Mannen min har 30 års krise og vil dra fra alt

[AnonymBruker]

Nå er jeg rådløs, fortvilet og ekstremt lei meg. 

Situasjonen er slik at jeg bor sammen med verdens beste kjæreste, og vi har vært sammen i 1 1/2 år, men etter han fylte 30 år har han endret seg og fått panikk for livet fremover. Vi bor sammen i min by, men han har fortsatt et hus i sin hjemby. Vi leier en leilighet sammen her, og han har av og til leid ut sitt hus i påvente av et salg. Han har også reisejobb så han er borte 14 dager i slengen, og de siste friperiodene (også 2 uker) har han prioritert å være i huset sitt pga oppussing osv. Jeg føler jeg har sett han alt for lite. 

Vi har hatt det helt supert sammen til nå, der han slo opp med meg helt ute av det blå pga hjemlengsel etter der han kommer fra. Dagen etter ombestemte han seg igjen, etter vi fikk snakket litt. Det var en tragisk dag, begge gråt og var helt i fra oss. Men jeg lot han dra til hjemplassen sin denne friperioden også, for å døyvet hjemlengselen og for å få gjort seg delvis ferdig med oppussingen. Ønsker å vise han at jeg forstår og bare ønsker han alt godt.

Han opplever tankekaos - vil jeg egentlig ha barn? vil jeg egentlig flytte fra alle mine venner/familie? 

Og her har jeg trodd at vi var "safe" - pga vår sterke kjærlighet.

Problemet er at dette har gjort meg til et nervevrak, og jeg bekymrer meg konstant. Er livredd for at han skal snu igjen. Jeg så på han som en stabil fyr, nå skjønner jeg ingenting. Vi bor sammen, har planlagt barn osv osv. Og han vet jeg ikke kan flytte på meg pga et barn jeg har fra før.

Er det vanlig at disse krisene går over? Han vingler noe voldsomt nå og det tærer på. Samtidig vet jeg at jeg elsker denne mannen av hele mitt hjerte, og han sier selv han kommer til å angre seg om han drar.

 

 

Anonymkode: e461d...b7c

[B.Wooster]

Eksistensielle kriser kan komme hele livet. Terapi kan kanskje hjelpe. Og det vil hjelpe hvis han har mannlige rollemodeller som er trygge i sin situasjon, og viser at det ikke er farlig å bli "voksen" , med familieliv og det som hører til.  Det er mulig du må gi ham et slags ultimatum. Gi ham tid til å tenke, og si at når han kommer tilbake, så er det all inn, eller farvel. 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, B.Wooster skrev:

Eksistensielle kriser kan komme hele livet. Terapi kan kanskje hjelpe. Og det vil hjelpe hvis han har mannlige rollemodeller som er trygge i sin situasjon, og viser at det ikke er farlig å bli "voksen" , med familieliv og det som hører til.  Det er mulig du må gi ham et slags ultimatum. Gi ham tid til å tenke, og si at når han kommer tilbake, så er det all inn, eller farvel. 

Godt poeng. På hjemplassen sin har han for det meste venner som er singel og uten barn. Det er kanskje lett å kjenne på friheten med å være alene og uten så alt for mange forpliktelser. Men en eller annen gang så komme de fleste til et veiskille, der man tar steget i de voksnes rekker. Jeg kan sikkert vente litt jeg, bare jeg kan stole på han, at han er der og vil fortsette å være det. Jeg syns bare det er ganske kjipt å gnåle om dette hele tiden til han... :/

Anonymkode: e461d...b7c

[AnonymBruker]

42 minutter siden, B.Wooster skrev:

Eksistensielle kriser kan komme hele livet. Terapi kan kanskje hjelpe. Og det vil hjelpe hvis han har mannlige rollemodeller som er trygge i sin situasjon, og viser at det ikke er farlig å bli "voksen" , med familieliv og det som hører til.  Det er mulig du må gi ham et slags ultimatum. Gi ham tid til å tenke, og si at når han kommer tilbake, så er det all inn, eller farvel. 

Godt poeng. På hjemplassen sin har han for det meste venner som er singel og uten barn. Det er kanskje lett å kjenne på friheten med å være alene og uten så alt for mange forpliktelser. Men en eller annen gang så komme de fleste til et veiskille, der man tar steget i de voksnes rekker. Jeg kan sikkert vente litt jeg, bare jeg kan stole på han, at han er der og vil fortsette å være det. Jeg syns bare det er ganske kjipt å gnåle om dette hele tiden til han... :/

Anonymkode: e461d...b7c

[B.Wooster]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns bare det er ganske kjipt å gnåle om dette hele tiden til han... :/

Det er nettopp det. Du bør sette ned foten på ett eller annet vis, for denne usikkerheten hans og gnålet ditt, blir en ond sirkel.  Parterapi tenker jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon. Dvs at jeg har en kjæreste som ikke bor her. Jeg får ikke de samme mulighetene der han bor + barn. For å slippe så mye stress og dilldall, har jeg satt en dato. Han får en viss tid til å bestemme seg hva han vil. Hvis han har bestemt seg før den datoen går jeg all in. Hvis han ikke vil hit og ikke gjør noe for å forberede seg på et liv her den datoen, går jeg videre alene. Tror det kan være lurt å sette en dato for din egen del. 

Anonymkode: 0ea8e...31e

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg rådløs, fortvilet og ekstremt lei meg. 

Situasjonen er slik at jeg bor sammen med verdens beste kjæreste, og vi har vært sammen i 1 1/2 år, men etter han fylte 30 år har han endret seg og fått panikk for livet fremover. Vi bor sammen i min by, men han har fortsatt et hus i sin hjemby. Vi leier en leilighet sammen her, og han har av og til leid ut sitt hus i påvente av et salg. Han har også reisejobb så han er borte 14 dager i slengen, og de siste friperiodene (også 2 uker) har han prioritert å være i huset sitt pga oppussing osv. Jeg føler jeg har sett han alt for lite. 

Vi har hatt det helt supert sammen til nå, der han slo opp med meg helt ute av det blå pga hjemlengsel etter der han kommer fra. Dagen etter ombestemte han seg igjen, etter vi fikk snakket litt. Det var en tragisk dag, begge gråt og var helt i fra oss. Men jeg lot han dra til hjemplassen sin denne friperioden også, for å døyvet hjemlengselen og for å få gjort seg delvis ferdig med oppussingen. Ønsker å vise han at jeg forstår og bare ønsker han alt godt.

Han opplever tankekaos - vil jeg egentlig ha barn? vil jeg egentlig flytte fra alle mine venner/familie? 

Og her har jeg trodd at vi var "safe" - pga vår sterke kjærlighet.

Problemet er at dette har gjort meg til et nervevrak, og jeg bekymrer meg konstant. Er livredd for at han skal snu igjen. Jeg så på han som en stabil fyr, nå skjønner jeg ingenting. Vi bor sammen, har planlagt barn osv osv. Og han vet jeg ikke kan flytte på meg pga et barn jeg har fra før.

Er det vanlig at disse krisene går over? Han vingler noe voldsomt nå og det tærer på. Samtidig vet jeg at jeg elsker denne mannen av hele mitt hjerte, og han sier selv han kommer til å angre seg om han drar.

 

 

Anonymkode: e461d...b7c

dere er kjærester, og lever uforpliktende til hverandre, siden dere ikke enda har bestemt dere skal bli ett. Anbefaler at dere gifter dere for å bekrefte det ovenfor alle at dere er et par. Det er en viktig grunnvoll for alle par forhold. Når den er lagt så vil det bli bedre for dere. Men hittil har dere levd uforpliktende ved at dere ikke har gjort opp status. Dermed kommer dere i en sånn situasjon. 

Anonymkode: a49b4...7e1

[AnonymBruker]

hei. 

jeg er i situasjonen til din kjæreste. bare at jeg er kvinnen og eier ikke noe der jeg kommer i fra. men der har jeg alt  jeg har hatt nå 3 store knekker siden jeg flyttet hjemme i fra pga hjemlengsel og omtrent gjort det slutt med typen pga dette. det er utrulig tungt å bære på disse følelsene. det forferdelig vondt. og jeg vet selv ikke hvordan løse dette. jeg tror han vil ha deg. men han jobber intenst med seg selv for å veie følelsene sine. 

synes dere bør prate mye om dette, MYE så han får litt tankelette på dette. og du bør kanskje gå litt mer inn i deg selv og kanskje vurdere om han er verdt å flytte etter  i det minste gi han tryggheten til og kunne vurdere dette uten trussler for å miste deg. snakk med han som om han er din aller beste venn. 

Anonymkode: cc4a6...a79

[solmåneogstjerner]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

dere er kjærester, og lever uforpliktende til hverandre, siden dere ikke enda har bestemt dere skal bli ett. Anbefaler at dere gifter dere for å bekrefte det ovenfor alle at dere er et par. Det er en viktig grunnvoll for alle par forhold. Når den er lagt så vil det bli bedre for dere. Men hittil har dere levd uforpliktende ved at dere ikke har gjort opp status. Dermed kommer dere i en sånn situasjon. 

Anonymkode: a49b4...7e1

Gifte seg når ting er såpass ustabilt og usikkert? Ja, kjempegodt råd! 

Til ts: jeg ville tatt en rolig prat med ham om hva han vil og hva han tenker. Vær tydelig på at du blir usikker når det er slik. Dere bør kunne komme frem til hva dere ønsker, evt hva som må gjøres for at dette blir klarlagt.

Om du sier det til ham eller ikke må du vurdere selv, men jeg ville nok satt en slags tidsfrist. 

Og for all del, ikke gift dere eller bli gravid før du føler at situasjonen er god og stabil!

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker said:

dere er kjærester, og lever uforpliktende til hverandre, siden dere ikke enda har bestemt dere skal bli ett. Anbefaler at dere gifter dere for å bekrefte det ovenfor alle at dere er et par. Det er en viktig grunnvoll for alle par forhold. Når den er lagt så vil det bli bedre for dere. Men hittil har dere levd uforpliktende ved at dere ikke har gjort opp status. Dermed kommer dere i en sånn situasjon. 

Anonymkode: a49b4...7e1

Hæ? 

Anonymkode: 48cad...b88

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

dere er kjærester, og lever uforpliktende til hverandre, siden dere ikke enda har bestemt dere skal bli ett. Anbefaler at dere gifter dere for å bekrefte det ovenfor alle at dere er et par. Det er en viktig grunnvoll for alle par forhold. Når den er lagt så vil det bli bedre for dere. Men hittil har dere levd uforpliktende ved at dere ikke har gjort opp status. Dermed kommer dere i en sånn situasjon. 

Anonymkode: a49b4...7e1

Gifte seg??? Må være dagens dårligste råd. 

Anonymkode: 488ff...03b

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Nå er jeg rådløs, fortvilet og ekstremt lei meg. 

Situasjonen er slik at jeg bor sammen med verdens beste kjæreste, og vi har vært sammen i 1 1/2 år, men etter han fylte 30 år har han endret seg og fått panikk for livet fremover. Vi bor sammen i min by, men han har fortsatt et hus i sin hjemby. Vi leier en leilighet sammen her, og han har av og til leid ut sitt hus i påvente av et salg. Han har også reisejobb så han er borte 14 dager i slengen, og de siste friperiodene (også 2 uker) har han prioritert å være i huset sitt pga oppussing osv. Jeg føler jeg har sett han alt for lite. 

Vi har hatt det helt supert sammen til nå, der han slo opp med meg helt ute av det blå pga hjemlengsel etter der han kommer fra. Dagen etter ombestemte han seg igjen, etter vi fikk snakket litt. Det var en tragisk dag, begge gråt og var helt i fra oss. Men jeg lot han dra til hjemplassen sin denne friperioden også, for å døyvet hjemlengselen og for å få gjort seg delvis ferdig med oppussingen. Ønsker å vise han at jeg forstår og bare ønsker han alt godt.

Han opplever tankekaos - vil jeg egentlig ha barn? vil jeg egentlig flytte fra alle mine venner/familie? 

Og her har jeg trodd at vi var "safe" - pga vår sterke kjærlighet.

Problemet er at dette har gjort meg til et nervevrak, og jeg bekymrer meg konstant. Er livredd for at han skal snu igjen. Jeg så på han som en stabil fyr, nå skjønner jeg ingenting. Vi bor sammen, har planlagt barn osv osv. Og han vet jeg ikke kan flytte på meg pga et barn jeg har fra før.

Er det vanlig at disse krisene går over? Han vingler noe voldsomt nå og det tærer på. Samtidig vet jeg at jeg elsker denne mannen av hele mitt hjerte, og han sier selv han kommer til å angre seg om han drar.

 

 

Anonymkode: e461d...b7c

Jeg tror mange går med en sorg over å måtte bo der partneren bor hele livet- så nei. Den krisen går nok aldri over. 

Anonymkode: 48cad...b88

[RoH]

 Neste gang blir du kjent med folk før du slipper dem inn i livet til ditt barn. Unger trenger ikke seriemonogame foreldre, å tro du kjenner et menneske etter et år er naivt, dopaminen må ned på et rasjonelt nivå før en tar avgjørelser.   

 

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke du flytte til hans hjemby? Om han sliter så mye med å bo i din hjemby kan jo du strekke deg litt og vise deg villig til å flytte til hans by. Han eier jo trossalt hus der allerede.

Anonymkode: b34ba...2d2

[AnonymBruker]

1 time siden, RoH skrev:

 Neste gang blir du kjent med folk før du slipper dem inn i livet til ditt barn. Unger trenger ikke seriemonogame foreldre, å tro du kjenner et menneske etter et år er naivt, dopaminen må ned på et rasjonelt nivå før en tar avgjørelser.   

 

Amen!

Stakkars barn midt i dette kaoset.

Anonymkode: e7347...3d2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i en lignende situasjon. Dvs at jeg har en kjæreste som ikke bor her. Jeg får ikke de samme mulighetene der han bor + barn. For å slippe så mye stress og dilldall, har jeg satt en dato. Han får en viss tid til å bestemme seg hva han vil. Hvis han har bestemt seg før den datoen går jeg all in. Hvis han ikke vil hit og ikke gjør noe for å forberede seg på et liv her den datoen, går jeg videre alene. Tror det kan være lurt å sette en dato for din egen del. 

Anonymkode: 0ea8e...31e

👍🏻

Anonymkode: e7347...3d2

[AnonymBruker]

Virker som om det er viktigere for ham å bo i sin hjemby. Synes du bør prøve å flytte bort. Men er dere uenige om dette så vil det ikke vare, 1 1/2 år sammen er ikke lenge. 

Anonymkode: b830a...fd4

[solmåneogstjerner]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker som om det er viktigere for ham å bo i sin hjemby. Synes du bør prøve å flytte bort. Men er dere uenige om dette så vil det ikke vare, 1 1/2 år sammen er ikke lenge. 

Anonymkode: b830a...fd4

Prøve å flytte? Når hun har et barn? Altså, jeg synes det er greit å flytte selv om man har barn, men her virker forholdet såpass usikkert at jeg hadde ikke tatt den sjansen bare for å se hvordan det går. Med et barn på slep...

Endret 4. mai 2018 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

Opplever ikke dette som noe 30 års krise. Opplever dette som et forhold som begynner å bli veldig seriøst og han tenker seg om. Han vil helst bo rundt sine venner, han må gi opp mer enn deg for dette forholdet. Han blir dermed usikker på om han vil dette, jeg tror ikke han ønsker å velge mellom venner og deg. Men det må faktisk han, du slipper valget pga ungen din. Barn tåler å flytte litt mener nå jeg da så syns det er en dårlig grunn. 

Du bør prøve å se det mer fra hans side om alt han gir opp. Kanskje du slutter med denne angsten din ved å ha litt empati 

Anonymkode: ce06f...dec

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Opplever ikke dette som noe 30 års krise. Opplever dette som et forhold som begynner å bli veldig seriøst og han tenker seg om. Han vil helst bo rundt sine venner, han må gi opp mer enn deg for dette forholdet. Han blir dermed usikker på om han vil dette, jeg tror ikke han ønsker å velge mellom venner og deg. Men det må faktisk han, du slipper valget pga ungen din. Barn tåler å flytte litt mener nå jeg da så syns det er en dårlig grunn. 

Du bør prøve å se det mer fra hans side om alt han gir opp. Kanskje du slutter med denne angsten din ved å ha litt empati 

Anonymkode: ce06f...dec

Enig. Når han sier at han har en eksistensiell krise, etter 1.5 år, bør man rett og slett innse at han ikke er interessert nok. Hadde han hatt sterke nok følelser og stor nok interesse, så hadde han visst hva han ville.

Det er å kunne ta hensyn til slik virring, er uansett ikke en luksus man har når man har barn. 

Anonymkode: e7347...3d2