Han vil flytte!

[smidja]

I går sa min mann at forholdet vårt ikke var noe bra.

Det er jo forsåvidt sant. Jeg har følt lenge at uansett hva jeg sier så hakker han på meg og kjefter. Han synes at jeg har vært unnvikende i lengre tid og det har han jo rett i. Jeg har jo ikke akkurat lyst til å kaste meg over han når jeg føler at han hakker på meg hele tiden.

Vi prøvde å prate litt sammen, jeg prøvde å si hvordan jeg FØLTE at han var mot meg. Men han ville ikke høre, sa bare at han ikke var det og ikke hadde gjort sånn. Akkurat som om han ikke hørte hva jeg sa.

Har vært nedfor og deppa en stund også. Har mistet noen som sto meg veldig, veldig nær og var nok ekstra sårbar over dette også.

Så sa han at han skulle snakke med en kamerat i dag og høre om han kunne få bo hos han.

Når han sa det trodde jeg min verden skulle rase sammen, men det var ganske underlig. Jeg ble stående der, han gikk for å kjøre en tur, bare helt stille for å kjenne etter hva jeg følte. Og det var helt tomt der. Følte ingenting, ingen glede, ingen sorg, ingen lettelse, ingenting. Er det normalt da??? Burde jeg ikke føle NOE?

Nå har jeg litt vondt i magen og blir plutselig fylt med angst, men jeg vet ikke om det er mer fordi jeg bare tenker at jeg er alene. Vi har vært sammen i snart syv år og vi er mellom tredve og førti.

[Gjest Anonymous]

Det tar vel ofte litt tid før ting går opp for en. Sånn er i hvert fall jeg. Er litt yngre enn deg, da.

Synes det er synd han ikke ville høre på deg hvordan du opplever ting, men det er vel et tegn på at dere ikke har så bra kommunikasjon. Hvis ingen av dere eller den ene ikke gidder å jobbe med å høre på den andre er det vel ikke noe stort tap du lider. Egentlig.

Håper ting ordner seg til det beste -

[Gjest Xavia]

Det første som slo meg, var at jeg synes han ga opp utrolig fort. Skal liksom flytte ut med en gang, eller er dette noe som har vært oppe til diskusjon flere ganger?

[Gjest Kath]

Jeg er bare ei ungfole, og har ikke erfaring med slikt.

Men jeg er veldig god på å gi klemmer, og man trenger det også, sånn litt i mellom.

[Gjest gjesta]

Folk reagerer forskjellig.

Du er kanskje redd for å være alene, og det er ikke rart, for dere har vert sammen lenge. Men når du tenker tilbake... Vil du ikke bli mer LYKKELIG uten ham?

[smidja]

Det første som slo meg' date=' var at jeg synes han ga opp utrolig fort. Skal liksom flytte ut med en gang, eller er dette noe som har vært oppe til diskusjon flere ganger?[/quote']

Nei, vi har ikke diskutert det flere ganger. Jeg også syntes at han ga opp veldig fort? Det tenkte jeg og. Hvorfor det tenkte jeg da. Er det fordi han ikke vil mer, og bare ventet på en unnskyldning? Eller er det fordi han forventet at jeg skulle hyle og skrike og si at han ikke kunne gjøre det? Hva tror dere?

Tusen takk Kath, det var godt med en klem, ja det trengte jeg virkelig nå!

Jo Lady76, jeg vil kanskje bli lykkeligere uten han. Det vil jo tiden vise, og akkurat nå så vet jeg jo ingenting. Vet ikke en gang om han er hjemme når jeg kommer hjem fra jobb, eller hva som skjer

[Gjest Anonymous]

Det var sikkert veldig vanskelig for han å fortelle deg at han ville flytte ut. Kansje hadde han ikke mer overskudd etter at han var ferdig å snakke, og blokkerte derfor det du sa, og så bare gikk.

Kansje han synes det er vondt å bo sammen med deg, og måtte se og forholde seg til et forhold som ikke er slik det burde være, hver dag.

Utifra det du skriver virker det for meg som om forholdet ikke er over. Kan dette være starten på en prosess der dere finner tilbake til hverandre?

Du skal få en klem fra meg også :-)

*klem*

[Gjest Xavia]

Du skal få en klem fra meg også :-)

Og en fra meg og:

[Gjest *anonyma*]

Når han sa det trodde jeg min verden skulle rase sammen, men det var ganske underlig. Jeg ble stående der, han gikk for å kjøre en tur, bare helt stille for å kjenne etter hva jeg følte. Og det var helt tomt der. Følte ingenting, ingen glede, ingen sorg, ingen lettelse, ingenting. Er det normalt da??? Burde jeg ikke føle NOE?

Nå har jeg litt vondt i magen og blir plutselig fylt med angst, men jeg vet ikke om det er mer fordi jeg bare tenker at jeg er alene. Vi har vært sammen i snart syv år og vi er mellom tredve og førti.

Man får et ganske solid sjokk når noe sånt skjer. Du kommer nok til å kjenne mange ulike følelser i tiden som kommer, uansett om dere fortsetter sammen eller ikke.

Jeg vil anbefale dere å ta kontakt med familiekontoret der dere bor. De kan hjelpe dere til i hvertfall å snakke sammen og finne ut av HVA som egentlig er problemet og gi råd i forhold til å bedre kommunikasjon etc. Men dette bør dere ville begge to. Uten vilje til å gå videre med et fohold er det nesten umulig å snu en sånn utvikling. Jeg har vært der selv. Vi fikk god hjelp på familiekontoret, men det var liten vilje hos min mann til å jobbe mot et bra forhold igjen og da var det dødfødt. Jeg var uansett veldig fornøyd med samtalene på familiekontoret. Send meg gjerne en PM om du vil vite mer.

[smidja]

Ja, sjokk fikk jeg vel også.

Og nå sender han meldinger som om ingen ting har hendt og snakker om "vårt hus" osv. Jeg blir mer forvirret. Mente han ikke noe med det han sa om å flytte ut? Skal han ikke flytte ut likevell? Hva skal jeg si/gjøre, hvordan skal jeg oppføre meg når jeg kommer hjem? Får helt angst jeg, fordi at jeg ikke vet hva som venter meg. Og jeg vet ikke engang nå hva jeg VIL at skal vente meg.

Eller jo... når jeg tenker meg godt om og virkelig føler på meg selv så vil jeg at han skal flytte. Vet ikke nå om det er bare fordi jeg er så lei av alt og bare vil ha litt fred for meg selv eller om det er noe annet som gjør det.

Takk for alle svar, jeg trenger virkelig noen tilbakemeldinger her

[Gjest Anonymous]

Huff og huff. Man blir veldig lammet av slike sjokkopplevelser. Forhåpentligvis vil dere begge få både rasjonelle og irrasjonelle reaksjoner.

For meg virker det som om han reagerer med flukt/ stikke hodet i sanden og ikke vil forholde seg til problemene. Kjenner mange menn som reagerer slik..... :veldigsur:

Tror en mulighet kan være å la han være i fred noen dager hos kompisen sin og så vente til han foreslår en prat.

[smidja]

:-?

Stadig like forvirret.

Nå ringte han og snakket i vei som om ingenting har hendt. Hva i all verden? Skjønner ikke bæret :o

[Gjest Anonymous]

Han har vel angret seg og later som om det ikke skjedde. Det spørs om du får noe fornuftig ut av han hvis du ber om noen forklaring..........

[Gjest gjesta]

:-?

Stadig like forvirret.

Nå ringte han og snakket i vei som om ingenting har hendt. Hva i all verden? Skjønner ikke bæret :o

Vil han ikke flytte likevel mener du?

[smidja]

Vil han ikke flytte likevel mener du?

Nei, det virker nesten som om han ikke vil det, og nå bare later som ingenting :klø:

Hvordan i all verden skal jeg forholde meg til dette her da? Nå har jeg jo nesten tenkt for meg selv at det hadde vært litt deilig jeg, få tankene litt på avstand og se hva jeg egentlig vil.

Og i kveld skulle vi i utgangspunktet på besøk til noen venner. Og han sa i går at han ikke ville gå. Så jeg tenkte jeg må gå alene, og det er jo forsåvidt greit nok det. Men jeg vet jo ingenting om han vil være med likevell, og får jo ikke snakket noe særlig med han heller da. Æsj, livet er pyton akkurat nå :evil:

[Gjest Anonymous]

Jeg ville i alle fall fått klarhet i hva han tenker: SPØR! Man later ikke som ingenting i sånne tilfeller, syns jeg. For din egen del er det ikke noe som er verre enn å gå og ikke vite hva som skjer.

[Gjest gjesta]

Jeg ville i alle fall fått klarhet i hva han tenker: SPØR! Man later ikke som ingenting i sånne tilfeller' date=' syns jeg. For din egen del er det ikke noe som er verre enn å gå og ikke vite hva som skjer. [/quote']

Ja, gutter fatter ikke "rundt grøten" og hint.

[smidja]

Når jeg kom hjem i går så oppførte han seg som vanlig. Borsett fra en ting, han var mye hyggeligere enn han har vært på lenge. Ingen irritasjon eller glefsing. Han sa ikke noenting om det som hadde skjedd dagen før.

Når jeg kom hjem så følte jeg ikke at det var naturlig å kysse han på munnen som jeg pleier, i og med at ting var som de var.

Han ble ikke med på besøk til vennene våre, så jeg reiste alene. Når jeg kom hjem igjen sov han, eller jeg tror mest han latet som om han sov, og når jeg gikk på jobb sov han også. Jeg rusket han i håret og sa hadet, han svarte ikke. Vet ikke om det var fordi han sov, men jeg tror han latet som om han sov da også.

Jeg er mildt sagt forvirret og aner rett og slett ikke hva som skjer

Denne helgen gruer jeg meg til nå, siden jeg ikke vet hva jeg skal forholde meg til. Magen er vond og rar og jeg er forvirret og lei meg.

Ikke godt å si hva jeg skal gjøre eller si nå...Noen som skjønner hva han tenker?

[Gjest Anonymous]

Du må ta dette opp med ham. Det er vel ikke slik du vil ha det?

Om man ikke blir ferdige med ting, vil forholdet ende, uansett.

Vær obs på at det kan komme fram ønsker fra hans side, eller synspunkter fra ham som ikke er så veldig positive for deg, eller kanskje til og med uforatåelige. Lytt til det han sier uansett. Snakk sammen, så kanskje dere finner ut av dette.

Krev ærlighet.

Krangling er også kommunikasjon. Ikke vær redd or at dere skal bli sinte, såret eller ha negative følelser når dere tar opp dette.

[Flowery]

Det kan virke som om han har sagt det han mente og føler seg lettet. Tror du kan regne med at han flytter. Han venter nok sikkert bare på klarsignal om at han kan flytte til kameraten.