Sorg over noen som er i live.

[AnonymBruker]

Jeg er sikker på at mange her inne har opplevd å miste noen de er veldig glad i, uten at disse personene har avgått med døden. Noen har mistet sitt livs kjærlighet (brudd og skilsmisser). Andre har mistet nære venner eller familiemedlemmer pga misforståelser, psykiske problemer eller uløste konflikter. Det er sikkert mange andre måter å miste noen en har kjær på og dermed sitte igjen med en veldig sorg som man ikke kommer seg ut av.

Jeg opplever at det å miste en man er glad i ved død, er lettere å godta og forsone seg med. Det er en endelig avslutning på en relasjon, og en kan ikke gjøre noe fra eller til fordi personen er vekke for alltid. 

Men å miste en som fremdeles er i live, en som velger å stenge deg ute fra livet sitt, ignorerer, avviser nekter å ha kontakt, er mye verre. Grunnen til til at jeg opplever det som forferdelig, er fordi du får ingen avslutning, kanskje ikke en forklaring på hvorfor. Du blir hele tiden minnet på at vedkommende bruker tid og er oppmerksom mot andre mennesker. Du blir minnet på denne personen hele tiden og er smertelig klar over at du selv, ikke betyr noe, blir straffet med taushet bare fordi en bryr seg, og rett og slett skjøvet ut i kulden, av et menneske en er veldig glad i. En blir totalt ignorert på sosiale medier, mottar ingen snap, får ingen svar på meldinger, overses totalt på Instagram og Facebook, hører aldri nytt, når ikke gjennom på telefon. En er totalt utfryst. Og det er kanskje ingenting en selv har gjort. Kanskje personen bare har gått lei deg, har egne problemer og velger nære mennesker vekk eller konsentrer seg om andre venner o.l. Jeg klarer ikke å slette/blokke noen på sosiale medier, fordi jeg synes det er umodent og barnslig, men kanskje også i redsel for at da vil jeg i hvertfall aldri mer høre noe, da har jeg stengt igjen håpets dør.

Det gir smerte det. Og, jeg tror det kan ta veldig mye lengre tid å komme over den typen sorg. Hva mener dere? Hvordan klare å slippe taket? Hva skal en gjøre for å klare å glemme tapet? Hva gjør dere for å skåne dere selv? Hvordan bli kvitt en slik sorg? Hvordan klare å tenke på denne personen hele tiden?

Anonymkode: 48f32...ef8

[Gjest F S]

❤ Opplevd det du snakker om...

Man kommer seg aldri helt over det, men lærer seg (vel) til å leve med det...

Etter fåfengte forsøk og manglende respekt og vilje til å treffes på halvveien (over år) må man jo prøve og ikke la det ta hele livet ens!!

💑 Kjærlighet og medmenneskelighet i hverdagen hjelper veldig!! Et smil til kassadamen/mannen, kollegaen, eller han du sitter ved siden av. Lever av små gleder i hverdagen som det...

Og partneren, håpet og drømmene, delmålene...

God helg! Klem ❤☺

Endret 5. mai 2018 av F S

[AnonymBruker]

På 5.5.2018 den 12.08, AnonymBruker skrev:

Jeg er sikker på at mange her inne har opplevd å miste noen de er veldig glad i, uten at disse personene har avgått med døden. Noen har mistet sitt livs kjærlighet (brudd og skilsmisser). Andre har mistet nære venner eller familiemedlemmer pga misforståelser, psykiske problemer eller uløste konflikter. Det er sikkert mange andre måter å miste noen en har kjær på og dermed sitte igjen med en veldig sorg som man ikke kommer seg ut av.

Jeg opplever at det å miste en man er glad i ved død, er lettere å godta og forsone seg med. Det er en endelig avslutning på en relasjon, og en kan ikke gjøre noe fra eller til fordi personen er vekke for alltid. 

Men å miste en som fremdeles er i live, en som velger å stenge deg ute fra livet sitt, ignorerer, avviser nekter å ha kontakt, er mye verre. Grunnen til til at jeg opplever det som forferdelig, er fordi du får ingen avslutning, kanskje ikke en forklaring på hvorfor. Du blir hele tiden minnet på at vedkommende bruker tid og er oppmerksom mot andre mennesker. Du blir minnet på denne personen hele tiden og er smertelig klar over at du selv, ikke betyr noe, blir straffet med taushet bare fordi en bryr seg, og rett og slett skjøvet ut i kulden, av et menneske en er veldig glad i. En blir totalt ignorert på sosiale medier, mottar ingen snap, får ingen svar på meldinger, overses totalt på Instagram og Facebook, hører aldri nytt, når ikke gjennom på telefon. En er totalt utfryst. Og det er kanskje ingenting en selv har gjort. Kanskje personen bare har gått lei deg, har egne problemer og velger nære mennesker vekk eller konsentrer seg om andre venner o.l. Jeg klarer ikke å slette/blokke noen på sosiale medier, fordi jeg synes det er umodent og barnslig, men kanskje også i redsel for at da vil jeg i hvertfall aldri mer høre noe, da har jeg stengt igjen håpets dør.

Det gir smerte det. Og, jeg tror det kan ta veldig mye lengre tid å komme over den typen sorg. Hva mener dere? Hvordan klare å slippe taket? Hva skal en gjøre for å klare å glemme tapet? Hva gjør dere for å skåne dere selv? Hvordan bli kvitt en slik sorg? Hvordan klare å tenke på denne personen hele tiden?

Anonymkode: 48f32...ef8

Opplever dette nå 😢 

Samboeren min avsluttet brått vårt forhold, uten forvarsel, på sms og kastet meg ut. Jeg sitter igjen med en sorg som er helt bunnløs og jeg savner han hver dag. Trolig gjorde han det pga personlige problemer. Allikevel... Han valgte å skyve meg bort fremfor å la meg hjelpe... Hvordan klarer man å bare skyve bort en person man er så glad i ??

Jeg vet jeg trolig aldri kan tilgi det han gjorde, men samtidig vil jeg bare at han kommer tilbake til meg 😭 😢😭

Anonymkode: a6556...66e

[Millimani]

On 5/5/2018 at 12:08 PM, AnonymBruker said:

Jeg er sikker på at mange her inne har opplevd å miste noen de er veldig glad i, uten at disse personene har avgått med døden. Noen har mistet sitt livs kjærlighet (brudd og skilsmisser). Andre har mistet nære venner eller familiemedlemmer pga misforståelser, psykiske problemer eller uløste konflikter. Det er sikkert mange andre måter å miste noen en har kjær på og dermed sitte igjen med en veldig sorg som man ikke kommer seg ut av.

Jeg opplever at det å miste en man er glad i ved død, er lettere å godta og forsone seg med. Det er en endelig avslutning på en relasjon, og en kan ikke gjøre noe fra eller til fordi personen er vekke for alltid. 

Men å miste en som fremdeles er i live, en som velger å stenge deg ute fra livet sitt, ignorerer, avviser nekter å ha kontakt, er mye verre. Grunnen til til at jeg opplever det som forferdelig, er fordi du får ingen avslutning, kanskje ikke en forklaring på hvorfor. Du blir hele tiden minnet på at vedkommende bruker tid og er oppmerksom mot andre mennesker. Du blir minnet på denne personen hele tiden og er smertelig klar over at du selv, ikke betyr noe, blir straffet med taushet bare fordi en bryr seg, og rett og slett skjøvet ut i kulden, av et menneske en er veldig glad i. En blir totalt ignorert på sosiale medier, mottar ingen snap, får ingen svar på meldinger, overses totalt på Instagram og Facebook, hører aldri nytt, når ikke gjennom på telefon. En er totalt utfryst. Og det er kanskje ingenting en selv har gjort. Kanskje personen bare har gått lei deg, har egne problemer og velger nære mennesker vekk eller konsentrer seg om andre venner o.l. Jeg klarer ikke å slette/blokke noen på sosiale medier, fordi jeg synes det er umodent og barnslig, men kanskje også i redsel for at da vil jeg i hvertfall aldri mer høre noe, da har jeg stengt igjen håpets dør.

Det gir smerte det. Og, jeg tror det kan ta veldig mye lengre tid å komme over den typen sorg. Hva mener dere? Hvordan klare å slippe taket? Hva skal en gjøre for å klare å glemme tapet? Hva gjør dere for å skåne dere selv? Hvordan bli kvitt en slik sorg? Hvordan klare å tenke på denne personen hele tiden?

Anonymkode: 48f32...ef8

Har selv opplevd dette. Jeg var fortvila og sint i to år før jeg klarte å godta det. Jeg fikk ingen avslutning på det, bare en brå slutt. Jeg fikk en delvis forklaring på hvorfor det ble sånn, men det var vanskelig å godta. Etter to år og nærmest "profesjonell hjelp" ble jeg kvitt mye av smerten jeg ble påført ved hennes avvisning. Det var rett og slett ei dame som ga meg gode råd. Jeg sletta min tidligere venninne og hennes datter fra Facebook og tok bort muligheten for at de kan sende meldinger til meg. Har aldri angra ett sekund. Jeg innså at jeg var et avslutta kapittel i hennes liv, og klarte å tenke det samme om henne. At hun er ute av livet mitt. Er jeg på kjøpesenteret rett i nærheten så hender det at jeg tar meg selv i å se etter henne. Ikke for å snakke med henne, men for å unngå henne. For alt jeg vet kan det være hun gjør det samme med meg. 

[AnonymBruker]

Har gått gjennom det, og det er veldig tøft. Det gikk hardt inn på meg hver eneste dag, desverre så ble det først bedre når han døde. Det gjorde at jeg godtok situasjonen mer. 

Anonymkode: f09dd...cda

[AnonymBruker]

På 16.5.2018 den 22.24, AnonymBruker skrev:

Har gått gjennom det, og det er veldig tøft. Det gikk hardt inn på meg hver eneste dag, desverre så ble det først bedre når han døde. Det gjorde at jeg godtok situasjonen mer. 

Anonymkode: f09dd...cda

Det er så vondt, ja. Du tenker, sørger, er sint og fortvilet. Prøver å nå vedkommende, uten å få respons. Lurer på hvordan h*n har det, hva som skjer i livet dems osv. Det verste er å føle seg så verdiløs, ubetydelig og sviktet! Jeg ønsker selvfølgelig ikke at personen var død, men det hadde vært lettere å akseptere. Men jeg skulle ønske jeg hadde en av-knapp, der jeg kunne skrudd av følelser, minner, og ikke husket personen.

Anonymkode: 48f32...ef8

[AnonymBruker]

Helt uten grunn er det jo ikke så kanskje det er på tide å være ærlig med seg selv og gå videre?

Anonymkode: ea94f...4d8

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt uten grunn er det jo ikke så kanskje det er på tide å være ærlig med seg selv og gå videre?

Anonymkode: ea94f...4d8

Ja, det var nok en grunn, selv om det absolutt ikke var grunn god nok til å droppe et vennskap og bruke taushetskuren, Ignorering, sletting, avvisning osv. 

Personen straffer ærlighet på denne måten, for han vet at jeg synes det er grusomt og jeg har ingen anelse om jeg noen gang vil høre ifra han. Så da har jeg egentlig mistet en jeg bryr meg masse om. Ikke bare fordi han er taus, men fordi han behandler meg så ondskapsfult!

Anonymkode: 48f32...ef8

[AnonymBruker]

On 5. mai 2018 at 12:08 PM, AnonymBruker said:

Jeg er sikker på at mange her inne har opplevd å miste noen de er veldig glad i, uten at disse personene har avgått med døden. Noen har mistet sitt livs kjærlighet (brudd og skilsmisser). Andre har mistet nære venner eller familiemedlemmer pga misforståelser, psykiske problemer eller uløste konflikter. Det er sikkert mange andre måter å miste noen en har kjær på og dermed sitte igjen med en veldig sorg som man ikke kommer seg ut av.

Jeg opplever at det å miste en man er glad i ved død, er lettere å godta og forsone seg med. Det er en endelig avslutning på en relasjon, og en kan ikke gjøre noe fra eller til fordi personen er vekke for alltid. 

Men å miste en som fremdeles er i live, en som velger å stenge deg ute fra livet sitt, ignorerer, avviser nekter å ha kontakt, er mye verre. Grunnen til til at jeg opplever det som forferdelig, er fordi du får ingen avslutning, kanskje ikke en forklaring på hvorfor. Du blir hele tiden minnet på at vedkommende bruker tid og er oppmerksom mot andre mennesker. Du blir minnet på denne personen hele tiden og er smertelig klar over at du selv, ikke betyr noe, blir straffet med taushet bare fordi en bryr seg, og rett og slett skjøvet ut i kulden, av et menneske en er veldig glad i. En blir totalt ignorert på sosiale medier, mottar ingen snap, får ingen svar på meldinger, overses totalt på Instagram og Facebook, hører aldri nytt, når ikke gjennom på telefon. En er totalt utfryst. Og det er kanskje ingenting en selv har gjort. Kanskje personen bare har gått lei deg, har egne problemer og velger nære mennesker vekk eller konsentrer seg om andre venner o.l. Jeg klarer ikke å slette/blokke noen på sosiale medier, fordi jeg synes det er umodent og barnslig, men kanskje også i redsel for at da vil jeg i hvertfall aldri mer høre noe, da har jeg stengt igjen håpets dør.

Det gir smerte det. Og, jeg tror det kan ta veldig mye lengre tid å komme over den typen sorg. Hva mener dere? Hvordan klare å slippe taket? Hva skal en gjøre for å klare å glemme tapet? Hva gjør dere for å skåne dere selv? Hvordan bli kvitt en slik sorg? Hvordan klare å tenke på denne personen hele tiden?

Anonymkode: 48f32...ef8

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du ikke klarer å sette strek for noe som har pågått i 4-5 år. Du fortsetter med å etterlyse hvorfor du ble dumpet, du opprettet tråd etter tråd, byttet brukernavn hundre ganger og dette tok aldri slutt. Han dumpet deg fordi han var mer glad i en annen. Du nektet å godta svaret hans og ingen svar var godt nok for deg. Det hjalp ikke å anmelde deg. Det hjalp ikke å bli utestengt fra forumet. Du er fremdeles besatt av denne mannen. 

Ja, det er så enkelt å kjenne igjen skrivestilen din og problematikken. 

Anonymkode: 7a881...550

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du ikke klarer å sette strek for noe som har pågått i 4-5 år. Du fortsetter med å etterlyse hvorfor du ble dumpet, du opprettet tråd etter tråd, byttet brukernavn hundre ganger og dette tok aldri slutt. Han dumpet deg fordi han var mer glad i en annen. Du nektet å godta svaret hans og ingen svar var godt nok for deg. Det hjalp ikke å anmelde deg. Det hjalp ikke å bli utestengt fra forumet. Du er fremdeles besatt av denne mannen. 

Ja, det er så enkelt å kjenne igjen skrivestilen din og problematikken. 

Anonymkode: 7a881...550

Det må vel være lov å skrive her om sin sorg? Hvorfor skal du bestemme at dette ikke er lov? Folk sørger forskjellig. Det er faktisk mulig å kun elske 1 person. Og når man mister den personen så er ikke livet det samme mer. Man klarer ikke elske en ny når man bare tenker på den gamle. Det vet jeg selv. Er også alene på 4.året nå. Det er en prosess. Jeg unngår menn, fordi jeg klarer det ikke. Jeg ble dypt såret av min mann. Dette tar tid å komme gjennom. Vi må se den vi elsker med noen andre. Det er brutalt.

Anonymkode: 4a95d...7be

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Det må vel være lov å skrive her om sin sorg? Hvorfor skal du bestemme at dette ikke er lov? Folk sørger forskjellig. Det er faktisk mulig å kun elske 1 person. Og når man mister den personen så er ikke livet det samme mer. Man klarer ikke elske en ny når man bare tenker på den gamle. Det vet jeg selv. Er også alene på 4.året nå. Det er en prosess. Jeg unngår menn, fordi jeg klarer det ikke. Jeg ble dypt såret av min mann. Dette tar tid å komme gjennom. Vi må se den vi elsker med noen andre. Det er brutalt.

Anonymkode: 4a95d...7be

Man kan skrive om sin sorg her, men TS har skrevet hundrevis av tråder om det. Vi som har vært på forumet en stund er lei av hennes tråder. Det er ikke uten grunn at hun er utestengt. 

Hva du velger å bruke tiden din på er ikke min sak. Håper du er fornuftig og lar han være i fred, selv om han elsker en annen. 

Anonymkode: 7a881...550

[Gjest F S]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det må vel være lov å skrive her om sin sorg? Hvorfor skal du bestemme at dette ikke er lov? Folk sørger forskjellig. Det er faktisk mulig å kun elske 1 person. Og når man mister den personen så er ikke livet det samme mer. Man klarer ikke elske en ny når man bare tenker på den gamle. Det vet jeg selv. Er også alene på 4.året nå. Det er en prosess. Jeg unngår menn, fordi jeg klarer det ikke. Jeg ble dypt såret av min mann. Dette tar tid å komme gjennom. Vi må se den vi elsker med noen andre. Det er brutalt.

Anonymkode: 4a95d...7be

Enig. Samme her. Vil gjerne sende deg en stor klem!!  ❤️❤

Reagerer også litt på den 'noe kalde tonen' til AB-550. Men han mener det nok godt, man skriver på det grunnlaget man har. Så jeg velger å 'sette argumentene på lista'. Ikke alle har opplevd slike 'historier som setter tilnærmet uopprettelige spor'.

En ting er å få et sår, noe ganske annet er når haien spiser opp halve beinet man står på. Man ender vel opp med å omfordele det man har igjen. (Positivt! Kjærligheten er fortsatt tilstede i hverdagen!) 💞

Endret 19. mai 2018 av F S

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det var nok en grunn, selv om det absolutt ikke var grunn god nok til å droppe et vennskap og bruke taushetskuren, Ignorering, sletting, avvisning osv. 

Personen straffer ærlighet på denne måten, for han vet at jeg synes det er grusomt og jeg har ingen anelse om jeg noen gang vil høre ifra han. Så da har jeg egentlig mistet en jeg bryr meg masse om. Ikke bare fordi han er taus, men fordi han behandler meg så ondskapsfult!

Anonymkode: 48f32...ef8

Er det ondskapsfullt å gi tydelige tegn på at han går videre med sitt eget liv??

 

Anonymkode: ea94f...4d8

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du ikke klarer å sette strek for noe som har pågått i 4-5 år. Du fortsetter med å etterlyse hvorfor du ble dumpet, du opprettet tråd etter tråd, byttet brukernavn hundre ganger og dette tok aldri slutt. Han dumpet deg fordi han var mer glad i en annen. Du nektet å godta svaret hans og ingen svar var godt nok for deg. Det hjalp ikke å anmelde deg. Det hjalp ikke å bli utestengt fra forumet. Du er fremdeles besatt av denne mannen. 

Ja, det er så enkelt å kjenne igjen skrivestilen din og problematikken. 

Anonymkode: 7a881...550

Wow. Virkelig? Nå fikk jeg vondt i magen! Jeg har da aldri blitt utesteng, anmeldt eller skrevet hundrevis av tråder. Ikke har jeg blitt dumpet pga en annen heller. Hva er dette egentlig? 

Jeg har mistet en venn, en som ignorerer/ghoster meg, uten å gi svar, noe jeg synes er trist og jeg sørger. Jeg ber da kun om råd til hvordan jeg kan komme meg videre, skåne meg selv osv. Men du vet jo hva jeg spør om siden du har lest innlegget så grundig!!

Anonymkode: 48f32...ef8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det ondskapsfullt å gi tydelige tegn på at han går videre med sitt eget liv??

 

Anonymkode: ea94f...4d8

Nei, det er ondskapsfult å avslutte et vennskap som var fint den ene dagen og plutselig ignorere/være taus i uker, måneder eller kanskje år (eller resten av livet for den saks skyld)

På 5.5.2018 den 12.08, AnonymBruker skrev:

Og, jeg tror det kan ta veldig mye lengre tid å komme over den typen sorg. Hva mener dere? Hvordan klare å slippe taket? Hva skal en gjøre for å klare å glemme tapet? Hva gjør dere for å skåne dere selv? Hvordan bli kvitt en slik sorg? Hvordan klare å tenke på denne personen hele tiden?

Anonymkode: 48f32...ef8

Men det var sorgen, jeg ønsket å få innspill på her da. Er veldig takknemlig til dere som har tatt dere tid til å svare meg på det<3

Anonymkode: 48f32...ef8

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, det er ondskapsfult å avslutte et vennskap som var fint den ene dagen og plutselig ignorere/være taus i uker, måneder eller kanskje år (eller resten av livet for den saks skyld)

Men det var sorgen, jeg ønsket å få innspill på her da. Er veldig takknemlig til dere som har tatt dere tid til å svare meg på det<3

Anonymkode: 48f32...ef8

Man avslutter et forhold/vennskap på sin måte. Du har ingen rett til å bestemme hvordan forholdet/vennskapet avsluttes av andre. Du kan grine, være sint, protestere så mye du vil, men du kommer like langt. Tror du virkelig han bryr seg om hva du mener? Nei! 

Slutt med å spamme/forsøple forumet! 

Anonymkode: 7a881...550

[AnonymBruker]

På 5.5.2018 den 12.08, AnonymBruker skrev:

Jeg er sikker på at mange her inne har opplevd å miste noen de er veldig glad i, uten at disse personene har avgått med døden. Noen har mistet sitt livs kjærlighet (brudd og skilsmisser). Andre har mistet nære venner eller familiemedlemmer pga misforståelser, psykiske problemer eller uløste konflikter. Det er sikkert mange andre måter å miste noen en har kjær på og dermed sitte igjen med en veldig sorg som man ikke kommer seg ut av.

Jeg opplever at det å miste en man er glad i ved død, er lettere å godta og forsone seg med. Det er en endelig avslutning på en relasjon, og en kan ikke gjøre noe fra eller til fordi personen er vekke for alltid. 

Men å miste en som fremdeles er i live, en som velger å stenge deg ute fra livet sitt, ignorerer, avviser nekter å ha kontakt, er mye verre. Grunnen til til at jeg opplever det som forferdelig, er fordi du får ingen avslutning, kanskje ikke en forklaring på hvorfor. Du blir hele tiden minnet på at vedkommende bruker tid og er oppmerksom mot andre mennesker. Du blir minnet på denne personen hele tiden og er smertelig klar over at du selv, ikke betyr noe, blir straffet med taushet bare fordi en bryr seg, og rett og slett skjøvet ut i kulden, av et menneske en er veldig glad i. En blir totalt ignorert på sosiale medier, mottar ingen snap, får ingen svar på meldinger, overses totalt på Instagram og Facebook, hører aldri nytt, når ikke gjennom på telefon. En er totalt utfryst. Og det er kanskje ingenting en selv har gjort. Kanskje personen bare har gått lei deg, har egne problemer og velger nære mennesker vekk eller konsentrer seg om andre venner o.l. Jeg klarer ikke å slette/blokke noen på sosiale medier, fordi jeg synes det er umodent og barnslig, men kanskje også i redsel for at da vil jeg i hvertfall aldri mer høre noe, da har jeg stengt igjen håpets dør.

Det gir smerte det. Og, jeg tror det kan ta veldig mye lengre tid å komme over den typen sorg. Hva mener dere? Hvordan klare å slippe taket? Hva skal en gjøre for å klare å glemme tapet? Hva gjør dere for å skåne dere selv? Hvordan bli kvitt en slik sorg? Hvordan klare å tenke på denne personen hele tiden?

Anonymkode: 48f32...ef8

Kan du si hva som skjedde? Er det en kjæreste som dumpa deg, venn eller familie medlem?

Jeg har også en slik sorg, men det var ikke slik at jeg bare helt plutselig ble kuttet ut. Det er mer det at alt skled ut. At jeg føler skylden ligger på meg, fordi jeg var så dømmende, negativ og mistenksom. Personen tror nok kanskje at jeg ikke ville ha så mye med han å gjøre. Jeg tok aldri noe initiativ, men likevel forventet jeg at det var opp til han dersom vi skulle ha noe kontakt. Han gav nok opp til slutt. men jeg tar det som dumping. Vi har en del felles kjente, og jeg hater virkelig når han liker bildene deres og ikke mine! Da lurer jeg jo på om det er fordi han liker de bedre enn meg, eller om han sparer på likes (ikke vil gi meg oppmerksomhet..slik gjorde ihvertfal jeg med han. Lot være å like bilder fordi jeg ikke ville avsløre at jeg gav han oppmerksomhet), eller enkelt og greit vil vise meg at han ignorerer meg. Han lever, og tror nesten jeg hadde fått det bedre dersom han døde. Men jeg går stadig vekk og tenker på hva jeg valgte bort. Og hvor heldige de er de som har han i livet sitt.

Anonymkode: 4b850...487

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du si hva som skjedde? Er det en kjæreste som dumpa deg, venn eller familie medlem?

Jeg har også en slik sorg, men det var ikke slik at jeg bare helt plutselig ble kuttet ut. Det er mer det at alt skled ut. At jeg føler skylden ligger på meg, fordi jeg var så dømmende, negativ og mistenksom. Personen tror nok kanskje at jeg ikke ville ha så mye med han å gjøre. Jeg tok aldri noe initiativ, men likevel forventet jeg at det var opp til han dersom vi skulle ha noe kontakt. Han gav nok opp til slutt. men jeg tar det som dumping. Vi har en del felles kjente, og jeg hater virkelig når han liker bildene deres og ikke mine! Da lurer jeg jo på om det er fordi han liker de bedre enn meg, eller om han sparer på likes (ikke vil gi meg oppmerksomhet..slik gjorde ihvertfal jeg med han. Lot være å like bilder fordi jeg ikke ville avsløre at jeg gav han oppmerksomhet), eller enkelt og greit vil vise meg at han ignorerer meg. Han lever, og tror nesten jeg hadde fått det bedre dersom han døde. Men jeg går stadig vekk og tenker på hva jeg valgte bort. Og hvor heldige de er de som har han i livet sitt.

Anonymkode: 4b850...487

Det er alltid to om å skape hindringer, og jeg har nok forventet mer av vennskapet enn denne personen ville gi. Jeg prøvde å si at vi må være to om å ta vare på et vennskap, og har dermed presset for mye på. Da vennskapet har vært mye av/på fra den andre parten, ba jeg om ærlighet. Det fikk jeg ikke. Kun taushet. Men taushet sier jo ofte mer enn ord, så da må jeg komme meg videre, selv om det er tungt og en føler seg verdiløs.

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, og det til dels på samme måten i forhold til den ignoreringen på SoMe.

Anonymkode: 48f32...ef8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er alltid to om å skape hindringer, og jeg har nok forventet mer av vennskapet enn denne personen ville gi. Jeg prøvde å si at vi må være to om å ta vare på et vennskap, og har dermed presset for mye på. Da vennskapet har vært mye av/på fra den andre parten, ba jeg om ærlighet. Det fikk jeg ikke. Kun taushet. Men taushet sier jo ofte mer enn ord, så da må jeg komme meg videre, selv om det er tungt og en føler seg verdiløs.

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver, og det til dels på samme måten i forhold til den ignoreringen på SoMe.

Anonymkode: 48f32...ef8

Så det er en venninne du skriver om her? Hvis du til stadighet har måttet pushe på, så er det kanskje like greit. Med den reaskjonen din kunne man egentlig tro at det var en date/kjæreste. Vanskelig og si hvorfor hun ignorerer deg da.

Anonymkode: 4b850...487

[AnonymBruker]

Jeg har utestengt ett par mennesker fra livet mitt.  Det er mennesker som ikke respekterer meg ved å ikke ville være lydhør. En var noen jeg datet en periode. Han meldte og ringte meg flere ganger til dagen. Syntes det var slitsomt så ga beskjed om at jeg ønsket ikke så intens kontakt. Personen fortsatte i samme stil. Jeg fortalte jeg ønsket ikke mer kontakt. Personen fortsetter å ringe, melde. Jeg blokkerer på sosiale medier og telefon. Nå ringer han rundt til venner og familie av meg og legger ut. Ringer meg på jobb. Jeg har aldri gitt bort disse nummerene men han "stalker". Jeg vil ikke ha kontakt og sier det men han mener jeg ikke har god nok grunn. Det er 8 år siden nå og fremdeles får jeg kamuflerte facebook venne forespørsel som er fra han. 

Hvis noen velger så drastiske tiltak å "slette " deg fra livet sitt er det nok enten at du er en stalker som ikke respekterer andre.  Så er det de som en ekstremt konfliktsky og ikke orker å ta kampen med å ta ting opp med deg så de stikker. Eller så har du de som " ghoster" men det er mer unntaket enn regelen. Hvis man sørger flere år etter dette er det på tide å gå i seg selv. En må uansett respektere at mennesket ikke vil ha noe med deg å gjøre. 

Anonymkode: ab057...769