ea17b...98f

Nei, jeg tenkte på tittelen i tråden.

"Ett søsken som står i "skyggen" av et eller flere andre søsken"

Det hadde vært riktig om hun byttet om på de ordene, så jeg er bare litt nysgjerrig på hvorfor hun valgte det som hun gjorde. Er det at folk ikke forstår betydningen, at folk misforstår den, eller at man kanskje tror at det betyr det samme? Og om det siste stemmer, hvorfor ikke bruke samme ordet hele veien?

Jeg vet at mange sliter når det kommer til norsk rettskriving, og spesielt når det kommer til et/ett, så jeg er bare litt nysgjerrig på årsaken til det  

 

(Du brukte ordet riktig, forresten )

Endret 6. mai 2018 av Tibbie

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger kan ting bli skjevt mellom søsken uten at foreldre gjør noe helt konkret feil for at dett skal bli sånn. Men at man i ettertid ser at ting ble galt og at man i noen grad som forelder kunne gjort mer for å balansere ut.

Jeg og mitt søsken vokste opp i samme hjem. Vi er halvsøsken, jeg er eldst, og det er mine foreldre som er skilt. Vi har da vokst opp med felles mor, men mitt søskens far er min stefar.

Jeg reiste jevnlig på besøk til min far. Noe jeg selv ikke ønsket, jeg ville helst være hjemme. Jeg trivdes ikke hos min far og han har har aldri klart å forholde seg normalt til min mor, noe som var vondt for meg. Jeg var jo glad i min mor. Mitt søsken vokste opp i vårt felles hjem, med begge foreldre stabilt til stede.

Vi har en arvelig lidelse i vår felles slekt. Jeg har arvet dette, men mitt søsken har ikke blitt rammet.

I tillegg har jeg alltid vært den som har stilt høyest krav til meg selv, vært en "sliter", mens mitt søsken har en mer bedagelig personlighet. Har alltid klart seg fint, men tatt livet mer med ro. Jeg er nok den som utad har virket mest ressurssterk og fått til ting som "henger høyt". Jeg har gjort spennende ting jeg ikke ville vært foruten. Likevel er det nok mitt søsken som har hatt det best i livet og opplevd minst belastninger og motstand.

Mye av dette er jo "bare sånn livet er". Noen har mer flaks enn andre. Likevel kunne nok mine foreldre vært mer bevisst på at vi hadde ulike utgangspunkt for å ha det godt i livet. Selv ville jeg nok tjent på en anerkjennelse av dette. Jeg er glad i mitt søsken, men synes av og til det er vanskelig å forholde meg hen fordi hens liv ble så mye lettere. Samtidig ønsker jeg mitt søsken alt godt og gjør det jeg kan for ikke å gå inn i offerrollen.

Satt i perspektiv finnes det selvsagt familier der et søsken blir rammet av alvorlige ting enn meg, hvor andre søsken går fri.

Anonymkode: ea17b...98f

Jeg skrev innlegget over. Ser nå at den erfaringen jeg deler kanskje ikke handler om at jeg har stått "i skyggen" av mitt søsken. For det har jeg nok ikke. Tvert imot, så er det kanskje mitt søsken som har følt at jeg har vært den flinkeste og fått til mest. Poenget mitt var at ting er likevel ikke alltid helt som det ser ut som. Den som er "mest synlig" kan på andre vis ha hatt det mer utfordrende enn det søskenet som har holdt en "lavere profil".

Anonymkode: ea17b...98f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Tibbie skrev:

Nei, jeg tenkte på tittelen i tråden.

"Ett søsken som står i "skyggen" av et eller flere andre søsken"

Det hadde vært riktig om hun byttet om på de ordene, så jeg er bare litt nysgjerrig på hvorfor hun valgte det som hun gjorde. Er det at folk ikke forstår betydningen, at folk misforstår den, eller at man kanskje tror at det betyr det samme? Og om det siste stemmer, hvorfor ikke bruke samme ordet hele veien?

Jeg vet at mange sliter når det kommer til norsk rettskriving, og spesielt når det kommer til et/ett, så jeg er bare litt nysgjerrig på årsaken til det  

 

(Du brukte ordet riktig, forresten )

Hehe. Grunnen til at folk roter litt med et og ett er nok en kombinasjon av de årsakene du ramser opp. HI ser jo ikke ut til å inneholde mange andre skrivefeil uten at jeg har studert så nøye. Derfor vil jeg anta at det er en feil TS gjorde i farten? Hvis du er heldig kan det jo hende hun ser kommentaren din og korrigerer

Og det er jo ikke alle som er like gode i rettskrivning. Andre igjen behersker rettskrivning godt, men er ikke alltid like nøye.

 

Anonymkode: ea17b...98f

[AnonymBruker]

Hos meg er det nok min bror som står i skyggen av meg, noe som er litt synd for jeg er ikke så sikker på at jeg står så mye bedre stilt enn ham mtp. evner. Faktisk vil jeg si han er flinkere enn meg i det meste(og jeg prøver å klore meg til middelmådig uten å egentlig lykkes helt med det). Han er dog svært introvert, og muligens har noen asperger-tensenser uten at han er diagnostisert(så vidt jeg vet). Jeg er også introvert, men ikke på hans nivå, og så har jeg et par interesser han ikke har som gjør at jeg blir lettere omgjengelig kan man vel si, og det bringer meg mer ut på et vanlig/gjennomsnittlig plan. Så jeg bare virker mer gjennomsnittlig enn han:P

Når det er sagt så har foreldrene mine forsøkt å kompensere for at min bror skal oppnå et normalt liv i så stor grad som mulig, men dessverre har det ikke gått så bra selv med alle ressursene de har satt inn, så jeg tror rett og slett at han selv ikke bryr seg. Det er ikke viktig for ham. Så sånn sett ville kanskje jeg vært en mer fornuftig hest å investere i, men på en annen side så har jeg jo liksom klart meg greit likevel; jeg har utdanning og jobb selv om det jeg jobber med hverken har status eller god lønn. Jeg har et hjem, men det er ikke stort og fancy. Jeg har bil, men det er ikke en splitter ny tesla. Osv.

Anonymkode: a24ed...a2c

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke at foreldre alltid klarer å se at de gjør vondt verre ved å prioritere et barn i forhold til det eller de andre.

Jeg har ikke opplevd noe ekstremt i forhold til dette, men mine foreldre har alltid fremhevet søsteren min som bedre enn meg. Tror ikke at det er bevisst, men tror det er fordi hun er mer lik min far, og han er veldig dominerende hjemme. Han har aldri forstått seg på meg, fordi jeg er annerledes i forhold til interesser og væremåte.

Allikevel er det jo vondt å hele tiden se hvor mye oppfølging, komplimenter osv hun får. Jeg har egentlig måttet finne min egen vei uten noe særlig oppfølging eller støtte, men jeg har samtidig blitt mer selvstendig enn hun er.

Anonymkode: 72862...7b4

[Mafoyo]

1 time siden, Tibbie skrev:

Er det lov til å komme med en liten digresjon?

Jeg er bare litt nysgjerrig på hvorfor du valgte å skrive "ett" først, også "et" etterpå?
 

- Hilsen språknerd som er litt nysgjerrig på hvordan folk tenker når de velger ordene sine  

TS her. Språk er gøy. Det jeg nok skulle ha skrevet er: "Ett søsken som står "i skyggen" av ett eller flere søsken". Det jeg mener å få frem i overskriften er jo at det skal gjelde ett søsken - i entall. Ikke "et tilfeldig søsken". Men da skulle jeg som sag skrevet "ett" i andre del av setningen også, i og med at det da også er fokus på antall. Da ville det blitt rett?

Hvis jeg derimot ønsket å si "Et søsken" som i et tilfeldig søsken (da er det ikke antallet som er poenget) som står i skyggen av ett eller flere søsken (hvor siste del av setningen vektlegger antallet, altså ett eller to søsken) må det vel bli et først og ett etterpå?

Jeg kunne også ha skrevet "Et søsken som står "i skyggen" av et annet søsken". Helt generelt, uten at det er antall søsken vektlegger. Men da blir meningen en annen.

Egentlig kunne vel overskriften vært skrevet både med "et" og "ett" og selve temaet for tråden ville vært nogen lunde det samme.

Eller hva sier du? Blei litt usikker her, og har ikke sjekket reglene 

[Tibbie]

40 minutter siden, Mafoyo skrev:

TS her. Språk er gøy. Det jeg nok skulle ha skrevet er: "Ett søsken som står "i skyggen" av ett eller flere søsken". Det jeg mener å få frem i overskriften er jo at det skal gjelde ett søsken - i entall. Ikke "et tilfeldig søsken". Men da skulle jeg som sag skrevet "ett" i andre del av setningen også, i og med at det da også er fokus på antall. Da ville det blitt rett?

Hvis jeg derimot ønsket å si "Et søsken" som i et tilfeldig søsken (da er det ikke antallet som er poenget) som står i skyggen av ett eller flere søsken (hvor siste del av setningen vektlegger antallet, altså ett eller to søsken) må det vel bli et først og ett etterpå?

Jeg kunne også ha skrevet "Et søsken som står "i skyggen" av et annet søsken". Helt generelt, uten at det er antall søsken vektlegger. Men da blir meningen en annen.

Egentlig kunne vel overskriften vært skrevet både med "et" og "ett" og selve temaet for tråden ville vært nogen lunde det samme.

Eller hva sier du? Blei litt usikker her, og har ikke sjekket reglene 

Det skal i hvert fall være "ett" på siste.

Jeg tenkte at det skal være "et" på første, men som du sier, det er et bestemt søsken, og ikke et random søsken. Jeg tror forstatt på "et" i første, men kanskje den kan tolkes forskjellig av språknerder. Den vingler liksom litt mellom begge  

Morsomt å diskutere språk, da  

[AnonymBruker]

Mine eldre søsken har som regel alltid vært mye flinkere enn meg, både på skole og innenfor idrett. 

Så det ble forventet at jeg skulle gjøre det like bra som de eldre. Men hvis jeg klarte det, så fikk jeg sjelden noe særlig ros. De som var eldre meg hadde jo allerede prestert veldig bra. Å stadig tråkke i deres skygge var visst ikke noen særlig stor bragd. Men hver gang jeg gjorde ett eller annet som foreldrene våre mente ikke var "bra nok" så fikk jeg mye kjeft, og spørsmål om hvorfor jeg ikke kunne være mer som mine storesøsken som alltid var SÅÅÅÅ flinke og fantastiske...  

Denne følelsen av utilstrekkelighet har gjennomsyret hele barndommen. Jeg ble jo nærmest krumbøyd under presset av å prestere best mulig, men det var alt for sjeldent at jeg klarte å strekke helt opp til det foreldrene  mine forventet. Dette foregår jo fremdeles i voksen alder også. Det kommer stadige spørsmål om jeg når jeg skal skaffe meg lengre og "bedre" utdannelse, slik som mine søsken holder på med.  

Selv om jeg har arbeid jeg trives greit med, så blir det liksom aldri bra nok. Jeg bor heldigvis i en annen del av landet enn dem, så vi snakkes som regel bare i sommerferier og ved bursdager eller andre sammenkomster. Men jeg føler fremdeles litt på den usikkerheten hver gang jeg snakker med noen i familien, for det kommer oft noen "drypp" om stadig mer utdannelse eller arbeid... 

Anonymkode: 13835...dd2

[AnonymBruker]

Jeg er eldst og min lillesøster er snaut tre år yngre enn meg. Jeg har alltid vært ganske stille og sjenert av natur, er ikke den som liker å stikke meg frem, mens lillesøsteren min er en boblende person med masse selvtillit. I hele oppveksten hadde hun mange venner, mens jeg hadde et par venninner og satt mye alene med nesa i en bok eller hang i stallen. Jeg slet på skolen, spesielt i realfagene som matte og naturfag, mens søsteren min tok det lett og fikk gode karakterer uten å gjøre en særlig innsats for det. Da jeg gikk ut av videregående hadde jeg et snitt på 3,8 og det hadde jeg jobbet hardt for. Søsteren min hadde et snitt på 5,2 da hun gikk ut av videregående. Hun gjorde knapt lekser, hadde to jobber ved siden av skolen og var også mye ute med venner. 

Søsteren min var god i både idretten sin og hun gjorde det bra i korpset, hun var flink på instrumentet sitt. Det krevde mye oppfølging av foreldrene våre, både dugnader, kjøring til og fra øving, trening og konkurranser, utgifter til utstyr og etterhvert eget instrument. Jeg drev med hest, tok ridekurs på en lokal rideskole. Det krevde ingenting av foreldrene, ingen dugnader e.l. Mamma og pappa gadd aldri å møte opp når jeg var med på skolestevner, "du vinner jo aldri uansett" var holdningen. De gikk så langt det var mulig aldri glipp av en av min søsters konkurranser eller konserter.

En av mine store drømmer i oppveksten var å dra på utveksling til USA et år på videregående. En drøm som foreldrene mine ikke var villige til å oppfylle fordi jeg gjorde det dårlig på skolen. Da søsteren min skulle søke høyere utdanning ville hun til et universitet i England, noe som ville kreve økonomisk støtte hjemmefra, da lån/stipend fra lånekassen ville dekke skolepengene, bøker og husleie. Mamma og pappa ga henne gladelig flere tusen kroner måneden de tre årene hun studerte der og forlangte heller ikke at hun skulle jobbe i feriene, da måtte hun jo ha tid til å lade batteriene til neste semester.

Per i dag har jeg en selgerstilling i det private, tjener i underkant av 500.000 i året. Er alene og bor i en leilighet jeg leier, har ikke sjans til å komme inn på boligmarkedet her i stor-Oslo med den inntekten.

Lillesøster er gift og har to små barn. Har lederstilling og tjener over 1 mill i året. Mannen hennes tjener enda mer. De har akkurat kjøpt seg en villa på Oslo vest. Hun og mannen har mange venner, er aktive i flere foreninger og de reiser mye. 

I selskaper der familien samles er det henne folk er interessert i å prate med. Hun er sprudlende og sosial, gjør suksess og har etablert familie. Jeg er uinteressant, føler nærmest at de avskriver meg som en taper med lite spennende jobb, uten partner og bor i en leid leilighet på østkanten. 

Hadde jeg fått samme støtte og oppmuntring hjemmefra som søsteren min fikk er det godt mulig livet mitt hadde vært veldig annerledes i dag, men de "dyrket" henne som var flink og oppnådde gode resultater.  Jeg trives med jobben min og lever greit med at jeg ikke eier boligen min, men jeg innrømmer at jeg er litt bitter over at jeg så åpenbart ble nedprioritert av mine egne foreldre fordi jeg ikke var like flink, sprudlende og utadvendt som lillesøsteren min.

Anonymkode: 7eace...b3a