Hva skal til for at du tar kontakt med en fremmed på gata, og hvorfor?

[AnonymBruker]

Møtte en mann på et busstopp her om dagen. Han spurte meg et spørsmål, som utviklet seg til en lengre, interessant samtale. På slutten kom bussen hans og han skyntet seg å spørre om facebooken min, og han fant fram mobilen så jeg kunne skrive meg inn der. 

Gikk derifra med et smil om munnen fordi sånt sjeldent skjer fordi alle sitter med nesa i mobilen. Ble nesten litt satt ut, på en positiv måte - at noen tok kontakt sånn uten videre og at man kan bli kjent med fine, kule folk utenfor skjermen. Veldig fin opplevelse. Jeg ble også litt nysgjerrig på hvorfor enkelte mennesker "tør" å gå ut av komfortsona og tar kontakt med nye, fremmede mennesker sånn. Hva ville din grunn vært? Ville du gjort noe sånt om du så en interessant person? Hva må til for at du virkelig har lyst å bli mer kjent med noen? 

Interessant. Tror jeg skal tørre å være mer åpen fremover og tørre å trosse komfortsonen min.

Anonymkode: fad8f...d65

[Gjest Herr Heftig]

Eneste grunnen til at jeg snakker med fremmede utendørs er om de mister noe på bakken.

[Lill3My]

Om jeg ser noen som leser en bok jeg selv har lest og likt - kommer nesten alltid godt over ens med likesinnede bokelskere. På treningssentre kommer jeg lett i prat med folk, både fordi jeg er utadvent og sosial men også fordi vi allerede deler interessen for styrketrening. Om jeg ser noen med en stilig treningstights eller liknende ka  det også få meg til å hilse på og smile og nevne det  at tightsen var stilig... Altså bare om det passer og ikke er veldig kleint og unaturlig. Samme gjelder hundeeiere.. Hvis hunden viser meg mye oppmerksomhet og vil ha kos stopper jeg ofte opp og duller med den. Kommer lett i prat med eieren da 

[hocane]

Vi har ikke en sånn "smalltalk" kultur i Norge

[AnonymBruker]

Det er svært sjelden at jeg snakker med fremmede på gata, da er det spesielle situasjoner som gjør det. Dersom noen snakker til meg, derimot, svarer jeg selvsagt og kan godt være med og dra samtalen. I stort sett alle tilfeller er dette veldig hyggelig, så jeg skulle nok vært litt flinkere til å ta initiativ.

Anonymkode: 9ae70...85c

[Gjest making.a.mess]

Tar bare kontakt om jeg vil spørre om noe helt konkret. Vil den andre snakke litt videre så kanskje. Det kommer helt ann på personkjemi, hvor travelt jeg har det etc. Jeg er egentlig ikke noe særlig interessert i smalltalk. Det skjer, men sjelden. Er jeg på pub med venninner så blir vi kjent med nye mennesker. Men det er der og da bare. 

[AnonymBruker]

Så gøy, TS:) Jeg tør sjelden å ta kontakt bare for kontakten sin skyld, men er veldig med når andre gjør det med meg. Vi er jo eeeekstremt sjenerte i Norge. Hvorfor er det egentlig slik at man "ikke skal" snakke med andre mennesker? Man går glipp av bekjentskaper og samtaler bare fordi man skal følge sosiale koder? Hadde vært gøy å bodd et annet sted langt avsted, feks i en øy i Karibien eller et annet sted, for å se kulturen de har der.

 

Anonymkode: a89ad...407

[AnonymBruker]

Jeg må være enten full eller desperat etter noe

Anonymkode: a9991...1cd

[annebanane]

Tar kontakt om jeg lurer på tiden, ikke finner frem til et sted eller noe skjer med den aktuelle personen. Prater i vei om noen edrue tar kontakt med meg da. Er jo stadig noen eldre på busstoppet som skal snakke litt om en danskebåttur, møte med barnebarn osv. 

[AnonymBruker]

Hei,

Høres planlagt PUA ut, ja. Enig.

I sjekkemiljøet er det en egen kategori ved siden av nettdating og uteliv: dagtidsjekking.

Formålet er basicely å samle nr. på dagtid, for da er det mindre konkurranse enn på kvelden på byen f.eks.

Anonymkode: 99df3...161

[Elghund]

Det ville jo vært et kjempeproblem hvis alle gjorde slik.  Tenk på hvor mange man ser/møter bare ila en dag - skal man overføre tlf-lista til minnepinne hver kveld liksom?

[Atea]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Møtte en mann på et busstopp her om dagen. Han spurte meg et spørsmål, som utviklet seg til en lengre, interessant samtale. På slutten kom bussen hans og han skyntet seg å spørre om facebooken min, og han fant fram mobilen så jeg kunne skrive meg inn der. 

Gikk derifra med et smil om munnen fordi sånt sjeldent skjer fordi alle sitter med nesa i mobilen. Ble nesten litt satt ut, på en positiv måte - at noen tok kontakt sånn uten videre og at man kan bli kjent med fine, kule folk utenfor skjermen. Veldig fin opplevelse. Jeg ble også litt nysgjerrig på hvorfor enkelte mennesker "tør" å gå ut av komfortsona og tar kontakt med nye, fremmede mennesker sånn. Hva ville din grunn vært? Ville du gjort noe sånt om du så en interessant person? Hva må til for at du virkelig har lyst å bli mer kjent med noen? 

Interessant. Tror jeg skal tørre å være mer åpen fremover og tørre å trosse komfortsonen min.

Anonymkode: fad8f...d65

Det skjer sjeldent at jeg tar kontakt. som regel spør folk meg om veien og nærmeste og hvilken buss /trikk. 

Men, en gang, da jeg var litt over tjue stod jeg der en iskald vinterkveld, tidlig på kvelden, i lårkort og skinnjakke, med en pose øl på en bussholdeplass. Jeg skulle besøke en venninne i Bærum. Bussen kom ikke, det var kaldt, og jeg var tynt kledd for å si det mildt, jeg var kledd for en sommerkveld. 

Når da ikke bussen kom, var vi to som gikk frem og tilbake. Han var mørk i håret,  velkledd, frakk, moderen, og vi kom i snakk. Han var fra Italia og skulle besøke noen venner i Asker. Vi ventet i cirka en halv time før bussen kom. Da satte vi oss ved siden av hverandre. Og vi hadde mye å prate om, ordene bare løp av gårde begge veier. Jeg tok frem lystløgneren i meg, når jeg forsto at han var ganske rik, så jeg sa jeg hadde en leilighet med utsikt over oslo-fjorden. Sannheten var at jeg hadde et fjordgløtt fra verandaen, men jeg eide den ja. 

Det var helt fantastisk å prate med han. Han var veldig kjekk, og kanskje bare 29 år. Men tida gikk fort, jeg skulle av bussen før han. Og vi hadde glemt å utveksle adresse. Begge fikk litt panikk. Bussjåføren måtte vente, noen av de andre passasjerene smilte litt, han tok opp en penn og papir og skrev ned sin adresse - og fikk et smellkyss tilbake når jeg gikk av bussen. 

Men jeg skrev aldri et brev til han. Og lappen ble borte etter par år. Han var fra Napoli. 

Jeg husker hva han heter, men omtrent alle i Italia har det samme navnet. Det blir som å søke på 1881 etter Kari Johansen. 

Han sa at jeg kunne få komme dit og at han hadde gjestehus, jeg kunne også leie gjestehuset. Og det ville jeg jo, prøvde få med meg par venninner, men de turte ikke flytte. I alle fall ikke dit. Og etter det forsvant lappen med adressen hans. Mulig jeg selv kastet den når jeg ble sammen med en mann som viste seg å være sykelig sjalu. 

Nå er dette mange år siden. Han er sikkert grå i håret og er ikke den unge lekre typen mer. Men jeg likte han, kjemien, kontakten, impulsiviteten, den nærheten vi fikk uten å være fysiske på litt over en time. 

Når jeg skriver dette, tenker jeg litt... hva om. Hva om jeg hadde tatt med barnet mitt og prøvebodd i hans gjestehus på den giga-gården. Men, jeg angrer ingenting. Ting kunne blitt bra, men også det motsatte. Men hadde jeg møtt han i dag igjen, ville jeg blitt med på å leie. 

Ellers møter jeg kjente fra gamle dager omtrent hvor som helst i Oslo. Noen kjenner jeg ikke igjen, men det blir ingen pinlig pause når for eksempel en sier til meg, Åh, hei, ER det DEG, og gir meg en klem.! Der står jeg med et spørsmål i hele ansiktet, og er høflig og sier hei, atte, Nei, jeg bor ikke på Galgeberg, men ja det er meg. Jeg tror vi vanket på xxxxxxxxxx og det er der du har meg fra. Og enda en klem.

Jeg har utrolig lett for å komme i kontakt med mennesker jeg ikke kjenner. Står jeg på en bussholdeplass der det er 30 andre, spør alle meg om hvilken buss de må ta osv. Mulig fordi jeg har lært meg å ikke stresse, og ser avslappet ut. 

Men han italieneren, hvordan kan jeg finne han igjen? 

Kanskje var det mannen i mitt liv. Et godt minne er det i alle fall. 

 

Endret 4. mai 2018 av Atea

[AnonymBruker]

Jeg snakket mer folk hele tiden jeg,.. begynner som regel med et smil eller noe. Jeg tror at verden blir litt bedre dersom vi er litt åpne. 

Anonymkode: 351e9...fe3

[AnonymBruker]

Huff, for en traurig kultur vi har.

Anonymkode: 00569...922

[Ichiko]

14 hours ago, hocane said:

Vi har ikke en sånn "smalltalk" kultur i Norge

Jo, det har vi, men det kommer an på hvor i Norge du befinner deg. Selv er jeg fra bygda, og opplever Oslo som et sted der det kan være vanskelig å "smalltalke". Det kommer an på hvem man snakker med: har hatt mang en hyggelig spontanprat med spesielt eldre folk, eller folk som kommer fra andre norske byer og bygder, og en hel del utlendinger av ymse opprinnelser.

[AnonymBruker]

Nei, jeg respekterer folks sone og kunne ikke avbrutt en persons sone fordi den så interessant ut for meg. Det er egoistisk. Selvom personen bare står å venter på bussen og glaner ut i lufta, kan det hende den personen nyter det og overhodet ikke er interessert i å prate eller ha noen som oppsøker en eller stirrer på en.
Jeg liker det hvertfall ikke når folk gjør det med meg.

Kunne tatt kontakt om personen mistet noe på bakken og gikk videre, for å si fra at vedkommende mista noe. På samme måten jeg sier fra til folk på klubber og restauranter at de har dopapir under skoen. Men driver da ikke å presser meg inn i folks liv.

Anonymkode: 4de77...2e0

[AnonymBruker]

Veldig mange fremmede som er irriterende pratsomme. Spesielt dersom man har på ørepropper og er tydelig i sin egen verden,stolt av at vi har en litt mer reservert kultur i Norge jeg! MEN selvfølgelig,det er unntak. 

Anonymkode: 965a6...61d