Etablert langt unna familie

[AnonymBruker]

Samboer og jeg har valgt å etablere oss langt unna familien. Vi bor i en større by mens begge familiene våre bor andre steder i landet. Såpass langt unna at det er enklere å fly. 

Det føles ofte sårt fordi vi ikke får sett dem så ofte. Samtidig føles det riktig å bli boende i byen vi trives så godt i.

noen med lignende erfaringer? Hvordan opplever barna disse valgene når de blir større?

noen som valgte som oss - eller annerledes - og angrer?

Anonymkode: c81bb...f20

[AnonymBruker]

Vi har det også slik, synes det er litt ensomt egentlig. Og jeg får litt dårlig samvittighet i forhold til barnet vårt. Vi har lite nettverk her siden alle vi kjenner har flyttet hjem til sine familier i andre deler av landet. Dette var studentbyen vår som vi har blitt boende i pga jobb. På en måte liker vi oss her også. 

Lurer også på hvordan barnet vil føle det senere. Med lite nettverk og ingen familie spørs det om ikke vi flytter etter hvert da. 

Det skal ikke være enkelt  

Anonymkode: ee228...3c6

[AnonymBruker]

Jeg føler også at det er litt ensomt å bo langt unna all familie. 
Vi bor i byen vi flyttet til tidlig i 20-årene, mens all familie bor 1,5-2 timers flytur unna. Har lite nettverk, flere jeg kjenner har flyttet til hjembyene sine igjen, eller vi har bare sklidd fra hverandre rett og slett. Har venner, men de føles ikke nødvendigvis så nære som jeg ønsker. 
Vi planlegger å flytte hjem igjen så fort det lar seg gjøre for å komme nærmere familie, slik at både vi og barnet skal få mer kvalitetstid med de. 

Anonymkode: 707f0...eea

[AnonymBruker]

Min søster valgte dette. De stortrivdes med byen, nettverket og jobbene. Men savnet familien. De var sikre på at de aldri skulle flytte til en av hjemplassene. 

Men så kom barn en og ett år uten at de kunne gå ut sammen. Så kom barn to, og tiden strakk innimellom ikke til uten litt hjelp.  De endte med å flytte, men også det var en tapsituasjon, da de ikke fikk like givende jobber, og savnet nettverket og mulighetene i byen. Jeg trur de flytter tilbake så snart barna er litt større, og de ikke er like avhengige av hjelp. 

Anonymkode: d53c2...81a

[Hedda-78]

Vi bor som du, i en by på andre kanten av landet ifht. familie. Vi har to barn, og det har aldri vært noe problem. Vi har hatt barnevakt til barna kanskje 5 ganger tilsammen (eldste er 10 år nå). Vi har rett og slett tilpasset livene våre slik at vi ikke trenger barnevakt. Vi går ikke ut på byen sammen, vi går ikke på kino sammen, vi besøker ikke venner sammen. Men vi gjør jo mye sammen likevel, som familie. Man trenger jo ikke å gå på date på kveldstid utenfor husets fire vegger for å ha et godt ekteskap, mener jeg. 

Men det er naturligvis synd at barna og besteforeldrene ikke får sett hverandre så mye. Vi besøker hverandre ca 2-3 ganger i året, og da ca en uke i slengen. Barna  har et godt forhold til besteforeldrene selv om de ikke ses så ofte. Men ja, det er deler av familien som er ganske ukjent for barna, dette er jo da familie som vi selv ikke har så hyppig kontakt med heller.

Å flytte er ikke aktuelt, pga spesiell jobb.

[AnonymBruker]

Handler ikke om barnevakt og dating. Handler om nærhet til familien. Trygghet i hverdagen. Nære og gode relasjoner som er der uansett osv

Anonymkode: c81bb...f20

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Handler ikke om barnevakt og dating. Handler om nærhet til familien. Trygghet i hverdagen. Nære og gode relasjoner som er der uansett osv

Anonymkode: c81bb...f20

For min søster var det definitivt barnevakt-delen som var avgjørende for beslutningen. Hver gang de skulle i bryllup, middager, overtidsjobb, jobbarrangement, konserter, så hadde de en utfordring. Hverdagen gikk ikke opp uten hjelp her og der. 

Anonymkode: d53c2...81a