Samboer med sinneproblemer

[AnonymBruker]

Obs! Laangt

Først vil jeg si at vi har vært samboere i straks 5år. Har en sønn sammen. Vi er begge sikre på følelsene for hverandre og stoler på hverandre. Utenom sinne, har vi det veldig veldig bra sammen. Han finnes ikke voldelig når han er sint. 

Samboeren sliter ekstremt med rullgardina som går ned når han blir sint. Dette har vi slitt med i flere år, å jeg begynner å bli rådvill. 

Vi som alle andre diskuterer, problemet vårt er at en diskusjon lett blir så veldig mye mer. 

Han takler ikke at jeg blir sint overhode. Om han sier/gjør noe som gjør meg sint, så blir han veldig sint, å da handler hele kranglene om at han er sint🙈 

når han blir sint, blir han frekkere, kvassere, å mye mer ufølsom ovenfor meg. Når det hele egentlig startet med at jeg ble sint/frustrert eller lei meg for noe han sa eller gjorde. Det er utrolig frustrerende siden jeg da veldig sjeldent føler meg sett å hørt. 

Vi snakker om dette gjevnlig, å har ellers veldig god kommunikasjon. Jeg prøver å ha forståelse for at dette er veldig vanskelig for han, at han ikke styrer dette helt selv, at han ikke vil ha det sånn like mye som meg og at det ikke minst er frustrerende for han. 

Men så er det jo dette med, hvor lenge klarer man å bli behandlet sånn, å føle seg usett å uhørt i enhver diskusjon/krangel uten å bli gal? Jeg blir utrolig frustrert å sliten. Selv om jeg jobber hard for å støtte han i at dette ikke er styrt av viljen hans men sinnet tar over. 

Vi har snakket om hjelp, eller jeg nevner dette forsiktig i de rette situasjonene. For han sier han skal bli flinkere, tenke nøye over va han sier osv før han blir sint, men han kontrolerer jo ikke sitt eget sinne, så det fungerer overhode ikke. Han gikk til legen i fjor etter en ganske stor krangel der jeg nesten ikke klarte mer. Han snakket med fastlegen, fikk time hos psykolog. Og til slutt fikk han medisiner, kall det "lykkepiller". Dette fungerte en stund, han følte det selv også. Men så sleit han med å sove, han fikk ikke erreksjon osv. Så han sluttet. 

Etter det var han litt mer sensetiv om jeg tok opp andre former for hjelp. Han hadde ikke trua. han er veldig mannemann, så alt er veldig tabu. Han føler skam ved å be om hjelp. 

Jeg har prøvd å sagt at han må finne alternative måter å klarne hode på. Om han vil ha en ettermiddag i uka til en hobby, besøke en kompiss osv. Eller en helg i måneden. Han elsker snøscooter kjøring, å jeg satt av alle helger utenom 1 + jul, til å dra hele familien på hytta for at han skulle kunne gjøre det han elsker. (Gøy for oss andre også altså). Han er også veldig glad i jakt og fiske, å har prøvd å gitt han muligheter til hvertfall fiske, å det å jakte til høsten. 

Men idag hadde vi en ny runde... å jeg blir veldig sliten. I helgen hadde vi en veldig fin prat rundt dette med sinnet hans, å min situasjon oppi det hele. Følte han forstod. Med ved en krangel i formiddag, motbeviste han alt vi hadde snakket om. Rullgardina går helt ned, å for gudsskyld kan jeg ikke finne på å bli sur for en god grunn, da blir jo han forbanna for at jeg blir sur... 

vi snakket om dette med skam, tabu osv på å skaffe hjelp, å han lovet meg en ny tur til fastlege, å det å sjekke ut sinnemestringskurs. 

Har dere noen tips? Noen i lik situasjon? Tips? Råd? Vi vil virkelig klare dette sammen, men veldig mye faller på meg da han ikke ser seg selv i disse situasjonene, å det tærer på meg.. men han betyr jo alt, så jeg er villig til å prøve alt også

NB! Barna merker veldig sjeldent noe av våre konflikter. Som idag, var de på skole/bhg. Men klart de skjønner mer enn vi tror. Men de er godt tatt vare på. Å vi vil kun alle sitt beste for å kunne være en familie. 

Anonymkode: 52ffe...4e6

[tweet]

Jeg er i veldig lik situasjon. Forholdet er en ren berg- og dalbane av gode og dårlige perioder, der de dårlige er preget av hans sinne, hvor han reagerer helt likt som din. Null forståelse for mine følelser og sier og gjør ALT, uansett hvor stygg han er i munnen (ikke voldelig altså), for å få rett/viljen sin. Jeg forstår ikke hvordan jeg orker av og til. Det er nok de gode periodene som holder meg tilbake, for de er virkelig gode. 

Men jeg stiller meg selv akkurat de samme spørsmålene som deg, stadig vekk! 

[AnonymBruker]

Når barna blir eldre og går i opposisjon/trasser osv.. hva skjer da?!

Anonymkode: 6bbd8...432

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når barna blir eldre og går i opposisjon/trasser osv.. hva skjer da?!

Anonymkode: 6bbd8...432

Det gjør de allerede. om han blir for streng/utolmodig med barna er han flink til å sette seg ned å snakke med de, forklare at pappa ikke mente å være så streng. Han klarer å beherske seg med barna, sier ikke stygge ting, og har mer medfølelse for dem. Men noen ganger sliter han selvsagt med sinne om han er utrolig sliten etter jobb eller har mye å tenke på, da tar jeg de situasjonene som vi ser kan bli vanskelig for han. 

Anonymkode: 52ffe...4e6

[AnonymBruker]

10 timer siden, tweet skrev:

Jeg er i veldig lik situasjon. Forholdet er en ren berg- og dalbane av gode og dårlige perioder, der de dårlige er preget av hans sinne, hvor han reagerer helt likt som din. Null forståelse for mine følelser og sier og gjør ALT, uansett hvor stygg han er i munnen (ikke voldelig altså), for å få rett/viljen sin. Jeg forstår ikke hvordan jeg orker av og til. Det er nok de gode periodene som holder meg tilbake, for de er virkelig gode. 

Men jeg stiller meg selv akkurat de samme spørsmålene som deg, stadig vekk! 

Det er overhode ikke enkelt nei. Men samboeren min gjør det ikke for å få viljen sin, han blir ofte veldig lei seg å skuffa i ettertid når han får situasjonene på avstand fordi han ikke klarer å tenke klart når han blir sint. 

Anonymkode: 52ffe...4e6

[AnonymBruker]

Dere burde lese om narsissistiske trekk. Han bruker det at du er sur eller reagerer til å overreagere selv. Det er sånn de får det de trenger, når de får total sammensmelting og anfall. 

Anonymkode: c8e1c...0b4

[Carrot]

Jeg har ikke tro på en diagnose, men jeg har tro på at han selv må finne ut hvorfor "rullegardinen" går ned - altså det hjelper ikke at du snakker med han, han må snakke med seg selv på en måte.. Når du ser det bygger seg opp ha et stopp-ord, det er absolutt og han MÅ respektere dette - det betyr at HAN skal trekke seg unna situasjonen, HAN skal analysere hva han tenker og føler og hvorfor og HAN skal komme tilbake når han har roet seg og fortsette praten. Respekten for deg som partner og menneske bør være stor nok til at dette går med litt øvelse. Samtidig er det fint om du gjør det samme for egen del, hva var det i situasjonen sett fra din site som bygget seg opp til en krangel heller enn en diskusjon, hvordan oppfattet du endringen i han når dette skjedde, er det noen tegn på at det kommer osv osv.. 

Men - til syvende og sist er det nok en fordel å få hjelp utenfra, men ta en titt på kognitiv.no kanskje du kan finne hjelp der? 

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt hvordan antidepressiva skal lære han å takle sinnet sitt? Fordi det er det han må. Skam eller ei, du skal få han til å gå på og fullføre det kurset. Han får bite i seg den skammen og gjøre det for å redde familien. (Gått til psykolog i mange år, så jeg vet godt hvor fælt det er)

Anonymkode: 39e76...4d8

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser ikke helt hvordan antidepressiva skal lære han å takle sinnet sitt? Fordi det er det han må. Skam eller ei, du skal få han til å gå på og fullføre det kurset. Han får bite i seg den skammen og gjøre det for å redde familien. (Gått til psykolog i mange år, så jeg vet godt hvor fælt det er)

Anonymkode: 39e76...4d8

Det var vel piller som gjorde han flat i følelsene?

Anonymkode: 3fc19...886