Jeg hadde det fint alene. Så kom han og ødela alt

[AnonymBruker]

Jeg hadde endelig fått det fint alene. Følte meg glad og selvsikker. 

Så møter jeg en fyr som jeg blir veldig betatt av. Han viste interesse i starten, og så fadet han meg ut. Ingen forklaring. Men det må jeg bare akseptere. 

Men nå føler jeg meg helt verdiløs. Jeg er ikke lenger glad, går bare å tenker på han. Så er det rart at jeg plutselig føler meg ensom. Før jeg møtte han var jeg like alene som nå, men følte meg ikke ensom da. 

Han ødela alt, og igjen må komme meg over det og bli lykkelig på egenhånd. Er det noen som har det på samme måte? 

Anonymkode: 948bc...d63

[AnonymBruker]

Mange opplever det sånn. Og heldigvis kommer man seg videre

Anonymkode: e5f1c...5bd

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde endelig fått det fint alene. Følte meg glad og selvsikker. 

Så møter jeg en fyr som jeg blir veldig betatt av. Han viste interesse i starten, og så fadet han meg ut. Ingen forklaring. Men det må jeg bare akseptere. 

Men nå føler jeg meg helt verdiløs. Jeg er ikke lenger glad, går bare å tenker på han. Så er det rart at jeg plutselig føler meg ensom. Før jeg møtte han var jeg like alene som nå, men følte meg ikke ensom da. 

Han ødela alt, og igjen må komme meg over det og bli lykkelig på egenhånd. Er det noen som har det på samme måte? 

Anonymkode: 948bc...d63

Story of my life. 

Anonymkode: 103fc...209

[AnonymBruker]

Forstår du har det tungt. Men her tror jeg du må gå skikkelig inn i deg sjøl. Du reagerer nesten som om du gikk gjennom skilsmisse. Det høres ut som et stort problem at du får så voldsomme reaksjoner av et så kort forhold hvor dere ikke har bygd opp en stødig relasjon ennå. Mannen hadde rett til å ombestemme seg, så du kan ikke skylde dette på han. Det er inni deg problemet ligger.

Anonymkode: b94c6...296

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Forstår du har det tungt. Men her tror jeg du må gå skikkelig inn i deg sjøl. Du reagerer nesten som om du gikk gjennom skilsmisse. Det høres ut som et stort problem at du får så voldsomme reaksjoner av et så kort forhold hvor dere ikke har bygd opp en stødig relasjon ennå. Mannen hadde rett til å ombestemme seg, så du kan ikke skylde dette på han. Det er inni deg problemet ligger.

Anonymkode: b94c6...296

Vil ikke akkurat si at jeg tolker det som om ts reagerer som om hun gikk gjennom en skilsmisse. Men man må faktisk kjenne på de følelsene som oppstår og ta dem for det de er. Det er klart man reagerer forskjellig. Man må ikke ha vært i et årelangt forhold for å bli temmelig skuffet og lei seg når noen man er forelsket i bare begynner å ignorere en. Det er ikke noe fasit på hvordan man skal reagere på sånt.

Anonymkode: c5e18...1dd

[Gjest O.G.]

Du må ta ansvar selv.

[AnonymBruker]

Opplevde det for ca et halvt år siden, nå er jeg tilbake til der jeg var - glad og fornøyd. Du må bare gi det litt tid og finne noe som tar oppmerksomheten din. 

Anonymkode: fe4b0...c0a

[AnonymBruker]

Interessant tema må jeg si. Ja, det er et tankekors at noen faktisk ødelegger for andre som har det fint. Takk for påminnelsen. 

Godt å tenke på at det man gjør og handler på handler faktisk om at man involverer oss til et annet menneske. Derfor blir det paradoks når noen går fra person til person. 

Det eneste jeg har erfart er relasjonsmessig der jeg har støtet på mennesker som gjorde det svært vondt for meg å leve videre. 

Jeg visste ikke veibanen videre, men mennesker som kan du kan snakke til og som er voksen mentalt er det beste rådet jeg har som kan gi det gode svar på veien. Det verste er at du blir alene med tankene. 

Anonymkode: a4bb7...924

[AnonymBruker]

Ja! Herregud, ja, som jeg skulle skrevet det selv.

Anonymkode: db4d4...014

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Interessant tema må jeg si. Ja, det er et tankekors at noen faktisk ødelegger for andre som har det fint. Takk for påminnelsen. 

Godt å tenke på at det man gjør og handler på handler faktisk om at man involverer oss til et annet menneske. Derfor blir det paradoks når noen går fra person til person. 

Det eneste jeg har erfart er relasjonsmessig der jeg har støtet på mennesker som gjorde det svært vondt for meg å leve videre. 

Jeg visste ikke veibanen videre, men mennesker som kan du kan snakke til og som er voksen mentalt er det beste rådet jeg har som kan gi det gode svar på veien. Det verste er at du blir alene med tankene. 

Anonymkode: a4bb7...924

Bra skrevet. Nå er ikke jeg ts, men jeg har det slik selv. Vel, jeg opplevde ikke at de stakk da. Og han jeg liker nå, så jeg at det kunne bli vanskelig med på flere måter. Ikke nødvendigvis en dårlig mann, men jeg har aldri turt å satse. Jeg er veldig alene om tankene. Han kom og "ødela" på samme tid som han på en måte reddet meg. Da jeg traff han holdt jeg på en måte på med en jeg hadde likt i 3 år. Men som jeg måtte flytte fra byen til pga jeg fikk meg ny jobb, og han måtte flytte pga studier. Jeg var egentlig bestemt på at han var mannen jeg ville ha, fordi han er faktisk bra og veldig stabil. Følesene var jo på vei til og gå over, men jeg ville på en måte satse på ham. 7 mnd etter jeg traff han jeg nå liker, hadde min forrige funnet seg kjæreste der han studerer. Så slik sett var det bra at jeg liker en annen, men når det er slike byrder mellom oss som det er, så kan jeg dessverre nok ikke satse på han her heller :/ 

Anonymkode: a97d9...9ef

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange opplever det sånn. Og heldigvis kommer man seg videre

Anonymkode: e5f1c...5bd

"Komme seg videre, komme seg videre". Bra at du er positiv. Men det er ikke lett i lengden når det går på repeat hele tiden. Du møter noen du blir betatt av på nytt, og tenker at endelig skjer det kanskje meg, men så er det noe som ødelegger alt. Enten i form av at vedkommende ikke føler det samme, de ghoster, finner en annen eller dere passer rett og slett ikke sammen. Jeg er 27 år, så kanskje litt ung? Men jeg mister likevel litt håp.. 

Anonymkode: a97d9...9ef

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Er 30. 

Har nettopp avsluttet det for andre gang med samme fyren, som jeg har vært frem og tilbake med i snart 1 år. Sitter og føler meg veldig tom og trist, gruer meg til alle kveldene som jeg nå må tilbringe alene. IGJEN. Grunnen til at jeg avsluttet, var jo fordi det ikke fungerte for noen av oss. Jeg tror jeg tar det ekstra tungt siden han ser ut til å ha det helt supert og har allerede gått videre, bare få dager etter bruddet, og det gjør noe med selvfølelsen når det viser seg at han kanskje ikke var så glad i meg som jeg trodde. 

Før han har jeg datet en haug av karer, noen har ghostet - som er helt forjævelig! Å bli ignorert på den måten, uten en forklaring, uten en avslutning, uten noe som helst.. det er bare ikke kult. Det skaper en desperasjon i deg etter en forklaring, som du vet du aldri vil få. 

Andre på min alder har allerede giftet seg, flytta ut av byen med mann og hele den pakka der. Føler meg skikkelig alene. En trøst å se at det ikke bare er meg som sliter med å finne noen.. 

Anonymkode: 3479b...191

[AnonymBruker]

det går sikkert fint håper det.

Anonymkode: 3836a...ce4